"Engler & Demoner har et herlig tempo og driv, og er spennende som bare rakkern. Liker du å bli underholdt når du går på kino, så er denne filmen et must."
-Le LD Nguyen, Filmmagasinet
Hva?! Herr Nguyen, har vi sett samme film? Hele filmen var et eneste virrvarr av teorier, episoder og hesblesende rush for å komme til rett punkt til rett tid, noe vi alle visste ikke kom til å skje siden filmen varte i godt over to timer. Jeg husker at jeg undret meg etter en time og lurte på hvordan i all verden de skulle klare å melke dette utover halvannen time til, men jøsses: de greide det! Resultatet, i mine øyne, er lite tiltrekkende oppgulp av DaVinci Koden, bare om mulig enda mer forutsigbar og kjedelig. Det eneste som fortsatt holdt meg i setet var Hans Zimmers fantastiske musikk. Det lover dårlig for en film når inntrykket jeg sitter igjen med er: "Vel, åpningsmelodien var jo fin!" (Sammen med "Ewan McGregor tar seg godt ut i prestekjortel...").
Jeg har ikke lest boka. Jeg prøvde meg på DaVinci Koden men greide ikke å komme meg særlig langt. Dan Brown er ingen god forfatter. Ron Howard er (var?) en god regissør og det forbauser meg at han og Tom Hanks ikke klarer å redde historien i det hele tatt. Fra første øyekast visste jeg hvem bad guy'en var. Jeg tok meg i å himle med øynene når vår helt og heltinne plutselig fikk ny "innsikt" og forklarte enda en ny teori. Nå er det en stund siden jeg så DaVinci filmen men jeg tror faktisk det er enda mer preiking i denne. Desverre har ikke Engler & Demoner noen Sir Ian McKellen som kan redde den ut av søppla.
Folk sier jeg har blitt litt av en film-snobb. Men jeg tror ikke særlig på dem, i og med at jeg klarer å finne en viss nytelse i å se Transformers 2 og Wolverine. Det de filmene klarer, som ikke denne gjør, er å passe fint til forventningene man har til sjangeren. Engler & Demoner skal etter sigende være en thriller. Yeah right. Benjamin Button, tre timer langt episk drama, var mer spennende, hadde meg nærmere setekanten, enn det denne "thrilleren" fikk til.
"Spennende som rakkern". Herr Nguyen er antagelig imponert over å se gress gro også.
tirsdag 30. juni 2009
fredag 26. juni 2009
Like A Comet
Blazing 'Cross The Evening Sky
Gone Too Soon
Like A Rainbow
Fading In The Twinkling Of An Eye
Gone Too Soon
Shiny And Sparkly
And Splendidly Bright
Here One Day
Gone One Night
Like The Loss Of Sunlight
On A Cloudy Afternoon
Gone Too Soon
Like A Castle
Built Upon A Sandy Beach
Gone Too Soon
Like A Perfect Flower
That Is Just Beyond Your Reach
Gone Too Soon
Born To Amuse, To Inspire, To Delight
Here One Day
Gone One Night
Like A Sunset
Dying With The Rising Of The Moon
Gone Too Soon
Gone Too Soon
mandag 22. juni 2009
Oppdatering?
Jeg bor i Oslo nå. Det føles ikke så annerledes fra Bø, forutenom at jeg er, av en eller annen grunn, mer isolert. Jeg bor på 11 kvadrat i toppen av en anonym blokk, i en gang lik alle andre ganger i disse blokkene. Jeg deler kjøkken med 6 andre hybler.
Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?
Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.
Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.
Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.
Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.
Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.
Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.
Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.
Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?
Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.
Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.
Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.
Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.
Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.
Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.
Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.
Abonner på:
Innlegg (Atom)