Tanker

Idag fikk jeg resultatbrevet for vårsemesteret i York. Desverre har jeg brevet fra i høst hjemme i York så jeg må vente til jeg kommer hjem igjen med å sende inn kopiene til Høgskolen i Telemark. Men, det betyr at jeg om ikke lenge kommer til å ha offisielt bevis på at jeg er ferdig med Bachelorgraden! Etter litt om og men kom jeg endelig i mål og med relativt gode resultater. 

Selv om jeg fikk B i alle tre fag i vår er jeg fortsatt skuffet. Jeg vet at jeg kunne skrevet bedre oppgaver og kanskje kjempet meg til en A eller to, men i og med at depresjonen slo meg hardt og plutselig ned så ble det som det ble. Kommentarene fra foreleserne gjør det veldig klart at forventningene til meg som student var høyere enn det jeg oppnådde. Alikevel får jeg ros, og det setter jeg enorm pris på. Det er vanskelig å ikke straffe meg selv for å være min egen fiende.

Heldgivis var alle i York veldig forståelsesfulle og gav meg den hjelpen jeg trengte. Og jeg er enormt heldig som fortsatt har Callum ved min side (dog ikke fysisk på en stund). Jeg er stolt og lettet over at han fortsatt elsker meg etter det vi har gått igjennom. Vi kjenner hverandre på et utrolig dypt plan etter det vi gjennomgikk sammen. Jeg må stå på litt for å ikke bli overveldet av skyldfølelse siden det tross alt var min psyke som nesten slet oss fra hverandre.

Jeg må minne meg på at: 

Lurer litt på hvorfor alle menn jeg har kjent liker å ta laaaaange dusjer, og helst glovarme. Er det en manne-greie? Jeg synes mest at å dusje er kjedelig og et tiltak. Og jeg er av tanken at dusj skal være oppfriskende, og det er ikke glovarmt vann. Ikke iskaldt heller selvsagt, men har det gjerne kaldere enn varmere.

Lurer også på om jeg desperat trenger nye briller. Jeg føler at jeg ser skremmende dårlig uten de for tiden, og er så ofte svimmel og uvel. Vet man kan føle seg uvel av for sterke briller, men går det andre veien også? Noen som har peiling her?

'My smile feels tired and I think it's showing'

Om torsdagen (den 24 juni) hentet to damer fra DOOA Nikopusen min. De sendte meg mail torsdag morgen og sa de kunne komme å hilse på ham utpå kvelden en gang, se hvordan han var og hvor han kunne passe inn. Litt før 18 på kvelden ringte de og spurte om jeg var hjemme, at de kom og hentet han. Må si det var litt av et spark i midtgulvet jeg ikke helt forestilte meg skulle komme. Klart jeg visste at han skulle reise fra meg, og hva det innebar, men ikke så plutselig. Jeg begynte å støvsuge mens vi ventet, jeg orket ikke bare sitte der. Når de kom var Niko vennlig og sosial som alltid og gikk lett inn i buret. Kanskje det stakk litt også, han som vanligvis er livredd for bur tuslet rolig inn.

Jeg fikk ikke tatt farvel. Kanskje like greit. Han er ikke død -- fatktisk har han allerede blitt omplassert -- men det gjør minst like vondt. Kanskje vondere. Vet ikke noen annen måte å takle det på enn å bare ta en dag av gangen og prøve å tenke på ham minst mulig. Jeg vet dette var det beste for oss begge; for første gang på to år våkner jeg uten å behøve akkutt snyting.

Om fredagen var det dags for Callum å dra tilbake også. Det gjør vondere denne gangen, vanskeligere å takle. Ser hverandre igjen om to måneder. Han gråt når bussen rullet ut fra bussterminalen og hjertet rev i brystet på meg når jeg så at han prøvde å overse det.

Jeg er så ufattelig glad i den gutten. Vi har ikke vært sammen et halvt år engang men jeg føler meg ikke hel uten ham.

Lover et litt mindre dystert innlegg neste gang. Men akkurat nå er det ikke så lett å holde det dystre på avstand.

Karen, Karen, Karen... Du er dum du.

Jeg har jo bestemt meg for å gi bort Niko. Helst til noen jeg kjenner, men det ser mer og mer ut som om jeg må gi ham til et omplasseringssted. Det gjør veldig vondt, og jeg gremmes og går rundt med skyldfølelse uten å ha gjennomført det enda. Jeg vet jo at dette ikke går, og det er flere grunner til det. Han fortjener bedre enn en utålmodig allergiker, og jeg fortjener ikke å være konstant sliten og lei. Men vondt er det. Vanskelig er det.

Så idag tipser en kompis meg om en film jeg kanskje kommer til å like. Hachi: A Dog's Story er basert på en sann historie fra Japan om hunden Hachiko som var eid av en professor ved et Universitet i Japan. Professoren døde i 1925 og hver dag fra den dagen i 9 år møtte Hachiko opp på togstasjonen og ventet på sin avdøde eier. Til dags dato står en statu av Hachiko ved stasjonen og "venter".

I filmatiseringen spiller Richard Gere en professor (Parker) som finner en valp på togstasjonen en kveld og tar den med hjem. Uten å finne noen eier går kona etterhvert med på å beholde hunden. Hachi har et spesielt og nært forhold til Parker og etter at han dør, tropper Hachi opp ved togstasjonen hver dag og venter på at matfar skal komme tilbake. Til slutt dør den gamle hunden mens han ligger å venter en kald dag 10-11 år senere, og scenen hvor vi forstår dette og Hachi ser Parker komme ut av stasjonen endelig etter så lang tid er hjerteknusende. Jeg gråt og gråt, sutrende som et lite barn.

Det er en veldig bra film, men det var en utrolig dårlig idè å se den akkurat nå. Niko og jeg har et veldig nært forhold. Katten er så og si avhengig av meg, gråter ofte bare jeg går på do eller i dusjen. En tanke har vært at han fortsetter slik selv om han får en ny eier. Og nå, etter å ha sett denne filmen, så tenker jeg jo det enda mer! Nei, det var ikke så glupt dette.

Men for all del, se filmen. Det er ikke mange familiefilmer lenger som tilbyr noe annet enn uintelligent humor eller klissent sukkersøtt skvip. Denne filmen er kanskje ikke for alle, men for dere som har hatt et husdyr dere har elsket, for dere som kjenner at hjerterøttene verker når dere ser på Animal Planet.... Se denne filmen. Krøll dere sammen med en boks kleenex (jeg garenterer at dere snufser) på en søndagsettermiddag og gråt en skvett sammen med Hachi.

Det er litt rart, dette med depresjon. Jeg vet egentlig ikke om alt jeg "sliter med" er på grunn av depresjonen eller helt andre ting men for enkelthetens skyld bruker jeg 'depresjon' som et paraply-begrep her.

Slitsomt er det vel mest å føle at det butter imot ofte. Hvis jeg gjør en avtale med noen så betyr det at jeg har lyst og energi til å gjennomføre det der og da og innbiller meg alltid at sånt skal holde seg. I altfor mange tilfeller butter det imot når det gjelder. Jeg vet ikke om det skyldes angst eller hva, for det er ikke latskap. Det er ikke at jeg ikke "gidder", men heller at det er noe i meg som holder igjen. Egentlig er det utrolig vanskelig å forklare uten at det høres ut som unnskyldninger eller mer kreative formuleringer av latskap. Selvfølgelig vet jeg at i disse tilfellene bør jeg ta meg sammen, tøffe meg opp og presse videre. Men er jeg alene, er det så og si umulig. Det går utover ting jeg selv bryr meg om også, som faller i grus eller jeg ikke gjennomfører pga denne mystiske indre "veggen" som jeg hele tiden stanger imot. Hva den kommer av aner jeg ikke. Jeg skulle så gjerne ønske jeg var motivert og fryktløs istedet.

Hihi! Kjæresten kommer på besøk til bursdagen min ^^ Ankommer den 18 og drar igjen den 25. Bare en uke, men ååååååh som jeg gleder meg!!

Sitter her å kjeder meg. Gutten er på jobb, og jeg venter på vasketid. Mistenkelig tom for laken sånn plutselig. Så da blir det vask! Imorra er det jobbing, 17. mai også. Gruer meg til 17. mai, det forventes kaos i kafeen og jeg er ikke helt trygg der ennå. Menmen, det går sikkert. Mamma skal være der å hjelpe til også, jeg får trøste meg med det!

Mindre koselige nyheter er at jeg har nesten bestemt meg for å gi bort Niko. Jeg elsker pusegutten min, men det er et par problemer som begynner å bli vanskelig å overse. For det første er jeg jo voldsomt allergisk mot ham, det er ikke noe hyggelig. Har hele tiden vært bestemt på å overse det, så det er lissom ikke det største momentet. Men han er så rastløs... Når han er våken og jeg ikke orker å kose han (pga allergi eller at jeg mot formodning driver med noe annet), så går han frem og tilbake og mjauer høylytt. Han leker sjelden, han er bare rastløs. Så jeg får dårlig samvittighet og bekymrer meg for at han ikke har det bra. Han får masse kjærlighet og omsorg så sånn sett har han det fint, men... Jeg vil bare at pusen skal ha det bra =/ Ikke noe morsomt valg å ta det her, men jeg tenker mer og mer på det. Jeg vil selvfølgelig savne ham kjempemasse....

Nei, nå er det visst vasketid.

Sitter nå i Sverige hos min kjäre söster i Sverige(det ser dere kanskje på sproget? Kanske jag skulle försöka skriva på svenska med). Hur mysigt som helst att vara här med henne och sonen. Fast jag skulle önska jag kunde sluta tänka. Det sista nya är att undra sig om jag får kylskåpsplats nu när jag kommer til studenthemmet så sent. Suck.

Pratade med Ela i söndags. Hon skulle möta läkaren och en socialarbetare på måndag och lovade ringa mig på tisdag. Det gjorde hon inte. Fick ett mail:

"Hi Karen lukasz will back home next Monday, I talk to you later. Ela"

Sedan jag läste det har jag suttit med klump i magen. Varför ringde hon inte? Har dom ändrat sig? Får jag inte komma? Och jag hade ju drömmar om at få vara där när han kom hem, fast jag är ju här nu fram tills tisdag 12:te. "Nya" regler för färdsel till USA (dvs ett år gammla) säger att man måste registrera sig online minst 72 timmar innan avresa. Man måste fylla in pass info blant annat. Så jag kan typ flyga TIDIGAST fredag 15:de. Varför plågar det med så jävligt?

Låg vaken till ungefär halv fem i morse tror jag. Fick inte sova hur mycket jag än försökte, bara låg och oroade mig. Gör det fortfarande. Jag hatar det här.

Hatar.

Fuck.

Nu ska vi ut i snön och gå promenad. Har hon inte ringt til 18 så ringer jag. Fan heller.


Sånn! Det var svensk. Sikkert masse feil, men endog. Toodles.

Jobbklubb imorra. Gruer meg til å stå opp og komme meg dit i tide.

Sitter med "nyvaskede" kosebukser på som fortsatt gir en eim av kattepiss. Jeg blir så jævlig oppgitt av sånne ting - her bruker jeg tid og penger på å vaske men det blir ikke rent? For ikke å snakke om at jeg hadde klær i tørketrommel i over en time på EKSTRA TØRT men når jeg tok det ut var det fortsatt like fuktig som når jeg puttet det inn. 15 kroner rett i dass.

Sånne ting... jeg blir så oppgitt. Og lei. Også er det folk som bryr seg med matlagingen min. Også er det folk som stjeler tørkestativer så jeg må henge klær rundt hele rommet på et eller annet vis for å bli tørt. For ja, tørketrommel funker jo tydeligvis ikke.

Også har jeg ingen som bryr seg. Ingen som spør om det går bra som virkelig vil vite om det gjør det eller ikke. Men de spør fordi det er sånt man gjør. Det er like naturlig som å si hei.

Nei. Det går ikke bra.

Jeg har en overveldende trang til å forsvinne. Det er skremmende.

Hjelp meg, for faen. HJELP.

Tilfeldige mandagstanker:

Jeg er glad i pusen min.

Skyr er usannsynlig godt.

Den nye Robbie Williams CD'en virker egentlig ikke så bra.

Jeg MÅ støvsuge og vaske gulvet imorra.

Jeg MÅ også lese mer historie, herregud.

Tiltaksløs.

Lurer på hva som skjer i 2010.

Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er redd.

Bilde av Urusla Vernon.

Jeg må virkelig skaffe meg fler single venner. Mine beste venner, de jeg snakker med mest, er enten i faste, langvarige forhold eller rett og slett gift. Det er flott det altså. For dem. For meg er det ikke fullt så flott. Det er jo som kjent kjipt å være ensom i et rom fullt av mennesker. Like kjipt er det å være singel i selskap av lykkelige par. Det får deg til å føle at det må være noe du gjør feil. Når alle andre får det til, hvorfor ikke du?

Mange svar på den der selvfølgelig, særlig i min asoisale situasjon, men det gjør det egentlig ikke noe mindre kjipt. Såh... Single venner, takk.

...

Michael Jackson er død.

Død.

Ikke lenger i denne verden.

Jeg... klarer ikke å få det til å synke inn.

Michael Jackson er død.

...

Heh.

Jeg hadde liksom håpet at jeg skulle klare å være positiv nå som ferien har begynt, men det ser ikke slik ut. Er så dritt lei denne måneden, den har virkelig vært et helvete. Skulle egentlig til psykologen idag, men det har jeg ikke orket å komme meg til. Skal høre om jeg kan komme neste fredag istedet, siden jeg skal på konsert i Skien den lørdagen.. Gruer meg til å ringe. Føler meg allerede som en unnasluntrer og en taper. Kanskje jeg bare skal innse at jeg ER en unnasluntrer og en kjiping. Jeg hater det. Jeg HATER det men.. ugh. Glem det.

Får inntrykk av at mamma tror jeg ikke bekymrer meg. At jeg bare tar ting som en dans på roser og er carefree. Kunne ikke vært lengre fra sannheten. Men når jeg åpner kjeften blir jeg som regel fortalt at jeg ikke bør bekymre meg så mye, så jeg er heller stille. Sannheten er jo at jeg bekymrer meg HELE TIDEN og over ALT mulig. Men hva hjelper det å si det høyt?

Drit i. Jeg gidder ikke engang blogge det akkurat nå. Jeg får heller bare sitte her og bekymre meg mens jeg føler meg ussel.

Som vanlig midt i eksamensangsten så går det ut over husarbeidet. Gardinen har hengt på snei ganske lenge nå uten at jeg har rettet på den. Niko kommer bare til å dra tak i den med en gang alikevel. Oppdaget manko på bestikk om søndagen. Var på tide med oppvask. Nå begynner det å gå utover sokke-beholdningen. Må prøve å få kloret tak i en vaskemaskin snart.

Eksamenslesingen går om mulig enda tregere nå enn i høst. Inntil for cirka to uker siden hadde jeg så godt som sluttet å bite negler. Hyperaktive nerver tok knekken på den fremgangen.

Får vel slenge meg til sengs, lang dag på biblioteket imorgen. Opptur: Potetsalat left-overs til lunsj. Hjemmelaget sådan :)

Da har jeg ikke vært på skolen hverken igår eller idag. Igår kan forsåvidt forsvares med at jeg glemte å sette på alarmen og sov aaaltfor lenge. Idag hadde jeg satt alarmen, men ignorerte den fullstendig.

Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".

Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.

...and it hurts

Eneste gangene jeg ler naturlig og genuint for tiden er når Niko gjør noe rart. Akkurat nå er han så trøtt at han SKAL ha nærhet og uansett hvor iherdig jeg prøver å legge ham til rette ved siden av meg så kommer han tilbake til fanget. Nå nettopp skulle han til å komme opp i fanget... Jeg sitter med bena i kryss under meg (indianer). Niko setter forlabben på det borterste kneet og drar opp ett bakben... mens det andre blir hengende igjen, strukket ut bak ham. Slik sitter han en god stund, med hengende hode og trøtte øyne mens jeg ler. Han rett og slett glemte at han hadde et ekstra ben, så trøtt er han. Ofte er han så trøtt at han bare faller pladask hvoren han står eller sitter, uansett hvor vanvittig uhendig stillingen må være. Ah, kattunger. Han er 5 måneder gammel nå. Hvor mye mer vokser de egentlig?



Soundtrack: Mariha - It Hurts

http://www.youtube.com/watch?v=aQoQOElCjHw