Kjenner at det er litt vanskelig å leve om dagen. Det å stå opp. Kle på seg. Gjøre noe. Puste. Det hele butter liksom litt imot og det er mye mer fristende å snu seg vekk fra lyset som strømmer fra vinduet, dra dyna tettere rundt seg og bare glemme. 

Jeg har hatt en sånn periode igjen hvor jeg har prøvd å være for sterk. Bare tar til meg og tar til meg, lesser det opp på skuldrene og prøver å glemme at det finnes. Sterk skal man være. Sutring er for pyser. Oppgitthet fører ikke til noe godt. Bare å gå videre, rett i ryggen og med et smil om munnen. 

Men til slutt så funker jo ikke det. Og jeg VET jo det. Hvor mange ganger må man kræsje og brenne før man lærer? Sikkert mange ganger til. Men jo, begeret rant til slutt over. Ikke helt uventet. Burde sikkert være stolt over at jeg klarte å håndtere det på en måte som ikke involverte hyl, skrik og stygge ord. Istedet var det mørkt, tårefullt og ord som ikke var stygge men forklarende. 

At alt er bra nå er tull og tøys. Forskjellen er vel at jeg føler meg konstant sliten istedet for konstant anspent. Det hjelper på en måte å gråte, men desverre kan man ikke gråte bort problemer.

Jeg er lei av å være blakk. Fattig. Jeg er lei av å måtte ty til 4-kroners brød uten pålegg og 3-kroners spaghetti med ketchup for å i det hele tatt ha mat i magen. Jeg er lei av å sitter her og glo i veggen. 

Jeg er lei av å være venneløs. Jobbløs. Tiltaksløs. Håpløs.

Jeg er lei av hodet mitt. Tankene mine. Følelsene mine. Jeg er lei av å være meg. Lei av å tenke som jeg gjør, reagere som jeg gjør. Jeg er lei av å ikke føle meg som alle andre når jeg er ute. Jeg er lei av å ikke greie å oppnå kontakt med andre mennesker. 

Jeg er lei av tvil. 

Mest av alt er jeg bare drittlei av å være lei.