2012 så langt

Året er fortsatt ungt - typ spebarn - men alikevel kan det vel oppsummeres. Så langt har det vært veldig bra egentlig. Callum og jeg har funnet tilbake til et plan hvor vi er komfortable og glade i hverandre. Ikke at vi sluttet med å være glad i hverandre, men vinteren 2011 var litt slitsom og tok på både frynsete nerver og forhold. Ting har vært veldig veldig bra i noen uker og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette slik. I tillegg har familiesituasjonen (som jeg har valgt å ikke blogge om i det hele tatt) nøytralisert seg og alt er, i det store og hele, mye mer fredlig. 

Jeg er absolutt ikke en tilhenger av nyttårsforsetter. Jeg er heller ikke fan av tanken at nytt år betyr at alt plutselig ordner seg og blir kjempebra. Det er jo ikke sånn og jeg forstår ikke hvorfor mennesker liker å innbilde seg at bare kalenderen tikker over fra 31 desember til 1 januar så kommer ting til å forandre seg. Jeg, ihvertfall, føler meg ikke mer motivert eller inspirert eller sterkere eller noe som helst fordi kalenderen forandrer seg. Men dette er grinebiteren i meg som prater. 

Den andre delen, som ikke er fullt så... grinebitersk av seg, tenker og tror at 2012 blir "forandringens år". Det høres så sykt kleint ut at jeg skammer meg bare jeg tenker det stille for meg selv men altså... det SKAL bli forandring her!

Man har jo så mange ønsker. Man skal trene, spise sunnere, bli vakker og solbrun, gjøre noe meningsfullt i hverdagen, elske mer og inderligere osv. Jeg vil selv veldig gjerne legge om så og si hele livsstilen min (innenfor rimelighetens grenser) og tenker nesten daglig på at jeg burde trene og endre spisevaner. Men det er ikke så lett å få til når livet fullstendig mangler rutiner. Det er mange ting som jeg vil endre dette året, en gang for alle, og prioteringene er som følger: 

•  Få meg JOBB. Helst en meningsfull jobb som jeg faktisk liker men egentlig, hvilken som helst jobb. 
• Flytte ut av hybelen og inn i "egen" leilighet. 
• Få en hobby for meg selv og utenfor leiligheten så Callum kan føle at jeg prøver å være selvstendig
• Etter at disse innfrid --> endre spisevaner 
• Gå turer
• Begynne å trene èn gang i uka

Det ser ut som så mye, og føles veldig mye når jeg tenker på det. Men det er jo ikke det! Alt dette kan løses bare jeg får meg en fast jobb. Da kan vi flytte, og jeg kan få til rutiner i hverdagen som gjør alt det andre mye enklere. 

Disse er tingene jeg vil oppnå i år. Har dere trua?

Julen 2011

Gidder egentlig ikke skrive så mye om julen. Desember har vært kjip men gjorde absolutt det beste ut av julekvelden og samværet. Det var koselig å feire jul ilag selv om det bare ble oss to!

Juletreet vårt med lysene av.

Mat!

Mat igjen, fant ut at jeg måtte ta et "stemningsbilde". Juletre med lys på.

Hæppi Romjul dere! :)

Jeg vil gjerne vite hvordan to mennesker klarer å opparbeide SÅ MYE oppvask på to dager. Svar meg noen! Ingenting frister mindre enn å begynne på den jobben der. 

Hmm.. Jeg har jo tross alt litt vondt i hånda fortsatt etter all kutting og skrelling og hakking. God grunn til å slippe? Ja? Gjør ikke noe om det kun er èn tallerken og to kniver igjen som er rent vel?

Kjenner at det er litt vanskelig å leve om dagen. Det å stå opp. Kle på seg. Gjøre noe. Puste. Det hele butter liksom litt imot og det er mye mer fristende å snu seg vekk fra lyset som strømmer fra vinduet, dra dyna tettere rundt seg og bare glemme. 

Jeg har hatt en sånn periode igjen hvor jeg har prøvd å være for sterk. Bare tar til meg og tar til meg, lesser det opp på skuldrene og prøver å glemme at det finnes. Sterk skal man være. Sutring er for pyser. Oppgitthet fører ikke til noe godt. Bare å gå videre, rett i ryggen og med et smil om munnen. 

Men til slutt så funker jo ikke det. Og jeg VET jo det. Hvor mange ganger må man kræsje og brenne før man lærer? Sikkert mange ganger til. Men jo, begeret rant til slutt over. Ikke helt uventet. Burde sikkert være stolt over at jeg klarte å håndtere det på en måte som ikke involverte hyl, skrik og stygge ord. Istedet var det mørkt, tårefullt og ord som ikke var stygge men forklarende. 

At alt er bra nå er tull og tøys. Forskjellen er vel at jeg føler meg konstant sliten istedet for konstant anspent. Det hjelper på en måte å gråte, men desverre kan man ikke gråte bort problemer.

Jeg er lei av å være blakk. Fattig. Jeg er lei av å måtte ty til 4-kroners brød uten pålegg og 3-kroners spaghetti med ketchup for å i det hele tatt ha mat i magen. Jeg er lei av å sitter her og glo i veggen. 

Jeg er lei av å være venneløs. Jobbløs. Tiltaksløs. Håpløs.

Jeg er lei av hodet mitt. Tankene mine. Følelsene mine. Jeg er lei av å være meg. Lei av å tenke som jeg gjør, reagere som jeg gjør. Jeg er lei av å ikke føle meg som alle andre når jeg er ute. Jeg er lei av å ikke greie å oppnå kontakt med andre mennesker. 

Jeg er lei av tvil. 

Mest av alt er jeg bare drittlei av å være lei.

Lege med humor = Knall!

Idag var jeg hos legen for å få fornyet resepten min på citalopram (dvs anti-depressive). Siden jeg ikke har vært hos han før spurte han hvor lenge jeg hadde vært på de og hvorfor de var nødvendige. Fortalte litt om terapien jeg undergikk i Seljord og at det kognitive aspektet så ut til å hjelpe når jeg holdt på men at jeg ikke hadde noen varig effekt. Han spurte om jeg fortsatt holdt på med øvelser og det kan jeg ikke skryte av. Det sluttet jeg vel med på samme tidspunkt som jeg avsluttet terapitimene men DET sa jeg ikke. Jeg sa bare at nei, det var dårlig med det. Så fikk jeg litt kjeft. 

Han legen var virkelig kjempebra! Sikkert ikke alle som syns det, jeg tror vel at hans type personlighet klikker bra med noen og kjempedårlig med noen andre igjen. Men med meg så klikket det kjempebra! Han forsto at jeg var stressa pga arbeidskontor og jobbsøking uten at jeg trengte å si mye. Desverre kunne han ikke kurere mine økonomiske problemer sa han. Han spurte om relasjonen med meg og Callum. Han foreslo at Callum hjelper meg ved å være "dommeren" min når jeg jobber meg gjennom ting, i den forstand at om jeg ikke jobber med det eller er generelt teit pga ting inni hodet mitt så skal han hjelpe meg. Jeg har ikke snakket med han enda, han er fortsatt på jobb, men jeg tror at han er villig til det. 

Legen forklarte kognitiv terapi som noe man må fortsette å trene på. Om jeg bestemmer meg for at jeg vil delta i et maraton så er det noe jeg må trene på daglig for å komme i tipp-topp form. Det hjelper ikke å gjøre det i et par måneder og forvente at du skal være klar. Og selvfølgelig er det sant! Det er som å gå til treningsstudio et par ganger og så tro at nå er jeg kjempetrent og sunn. Det er desverre mer komplisert og slitsomt enn så!

Jeg har vært klar over at det er ting som jeg må gjøre selv for å bli frisk. Det er ikke noen nyhet. Men det er vanskelig, VELDIG vanskelig, og jeg har valgt å knaske tabletter og late som at alt er greit. Det er det jo ikke. Tablettene er løpeskoene mine,  men det er JEG som må få meg selv klar for maraton, ikke sant?

Han vil at jeg skal fortsette på samme dose som før og vil ikke anbefale mer terapi for øyeblikket. Han sa at dersom det ikke er et konkret problem å arbeide med kan terapi være mer harmfult enn hjelpsomt. Og det er jeg fullstendig enig i. Jeg har nok baggasje å drasse på og sortere uten at jeg skal begynne å grave fram ting som ligger enda dypere. Det er ingen vits i, ihvertfall ikke på dette tidspunkt. Jeg fikk resept for ett år da det er naturlig å tro at det vil ta (ihvertfall) så lang tid før vi kan snakke om nedtrapping. Han sa at jeg ikke skal tenke på å slutte med pillene før det har gått minst 6 måneder hvor jeg har følt at ting er bra og alt er rolig rundt meg. 

Synes det er superpositivt å høre det sagt på en slik måte. Og selvfølgelig positivt å tenke at jeg kanskje kan slutte med tablettene en dag i fremtiden.

Så nå skal jeg prøve å begynne å bruke bloggen igjen som jeg gjorde i 2009 når jeg var i terapi. Det er sikkert ikke morsom lesning men det hjalp meg da og det hjelper nok igjen. Jeg har prøvd å holde ting unna bloggen i lang tid for jeg hater å syte og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke skrive noe som kanskje sårer andre eller gjør at de blir forbanna. Som ifjor når jeg skrev at jeg følte meg utenfor i klassen og ei som leste sendte kjempebitchy meldinger over facebook og skapte drama. Men jeg tror det må til. Disse tankene må ut og jeg MÅ få orden på de. Jeg må omstrukturere hodet mitt og det er jo selvsagt lettere å se tankemønster som er skrevet ned. Så får folk bare drite i å lese om det blir for tungt og dystert. 

Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke vil at folk skal lese. Dersom det finnes lesere der ute så er jeg glad for kommentarer og innspill. Så lenge det ikke er "ta deg sammen" og lignende da såklart.

Over og ut!

Laurdag kjem ikkje fort nok!

På lørdag skal vi på visning, tjohoo! En nyyydelig leilighet 20-minutters busstur utenfor York. Ikke beste beliggenheten men leiligheten er så sinnsykt fin! Den er desverre umøblert, MEN den kommer med alle hvitevarer: komfyr, kjøleskap/frys, vaskemaskin (!) og oppvaskmaskin (!!). Så å få kjøpt en brukt seng og stol er sikkert ikke umulig.  Badekar med dusj over har den òg!

Jeg girer meg sikkert opp helt uten grunn som vanlig. Når jeg blir så her gira så betyr det som regel at det ikke går som jeg vil. Desverre!

Som her om dagen med Callums mystiske atferd. Pøh. Han kom hjem med overraskelse og var kjempestolt av seg selv men det var et spill til meg da, ikke en ring, hehe. Jeg ante det nok, men jeg klarte ikke å ikke gire meg opp alikevel. Jeg må slutte med det asså!

Hmmm...

Callum oppførte seg svært så mystisk før han stakk på forelesning idag. Han insisterte på å ta med seg lommebok og bankkort. Jeg spurte hvorfor det var så viktig idag men det ville han ikke si. Så spurte jeg om det hadde noe med jul å gjøre, eller kanskje en hverdagslig overraskelse. Han dro på det og sa at det kunne kaaaanskje være enten eller. Også måtte han gå en tur i parken etter forelesning sa han. Hvilken park? Den bak katedralen. Javel, med hvem da? Nei, alene, for det er mye lettere å tenke og vurdere ting når man går alene da. 

Hmmmm!

Okei, det har helt sikkert ingenting med det jeg håper på å gjøre så jeg er sikkert fullstendig gira forgjeves, men jeg klarer lissom ikke å ikke dø litt på meg alikvel! Tiihiiii!

November

Jeg har blogget så og si daglig gjennom november men desverre på engelsk. Kan dog leses her:  http://inspiredaspirations.wordpress.com/ for de som har lyst. 

Novembermåned er for mange National Novel Writing Month (NaNoWriMo) = Nasjonal romanskrivemåned. Hvert år sitter flere tusen mennesker over hele verden seg ned foran tastaturet / skrivemaskinen / blokka og pennen for å skrible ivei på en roman. Sjanger og innhold er fullstendig opp til deg; det eneste kravet er at du begynner på en ny roman 1. november. Målet er å skrive 50,000 ord innen 30. november. Klarer du det, så vinner du. 

Hva vinner du? Ingenting annet enn en følelse av at du har gjennomført og selvfølgelig et halvferdig manuskript du kan arbeide videre med.

Jeg har visst om prosjektet i årevis men alltid hatt en særdeles god grunn til å ikke delta. Ei venninne av meg, Emily, deltok ifjor og hun minte meg på det mot slutte av oktober i år. Hadde hun ikke gjort det hadde jeg nok ikke deltatt i år heller. Jeg er så glad for at jeg var med! Ikke bare fikk jeg sparket meg selv igang med å begynne å skrive igjen, men jeg klarte å sette meg ned å skrive nesten hver eneste dag. Og ikke nok med det - jeg vant! 

Jeg sitter nå med en roman som ikke er ferdig om som trenger mye arbeid når manuskriptet har fått sitt siste punktum. Jeg planla så og si ingenting før jeg begynte å skrive bortsett fra en generell idè om handling og hovedperson. Mye har endret seg mens jeg har arbeidet og første halvdel av boken trenger en skikkelig overhaling etterhvert. 

Er veldig stolt av meg selv. Jeg har hatt en skribent boende i meg siden jeg var liten. Husker godt min første novelle som jeg skrev som tiåring: "Morden på kyrkogården" med ketchupflekker for å understreke de mer blodige scenene. Siden den gang har det blitt utallige noveller av varierende innhold og kvalitet. Jeg har også en ganske tjukk mappe på laptopen med påbegynte og uferdige historier. Det at jeg faktisk endelig har greid å skrive en lengre historie uten å gi opp er noe jeg er veldig stolt av. Selv om romanen iblant er litt haltende og klumsete så kan det alltids rettes opp. Og dersom jeg bestemmer meg for at den ikke er bra nok alikevel og ikke strever etter å få den utgitt, så har jeg bevist overfor meg selv at jeg KAN. Da blir det kanskje ikke så vanskelig neste gang. 

Nå er desember her og selv om jeg mangler både julebrus, julenøtter og annet norskt godt så skal jeg holde koken! Callum har satt tidsfrist til 31 desember for å bli ferdig med første utkast av romanen. Så bare å skrive videre!

Så igår kveld spurte endelig Callum hva jeg vil ha til jul. 

Jeg la inn et TJUKT hint om at jeg godt kunne tenke meg en ring, i hvitt gull, i to eksemplarer, ja som vi begge kan bruke da... 

Vi får se når jula kommer om han har "glemt" det!

Tanker

Idag fikk jeg resultatbrevet for vårsemesteret i York. Desverre har jeg brevet fra i høst hjemme i York så jeg må vente til jeg kommer hjem igjen med å sende inn kopiene til Høgskolen i Telemark. Men, det betyr at jeg om ikke lenge kommer til å ha offisielt bevis på at jeg er ferdig med Bachelorgraden! Etter litt om og men kom jeg endelig i mål og med relativt gode resultater. 

Selv om jeg fikk B i alle tre fag i vår er jeg fortsatt skuffet. Jeg vet at jeg kunne skrevet bedre oppgaver og kanskje kjempet meg til en A eller to, men i og med at depresjonen slo meg hardt og plutselig ned så ble det som det ble. Kommentarene fra foreleserne gjør det veldig klart at forventningene til meg som student var høyere enn det jeg oppnådde. Alikevel får jeg ros, og det setter jeg enorm pris på. Det er vanskelig å ikke straffe meg selv for å være min egen fiende.

Heldgivis var alle i York veldig forståelsesfulle og gav meg den hjelpen jeg trengte. Og jeg er enormt heldig som fortsatt har Callum ved min side (dog ikke fysisk på en stund). Jeg er stolt og lettet over at han fortsatt elsker meg etter det vi har gått igjennom. Vi kjenner hverandre på et utrolig dypt plan etter det vi gjennomgikk sammen. Jeg må stå på litt for å ikke bli overveldet av skyldfølelse siden det tross alt var min psyke som nesten slet oss fra hverandre.

Jeg må minne meg på at: