Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle.
----
Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.
Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.
Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.
Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.
Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.
Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.
Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.
Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.
Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.
Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.
Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.
(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)
All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify
Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!
I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal
And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.
