Det er litt rart, dette med depresjon. Jeg vet egentlig ikke om alt jeg "sliter med" er på grunn av depresjonen eller helt andre ting men for enkelthetens skyld bruker jeg 'depresjon' som et paraply-begrep her.

Slitsomt er det vel mest å føle at det butter imot ofte. Hvis jeg gjør en avtale med noen så betyr det at jeg har lyst og energi til å gjennomføre det der og da og innbiller meg alltid at sånt skal holde seg. I altfor mange tilfeller butter det imot når det gjelder. Jeg vet ikke om det skyldes angst eller hva, for det er ikke latskap. Det er ikke at jeg ikke "gidder", men heller at det er noe i meg som holder igjen. Egentlig er det utrolig vanskelig å forklare uten at det høres ut som unnskyldninger eller mer kreative formuleringer av latskap. Selvfølgelig vet jeg at i disse tilfellene bør jeg ta meg sammen, tøffe meg opp og presse videre. Men er jeg alene, er det så og si umulig. Det går utover ting jeg selv bryr meg om også, som faller i grus eller jeg ikke gjennomfører pga denne mystiske indre "veggen" som jeg hele tiden stanger imot. Hva den kommer av aner jeg ikke. Jeg skulle så gjerne ønske jeg var motivert og fryktløs istedet.

Hihi! Kjæresten kommer på besøk til bursdagen min ^^ Ankommer den 18 og drar igjen den 25. Bare en uke, men ååååååh som jeg gleder meg!!

Sitter her å kjeder meg. Gutten er på jobb, og jeg venter på vasketid. Mistenkelig tom for laken sånn plutselig. Så da blir det vask! Imorra er det jobbing, 17. mai også. Gruer meg til 17. mai, det forventes kaos i kafeen og jeg er ikke helt trygg der ennå. Menmen, det går sikkert. Mamma skal være der å hjelpe til også, jeg får trøste meg med det!

Mindre koselige nyheter er at jeg har nesten bestemt meg for å gi bort Niko. Jeg elsker pusegutten min, men det er et par problemer som begynner å bli vanskelig å overse. For det første er jeg jo voldsomt allergisk mot ham, det er ikke noe hyggelig. Har hele tiden vært bestemt på å overse det, så det er lissom ikke det største momentet. Men han er så rastløs... Når han er våken og jeg ikke orker å kose han (pga allergi eller at jeg mot formodning driver med noe annet), så går han frem og tilbake og mjauer høylytt. Han leker sjelden, han er bare rastløs. Så jeg får dårlig samvittighet og bekymrer meg for at han ikke har det bra. Han får masse kjærlighet og omsorg så sånn sett har han det fint, men... Jeg vil bare at pusen skal ha det bra =/ Ikke noe morsomt valg å ta det her, men jeg tenker mer og mer på det. Jeg vil selvfølgelig savne ham kjempemasse....

Nei, nå er det visst vasketid.

Såh... Henvises til forrige blogginnlegg hvor jeg sutret om Island og vulkanutbruddet som forhindret et forventet besøk fra England... Selve besøket ble bare et par dager forsinket og gutten jeg ventet nervøst på ankom endelig! 9 herlige dager var han her, reiste hjem til på morgenen den tiende dagen. Jeg savner ham kjempemasse og JA, vi er kjærester :)


Han heter Callum men kalles som regel Cal, han er yngre enn meg men det gjør ingenting. Han er fra nord-England, en by som heter Durham (mellom Newcastle og York) og for de som måtte vite hva det er, så snakker han egentlig Geordie dialekt (som jeg såvidt forstår ett ord av). Jeg ELSKER aksenten hans, som er litt lik skottsk men ikke fullt så bred. Det gjør meg mo i knærne å høre på.

Vi møttes på den måten alle nerder bør møtes, dvs gjennom spill. Det var ikke i mine tanker at når vi begynte å rollespille sammen at noe sånt her skulle skje. Etter 3 år som singel og 4 år uten å føle kjærlighet begynte jeg å innbille meg at ensomheten var min "forever after". Men plutselig så dukket det opp sommerfugler i magen og store smil på leppene når vi pratet sammen eller sendte meldinger til hverandre.

Jeg sier han er nerd men ikke like ille som meg. Han er mye mer utadvendt og omgjengelig enn rare lille meg. Men han er glad i bøker og spill og film, selv om han trenger en del oppdragelse på det området. Han har ikke engang sett The Shining. Nå, det skal endres på ;) Vi deler samme oppfatning om det meste og selv der hvor vi er forskjellige så gjør ikke det noenting. Vi liker mye av samme type musikk, men han hater når jeg setter på Mika, hehe.

Callum er vanvittig høy, 193cm. Ja, vi ser nok litt latterlige ut, men hvem bryr seg. Han har nesten alltid kalde hender. Moren hans har samme sykdom, som jeg ikke husker hva heter. Det vil iallefall si at de har dårlig blodomløp til hendene og blir lett kalde og misfargede. Da mine hender så og si alltid er glovarme passer jo det perfekt!

Selv om dette forholdet er veldig nytt, så føler jeg meg tryggere enn jeg noen gang har gjort. Han er snill, omtenksom, fullstendig uredd for å vise følelser uansett hva det måtte være. For meg som alltid er skeptisk og tvilende er det litt rart å føle meg så sikker som jeg gjør nå. Men det er deilig...


Sånn. Fornøyd, Kristine? ;)