Sand mellom sprekkene

Søknad avslås da det vurderes å ha sannsynlig liten nytteverdi.

Det sitter altså et team på et inntaksmøte og diskuterer. Inntaksbrevet lyder, blant annet:

“Under opphold (ved DPS akutt Kalnes & Moss DPS døgnavdeling) avdekket tidligere traumer med fragmentert hukommelse og “film”lignende minne fra barndom. Episodiske depresjoner fra 14 års alder, senere episoder med panikk, gråteanfall, selvforakt og suicidaltanker. Kjenner nedvurderende stemmer som nesten alltid er til stede. Aktuelt daglig angst som hemmer henne i å møte på arbeid.”

Det diskuterers. Pasienten har mottatt poliklinisk hjelp fra DPS tidligere. Denne DPS avdelingen vurderer videre behandling å ha sannsynlig liten nytteverdi. Dette teamet bestemmer seg for å følge denne avgjørelsen også.

Avvist fra Moss DPS. Fra Edwin Ruud DPS. Fra Follo DPS. Hvert avslag gjør at følelsen av at noe er feil med meg gnager seg dypere. Etter behandling jeg fikk skulle jeg vært frisk. Eller friskere enn jeg er. Med støtten og hjelpen jeg har fått burde ting begynne å bli mulig for meg. Med medisiner burde jeg føle meg bedre. Men jeg er ikke frisk. Jeg får ikke til å styre livet som jeg vil og bør. Medisinene hjelper for øyeblikket, men hvor lenge?

Ingen psykiater eller psykolog har kalt meg inn for å snakke med meg. Bare sendt avslag basert på en snart to år gammel vurdering. Begge psykologene som har møtt meg – en på Kalnes og en på DPS – må ha sett et behov ellers hadde de vel ikke søkt meg videre? Teller ikke det mer enn en gammel avgjørelse? Hvorfor teller det ikke nok til å ihvertfall møte meg og vurdere utifra hva jeg forteller om jeg har nytte av det? Jeg forstår ikke hvordan man kan avfeie et menneske som prøver å få hjelp.


Tanken på fremtiden er så dyster at jeg ikke lenger klarer å tenke den fullt ut. Jeg har ett år igjen på AAP, jeg er vurdert ikke istand til ordinært arbeid, men ingen vil snakke om uføretrygd.
Jeg føler meg som sand som renner bort mellom sprekkene. Og ingen prøver å fange meg opp. Det er så ydmykende, sårende og urettferdig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av alle de håpløse følelsense.

I dybden av desperasjonen tenker jeg at kanskje jeg bare må gjøre det. Ta tablettene. Ikke alle… nok til at jeg må bli kjørt på sykehus. Forstår de da at jeg ikke klarer dette alene? At jeg ikke orker dette livet?

Jeg vet jeg burde være sterk, ta meg sammen, finne en mening, tvinge og dytte til det går av seg selv. “Det” ; livet. Men jeg er ikke sterk. Jeg er svak og sårbar og jeg klarer ikke dete alene.

Sanden som renner bort mellom sprekkene; livet mitt. Årene som bare forsvinner. Tre år i et helvete av sykdom, behandling, eksponering, oppturer og tunge nedturer. Alikevel sitter jeg ute av stand til å ta fatt og fange sanden selv. Mens ingen vil fange den for meg. Jeg håper de angrer når sanden har rent ut.

Et Vissent Mørke

En død, vissen skog

omringer meg

omslutter meg i et mørke uten ende.

Jeg hører mennesker;

latter, prat, hygge.

Jeg hører, men føler ikke.

Jeg ser ikke.

Dypere og dypere,

lenger og lenger vekk.

Lydene blir utydelige,

den ekende tomheten er overdøvende.

Løper den ene veien,

rygger tilbake til der jeg kom fra.

Hvorhen jeg snur meg; mørke.

Snubler, faller, kryper,

gråter til pusten blir tatt fra meg.

Trodde jeg så en grønn knupp

på en død kvist.

Men når jeg strekker meg,

bare for å stryke fingrene over den

forsiktig.

Kvisten knekker.

Håpet dør.

Igjen. 

  --- Av meg, 2017

Dystre skyer i en ellers lysere hverdag

I morgen er det 27 november. Jeg skal på Delta, jeg skal prøve å eksistere på det funksjonsnivået jeg har klart å opprettholde de siste par ukene.

Men det er ikke en helt vanlig dag for meg. Og jeg føler for å skrike det ut så alle vet det - men hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke helt hvordan man takler slike dager, slike vonde minnesmerker. Jeg føler ikke det er riktig å late som om ingenting skjedde på den datoen. Som om det bare er nok en dag. Nok en fredag. Men hva annet skal man gjøre? Hjelper det å gjøre det motsatte av å ignorere det? Jeg vet ikke. Så jeg skriver om det. Kanskje det er det eneste jeg kan gjøre.

27 november 2013. To år siden. Det er to år siden livet mitt ikke bare ble snudd på hodet, men fullstendig knust. Hver tanke, hver drøm, hvert eneste håp, hver tillit jeg hadde til min fremtid og mitt liv ble revet i filler og rant bort mellom fingrene mine. Jeg husker jeg sa: "So, this is it? It's over?" med en slags ekende tomhet, som om jeg ikke klarte å ta inn over meg hva de ordene egentlig betydde.

På nyhetene her om dagen snakket de om uskyldige som ble drept i trafikkulykker forårsaket av mennesker som prøvde å begå selvmord. De snakket men en professor som sa at de ikke mente å skade noen andre, men når de er i den sinnsstemingen. Alt som regjerer er følelser, og de tankene som er der er kun styrt av disse følelsene rundt egen smerte og fortvilelse.

Da jeg ble sittende igjen i tomheten etter at han gikk - jeg ba ham gå - var det ikke noe annet som eksisterte enn min egen smerte og fortvilelse. Såvidt jeg kunne se var livet mitt over.

Jeg gråt så høyt og rått og vondt at jeg hadde vondt i hele kroppen. Jeg orket ikke sitte mer, jeg reiste meg opp og jeg husker ikke øyeblikkene mellom da jeg reiste meg og da jeg hadde tablettene i hånden. Men jeg husker at jeg svelget de, uten en eneste tanke. Bare følelser. Bare smerte. Jeg tok et par slurker vin sammen med de. Det smakte jævlig. Jeg hadde ikke så mange tabletter, jeg visste det ikke ville være nok. Jeg fulgte på med ibuprofen. 8-10 tabletter. Jeg er allergisk mot ibuprofen. Jeg tok frem p-pillene mine. Tok noen men vurderte det som meningsløst. Jeg husker ikke om det skjedde noe etter det eller om jeg gikk rett til sengs. Av en eller annen grunn tok jeg med meg laptopen, la den åpen ved siden av meg i sengen. Jeg husker skuffelsen og den fortsatte smerten i sjelen jeg kjente da jeg våknet 20 timer senere. Det første jeg gjorde var å se etter mer tabletter, men jeg hadde ingenting.

I månedene som gikk etterpå tenkte jeg ofte at jeg ikke orket dette. Jeg kunne stå å vente på toget og en del av meg kriblet etter å hoppe. Jeg lurte på om det kom til å gå fort. Eller om jeg kom til å våkne til på et sykehus, kanskje med en kropp like istykkerrevet som sjelen min. Den tanken hindret meg. Ikke tanker om hvordan det ville påvirke andre. Togføreren. De andre på perrongen. Mamma. Det falt meg ikke inn. Min egen lidelse var alt jeg kjente til. Jeg bare orket ikke mer.


To år. Hvordan føler jeg meg nå? Tja. Det varierer jo en del. Jeg ser ikke lenger på toget som en utvei. Jeg er veldig klar over at mengden tabletter jeg har i skapet... Men det er kun en bevissthet. Akkurat som at jeg er veldig klar over at ild brenner og kniver er skarpe. Jeg har ikke tanker om å ta noe av dette i bruk. Pust ut, mamma. Jeg er ikke der.

Jeg kan vel ikke påstå at jeg nyter livet. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal komme til å nyte livet. Hva det er å nyte av. Sjelen min ligger ikke lenger i en ruin ved mine føtter, men er limet sammen igjen. Langt ifra hel, men iblant får jeg et glimt av ei jente jeg en gang kjente som meg selv. Så kanskje den fortsatt kan bli hel igjen. Kanskje.

De tunge tankene nå kommer av datoen idag. Og at jeg er premenstruell og overfølsom. Og, ikke minst, lengeselen etter noen jeg kan dele alt med. Igår natt holdt jeg rundt mitt enorme nye kosedyr, en ulv, og den er så stor og fast at det føltes nesten som å ligge inntil et menneske. Jeg brast i gråt med en gang jeg tok rundt den. Jeg savner ikke Callum, akkurat. Ikke nå lenger. Men jeg savner å være to. Jeg savner å bli tatt vare på. Men jeg er redd for at jeg ikke kommer til å klare å åpne meg på den måten igjen.

Å åpne opp for å håpe igjen, å sette min lit til at en person faktisk kommer til å være der i tykt og tynt. Jeg vil aldri oppleve å få hele mitt personlige verdensbilde lagt i grus igjen. Jeg trodde virkelig jeg var trygg. At jeg var der jeg skulle være, og kom til å være. Men slik var det ikke. Hvordan skal jeg noen gang stole på de ordene igjen?

Hvordan våger man å tro? Å gi slipp?

Mørkt

Det gikk så bra i vinter. Så kom nyåret og jeg hadde godt mot. Men så raste alt. Kreftene rant ut av meg igjen. Ensomheten presser inn, omringer meg, trykker meg ned mot et kaldt gulv til jeg ikke får puste. Til panikken utløst av en slags emosjonell klaustrofobi kastes ut av meg.

Jeg tar meg selv i å spørre stumme spørsmål som: hva kjemper jeg egentlig for? Livet - hva er det?

Jeg kan ikke huske en tid hvor mitt liv ikke var en kamp. En kamp mot barndommens usikkerheter og sårheter. En kamp mot mobberne. En kamp mot ensomheten selv da. En kamp mot vekten. En kamp mot pengeløsheten. En kamp mot å følge strømmen hvor jeg aldri hørte hjemme. En kamp for kjærligheten. En kamp for å bli sett. Hørt. Elsket. En kamp for å prøve desperat å ha gode dager innimellom og holde fast på den følelsen for så alltid, uunngåelig, å tape den til sist.

Jeg har sagt i flere år at jeg er sliten. Langt mer sliten enn noen på 30 skal føle, etter hva jeg innbiller meg. Ikke fysisk, dog jeg skal ikke skryte over en feilfri fysikk heller med skadde knær, regelmessig migrene og verkende hender.

Alle mennesker kjemper med noe i sitt liv. Jeg vet det. Men jeg får ingen trøst av å tenke at det er mange som kjemper større og mer motløse kamper enn meg. Mot kreft, sult, død, hjemløshet... Det gjør ikke at min krig plutselig ender. Om noe gjør det at jeg føler meg enda mer skamfull over å ikke klare å holde på en seier. Jeg føler skam over å ikke klare å sette pris på alt mange andre ikke har. At jeg bare fokuserer på det jeg ikke har. Det jeg ikke klarer eller mestrer. Det jeg har tapt. Skammen gjør at jeg ikke fullt klarer å akseptere at det er greit for meg å være syk - at det faktisk er en sykdom, selv om den ikke kan måles mot kreft.

Men jeg er så sliten. Jeg orker liksom ikke løfte skjoldet for å forsvare meg. Jeg orker ikke strekke meg etter det tapte sverdet for å sloss tilbake. Jeg bare ligger nede og tar det. Og tenker at det må vel være over snart? Kampen - eller livet.

Jeg tror ikke jeg vet forskjellen. Er det en forskjell?

Girl, Interrupted.

Soundtrack til dette innlegget:



Det er som kjent sporadisk med mine blogginnlegg, og jeg skriver som regel bare når det er noe viktig å si. Denne gangen vil jeg prate litt om en diagnose jeg har fått og hvordan den påvirker meg. Jeg vil snakke litt om status quo og fremtiden.

Hvorfor velger jeg å gjøre dette på bloggen? Er det ikke litt vel personlig?

Jo, det er personlig. Det er flere grunner til at jeg velger å snakke om slike ting såpass åpent som dette:

• Jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om så personlige ting når jeg er ansikt til ansikt med mennesker, være seg det er min beste venn eller noen jeg ikke har snakket med på mange år. 
• De som står meg aller, aller nærmest har jeg allerede snakket med for en god stund siden. Jeg føler ikke for å gjenta meg selv om og om igjen når det kommer til et vanskelig tema, så dette er noe folk kan lese som jeg bare trenger skrive en gang. 
• Det er garantert mange der ute i bloggosfæren og bak sine dataskjermer som har det vanskelig og ikke forstår hvorfor, akkurat som jeg gjorde. For de menneskene, skulle de rote seg inn på denne bloggen, vil jeg at de skal kunne lese og føle seg litt betrygget. Du er ikke alene. 

Som jeg har snakket om før på denne bloggen så har jeg allerede diagnosen dystymi. Dystymi er en depressiv lidelse som defineres ved en kronisk nedstemthet over en periode på flere år.  Denne diagnosen har jeg fortsatt, men det er ikke dystymien som er "hovedproblemet"eller hovedgrunnen til at ting er som de er.

Jeg har nylig, for kanskje fem uker siden, fått diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Kort fortalt handler det om en ekstrem form for sosial angst som ikke er en 'sykdom' men rett og slett er et personlighetstrekk hos meg. Mennesker som er engstelig/unnvikende har lav selvfølelse, få venner, lever relativt isolert og føler seg praktisk talt alltid usikre og angsfylte i sosiale situasjoner. Det som er minst like vitkig å være klar over er at de med denne forstyrrelsen har et enormt ønske om å fungere i sosiale situasjoner og har et stort behov for nærhet og omsorg. Å ha dette ønsket men om og om igjen føle at de ikke klarer å få til det "all andre" klarer fører til depresjon. Det er også veldig vanlig at engstelig/unnvikende personer dagdrømmer og fantaserer mye, gjerne om de tingene de gjerne skulle fått til.  Det er med andre ord utifra min personlighetsforstyrrelse at dystymien oppstår.

Det har alltid vært veldig vanskelig for meg å gjøre helt dagligdagse ting.
- Å gå på lokalbutikken, pga skrekken for å bli gjenkjent og tvunget inn i en samtale man ikke mestrer.
- Å ha en telefonsamtale uten mål eller mening.
- Å være tvunget til å møte eller snakke med en fremmed, selv om det er over telefonen.
- Å møte til jobb/skole/kurs om jeg ikke er 110% komfortabel med menneskene jeg kommer til å være i kontakt med.

For eksempel.

Denne konstante og overveldende angsten og usikkerheten (engstelig) fører til at man gjør absolutt alt man kan for å unngå situasjoner som føles vanskelige (unnvikende). Man får ofte en rekke somatiske plager fordi man har det så psykisk vanskelig. Man får for eksempel en helt legitim hodepine, eller mageknip eller kvalme - men disse plagene er altså et symptom på forstyrrelsen og legeundersøkelser osv viser som regel at alt er bra. Fysisk.


Det var kanskje ikke så kort forklaring alikevel, men forhåpentligvis forklarte jeg det på en måte som var greit å forstå.

For min del har hele livet mitt forandret seg etter at jeg fikk denne diagnosen. Jeg føler meg sterk i vissheten om at dette er, for det første, helt utenfor min kontroll og for det andre noe jeg kan lære meg å ta hensyn til nå som jeg er klar over tilstanden.

Jeg har tenkt veldig mye tilbake på situasjoner i fortiden som plaget meg. Flere ganger hvor jeg reagerte på den eller den måten som jeg ikke forsto, og som senere ergret meg. Jeg kan såvidt forklare hvordan det føles å være en person man selv føler at man ikke forstår. Følelsen av å ikke mestre noe, lengtelsen etter forhold, vennskap, jobb og hobbyer, som jeg ikke hadde noe håp om å kunne klare å gjennomføre. Det å prøve igjen og igjen, men å alltid ende opp på nøyaktig samme sted som man begynte: gråtende og fortvilet under dyna. Det finnes ikke ord for den motløsheten.

Det er ikke lenge siden jeg tenkte "jeg klarer ikke mer". For ikke mer en to måneder siden lå jeg i sengen en natt og ba stille om at jeg vær så snill kunne få lov til å slippe. Følelsen av å aldri skulle kunne mestre en helt vanlig hverdag var knusende og jeg orket ikke mer. Alt var svart. Hvordan skulle jeg kunne forandre på noe jeg ikke forsto? Noe som var, og er, så fullstendig ute av min kontroll?

Men nå... Nå er det annerledes. Jeg forstår nå. Jeg er ikke lat eller tiltaksløs eller alle de tingene jeg og andre har sagt at jeg er for å forklare oppførselen min. Jeg har en personlighetsforstyrrelse som jeg ikke kan noe for. Det som er viktig nå er å ta hensyn. Å skape rammer jeg kan trygt fungere innenfor og ha god livskvalitet.

Selvfølgelig skal jeg ikke sette meg ned og si: slik er det og jeg er hjelpeløs. Absolutt ikke. Rammene kan dyttes på, for å se om de kan utvides, men ikke hardt og brutalt. Hensyn må tas, og nå vet jeg hvordan jeg skal kjenne igjen signalene som sier at dette klarer jeg ikke akkurat nå. Nå vet jeg hva jeg trenger fra de rundt meg for å ikke bli sykere. For at symptomtrykket ikke skal bli tyngre og jeg blir liggende motløs og fortvilet med gråten i halsen.

Psykologen min er den viktigste personen i livet mitt akkurat nå. Hun hjelper meg å forstå og utforske meg selv på et plan jeg ikke engang visste eksisterte ifjor. Jeg kan ikke beskrive lettelsen jeg følte i ukene etter at diagnosen ble satt og jeg leste mer og mer om min forstyrrelse og kjente meg igjen i alt. Psykologen min sier at jeg er et "klassisk eksempel" på engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, og det ser jeg ganske tydelig når syv av åtte offisielle kriterier er oppfylt hos meg.

Folk som har sett meg de siste ukene sier at jeg er veldig forandret. De ser en fysisk forskjell på meg, en klarhet og en styrke jeg ikke hadde for kort tid siden. At man skal finne slik trygghet i en diagnose er nesten rart, men etter et helt liv av fortvilelse og mangel på forståelse fra alle rundt meg inklusive meg selv, så er dette en frihet og en lykke som jeg er uendelig takknemlig for.

Jeg går 2015 i møte med styrke og mot. Som jeg sa på Facebook for en liten tid siden; jeg bærer fortsatt arrene mine, men jeg bærer de ikke med skam eller sorg. Jeg bærer de med lettelse og stolthet. Jeg er fortsatt her. Jeg overlevde, jeg klarte meg. For første gang i hele mitt liv kan jeg ærlig si at jeg føler håp.

I 2015 skal jeg fortsette i terapi med min fantastiske psykolog. Jeg skal begynne i en terapigruppe med andre som har samme personlighetsforstyrrelse. NAV skal hjelpe meg å komme innenfor den bransjen jeg aller helst vil jobbe i som er relevant for min utdannelse. Jeg skal flytte til ny leilighet og bygge meg opp et eget hjem. Jeg skal fortsette å bli sterkere, tryggere og bedre.

For første gang i mitt liv, ser jeg på det jeg nettopp skrev i forrige avsnitt med et smil og en visshet om at det ikke bare er tomme ønsker og desperat håp - det er faktiske ting som kommer til å skje. Jeg kommer til å skåle på nyttårsaften, selv om det kanskje bare er med Odin og Frigg, og føle en indre ro jeg aldri hadde drømt om.

Kampen er ikke over. Den kommer aldri til å være over. Jeg vil aldri få et friskhetsstempel, jeg vil aldri kunne bli kvitt denne forstyrrelsen. Den er meg. Det er et personlighetstrekk like fast som at jeg har tørr humor. Og det er greit. Jeg trenger ikke bli 'frisk'. Jeg trenger bare hensyn, og støtte, og tålmodighet. Og da, da er alt fint.

Takk til dere som har lest så langt som dette. Hvis dere vil si noe om hvordan dere opplevde lesningen, si noe til meg, eller spørre meg om noe så for all del - gjør det. Kommenter eller send meg e-post, eller skriv på Facebook eller sms til dere som har nummeret mitt. Det varmer meg å vite at folk har lest.

Følelser.

Jeg føler at jeg smuldrer. Som om litt etter litt, hver dag og hver time, faller små biter av meg vekk og reduserer meg til en rå , rufsete ting som ikke passer inn noe sted. Det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe dette, det er svært lite jeg kan gjøre for å i det hele tatt forklare hvordan det føles. Alt skremmer meg. Jeg er spesielt livredd for å si eller gjøre noe galt til folk rundt meg som vil føre til at de forlater meg. Så jeg ender opp med å ikke si noe i det hele tatt, om noe, egentlig. Vettskremt, mest av alt, at jeg kommer til å ende opp alene. Redd og alene og verdiløs. Jeg er verdiløs. Jeg har gode sider som alle andre, jeg er klar over det, men de blir overskygget av mine nevroser.

Nevrose: En relativt mild mental forstyrrelse, karakterisert ved symptomer som hysteri, angst, depresjon eller 'obsessiv' oppførsel.

Det blir for mye. Meg selv. Jeg blir for mye. Alt rundt meg ser ut til å gjøre meg verre. Jeg kan ikke kommunisere hva jeg trenger til de jeg er glad i, slik at de kan slutte å ubevisst såre meg, og jeg dem. Hvordan skal jeg kunne fortelle dem dersom jeg ikke engang klarer å identifisere overfor meg selv hva jeg trenger? Jeg er sliten. Lei av hvem jeg er. Lei av denne kroppen. Lei av dette livet. Lei av alt. Jeg har en konstant klump av enten ubehag eller frykt - det varierer - i magen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å late som å være sterk lenger.

Ingrid Olava - Black Box

Nok en sang og tekst bare. Jeg skal skrive noe snart, altså. I promise og sånn. Men, hør på denne da.

I never saw it comin'

Suddenly we were on the ground.

How we came crashin'

We came crashin' down.

How did I miss the warnings

We disappeared in morning sun,

No one's looking for us. No one knows we're gone.

No one knows we're gone. No one knows we're go-one.

Nobody at the tower,

Nobody's grieving at the gate,

Oh the sky is empty.

Nobody waits.

If I had a black box, if someone had recorded us

If I had a time machine, if someone had been listening

If somebody could explain, if I knew what was happening,

If I could hear your voice again,

Maybe then...

x2

Somethin' to solve the puzzle,

That one little word I never said,

Or that thing you told me, I could not forget.

Oh I know, I know I loved you,

but there came a point of no return.

If I never find it,

I'll never love.

If I had a black box, if someone had recorded us

If I had a time machine, if someone had been listening

If somebody could explain, if I knew what was happening,

If I could hear your voice again,

Maybe then...

x2

After the emergency,

We'll climb out of the life that once was you and me,

I hope that you'll define your goal and leave it all behind.

If I had a black box, if someone had recorded us

If I had a time machine, if someone had been listening

If somebody could explain, if I knew what was happening,

If I could hear your voice again,

Maybe then...

x2

Sara Varga - Om Du Ångrar Dig

Nu brister snart mitt hjärta,

och jag kan inte låta bli,

att låta mina tårar stilla falla.

För om du har bestämt dig,

för att du vill ge dig av,

så kommer mina nätter bli så kalla.

Du kanske träffar någon annan,

men jag kan lova dig...

Du betyder allting för mig.

Ja, om du väljer någon annan

så vill jag säga dig;

Att du betydde allting för mig.

Du säger du behöver

tid att finna ro.

Att du inte längre vet vad du känner.

Du kanske träffar någon annan,

men jag kan lova dig...

Du betyder allting för mig.

Ja, om du väljer någon annan

så vill jag säga dig;

Att du betydde allting för mig.

Men om du ångrar dig nå’n dag.

Kommer på at det var jag.

Så finns jag kanske kvar,

Här för dig.

Ja, om du väljer någon annan

Så vill jag säga dig;

Att du betydde allting för mig.

Du betydde allting för mig…

Nothing Without You

Akkurat da jeg trodde at ting begynte å gå litt lettere i henhold til kjærlighetssorgen så har ting plutselig blitt veldig tunge å bære igjen.

Jeg savner kanskje lukten av ham aller mest. Merkelig egentlig. Når jeg tenker på at jeg aldri får snuse inn akkurat den duften igjen så svir det i øynene og knyter seg i mellomgulvet. At en enkel lukt kan innbringe så mye ro. Når vi var fra hverandre hadde vi alltid ett plagg hver som tilhørte den andre. Første gangen han besøkte meg byttet vi hettegensere før han reiste.

Savnet er så sårt. Tanken på at jeg ikke får være den som får se all de små egenhetene som gjør ham til den han er gjør så vondt at jeg ikke klarer å beskrive det.

Kommer jeg noen gang til å orke å la noen lære meg kjenne på den måten igjen? Å la noen se bak fasaden og se min særegenhet og bli glad i den? Bare tanken gjør at jeg vil legge meg ned og aldri våkne igjen.

Å bryte stillheten

Hei verden. Nesten to år siden sist.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette innlegget men som tittelen nevner så føler jeg at det er på tide å bryte stillheten som har regjert på denne bloggen. Jeg har også noe vanskelig å fortelle som jeg rett og slett ikke orker å repetere til alle som kanskje burde eller vil vite hva som foregår i livet mitt. Å skrive et innlegg og poste det på Facebook er utleverende men jeg tror kanskje lettere for mitt hjerte og sinn enn å måtte si de samme setningene igjen og igjen.

Den 27 november 2013 forandret livet mitt seg fullstendig. Cal, eller Callum, brøt forlevelsen og gjorde det slutt den kvelden og i de få ukene siden da har jeg bodd hos venner i Newcastle, pakket en koffert og 'flyttet' hjem til mamma i Norge for så å rømme til min søster i Sverige. Der sitter jeg nå på rommet til min nevø med Lady Gaga på Spotify og lurer på om jeg noen gang kommer til å kjenne at jeg hører hjemme igjen.

Aldri før har jeg følt et samlivsbrudd på denne måten. Smerten og sorgen er fysisk plagsom. Den første uken klarte jeg ikke å spise; enhver matbit gjorde at jeg ble uvel. Jeg kastet opp og led av en konstant hodepine på grensen til migrene. Hver eneste tanke gjorde at jeg følte det som om jeg ble revet istykker innvendig. Jeg ringte til mamma og hulket høylytt til halsen var sår og øynene hovne.

Idag, nesten nøyaktig tre uker etter, er ikke smerten like rå og hard. Sorgen påvirker meg ikke tjuefire timer i døgnet men i kortere perioder og med varierende intensitet. Jeg distraherer meg selv som best det går med data, spill og TV. Min elskede søsters nærvær hjelper også, men jeg har aldri vært et menneske som klarer å motta trøst og kjærlighet på en verdig måte.

Jeg har vært hos lege i Norge og fått nye tabletter da jeg har vært på de samme tablettene siden 2009. De magiske ordene "selvmordstanker" ble skrevet i papirene mine og sendt til distriktpsykologen så jeg får nok hjelp ganske raskt - men sikkert ikke før på nyåret. Jeg føler meg skremmende tom og umotivert. Ingenting betyr noe. Jeg spør hele tiden "hva er vitsen?" ut i tomrommet men får ingen svar som utgjør noen forskjell.

Følelsen av at noe eller noen har dødd er ikke til å kaste fra seg. Livet mitt var ikke rosenrødt men det var tryggt og kjent og inneholdt et menneske jeg elsket. Elsker. Tanken på at jeg aldri kommer til å se, ta på, lukte, føle denne mannen noen gang igjen skjærer som en kniv gjennom meg hver gang jeg tenker på ham.

Samtidig som dette tapet herjer i meg så henger den originale depresjonen igjen med tenner og klør. Jeg klarer ikke glede meg over noe i mer enn fem minutter av gangen. Jeg har ingen fremtidsutsikter som jeg har noen tro på eller motivasjon til å gjennomføre. Det evige "hva er vitsen?" eker i hodet.

Dersom jeg ikke svarer på meldinger eller klarer å holde en samtale gående så er det ikke fordi jeg ikke vil eller prøver på noen måte å være ubehagelig eller vanskelig eller uinteressert. Tomheten jeg føler er vanskelig å forklare, og vanskelig å leve med. Det er dager hvor jeg simpelthen ikke har ord i meg. Andre dager hvor jeg ikke klare å møte verden utenfor meg selv.

Nå vet dere, og selv om dere ikke kan forstå hvordan jeg har det, ikke egentlig, så håper jeg at dere kan akseptere og respektere sykdommen min mens den river i meg.

Den lange versjonen...

Som kjent for lesere av denne bloggen så har jeg slitt med depresjon i lang tid. Jeg mottok terapi og diagnosen dystymi i tidlig 2009 og har gått til og fra på anti-depressive tabletter siden. Utover sensommeren og tidlig høst i år så meldte depresjonen seg igjen, og denne gangen ganske plutselig og umiddelbart. Jeg forsto det egentlig ikke selv før en måned eller to hadde gått og jeg ble mer og mer tilbaketrukken og tom at det var riktig ille. Jeg gikk på tabletter i denne perioden men alikevel slo denne depresjonen meg hardt og brutalt. Samlivet med Cal ble så og si ikke-eksisterende mens jeg overlevde i en sfære av mistrivsel med meg selv og uten energi eller kraft til å gjøre noe som helst med det. Det ble ille. Jeg klarte ikke å motta kjærtegn og vred meg unna hver minste fysiske kontakt. Jeg orket ikke gjøre noe hjemme. Jeg satt oppe hele natten med data og TV og gikk å la meg i de små timene, sov hele dagen og gjentok mønsteret. Jeg klarte ikke gå ut i butikken og måtte få Cal til å gjøre alt slikt. Matlagning ble det så som så med og vi bestilte mye ferdigmat, og kiloene (og kvisene) meldte seg. Noe som ikke akkurat hjalp. Det destruktive mønsteret ble bare mer og mer inngrodd. Cal sa at jeg måtte legg om døgnrytmen og prøve å leve mer normalt, at han ikke visste hvordan han skulle takle at vi levde hver vår rytme på den måten. Jeg hørte ham og jeg forsto, men jeg klarte ikke å sette ord på hvorfor jeg gjorde det, og hvorfor det fortsatte.

Vi dro til Norge, til mamma, den 4 november. Depresjonen på dette tidspunktet var blitt såpass dyp at jeg ikke gledet meg over det i det hele tatt. Jeg klarte ikke å sette pris på å se de familiære ting, samværer med mamma, eller det å besøke mine favorittsteder i mitt kjære Oslo. Mot slutten hadde Cal og jeg en stor konfrontasjon ute  i kulda. Jeg gråt, for første gang på mange mange måneder. Jeg innrømmet det jeg hadde tenkt i mitt stille sinn lenge men ikke klart å si høyt: jeg vil dø. Da vi dro tilbake til England trodde og håpet jeg at han nå forsto. Jeg hadde lovet at jeg skulle lete etter hjelp. Etter en ukes tid med leting på internett og neglebiting for å bygge meg motet jeg trengte så ringte jeg til en psykiatrisk klinikk. Fikk time til telefonkonsultasjon som gikk veldig bra helt til jeg ble fortalt prisen. Mellom £75 og £100 for èn psykologtime. Opptil tusen kroner, med andre ord. Jeg tror det var fra da av at Cal begynte å tenke at det ikke var mulig å skaffe meg hjelp. Imens prøvde jeg å forsiktig komme tilbake til meg selv. Jeg kan ikke si jeg møtte noen overveldende suksess, men jeg begynte å endre sakte på døgnrytmen - stå opp rundt ti og ikke senere enn tolv. Det var dager hvor jeg klarte å lage middag, og til og med legge sammen klær. Disse små, ubetydelige tingene gjorde meg umåtelig stolt om jeg klarte å utføre de. Desverre så ikke Cal at jeg prøvde å gjøre endringer - såpass mye kom frem i løpet av samtalene som fulgte etter bruddet.

Han orket ikke å sloss mot sykdommen min lenger. Han vil føle på livet, puste frisk luft som ikke er tynget av problemer, klare seg selv og finne ut hva han vil. En del av meg forstår dette. Jeg vil heller ikke sloss mot sykdommen min lenger. Jeg, også, vil puste inn dypt og føle liv og lykke fylle meg fra topp til tå. Men jeg vil gjøre det sammen. Ikke alene. Han sier han elsker meg, men med neste hjerteslag kaster han meg ifra seg og tviholder på påstanden om at han ikke vil være i dette forholdet ett sekund til.

Jeg prøver desperat å ta en dag av gangen og ikke tenke på hva jeg har mistet.