Da har jeg ikke vært på skolen hverken igår eller idag. Igår kan forsåvidt forsvares med at jeg glemte å sette på alarmen og sov aaaltfor lenge. Idag hadde jeg satt alarmen, men ignorerte den fullstendig.

Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".

Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.

Blah blah blah

Joda, så var det denne berømte oppdateringen som har glimret med sitt fravær i over en måned. Sånn går det når oppdatereren mangler inspirasjon, energi og evne til å gjøre noe som helst annet enn å være grønnsak på sofaen. Neida, jeg har ikke vært syk (selv om jeg har hatt en irriterende ømhet i halsen i to dager nå). Mye har skjedd uten at noe som helst har skjedd. Henger ikke på greip? Nei vel. La meg ta den relativt lange versjonen.

Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.

I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:


Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>

Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.

Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.

Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.