Jeg føler at jeg smuldrer. Som om litt etter litt, hver dag og hver time, faller små biter av meg vekk og reduserer meg til en rå , rufsete ting som ikke passer inn noe sted. Det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe dette, det er svært lite jeg kan gjøre for å i det hele tatt forklare hvordan det føles. Alt skremmer meg. Jeg er spesielt livredd for å si eller gjøre noe galt til folk rundt meg som vil føre til at de forlater meg. Så jeg ender opp med å ikke si noe i det hele tatt, om noe, egentlig. Vettskremt, mest av alt, at jeg kommer til å ende opp alene. Redd og alene og verdiløs. Jeg er verdiløs. Jeg har gode sider som alle andre, jeg er klar over det, men de blir overskygget av mine nevroser.
Nevrose: En relativt mild mental forstyrrelse, karakterisert ved symptomer som hysteri, angst, depresjon eller 'obsessiv' oppførsel.
Det blir for mye. Meg selv. Jeg blir for mye. Alt rundt meg ser ut til å gjøre meg verre. Jeg kan ikke kommunisere hva jeg trenger til de jeg er glad i, slik at de kan slutte å ubevisst såre meg, og jeg dem. Hvordan skal jeg kunne fortelle dem dersom jeg ikke engang klarer å identifisere overfor meg selv hva jeg trenger?
Jeg er sliten. Lei av hvem jeg er. Lei av denne kroppen. Lei av dette livet. Lei av alt. Jeg har en konstant klump av enten ubehag eller frykt - det varierer - i magen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å late som å være sterk lenger.
