2012 så langt

Året er fortsatt ungt - typ spebarn - men alikevel kan det vel oppsummeres. Så langt har det vært veldig bra egentlig. Callum og jeg har funnet tilbake til et plan hvor vi er komfortable og glade i hverandre. Ikke at vi sluttet med å være glad i hverandre, men vinteren 2011 var litt slitsom og tok på både frynsete nerver og forhold. Ting har vært veldig veldig bra i noen uker og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette slik. I tillegg har familiesituasjonen (som jeg har valgt å ikke blogge om i det hele tatt) nøytralisert seg og alt er, i det store og hele, mye mer fredlig. 

Jeg er absolutt ikke en tilhenger av nyttårsforsetter. Jeg er heller ikke fan av tanken at nytt år betyr at alt plutselig ordner seg og blir kjempebra. Det er jo ikke sånn og jeg forstår ikke hvorfor mennesker liker å innbilde seg at bare kalenderen tikker over fra 31 desember til 1 januar så kommer ting til å forandre seg. Jeg, ihvertfall, føler meg ikke mer motivert eller inspirert eller sterkere eller noe som helst fordi kalenderen forandrer seg. Men dette er grinebiteren i meg som prater. 

Den andre delen, som ikke er fullt så... grinebitersk av seg, tenker og tror at 2012 blir "forandringens år". Det høres så sykt kleint ut at jeg skammer meg bare jeg tenker det stille for meg selv men altså... det SKAL bli forandring her!

Man har jo så mange ønsker. Man skal trene, spise sunnere, bli vakker og solbrun, gjøre noe meningsfullt i hverdagen, elske mer og inderligere osv. Jeg vil selv veldig gjerne legge om så og si hele livsstilen min (innenfor rimelighetens grenser) og tenker nesten daglig på at jeg burde trene og endre spisevaner. Men det er ikke så lett å få til når livet fullstendig mangler rutiner. Det er mange ting som jeg vil endre dette året, en gang for alle, og prioteringene er som følger: 

•  Få meg JOBB. Helst en meningsfull jobb som jeg faktisk liker men egentlig, hvilken som helst jobb. 
• Flytte ut av hybelen og inn i "egen" leilighet. 
• Få en hobby for meg selv og utenfor leiligheten så Callum kan føle at jeg prøver å være selvstendig
• Etter at disse innfrid --> endre spisevaner 
• Gå turer
• Begynne å trene èn gang i uka

Det ser ut som så mye, og føles veldig mye når jeg tenker på det. Men det er jo ikke det! Alt dette kan løses bare jeg får meg en fast jobb. Da kan vi flytte, og jeg kan få til rutiner i hverdagen som gjør alt det andre mye enklere. 

Disse er tingene jeg vil oppnå i år. Har dere trua?

Lege med humor = Knall!

Idag var jeg hos legen for å få fornyet resepten min på citalopram (dvs anti-depressive). Siden jeg ikke har vært hos han før spurte han hvor lenge jeg hadde vært på de og hvorfor de var nødvendige. Fortalte litt om terapien jeg undergikk i Seljord og at det kognitive aspektet så ut til å hjelpe når jeg holdt på men at jeg ikke hadde noen varig effekt. Han spurte om jeg fortsatt holdt på med øvelser og det kan jeg ikke skryte av. Det sluttet jeg vel med på samme tidspunkt som jeg avsluttet terapitimene men DET sa jeg ikke. Jeg sa bare at nei, det var dårlig med det. Så fikk jeg litt kjeft. 

Han legen var virkelig kjempebra! Sikkert ikke alle som syns det, jeg tror vel at hans type personlighet klikker bra med noen og kjempedårlig med noen andre igjen. Men med meg så klikket det kjempebra! Han forsto at jeg var stressa pga arbeidskontor og jobbsøking uten at jeg trengte å si mye. Desverre kunne han ikke kurere mine økonomiske problemer sa han. Han spurte om relasjonen med meg og Callum. Han foreslo at Callum hjelper meg ved å være "dommeren" min når jeg jobber meg gjennom ting, i den forstand at om jeg ikke jobber med det eller er generelt teit pga ting inni hodet mitt så skal han hjelpe meg. Jeg har ikke snakket med han enda, han er fortsatt på jobb, men jeg tror at han er villig til det. 

Legen forklarte kognitiv terapi som noe man må fortsette å trene på. Om jeg bestemmer meg for at jeg vil delta i et maraton så er det noe jeg må trene på daglig for å komme i tipp-topp form. Det hjelper ikke å gjøre det i et par måneder og forvente at du skal være klar. Og selvfølgelig er det sant! Det er som å gå til treningsstudio et par ganger og så tro at nå er jeg kjempetrent og sunn. Det er desverre mer komplisert og slitsomt enn så!

Jeg har vært klar over at det er ting som jeg må gjøre selv for å bli frisk. Det er ikke noen nyhet. Men det er vanskelig, VELDIG vanskelig, og jeg har valgt å knaske tabletter og late som at alt er greit. Det er det jo ikke. Tablettene er løpeskoene mine,  men det er JEG som må få meg selv klar for maraton, ikke sant?

Han vil at jeg skal fortsette på samme dose som før og vil ikke anbefale mer terapi for øyeblikket. Han sa at dersom det ikke er et konkret problem å arbeide med kan terapi være mer harmfult enn hjelpsomt. Og det er jeg fullstendig enig i. Jeg har nok baggasje å drasse på og sortere uten at jeg skal begynne å grave fram ting som ligger enda dypere. Det er ingen vits i, ihvertfall ikke på dette tidspunkt. Jeg fikk resept for ett år da det er naturlig å tro at det vil ta (ihvertfall) så lang tid før vi kan snakke om nedtrapping. Han sa at jeg ikke skal tenke på å slutte med pillene før det har gått minst 6 måneder hvor jeg har følt at ting er bra og alt er rolig rundt meg. 

Synes det er superpositivt å høre det sagt på en slik måte. Og selvfølgelig positivt å tenke at jeg kanskje kan slutte med tablettene en dag i fremtiden.

Så nå skal jeg prøve å begynne å bruke bloggen igjen som jeg gjorde i 2009 når jeg var i terapi. Det er sikkert ikke morsom lesning men det hjalp meg da og det hjelper nok igjen. Jeg har prøvd å holde ting unna bloggen i lang tid for jeg hater å syte og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke skrive noe som kanskje sårer andre eller gjør at de blir forbanna. Som ifjor når jeg skrev at jeg følte meg utenfor i klassen og ei som leste sendte kjempebitchy meldinger over facebook og skapte drama. Men jeg tror det må til. Disse tankene må ut og jeg MÅ få orden på de. Jeg må omstrukturere hodet mitt og det er jo selvsagt lettere å se tankemønster som er skrevet ned. Så får folk bare drite i å lese om det blir for tungt og dystert. 

Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke vil at folk skal lese. Dersom det finnes lesere der ute så er jeg glad for kommentarer og innspill. Så lenge det ikke er "ta deg sammen" og lignende da såklart.

Over og ut!

November

Jeg har blogget så og si daglig gjennom november men desverre på engelsk. Kan dog leses her:  http://inspiredaspirations.wordpress.com/ for de som har lyst. 

Novembermåned er for mange National Novel Writing Month (NaNoWriMo) = Nasjonal romanskrivemåned. Hvert år sitter flere tusen mennesker over hele verden seg ned foran tastaturet / skrivemaskinen / blokka og pennen for å skrible ivei på en roman. Sjanger og innhold er fullstendig opp til deg; det eneste kravet er at du begynner på en ny roman 1. november. Målet er å skrive 50,000 ord innen 30. november. Klarer du det, så vinner du. 

Hva vinner du? Ingenting annet enn en følelse av at du har gjennomført og selvfølgelig et halvferdig manuskript du kan arbeide videre med.

Jeg har visst om prosjektet i årevis men alltid hatt en særdeles god grunn til å ikke delta. Ei venninne av meg, Emily, deltok ifjor og hun minte meg på det mot slutte av oktober i år. Hadde hun ikke gjort det hadde jeg nok ikke deltatt i år heller. Jeg er så glad for at jeg var med! Ikke bare fikk jeg sparket meg selv igang med å begynne å skrive igjen, men jeg klarte å sette meg ned å skrive nesten hver eneste dag. Og ikke nok med det - jeg vant! 

Jeg sitter nå med en roman som ikke er ferdig om som trenger mye arbeid når manuskriptet har fått sitt siste punktum. Jeg planla så og si ingenting før jeg begynte å skrive bortsett fra en generell idè om handling og hovedperson. Mye har endret seg mens jeg har arbeidet og første halvdel av boken trenger en skikkelig overhaling etterhvert. 

Er veldig stolt av meg selv. Jeg har hatt en skribent boende i meg siden jeg var liten. Husker godt min første novelle som jeg skrev som tiåring: "Morden på kyrkogården" med ketchupflekker for å understreke de mer blodige scenene. Siden den gang har det blitt utallige noveller av varierende innhold og kvalitet. Jeg har også en ganske tjukk mappe på laptopen med påbegynte og uferdige historier. Det at jeg faktisk endelig har greid å skrive en lengre historie uten å gi opp er noe jeg er veldig stolt av. Selv om romanen iblant er litt haltende og klumsete så kan det alltids rettes opp. Og dersom jeg bestemmer meg for at den ikke er bra nok alikevel og ikke strever etter å få den utgitt, så har jeg bevist overfor meg selv at jeg KAN. Da blir det kanskje ikke så vanskelig neste gang. 

Nå er desember her og selv om jeg mangler både julebrus, julenøtter og annet norskt godt så skal jeg holde koken! Callum har satt tidsfrist til 31 desember for å bli ferdig med første utkast av romanen. Så bare å skrive videre!

Norsk påske!

Selv om den nye utformingen på bloggen her kanskje er litt mer høst enn vår så liker jeg den veldig godt Det var på tide med en liten forandring, kanskje jeg til og med får lyst til å blogge innimellom! Jeg er jo en ussel blogger og for de som faktisk leser svadaet mitt så beklager jeg. De siste månedene har ikke vært så voldsomt inspirerende og har rett og slett ikke skjedd noe jeg har hatt lyst til å blogge og fortelle om. Men nå begynner det vel å lysne litt til sinns. Jeg tror det.

Nå sitter jeg hos mor og venter på mat; pølse og potetsalat. Så enkelt og så godt! Hvordan er det mulig egentlig? Har vært her siden tirsdag og fått slappet av og sovet ut. Jeg føler meg litt bedre innstilt til samlivet i England nå enn jeg var når jeg kom. Det skal ikke være lett sier de.

Den siste uka har jeg kost meg med mamma, storesøster, storebror og min kjære hormonelle nevø. Det har vært ultrakoselig og jeg gleder meg til august da det blir bryllup og forhåpentligvis utskeilser med søster.

Jeg hadde jo store planer om å treffe både den ene og den andre i påska, men det er lissom så vanskelig å få til. Her bor man jo midt i skauen og alt blir dyrt og langt og tungvint, spesielt i påska med helgedager overalt. Men fikk ihvertfall tatt et par koseturer til Ski storsenter hvor jeg brukte aldeles for mye penger igår. Men det er jo så gøy med nye klær nå som det er lyst og varmt!

Ellers har jeg ikke så mye å legge til, jeg tenkte bare jeg skulle si hei og at jeg lever. Ingen bilder denne gang, har ikke med meg ledningen til kameraet.

Snakkes plutselig!

Hei! Joda, jeg lever. Og unnskyld innlegg i ubestemt fremtid, da de ikke blir skrevet paa norsk tastatur. Lek at I er dansk!

Innlegg har vaert sparsomme, da livet ikke har vaert saa morsomt i det siste. Foles fortsatt litt som aa ligge aa vase i en solepytt men siden jeg kjeder meg og ikke aner hva jeg skal finne paa, saa kan jeg like gjerne oppdatere.

Blir ikke noen bolig paa oss. Vi blir boende paa vaar lille hybel minst ett aar til. Grunnen er litt inviklet: for aa faa tilgang til bolig som student trenger man en person/personer aa stille til garanti. DVS noen som er villig til aa skrive under paa at dersom vi ikke skulle ha mulighet til aa dekke husleie til bestemt tid noen gang, maa de steppe inn og betale. Jeg ville ikke bry mamma med det, siden aa sende de dokumentene til og fra Norge ville tatt lang tid, pluss at skjemaene som maa fylles ut er paa engelsk. Foreldrene til Callum vil ikke dekke for oss begge to. Saa da sitter vi her. Er ikke det vaerste som kan skje, men det er alikevel litt trist. Synes vel mest at det er et stikk aa forstaa hvor lite tillitt moren til Callum har til dette forholdet. Det virker paa henne som om hun venter paa at det skal sprekke. Hun er veldig kritisk, paa en maate som ikke er utadvendt kritisk men man forstaar likevel godt hva hun egentlig tenker. Jeg liker det ikke. Callum er utrolig skuffet over at de ikke vil stille opp, og det forstaar jeg godt. Men, saann er det og vi skal nok klare oss fint uten. 

Jeg har ennaa ikke faatt ut fingeren til aa skaffe meg fastlege. Naa har jeg bestemt meg for aa faa gjort det paa mandag etter undervisning. Aa leve uten tablettene mine viser seg aa vaere fullstendig umulig. Jeg visste jo at det kom til aa bli vanskelig, men det her er et helvete. Jeg har begynt aa skrive dagbok de dagene da ting er vanskeligst for aa prove aa hjelpe meg selv. Det hjelper ikke ennaa, ihvertfall. Forholdet lider under situasjonen for oyeblikket og det gjor veldig veldig vondt. Forhaapentligvis er ikke skaden dyp nok til at det ikke kan gaa seg til etter at jeg er normal igjen. 

Skolen gaar som den gjor. Mye aa gjore og huske paa, slitsomt naar ALT er vanskelig. Har bare meg selv aa takke som ikke har skaffet tabletter enda. Prover stadig aa huske det psykologen i Seljord sa til meg naar jeg folte at jeg ikke klarte aa mestre studiene: jeg maa prove aa ta hensyn til meg selv. Jeg lider under depresjon men gaar alikevel gjennom med studier og presterer (som regel) veldig gode resultater. Det skal jeg vare stolt av. Aa inntale meg selv at det han sa er sant er ikke saa lett. Men jeg prover!

Ellers saa var min kjaere venn Bergljot paa besok siste uken i februar. Akkurat DET var udelt positivt og veldig morsomt :) Godt aa faa en paaminnelse at man har jo faktisk venner og er ikke en komplett taper, hehe. Det var ihvertfall kjempekoselig. Synes det er trist at vi ikke faar storre sted aa bo saa folk kunne komme paa besok mer. 

Det holder vel for naa. Jeg ser gjerne at de som leser kommenterer, foles kanskje litt mindre som om jeg stanger hodet i veggen da. Laster opp litt bilder om noen dager - har klippet haaret og det maa vises frem!

'I'm gonna love you like I'm indestructible'

Også var det denna bloggen da! Tenker så ofte at jeg skal oppdatere men alt virker kjedelig når jeg setter meg ned for å skrive. Jeg lever ikke et voldsomt spennende liv selv om jeg ikke har mye jeg klager på. Annet enn det vanlig, at jeg er slitsom å håndtere (for meg selv), så er alt fin-fint faktisk. 

Har levert inn mine 5 semesteroppgaver endelig. Synes det er ondskapsfullt å ha innlevering av 5 stykk oppgaver på en og samme dag, men jeg klarte det på et vis! Desverre får vi ikke resultater før i slutten av mars(!) så her blir det å smøre seg med tålmodighet og sette igang på nytt. Nytt semester, nye oppgaver. Første utkast i litteratur skal inn om litt over en uke allerede, så noen hvilepause blir det ikke tid til. 

Også voldsomt stolt av meg selv da jeg har vært sosial siste uka. Mandag kveld var det pub quiz med klassen og det var kjempemoro! Torsdag så kom det besøk fra Leeds, en kompis av Callum som lå over til fredagen. Det gikk greiere enn jeg trodde, selv om jeg ikke er hans største fan. Blir litt for mye "meg meg meg" for min smak (sa hun, som skriver selvsentrert blogg). Tror ikke det blir noe veldig sosialt før neste søndag nå, da skal vi på pub runde med klassen. 

På tirsdag skal vi forresten på visning! Høres fint og flott ut men vi har ikke vunnet i lotto riktig enda. Må jo flytte ut fra denne hybelen innen august så vi har begynt å se oss om etter ny bopel. Planen er å dele med en av Callum's klassekamerater, en ung gutt på 18 som heter Richard. Har kun møtt han en gang og han er mer stille og sjenert enn jeg er. Så det går sikkert greit. Det er litt deilig å kunne dele med noen jeg ikke blir overnervøs av! Så vi skal se på et tre-roms hus på tirsdag. Sikter oss inn på å leie ett tre-roms hus ikke langt fra sentrum, selv om det ikke blir det vi skal se på til uka. Da får vi hvert vårt rom pluss et gjesterom/datarom. Ikke er det veldig dyrt heller, det blir faktisk billigere enn her vi bor nå for et helt hus. Det er litt sykt. Ikke det at jeg sier nei-takk!

Nå er det nesten bare en måned til min kjæreste Bergljot kommer på besøk! Det skal bli SÅ deilig å se henne igjen og være sammen med en venn. Går rundt i York om dagen og tenker på alle de fine tingene vi skal gjøre sammen. Viking festival er det også den uka, det blir veldig gøy. Desverre har jeg ikke forelesningsfri, men pytt. Har ikke hele dager på skolen heldigvis, bare et par timer. 

Ble mye oppramsing her. Jeg får prøve meg på et mer spennende innlegg snart. Noe med litt pepp. Nå skal jeg ramse opp mat-bilder tenkte jeg, bare sånn fordi jeg har fått dilla på å ta bilde av maten jeg lager. Er forsåvidt litt kry og fisker etter ros, så kom med det! 

Liten hjemmelaget pizza (har bare en elektrisk ovn som står på benken). Her er det kjøttsaus, marinert kylling, ananas og ruccola salat.

Baguetter fylt med skivet avokado, gul og rød paprika og ruccola.

Kyllingbiter som har trukket i sitronsaft og så vendt i brødsmuler, med salat; eple, ananas, agurk, tomat, hjertesalat + rømme.

Kylling, broccoli og babymais i form med bretagne kyllingsaus og smeltet ost. Desverre ble sausuen litt vel tynn.

Maaaaaaaaat!

Another Saturday, another Essay...

...skulle bloggtittelen være forrige lørdag, men det var alt jeg fikk til å skrive før jeg ble distrahert. Denne lørdagen hadde jeg ikke oppgave å skrive (leverte siste utkast fredag, HURRA) men gjorde noe minst like kjedelig: vasket klær. To maskiner, en innspurt før vi stikker av til jul. Har en maskin igjen med sengetøy og håndklær jeg tar på onsdag. Henge opp tøy er ganske sikkert det kjedeligste jeg vet om. Sant. Og jeg ville lett gått over lik for å ha min egen vaskemaskin. Det har jeg faktisk ikke hatt siden jeg bodde sammen med Morten i Mysen og det var i 2004 (!). Kunne kjøpt hus/leilighet og sovet på madrass og spist nudler rett fra kjelen i månedsvis om jeg bare hadde hatt vaskemaskin.

Har ikke blogget siden jeg har vært cirka superstressa angående de to siste innleveringene jeg hadde. Politikk var vanskeligere å skrive om enn jeg hadde antatt. Får tilbakemelding på den imorgen og kjenner jeg gru-gleder meg veeeeldig. Skal bli godt med litt tilbakemelding på det kaoset jeg følte jeg skrev, men jeg håper virkelig ikke jeg må skrive om store deler av den. River meg i håret og skriker. De andre innleveringene har jeg sålangt fått relativt gode tilbakemeldinger på, og det er fint! 

Onsdag 1 desember var vi som kjent på julebord. Det var ikke fullt så grusomt som jeg hadde innbilt meg. Var ganske fint faktisk. Fikk snakket litt med undervisere på et annet plan en tidligere, og til og med med folk i klassen. At Callum var med var helt garantert et enormt pluss. Regner med at jeg slappet av mer enn jeg hadde gjort ellers, og å ha med seg et nytt fjes trakk oppmerksomhet og samtaler. Så det var bra. Maten var i det store og hele bra også. Fikk nesten så mye vin vi ville, men jeg greier bare ikke å like vin. Jeg prøver! Jeg ble jo vant til smaken av øl etterhvert men ser ikke ut til at det samme skjer med vinen sånn med det første. 

Foto-sessjon før vi stakk til hotellet. Jeg ligner på mamma på ALLE bildene.

Churchill Hotel midt i en snøstorm!

Ellers kan jeg egentlig ikke rapportere voldsomt spennende ting. Nå er det tredje søndag i advent og jeg har ikke handlet en eneste julegave. Ikke har jeg penger å handle med heller. Callum driter visst i at vi ikke har penger og kjøper gaver til familien sin. Jeg skal prøve å skaffe noen til min jeg også, synes det er litt for jævlig at jeg aldri får gitt gaver. Tro det eller ei, jeg liker faktisk å gi bort ting, egoist eller ei. Er så pisslei å være fattig at dere aner ikke. Kan ikke unne meg selv noen verdens ting som ikke er absolutt nødvenig, og kan såvidt få skrapt sammen noe til andre. DET er vel den største skamfølelsen, egentlig. Men, får vel til noe, ihvertfall til de minste og slikt. 

Heldigvis stikker vi ihvertfall til Norge. Om ên uke!! Om en uke akkurat nå så sitter vi i varme gode stua til mamma. Jeg gleder meg som en drittunge. Det er rart når jeg tenker på det. Jeg hadde ikke samme hjemlengsel når jeg var i USA, men jeg var mindre lykkelig på den tiden enn jeg er nå. Savnet mamma og vante norske ting, men ikke på samme måte jeg gjør nå. Mamma og jeg har jo kommet nærmere hverandre siden den gang og det har definitivt noe å gjøre med det. Kanskje det er allderen også? Begynner å dra på åra, ikke lenge til 30 nå. Panikken sniker seg på innimellom. 

Hadde tenkt å skrive et innlegg om pelsindustrien, men føler egentlig at det har blitt gjort til døde og tviler på at det er fler enn meg som bryr seg så inderlig (av de som leser denne bloggen, mener jeg). Kanskje jeg gjør de alikevel. Følg med i spenning. Oppdaterer om hvordan tilbakemelding jeg får imorra uansett. Wish me luck.

Pent? Ikke voldsomt. Bilde fra Julies facebook.

Schoooool's out for SUMMAH!

Gid om det var så vel. Ja dette blir nok et kjedelig skole syt og klagg innlegg. Ikke bare oppramsing av ordtelling og slikt da, jeg lover. Så les videre, kjære venner!

I løpet av de siste 9 dagene har jeg levert tre oppgave-utkast. Igår hamret jeg ut den siste 2000 ords oppgaven på de 9 dagene i løpet av en dag for å klare å levere idag. Anbefales ikke. Fullstendig utslitt ramlet jeg i seng igår kveld og så på en hjernedød film før jeg måtte tvinge meg til å lese 4 noveller før skolen idag tidlig. Så etter jeg kom hjem fra skolen i ettermiddag erklærte jeg fridag for meg selv. Imorgen også. Også får jeg begynne på samfunnsfag oppgaven på fredag.

Neste onsdag, 1 desember, skal det være "christmas dinner" med klassen og lærerne. Har visst om det en stund nå men kviet meg litt for å ta en avgjørelse. Jeg spurte tidlig om Callum kunne være med og det var bare kanskje. Selve middagen, som vel er et slags julebord, blir dekket av NSC (Norwegian Study Center) for oss som går der. Det var ikke sikkert om de ville ha gjester. Og jeg ville ikke gå uten Callum. Jeg føler meg på ingen måte som en del av klassen. Innimellom gjør jeg vel det, litt. Men som regel føler jeg meg mest iveien og oversett. Jeg er ikke og har aldri vært og kommer aldri til å bli noe festmenneske og siden det er alpha omega når nordmenn skal "bli kjent" så sier det seg selv at jeg faller utenfor. Jeg finnes jo heller ikke kontaktsøkende men er alltid imøtekommende, blid og vennlig når noen først tar kontakt med meg, det vil jeg påstå. Joda, jeg forstår at jeg ikke er et enkelt menneske å komme innpå. Jeg er klar over at jeg er litt merkelig (på den "jøss, så stille og tilbaketrukken hun er da" måten og ikke den "jøss, tror du hun alltid går med rosa sokker på ørene?" måten), men er det noen grunn til å fullstendig eksludere meg? Jeg vet ikke. Mulig jeg er hypersensitiv og at det ikke er så ekstremt som jeg føler det, men tanken på å sitte ved et digert middagsbord å trykke sammen med folk jeg faktisk ikke kjenner i timesvis var mildt sagt ubehagelig.

Beck, koordinator for fordypningsstudentene ved NSC og en av professorene jeg skal ha neste år, tok meg fullstendig på senga idag når jeg printet ut oppgaven min før levering. Stammet ut at joda, vi kom. Og det var helt ok at Callum var med, bare han må betale for sitt måltid, som sier seg selv.

Jeg gruer meg ganske hjertlig og inderlig, men jeg har ihvertfall han med meg og det blir nok ikke så forferdelig og grusomt som jeg skal ha det til. Men å være ukomfortabel på den måten er noe jeg virkelig hater.

Over til noe annet - imorra skal vi få sett den nye Harry Potter og det gleder jeg meg til. Blir godt med litt kinokos, flere måneder siden sist.

Og det er vel det for denne gang!

'I swear it's not by choice'

Da har jeg begynt på lykkepiller igjen. Oppdaget etter at jeg allerede hadde tatt 10mg i et par dager at de gikk ut på dato i juli. Det går sikkert fiiiiint, begynner på 20mg om en ukes tid og de har ikke gått ut. Tror jeg. Jeg har ikke esken til de lenger. Gjør vel ingenting, kanskje jeg bare blir litt ekstra yr og lykkelig?

Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.

Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"

Men det gjør det ikke.

Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.

Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.

Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.

Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?


Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.

Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.

Hva tror dere lykke er?

'In this silent tide, we're driftwood passing by'

Det med å åpne bankkonto skulle ikke være lett. Først måtte jeg skaffe et brev fra Universitetet som bekreftet at jeg var meg og hvor jeg bodde. Når jeg så hadde det og kom tilbake noen dager senere, måtte jeg plutselig bestille time. Møtte opp idag klokken elleve men kontoen kunne likevel ikke åpnes. Hvorfor? Fordi på passet mitt var det bindestrek mellom navnene mine, og det var det ikke på brevet.

WHAT?

Seriøst. Av alle tullete grunner. Passet mitt har bilde, fødselsdato, personnummer, alt det stemte med informasjonen fra universitetet. Men pga en stakkarslig bindestrek som ikke hadde kommet med, så må jeg gjøre hele remsa på nytt. Det er så idiotisk at jeg vet ikke om jeg tar banken seriøst lenger. Jeg mener... En BINDESTREK. Jeg bruker ikke mellomnavnet mitt engang. Ingen gjør det. Argh.

Jaja. Idag er det ihvertfall heldigvis fredag. Noe så nydelig, å ha helg! Jeg vet egentlig ikke hvorfor denne uka har tatt all energien fra meg, men det har den virkelig. Kan ikke akkurat si at skolen har blitt noe enklere. Det er vanvittig mye å gjøre og selv om det føles bra å bli litt utfordret intellektuelt så er det fryktelig uvant. Så mye å gjøre hadde jeg ikke i Bø. Jeg håper inderlig at det går bra. Prøver å ikke stresse meg selv, men folk i klassen snakker heeeeele tiden om oppgaver og hvor mye de har lest i det og det faget og hva de skal skrive om til jul. Er ikke helt enkelt å holde hodet kaldt med fire-fem kaklende 40-50 åringer som maser om hvor vanskelig alt er.

Begynner å bli surt og ruskat i vinden her nå. Alikevel går engelske jenter (selv de som er tyngre enn meg) i åltrange topper og kort-kort, gjerne uten strømpebukse! Jeg begriper det altså ikke. Hva har engelskmenn imot varmt tøy?

Apropos ingenting, jeg ønsker meg norsk ostehøvel, takk.

Callum og jeg har det superbra. Jeg tror at selv om jeg fortsatt sliter med en del ting, helst tanker, så er jeg etter opplevelsene mine de siste to årene (sammenbrudd, terapi, etc) klar over hvor problemene ligger. Jeg er mer bevisst, og da også i stand til å forklare hvorfor jeg oppfører meg eller reagere på en viss måte på ulike ting. Det tror, og håper jeg, er en stor hjelp når det kommer til å leve sammen med meg. Callum er ihvertfall den snilleste og kjærligste gutten jeg kunne håpet på. Igår kveld når vi skulle sove holdt han rundt meg i mørket og sa; 'Tenk sånn her kommer vi til å ligge selv når vi er gamle og grå.' Det var kun ved en kraftanstrengelse at jeg ikke begynte å gråte. Han er så fin. Finest.


Nu skal jeg rydde litt her, og så skal vi ta helge-handelen når Callum er ferdig på skolen. På lørdag eller søndag håper jeg på å få kommet meg til frisør, har flisete, tørre og stygge tupper. Fikk bilag i posten fra en frisør i nærheten som tar 8 pund for en klipp! Det er under 80 kroner det! Tjohei sier jeg.

Får forresten nye briller om to ukers tid. Var hos Specsavers om onsdagen og tok synstest, og synet hadde forverret seg litt, men ikke voldsomt. Blir uansett deilig å få noe nytt på nesa. 45pund for innfatning + glass, 20 pund for undersøkelsen. Ikke dårlig synes nå jeg.

God helg!


P.S Er veldig hyggelig når dere kommenterer :)

'Hello again, friend of a friend'

Jeej, har fungerende internett OG jeg kan logge meg inn på bloggen. Puh. Det er faslig mye styr med nettet her, veldig humørsykt og ustabilt. Men her er jeg! Til dere stakkarer som kanskje leser og faktisk lurer på hvordan det går.

Over-all går det kjempebra! Trives forholdsvis godt -- det er som nevnt tidligere ting jeg savner fra Norge. Finner for eksempel ikke type Cultura drikkeyoghurt noe sted her! Jeg liker ikke melk, men vil gjerne spise frokostblanding fordi det er sunt og godt og enkelt, og da liker jeg det med smakfull Cultura. Men nei. Det finnes ikke noe lignende her. Sånne ting irriterer grenseløst! Ellers trives jeg med byen, jeg føler meg ganske godt kjent og jeg er heldigvis ikke typen som blir satt ut eller nervøs av å være på nye steder.

Callum og jeg har det veldig bra. Synes ihvertfall jeg, og jeg tror ikke han er spesielt uenig. Idag for eksempel hadde vi begge vært på skolen, men han var hjemme da jeg kom hjem i ettermiddag. Det var en super-deilig følelse å bare komme hjem, sette seg ned, og fortelle hverandre om hvordan dagen hadde vært, vise frem skoleting og bare ha en generell interesse ovenfor hverandre. Kan ikke si jeg er altfor bortsemt med slike ting; gjensidig respekt, kjærlighet og interesse, det er jo sånn det skal være! Anser meg selv som å være veldig heldig, og hvis jeg tillater meg selv til å sette meg ned å tenke over det, er jeg livredd for at det ikke kommer til å vare for evig og alltid.

Jeg har søkt om engelsk bankkonto nå. Fikk brev idag om at søknaden er mottat og konto står klar, men må komme innom banken med ID bevis og slike ting før det er verifisert og jeg får kortet. Skal få gjort det imorgen så jeg forhåpentligvis kan få slengt over noen penger der iløpet av helga/mandag. Jeg kan fint bruke bankkortet mitt, men det er et par issues: magnetstripen er ødelagt, demagnetisert. Funker så lenge jeg kan bruke chipen, men det betyr at jeg ikke kan ta ut kontanter i minibanker. Og det er voldsomt irriterende i lengden. Man kan ikke betale med kort overalt slik som i Norge. Buss f.eks krever småpenger, og mange mindre butikker tar kun "ekte" penger. Selv i større butikker støter jeg ikke sjelden på lapper og notiser som krever minimum 5 pund totalsum før du kan betale med kort.

Detta ble en kjempekjedelig oppdatering. Huttetu. Jeg beklager og lover å komme sterkere tilbake i helga, etter at vi har vært på vikingmuseet! Det blir gøy tenker jeg. Hjernen min føles litt utbrent akkurat nu.

Nå skal det spilles og slappes av, og imorgen begynner jeg å lese på roman nr. 2 dette semestret: Lord of the Flies.

"Our common goal was waiting for the world to end"

Det blæst! Kraftig vind her oppe i Yorkshire traktene idag gitt. Litt deilig synes jeg, jeg er fryktelig glad i vind. Bilder blir det ikke noe av i dette innlegget heller. Da jeg skulle til å laste de over på dataen oppdaget jeg at kabelen jeg trenger for å gjøre det ikke var i kofferten min. Det betyr at den ligger igjen i den andre kofferten min, som er igjen i Durham. Altså: ingen bilder før til søndag!

Jeg tok 10:47 toget tilbake til York fra Durham idag morges. Var i York ca. 11:35, og fikk tid til det utrolige: jeg stakk "hjemom" med ryggsekken for å tømme den for klær og laste den med skolesaker, jeg dro til universitetet for å fikse meg studentkort, handle et par pensumbøker og annet rask OG jeg rakk til og med å kjøpe med meg mat. Men ikke å spise den, desverre. Men alikvel er ikke det dårlig på to timer, hva?

York er fortsatt en fantastisk by. Full av små søte butikker, store butikker, drøssevis med kafeer or puber, er det en typisk engelsk by. Men den tykke muren som omkranser byen, den digre gotiske katedralen og de smale, krokete gatene er bare deler av det som gjør den så fantastisk og spesiell. Den nord-engelske sjarmen gjennomsyder de aller fleste man treffer på, og det er ikke sjelden man får høre "Cheers, love" med tykk Yorkshire aksent. Og det er bare herlig!

Men jeg må si jeg gleder meg til søndag, da vi flytter til et nytt og "eget" sted å bo. DET blir smøret på flesket, og det gleder jeg meg hemningsløst til. Dobbelt-seng, egen dusj og do, nytt kjøkken og søt liten vinduskarm: det ser jeg frem til. Nå lever jeg på ferdigsmurte sandwhiches, cola, mikro-mat og snacks. Det liker hverken kroppen eller hjernen min så veldig, men må man så må man, og snart kan vi lage god hjemmelaget mat igjen. Det er ikke rart at det er så mange overvektige mennesker her -- mikro-mat ala Fjordland er kjempebillig og ganske smakfult (særlig de indiske rettene, VELDIG gode), og det er også all mulig fastfood. Heldigvis er også "vanlig" mat billig. Jeg så for eksempel 1.5kg pakke med kjøttdeig til 5 pund - under 50kroner.

Nordmenn klager alltid på kollektivtrafikken. Den er ikke god nok, den er ikke rask nok, den er ikke presis nok, og den er altfor dyr. Vel, kjære landsmenn, jeg inviterer dere til å oppleve engelsk kollektivtrafikk på sitt beste. Her kan du peke iltert på busstabellen etter at bussen (igjen) er over en halvtime for sen til du blir blå i fjeset, og ingen vil høre deg. Ingen vil høre deg gispe etter at et over-hyggelig menneske bak en skranke på togstasjonen har bedt om 22 pund (207 kroner) for en enkeltbillett fra York til Durham (40 min unna). Og ingen vil bry seg om dine klaprende tenner eller dissende dobbelthaker mens bussen humper ivei tilsynelatende uten fjæring. Nei, takke meg til NSB.

Og det er så langt jeg orker/gidder/makter/lyster å skrive om englandseventyr for denne gang. Her skal det soves, og imorgen skal det skoles.

God natt.

Hei!

Ja, så var det denne blogginga da. Har vært i York siden fredag, i England siden onsdag forrige uke. Har ikke hatt nett mer enn to dager! Så blogging har det ikke blitt. Nå står jeg på reisefot igjen for å stikke opp til min kjære som er i hjembyen sin Durham. Jeg gidder ikke sitte på det lille drittrommet mitt alene i helga. Høre på høylytte kinesere som bor vegg-i-vegg som enten krangler høylytt eller ler og skriker eller har sex, det er ikke så artig. Og senga her er cirka like komfortabel som gulvet: en hard madrass med plast-trekk for hygiene eller noe sånt. Bråker fælt bare man beveger nesevingen. Så jeg gleder meg til den 19 da vi flytter inn i vår egentlige bolig!

Lover på tro og ære at et lengre innlegg kommer, kanskje i helgen, kanskje på mandag. Skal til og med laste opp bilder har jeg tenkt!

Men nu skal jeg stikke for å, mest sannsynlig, stå å kope ved bussholdeplassen i 20 minutter før nr. 12 ankommer. Sporadiske bussruter er fantastiskt irriterende, sånn apropos.

'Du är en saga för god för att vara sann'

Sommeren er halvveis over og mer enn noengang ser jeg frem til høsten. Er ikke noe sommer-menneske i utgangspunktet; jeg er ikke glad i pesende varme dager, jeg har badedraktfobi og får nervesammenbrudd når noe lite og flyvende prøver å sikte seg inn på neseboret mitt. Som regel ser jeg frem til høstens farger, litt kjøligere dager og nytt skolepensum. I år ser jeg frem til alt det der, men det som gjør det så fantastisk er at jeg flytter til York.

Japp, det er et faktum. Den 1. september forlater jeg Norge ihvertfall for en stund for å bo sammen med min fantastiske guttemann i York. Jeg skal (endelig) ta ferdig Bacheloren min over to semester ved Norwegian Study Center som vi besøkte med klassen i 2008. Dette har selvfølgelig vært på gang lenge, jeg søkte og fikk opptak så tidlig som i mai men jeg har ikke hatt alle brikkene på plass før nå de siste dagene. Og da, endelig, føler jeg meg trygg nok til å rope til hele verden at jeg flytter til verdens beste by med verdens beste kjæreste!

Så jeg gleder meg ganske ufattelig til dette og tror faktisk at alt kommer til å gå bra. Jeg har fått godkjennelse fra Bø, noe som betyr at det jeg tar i York går rett inn i bacheloren min derfra, og jeg har fått innvilget studielån. Vi har fått en studentleilighet sammen gjennom Callum's studiested (York St. John om noen skulle undre) fra den 18. september som er helt nybygget og fantastiskt fin. Det eneste som er småkjipt er at vi som nevnt ikke kan flytte inn før den 18:de, så jeg må bo på en liten studenthybel alene i 12 dager først siden mitt semester begynner allerede den 6. september. Callum begynner ikke før den 21:ste. Men det er en minimal nedtur og jeg bryr meg særdeles lite siden jeg vet at fra og med den 18:de bor vi sammen og får sett hverandre hver dag! Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. Jeg elsker York, byen er akkurat passe stor, er ufattelig rik på historie og har en særpreget personlighet. Gleder meg til å komme meg langt langt bort og begynne på ny. Kjenner virkelig at et miljøskifte trengs veldig snart.

Den 16. august kommer Callum på besøk igjen og blir helt til vi reiser tilbake til England sammen den 1. september. Jeg gleeeeeeeder meg!!! Så selv om de siste par ukene har vært en prøvelse på grunn av både det ene og det andre, er jeg enormt lettet over at ting faktisk ser ut til å gå den rette veien for meg. Håper jeg kan få sett alle dere som jeg kommer til å savne før jeg reiser; Smooth-jentene, Marianne-tøsa, min kjære vakre søster, og flere andre. Vi kommer til Norge igjen til jul, så dere er ikke helt kvitt meg! Og jeg tar mer enn gjerne imot besøk i York. Det er absolutt ikke dyrt å reise dersom man velger Ryanair, og opphold skal vi alltid klare å få ordne. Velkommen skal du være!


York by night. Er det ikke vakkert?!

Får man ikke sove så får man vel blogge da! Sola er oppe, fuglene kvitrer og pus maser. Det blir nok dårlig med søvn nå ja.

God dag idag! Eller igår heter det vel. Torsdagen var uhyre slitsom, det er så kjedelig å ha dager som oppleves som en eneste stor knyttneve rett i mellomgulvet så du ikke greier puste, tenke eller kontrollere noe som helst. Fredag derimot var en rak motsetning!

Jeg satt ute på verandaen i hett solskinn, med musikk dundrende ut fra hybelen og bok i neven. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der å slappe av og nyte solskinnet. Og de gode impulsene det gir meg å lese. Har til og med fått et snev av farge på huden. JEG! Ja, jeg kan høre den lamslåtte stillheten dere alle sitter med ved forsøk på å forestille dere at Karen ikke er fullstendig likblek i skrivende stund. Nuvel, å skryte av at jeg har blitt noe brunere er vel å dra den litt langt, siden det såvidt er synlig et skille på brystet. Men det ER der, og hvis du myser inn i speilet så ser du det. Jeg lover.

Tror jeg har funnet ut at sommer kanskje ikke er så ille. Hvis du ser bort ifra allergien, og at jeg rett og sletter haaaaater å føle meg varm og svett, så er det ganske greit. Det er faktisk deilig med litt lys og farge endelig. Kanskje det er forelskelsen som har skylda...

Har sett to virkelig gode filmer idag. Vel, tre, men Juno har jeg sett ørten ganger før. Det er en av mine feel-good filmer som jeg bare må se innimellom.

Det som er interessant å snakke om er de to filmene jeg ikke hadde sett før. Jeg så først Julie & Julia, med Amy Adams og Meryl Streep. Den viser oss Julie, en frustrert, snart 30 år gammel kvinne som setter seg som mål å jobbe seg gjennom kjendiskokk Julia Child's kokebok - 524 oppskrifter på ett år. Det er en gigantisk "chick-flick", siden den handler om to damer, og mat. Kjærlighet til både maten, kokkekunsten og mennene deres. Det er en søt, om enn noe langtrukken film. Noe å slappe av til en søndagsettermiddag, eller kanskje for å få litt inspirasjon. Julie & Julia handler om det å sette seg mål, deadlines om du vil, om å finne det du virkelig føler lidenskap for i livet og å arbeide for å oppnå det. Filmen viser oss at en rekke tilfeldigheter, ørsmå beslutninger sammen med de store, er med på å forandre livene våre. Julia Child bestemte seg for å gå på kokkeskole for å ha noe å gjøre og fordi hun likte å spise. Hun møtte ved en tilfeldighet to damer som jobbet med å gi ut en kokebok og ble involvert i prosjektet. Julie på sin side forsøkte å finne på noe å blogge om for å få ut noe av frustrasjonen fra jobben og at hun er en mislykket forfatter. Etter forslag fra mannen sin tar hun fatt på kokkeprosjektet og vips... Det gir da et ørlite håp for andre forfatterspirer (uten at vi skal nevne navn her) at kanskje en dag, selv om det ikke er på horisonten akkurat nå. Filmen er forresten basert på den virkelige Julies bok, og er altså basert på TO sanne historier.

Den andre filmen var Brothers, en ganske ny film som gikk på norske kinoer tidlig i vår med Tobey Maguire, Jake Gyllenhaal og Natalie Portman. Jeg haddde utrolig lyst til å se denne på kino men kom aldri så langt. Selv om filmen vel er ganske annerledes fra det jeg forestilte meg så er jeg absolutt ikke skuffet.

Den er visst basert på den danske filmen Brødre, men den har jeg ikke sett. Tobey og Jake spiller to brødre, Sam og Tommy. Sam er marinesoldat og har vært i Afghanistan tidligere. I begynnelsen av filmen skal han sendes ut igjen, idet Tommy slippes ut av fengsel etter å ha ranet en bank. Det er mye menneskelighet i denne filmen, i forholdet mellom de to brødrene, mellom foreldrene og deres to sønner, og ikke minst i forhold til Sam og Grace (Portman) sine døtre. Det jeg liker så godt med filmen er den viser brutaliteten av krig og dens effekt på psyken til de soldatene som har opplevd fangenskap og tortur, uten at den fokuserer iherdig på 9/11 og det at vi har med amerikanske soldater. Garantert er det den danske filmens innflytelse som ligger til grunn her, og det er godt å se at de amerikanske filmskaperne har beholdt den lavmælte stemningen. Det at Sam blir tatt og holdt fange i Afghanistan og samtidig er amerikansk er en slags tilfeldighet som aldri blir tillagt noe særlig tyngde.

Jeg har alltid likt Tobey Maguire men i denne filmen blir jeg virkelig lamslått over hvor god han er. Hans opptreden er for meg så intens og forstyrrende at jeg blir litt satt ut og rystet. Jeg leste en anmeldelse i Film Magasinet hvor anmelderen kalte den en "skremmende bra film" og det er helt sant. SE DEN. Det er en krigsfilm som tar for seg menneskeligheten på en måte jeg er sikker på mange filmskapere misunner og skulle ønske de hadde klart tidligere.




Mens jeg snakker om film må jeg få slenge med et par linker til filmer jeg ser uhyre frem til:

• The Killer Inside Me med Casey Affleck (som er helt fantastisk om du ikke visste det allerede!) --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi275187481/

• Inception regissert av Christopher Nolan (The Prestige, The Dark Knight) og med Leonardo DiCaprio. Denne her ser jeg frem til som en liten unge. --> http://www.youtube.com/watch?v=z75o-F6ja2I Det er en slags Matrix tilstand... inni hodet ditt!

• Og sist men ikke minst, Buried, som har fått grusomt mye pepper og skepsis samtidig som den har en diger fanskare. Jeg er ihvertfall voldsomt nysjerrig --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi1796343577/

Ble langt det her gitt, så tror neppe det er mange som leser hele innlegget. MEN hvis du har kommet så her langt: Kristine, om du ikke allerede har sett det så måå du se Dr. Horrible's Sing-Along-Blog. http://www.bigvidpro.com/?v=ZCyZrh1hQ78zn72U4dlM-A Første "episode", se på den!



Ser på: Glee
Lytter til: "Hurt" - Johnny Cash

Såh... Henvises til forrige blogginnlegg hvor jeg sutret om Island og vulkanutbruddet som forhindret et forventet besøk fra England... Selve besøket ble bare et par dager forsinket og gutten jeg ventet nervøst på ankom endelig! 9 herlige dager var han her, reiste hjem til på morgenen den tiende dagen. Jeg savner ham kjempemasse og JA, vi er kjærester :)


Han heter Callum men kalles som regel Cal, han er yngre enn meg men det gjør ingenting. Han er fra nord-England, en by som heter Durham (mellom Newcastle og York) og for de som måtte vite hva det er, så snakker han egentlig Geordie dialekt (som jeg såvidt forstår ett ord av). Jeg ELSKER aksenten hans, som er litt lik skottsk men ikke fullt så bred. Det gjør meg mo i knærne å høre på.

Vi møttes på den måten alle nerder bør møtes, dvs gjennom spill. Det var ikke i mine tanker at når vi begynte å rollespille sammen at noe sånt her skulle skje. Etter 3 år som singel og 4 år uten å føle kjærlighet begynte jeg å innbille meg at ensomheten var min "forever after". Men plutselig så dukket det opp sommerfugler i magen og store smil på leppene når vi pratet sammen eller sendte meldinger til hverandre.

Jeg sier han er nerd men ikke like ille som meg. Han er mye mer utadvendt og omgjengelig enn rare lille meg. Men han er glad i bøker og spill og film, selv om han trenger en del oppdragelse på det området. Han har ikke engang sett The Shining. Nå, det skal endres på ;) Vi deler samme oppfatning om det meste og selv der hvor vi er forskjellige så gjør ikke det noenting. Vi liker mye av samme type musikk, men han hater når jeg setter på Mika, hehe.

Callum er vanvittig høy, 193cm. Ja, vi ser nok litt latterlige ut, men hvem bryr seg. Han har nesten alltid kalde hender. Moren hans har samme sykdom, som jeg ikke husker hva heter. Det vil iallefall si at de har dårlig blodomløp til hendene og blir lett kalde og misfargede. Da mine hender så og si alltid er glovarme passer jo det perfekt!

Selv om dette forholdet er veldig nytt, så føler jeg meg tryggere enn jeg noen gang har gjort. Han er snill, omtenksom, fullstendig uredd for å vise følelser uansett hva det måtte være. For meg som alltid er skeptisk og tvilende er det litt rart å føle meg så sikker som jeg gjør nå. Men det er deilig...


Sånn. Fornøyd, Kristine? ;)

Etter en noe røff start synes jeg virkelig 2010 ser ut til å bli et lovende kapittel i Karen-sagaen!

Jeg har flyttet til en større hybel (SiO liker å kalle det leilighet, men det er kun ett rom, og det er ikke SÅ stort, så..) med eget kjøkken og bad og balkong, som nevnt i forrige innlegg.

Jeg har også fått meg sommerjobb ganske bombesikkert, med mulighet for å vare helt til oktober om ting går bra!

I tillegg har jeg noen svake planer for høsten som jeg hååååper går i oppfyllelse den ene eller den andre veien.

Også den 20. april får jeg besøk fra England. En GUTT! Hihi! Jeg døør om ikke tiden går fortere snart, jeg sprekker! ^^


"You have suffered enough
And warred with yourself
It's time that you won"
--Fra "Falling Slowly", fra filmen "Once"--

Jeg skal flytte, flytte, flytte, jeg skal flytteeeeeh!

Ikke langt. Fra blokk 10 til blokk 28 her oppe på Kringsjå, til min egen "leilighet" med eget kjøkken, bad og dusj! JAAA! Det er fortsatt ikke drømmen men vi nærmer oss! Selv om jeg må leve på luftsuppe og venteboller til jeg får meg jobb så håper jeg det er verdt det.

Flytter inn på torsdag (!).

Blah blah blah

Joda, så var det denne berømte oppdateringen som har glimret med sitt fravær i over en måned. Sånn går det når oppdatereren mangler inspirasjon, energi og evne til å gjøre noe som helst annet enn å være grønnsak på sofaen. Neida, jeg har ikke vært syk (selv om jeg har hatt en irriterende ømhet i halsen i to dager nå). Mye har skjedd uten at noe som helst har skjedd. Henger ikke på greip? Nei vel. La meg ta den relativt lange versjonen.

Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.

I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:


Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>

Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.

Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.

Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.