Idag da jeg gikk hjem fra skolen i 15-tiden virket alt utrolig tungt, trist og uoverkommelig. Jeg ringte mamma for litt trøst og for å prate bort veien hjem. Det er en kort vei, men av en eller annen grunn er den lille strekningen lang nok for VELDIG mange tanker å melde seg.

Uansett. Når jeg legger på med mamma er jeg nesten hjemme, men telefonen ringer øyeblikkelig idet jeg legger på. Viser seg å være en blomsterbutikk i Bø som har blomster til meg. Dama visste ikke hvor Bøgata 61 var, så jeg skynder meg hjem og venter utenfor. Hun gir meg en stooor pakket inn oppsats og sier det er et kort inni. Jeg gikk egentlig ut ifra at det var søs i Sverige som hadde kokt istand noe. Det er noe hun lett kunne finne på.

Men det var ikke fra søs.

Det var fra Renaldo i NYC. Neida, det er ingen romanse eller noe sånt, han ville bare minne meg på at det fantes mennesker her i verden som brydde seg. Det var så utrolig søtt, og oppsatsen er nydelig. It made my day. Uken! Se så fin:



Og på kortet sto det:

Jeg ble kjemperørt. Lenge siden jeg har blitt SÅ overrasket. :)

Imorgen kommer smoothie-gjengen sammen for første gang siden juni. Det blir kjempekoselig. Så blir det kakespising på lørdag, kino på søndag, så er det bare noen dager igjen så kommer mamma. Skal være med meg til Seljord når jeg skal til psyk den 9:ende. Gleder meg til hun kommer.

Det var den oppdateringen! Får prøve å sove om litt...

Så en nydelig film ikveld som jeg rett og slett bare snublet over når jeg zappet gjennom alle mine 7 kanaler.

"Stage Beauty" er et flott kostymedrama med Claire Danes (hun gjør faktisk en god innsats i denne filmen; jeg er som regel ikke vanvittig imponert men dette var bra saker) og han fyren fra Big Fish, Billy Crudup. Handlingen er lagt til 1600-tallets London hvor det var uhørt og forbudt at kvinner sto på en teaterscene og hvor menn altså spilte kvinneroller. Billy Crudup (for et merkelig etternavn forresten) spiller en mann som er en ganske stor teaterstjerne og har i årevis perfektert det å være en mann som spiller kvinner. Han er god, han er anerkjent, han er ørbittelitt homofil. Så har vi Maria, som gjerne ønsker å være skuespillerinne og får sjansen når kong Charles plutselig bestemmer seg å vri om på loven og gjør det forbudt for menn å spille kvinner, mens alle kvinner i England har lov å viste seg på en scene og kalle seg skuespillerinne.

Vår homofile venn har det ganske kjipt en god stund etter dette inntreffer, hele livet hans faller sammen. Han vet ikke lenger hva det er å være mann.

Det er en helt nydelig film om kjønnsroller og identitet. Det høres kanskje ikke fryktelig spennende ut men filmen er veldig gripende. Kostymene er også fantastiske.

Filmen har litt av "Shakespeare In Love" uten å være så sukkersøt, og litt av "The Libertine" uten å være så... vel, krass. Den er veldig veldig fin. Marit, du kommer til å elske den, det er jeg sikker på.

Forresten en annen film jeg plutselig kom på som er i alle fall litt i samme kategori er "Quills" hvor Geoffrey Rush (sikkert best kjent som Captain Barbossa nå om dagen) spiller Marquis de Sade, en fransk aristokrat som skrev sadomasokistiske romaner etc på 1700 tallet. Han ble buret inne på galehus. Tror ikke det er så mange som i det hele tatt har hørt om filmen, men den er absolutt verdt å se!

Åh herreguuuud jeg vil ha disse:



http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=13581292

Er de ikke nydelige? Om jeg bare kunne gå på slike hæler da. *Sukk*

Bergljot var her i helga, fra fredag kveld til 12-slaget idag og det var kjempe koselig. Mye latter og kos synes jeg :) Taco på fredag og kinamat på lørdag, men stekt banan og iskrem så vi var så mette at vi såvidt orket å vralte oss hjem igjen, for ikke å snakke om å subbe ned til Erle noen timer etterpå. Jeg er fortsatt ubeskrivelig stolt over hvordan jeg klarte å te meg på kakeparty. For en med sterkt asosiale tendenser, og sterk sjenanse, så førte jeg meg strålende i selskap av relativt fremmede mennesker. (Synes jeg selv ihvertfall!)

Ikveld har jeg snakket med nevøen min på MSN og tatt god nytte av at han ser opp til meg og dyttet på ham både den ene og det andre holdninger om å være litt sær og like sære ting. Jeg fikk ham til og med interessert i Snorre Sturlasson! Nå har jeg lovet ham med 95% sikkerhet at jeg kommer til påske og skal bli der 10-12 dager (eller så lenge søs gidder å fø på meg heter det vel uten å være FOR frekk), så nå har jeg ikke noe valg. Jeg tror det er best jeg gjør det på den måten, så får jeg ikke snodd meg så lett ut av det pga mine psykiske duste-tendenser.

Når vi snakker om det skal jeg til DPS (distriktspsykolog) i Seljord første gang 9. februar. Gruer meg villt men jeg gleder meg selvfølgelig også på et vis. Jeg vil komme igang og ikke minst bli ferdig med det her.

Imorgen skal jeg ha Folkekultur fag for så å handle bøker. Jeg håper jeg skal kunne unngå å kjøpe så mange i år så jeg heller kan sette vekk litt penger og bruke det på ting jeg faktisk har lyst til, som for eksempel det her:

http://play-symphony.no/

Kanskje en ultimat nerde-greie men åååhhh jeg har så lyst at det brenner. For en opplevelse! Jeg har jo spilt og kjenner til alle spillene og figurene nevnt på siden, så jeg kan ikke se for meg annet enn at jeg hadde nytt det i fulle drag. Håper jeg får mulighet.

Da blir det en brå slutt. Så det såh.

Still falling

Jeg har tenkt og tenkt. Burde jeg i det hele tatt skrive et blogginnlegg som omhandler meg på et så emosjonelt nivå at svært få personer her i verden er klar over hva som foregår? Eller bør jeg ikke, og fortsette å skrive og snakke om piss som ikke betyr noe? Jeg vet ikke hva som er riktig svar der, men nå sitter jeg engang her, har ingenting annet å foreta meg annet enn å gå og legge meg, noe jeg gruer meg til nesten hver kveld. Men et innlegg som dette klarer kanskje opp i tanker og undringer noen kanskje måtte ha om meg, selv om jeg egentlig ikke tror jeg er en person mange av dere går å tenker på noe særlig. Here goes.

Jeg er deprimert. Og jeg mener ikke "Urk, dette var en kjip dag/uke" eller denne mystiske vinter depresjonen jeg alltid hører så mye om. Nei, dette er full-fledged, straight-out depresjon. Selv om jeg ennå ikke har fått noen offisiell diagnose på noe slikt (da distriktpsykologens brev om jeg kan få noen å snakke med eller ikke lar vente på seg), så tar det ikke noen med doktor grad å forstå at noe er alvorlig galt med meg.

At jeg er en negativ person som generelt har et relativt dystert sinnelag er ikke noe nytt. At jeg er kynisk og usosial eller heller ingen nyhet. Disse tingene har identifisert meg så lenge jeg kan huske. Men det er noe med det siste halve året som har gjort ting merkbart vanskeligere å leve med. Kanskje til og med litt lenger enn det, jeg skriver ikke dagbok, så har ikke helt oversikt. Uansett.

Som nevnt har jeg lenge vurdert om jeg bør eller ikke bør skrive dette innlegget, og konflikten der - som jo ikke lyder som en akkurat konflikt når jeg skriver det ned - er arke-typisk for mitt hode. Conflict of interest som det så fint heter på engelsk (kom ikke på noe uttrykk på norsk med god flyt som tilsvarte) er vel ikke akkurat noe som er eksklusivt for meg, og jeg regner med at alle står overfor slikt i hverdagen. Hos meg har det kommet til et punkt hvor ALT blir en konflikt med meg selv. Jeg er ikke lenger kapabel til å ta avgjørelser uten å vri og vrenge på det dusintalls av ganger før jeg bestemmer meg, og da angrer jeg ofte i etterkant uansett hvis det er noe som er bittelitt viktig.

Og jeg mener ALT. Om jeg skal eller ikke skal gå på butikken den dagen blir plutselig en enorm diskusjon med meg selv i mitt hode, og timesvis kan gå forbi før jeg enten gir opp og blir inne, eller i ren frustrasjon tar på meg og går ut døra. Desverre er det ikke så lett å unnslippe seg selv og egne tanker - å forlate leiligheten betyr ikke at kranglefanten blir igjen hjemme og gir meg pusterom... hun blir med.

Det er vanvittig slitsomt og tapper meg ofte for mye krefter. Jeg blir så frustrert over meg selv at jeg har lyst til å sette i et enormt hyl for å overdøve tankene, og alikevel klarer jeg ikke å bare si til meg selv "Hold opp" og adlyde. Det er én ting jeg vil ha hjelp til når jeg først kommer meg til en terapeut.

Andre ting går på selvtillit. Jeg har så liten tro på meg selv at det er rett og slett sørgelig. Jeg klarer å ta et skritt tilbake å se at det er faktum, og at mye av det ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt, men jeg klarer ikke å endre det. Klarer ikke å gripe det an og vende det om, jeg aner ikke hvordan sånt foregår i praksis. Duste-tips som å stå foran speilet å si pene ting om seg selv hver morgen er ikke noe jeg ikke kommer til å gjøre dersom det ikke gjelder liv og død - mer praktiske, konkrete ting som jeg faktisk kan innbille meg hjelper hadde vært flott. Jeg er vanvittig lei av å konstant rakke ned på meg selv, undergrave ferdigheter og sammenligne meg selv med andre og deres situasjon for så å føle meg mislykket og udugelig fordi jeg ikke greier å oppnå det samme. Dette kan være helt jordnære ting, og ja, jeg er klar over at det alltid vil være noen som er bedre, annerledes enn meg, men hvorfor skal det være så vanskelig å bære?

Jeg skulle ønske jeg var utrustet til å strekke ut en hånd til folk og slippe dem inn. Generelt liker jeg ikke menneskeheten og jeg synes den gemene hop suger, men jeg takler ikke ensomheten som jeg engang gjorde. Men så innbiller jeg meg at jeg ikke har noe til felles med noen og at jeg sikkert har det mye koseligere alene så jeg slipper å føle meg brydd og anstrengt i selskap av halvt kjente mennesker, så da blir det sånn. Jeg kan ha de beste intensjoner - Trivial Pursuit kvelder i høst, noen? - men det er et eller annet som sperrer og blokkerer. Dette høres sikkert bare ut som halvtamme unnskyldninger, men for meg er det et reelt - og for tiden uoverkommelig - problem.

Hvorfor alt plutselig har blitt så tungt og vanskelig aner jeg ikke. Det har ikke skjedd noe fælt som skal tilsi at jeg skal bikke over stupet, men alikevel står jeg der å gynger og det føles mer og mer fristende å bare gi etter og la meg selv falle fremover. Katten min var syk i forrige uke og jeg var livredd for at han skulle dø. Hverdagen hadde blitt uendelig vanskeligere å takle selv uten det lille livet, sært som det kanskje er. Å ta mitt eget liv... har jeg aldri vurdert. Ikke før de siste par månedene. Det er ikke noe som kommer til å inntreffe så lenge mor er i live - jeg har fortsatt nok samvittighet og sympati i kroppen til å ville spare henne den smerten.

Alt dette høres kanskje melodramatisk og melankolsk, men det er min hverdag. Dagene som faktisk er positive opplevelser er så sjeldne at jeg blir helt overrasket når de intreffer. "Hey, kanskje jeg ikke er så syk alikevel!" tenker jeg med godt mot, men det endrer seg før jeg får snudd meg. Hele dager med positive inntrykk kan jeg ikke huske. Jeg er så sliten at jeg kan ikke beskrive det engang. Får jeg ikke hjelp snart mister jeg besinnelsen, jeg orker ikke mye lenger. Jeg vil så gjerne høre noen si: "Nei, du har det ikke godt med deg selv og selvfølgelig skal det ikke være sånn. Ja, vi kan hjelpe deg."

Og der har du det, I guess. Nå som jeg har skrevet ned alt er jeg ikke lenger så sikker på at dette var en god ide, men før jeg går inn i den debatten med meg selv skal jeg rett og slett bare trykke "Publiser Innlegg"...

Og fordi jeg ikke gidder å skrive om alt dette på norsk, og synes dere kan ha godt av litt engelsk ranting i hverdagen, ctrl+v'er jeg dette fra min engelske LJ hit.

You know, I never really bought into the whole New Year's craze. The resolutions you break after two or three weeks, the food, the parties, the fireworks. Maybe it's because I was raised in a single-parent household as the only child, and thus we never had family parties or could afford fireworks, so New Year's Eve was really just an evening with crappy television looking back at the year that had passed and envying the neighbors' kids for having a dad who brought out fireworks.

I think culture has damaged many of us, also when it comes to New Year's. Popular culture as a whole stresses that if you're not smooching someone at the stroke of midnight December 31st every year, you're a failure. You're also a failure if you're not at a fancy party surrounded by fancy friends and, of course, someone to smooch.

As a person with few friends and even fewer persons whom I willingly smooch, you can calculate how many of these parties I've been to. Let's just say I can count them on one hand. And really, I'm not all too envious. Unless you're already in a relationship, or with a friend with special benefits, you most likely end up kissing someone who you have never seen before and won't remember the features of in the morning (or afternoon) since you were shitfaced, and so was (s)he, and the kiss was really just poorly coordinated slobbering.

Nor do I envy people waking up on New Year's morning, January 1st of a new year, with a splitting headache, vomit breath and an upset stomach with minor memory loss and anxiety because you're not quite sure -who- you smooched last night and if it lead to something else. Eventually you check your wallet and see that you have spent quite more than you should on getting yourself so drunk you can't remember anything because, well, it's New Year's and you're supposed to. So January has to be stretched out on as little money as possible, making cup o' ramen your breakfast, lunch and dinner most days, rocking it on the weekends by treating yourself to a bagel with *gasp* butter. (For you students out there this might be normal to you, but to some this is quite horrifying, trust me).

I have spent most my New Year's Eves alone, or by the company of people out in cyberspace, and while I may wish that I too was successful with lots of friends and someone to smooch at midnight, I suppose it could be worse.

The myth that a New Year is something magical and fantastic is also something I scoff at. I'm not sure "Bah, humbug" can be stretched to apply for this celebration as well as Christmas. I don't have Scrooge on my IM contact list, so I suppose I have to live on without knowing, but I am inclined to call the whole thing humbug. The problems I had on December 31st will most likely still be a problem on January 1st, added to it a bit of a financial pinch which doesn't brighten things up. It doesn't matter how many years in a row I tell myself "This year things will be different", because life is pretty much the same every year with the most miniscule variations. I won't suddenly have all the things I wish for on January 1st, or have the means and know-how to acquire them, so even if I were all of a sudden motivated to struggle toward whatever goal I might set for myself simply because I hang a new calendar on the wall, doesn't mean that the year will be all that much greater.

2009 so far feels exactly like 2008, and as far as I know at least half of it will be spent in the exact same place as I am right now: with my ass firmly dug into the groove in the couch with the laptop on my lap and the cat snoozing next to me, considering all the things I rather should be doing than what I currently am doing.

Bah, humbug.