"Courage does not always roar. Sometimes courage is the quiet voice at the end of the day saying, 'I will try again tomorrow'."
- Mary Anne Radmacher

mandag 9. mars 2015

Mørkt



Det gikk så bra i vinter. Så kom nyåret og jeg hadde godt mot. Men så raste alt. Kreftene rant ut av meg igjen. Ensomheten presser inn, omringer meg, trykker meg ned mot et kaldt gulv til jeg ikke får puste. Til panikken utløst av en slags emosjonell klaustrofobi kastes ut av meg.

Jeg tar meg selv i å spørre stumme spørsmål som: hva kjemper jeg egentlig for? Livet - hva er det?

Jeg kan ikke huske en tid hvor mitt liv ikke var en kamp. En kamp mot barndommens usikkerheter og sårheter. En kamp mot mobberne. En kamp mot ensomheten selv da. En kamp mot vekten. En kamp mot pengeløsheten. En kamp mot å følge strømmen hvor jeg aldri hørte hjemme. En kamp for kjærligheten. En kamp for å bli sett. Hørt. Elsket. En kamp for å prøve desperat å ha gode dager innimellom og holde fast på den følelsen for så alltid, uunngåelig, å tape den til sist.

Jeg har sagt i flere år at jeg er sliten. Langt mer sliten enn noen på 30 skal føle, etter hva jeg innbiller meg. Ikke fysisk, dog jeg skal ikke skryte over en feilfri fysikk heller med skadde knær, regelmessig migrene og verkende hender.

Alle mennesker kjemper med noe i sitt liv. Jeg vet det. Men jeg får ingen trøst av å tenke at det er mange som kjemper større og mer motløse kamper enn meg. Mot kreft, sult, død, hjemløshet... Det gjør ikke at min krig plutselig ender. Om noe gjør det at jeg føler meg enda mer skamfull over å ikke klare å holde på en seier. Jeg føler skam over å ikke klare å sette pris på alt mange andre ikke har. At jeg bare fokuserer på det jeg ikke har. Det jeg ikke klarer eller mestrer. Det jeg har tapt. Skammen gjør at jeg ikke fullt klarer å akseptere at det er greit for meg å være syk - at det faktisk er en sykdom, selv om den ikke kan måles mot kreft.

Men jeg er så sliten. Jeg orker liksom ikke løfte skjoldet for å forsvare meg. Jeg orker ikke strekke meg etter det tapte sverdet for å sloss tilbake. Jeg bare ligger nede og tar det. Og tenker at det må vel være over snart? Kampen - eller livet.

Jeg tror ikke jeg vet forskjellen. Er det en forskjell?