Idag var jeg hos legen for å få fornyet resepten min på citalopram (dvs anti-depressive). Siden jeg ikke har vært hos han før spurte han hvor lenge jeg hadde vært på de og hvorfor de var nødvendige. Fortalte litt om terapien jeg undergikk i Seljord og at det kognitive aspektet så ut til å hjelpe når jeg holdt på men at jeg ikke hadde noen varig effekt. Han spurte om jeg fortsatt holdt på med øvelser og det kan jeg ikke skryte av. Det sluttet jeg vel med på samme tidspunkt som jeg avsluttet terapitimene men DET sa jeg ikke. Jeg sa bare at nei, det var dårlig med det. Så fikk jeg litt kjeft.
Han legen var virkelig kjempebra! Sikkert ikke alle som syns det, jeg tror vel at hans type personlighet klikker bra med noen og kjempedårlig med noen andre igjen. Men med meg så klikket det kjempebra! Han forsto at jeg var stressa pga arbeidskontor og jobbsøking uten at jeg trengte å si mye. Desverre kunne han ikke kurere mine økonomiske problemer sa han. Han spurte om relasjonen med meg og Callum. Han foreslo at Callum hjelper meg ved å være "dommeren" min når jeg jobber meg gjennom ting, i den forstand at om jeg ikke jobber med det eller er generelt teit pga ting inni hodet mitt så skal han hjelpe meg. Jeg har ikke snakket med han enda, han er fortsatt på jobb, men jeg tror at han er villig til det.
Legen forklarte kognitiv terapi som noe man må fortsette å trene på. Om jeg bestemmer meg for at jeg vil delta i et maraton så er det noe jeg må trene på daglig for å komme i tipp-topp form. Det hjelper ikke å gjøre det i et par måneder og forvente at du skal være klar. Og selvfølgelig er det sant! Det er som å gå til treningsstudio et par ganger og så tro at nå er jeg kjempetrent og sunn. Det er desverre mer komplisert og slitsomt enn så!
Jeg har vært klar over at det er ting som jeg må gjøre selv for å bli frisk. Det er ikke noen nyhet. Men det er vanskelig, VELDIG vanskelig, og jeg har valgt å knaske tabletter og late som at alt er greit. Det er det jo ikke. Tablettene er løpeskoene mine, men det er JEG som må få meg selv klar for maraton, ikke sant?
Han vil at jeg skal fortsette på samme dose som før og vil ikke anbefale mer terapi for øyeblikket. Han sa at dersom det ikke er et konkret problem å arbeide med kan terapi være mer harmfult enn hjelpsomt. Og det er jeg fullstendig enig i. Jeg har nok baggasje å drasse på og sortere uten at jeg skal begynne å grave fram ting som ligger enda dypere. Det er ingen vits i, ihvertfall ikke på dette tidspunkt. Jeg fikk resept for ett år da det er naturlig å tro at det vil ta (ihvertfall) så lang tid før vi kan snakke om nedtrapping. Han sa at jeg ikke skal tenke på å slutte med pillene før det har gått minst 6 måneder hvor jeg har følt at ting er bra og alt er rolig rundt meg.
Synes det er superpositivt å høre det sagt på en slik måte. Og selvfølgelig positivt å tenke at jeg kanskje kan slutte med tablettene en dag i fremtiden.
Så nå skal jeg prøve å begynne å bruke bloggen igjen som jeg gjorde i 2009 når jeg var i terapi. Det er sikkert ikke morsom lesning men det hjalp meg da og det hjelper nok igjen. Jeg har prøvd å holde ting unna bloggen i lang tid for jeg hater å syte og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke skrive noe som kanskje sårer andre eller gjør at de blir forbanna. Som ifjor når jeg skrev at jeg følte meg utenfor i klassen og ei som leste sendte kjempebitchy meldinger over facebook og skapte drama. Men jeg tror det må til. Disse tankene må ut og jeg MÅ få orden på de. Jeg må omstrukturere hodet mitt og det er jo selvsagt lettere å se tankemønster som er skrevet ned. Så får folk bare drite i å lese om det blir for tungt og dystert.
Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke vil at folk skal lese. Dersom det finnes lesere der ute så er jeg glad for kommentarer og innspill. Så lenge det ikke er "ta deg sammen" og lignende da såklart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar