God dag idag! Eller igår heter det vel. Torsdagen var uhyre slitsom, det er så kjedelig å ha dager som oppleves som en eneste stor knyttneve rett i mellomgulvet så du ikke greier puste, tenke eller kontrollere noe som helst. Fredag derimot var en rak motsetning!
Jeg satt ute på verandaen i hett solskinn, med musikk dundrende ut fra hybele
n og bok i neven. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der å slappe av og nyte solskinnet. Og de gode impulsene det gir meg å lese. Har til og med fått et snev av farge på huden. JEG! Ja, jeg kan høre den lamslåtte stillheten dere alle sitter med ved forsøk på å forestille dere at Karen ikke er fullstendig likblek i skrivende stund. Nuvel, å skryte av at jeg har blitt noe brunere er vel å dra den litt langt, siden det såvidt er synlig et skille på brystet. Men det ER der, og hvis du myser inn i speilet så ser du det. Jeg lover.Tror jeg har funnet ut at sommer kanskje ikke er så ille. Hvis du ser bort ifra allergien, og at jeg rett og sletter haaaaater å føle meg varm og svett, så er det ganske greit. Det er faktisk deilig med litt lys og farge endelig. Kanskje det er forelskelsen som har skylda...
Har sett to virkelig gode filmer idag. Vel, tre, men Juno har jeg sett ørten ganger før. Det er en av mine feel-good filmer som jeg bare må se innimellom.
Det som er interessant å snakke om er de to filmene jeg ikke hadde sett før. Jeg så først Julie & Julia, med Amy Adams og Meryl Streep. Den viser oss Julie, en frustrert, snart 30 år gammel kvinne som setter seg som mål å jobbe seg gjennom kjendiskokk Julia Child's kokebok - 524 oppskrifter på ett år. Det er en gigantisk "chick-flick", siden den handler om to damer, og mat. Kjærlighet til både maten, kokkekunsten og mennene deres. Det er en søt, om enn noe langtrukken film. Noe å slappe av til en søndagsettermiddag, eller kanskje for å få litt inspirasjon. Julie & Julia handler om det å sette seg mål, deadlines om du vil, om å finne det du virkelig føler lidenskap for i livet og å arbeide for å oppnå det. Filmen viser oss at en rekke tilfeldigheter, ørsmå beslutninger sammen med de store, er med på å forandre livene våre. Julia Child bestemte seg for å gå på kokkeskole for å ha noe å gjøre og fordi hun likte å spise. Hun møtte ved en tilfeldighet to damer som jobbet med å gi ut en kokebok og ble involvert i prosjektet. Julie på sin side forsøkte å finne på noe å blogge om for å få ut noe av frustrasjonen fra jobben og at hun er en mislykket forfatter. Etter forslag fra mannen sin tar hun fatt på kokkeprosjektet og vips... Det gir da et ørlite håp for andre forfatterspirer (uten at vi skal nevne navn her) at kanskje en dag, selv om det ikke er på horisonten akkurat nå. Filmen er forresten basert på den virkelige Julies bok, og er altså basert på TO sanne historier.
Den andre filmen var Brothers, en ganske ny film som gikk på norske kinoer tidlig i vår med Tobey Maguire, Jake Gyllenhaal og Natalie Portman. Jeg haddde utrolig lyst til å se denne på kino men kom aldri så langt. Selv om filmen vel er ganske annerledes fra det jeg forestilte meg så er jeg absolutt ikke skuffet.
Den er visst basert på den danske filmen Brødre, men den har jeg ikke sett. Tob
ey og Jake spiller to brødre, Sam og Tommy. Sam er marinesoldat og har vært i Afghanistan tidligere. I begynnelsen av filmen skal han sendes ut igjen, idet Tommy slippes ut av fengsel etter å ha ranet en bank. Det er mye menneskelighet i denne filmen, i forholdet mellom de to brødrene, mellom foreldrene og deres to sønner, og ikke minst i forhold til Sam og Grace (Portman) sine døtre. Det jeg liker så godt med filmen er den viser brutaliteten av krig og dens effekt på psyken til de soldatene som har opplevd fangenskap og tortur, uten at den fokuserer iherdig på 9/11 og det at vi har med amerikanske soldater. Garantert er det den danske filmens innflytelse som ligger til grunn her, og det er godt å se at de amerikanske filmskaperne har beholdt den lavmælte stemningen. Det at Sam blir tatt og holdt fange i Afghanistan og samtidig er amerikansk er en slags tilfeldighet som aldri blir tillagt noe særlig tyngde.Jeg har alltid likt Tobey Maguire men i denne filmen blir jeg virkelig lamslått over hvor god han er. Hans opptreden er for meg så intens og forstyrrende at jeg blir litt satt ut og rystet. Jeg leste en anmeldelse i Film Magasinet hvor anmelderen kalte den en "skremmende bra film" og det er helt sant. SE DEN. Det er en krigsfilm som tar for seg menneskeligheten på en måte jeg er sikker på mange filmskapere misunner og skulle ønske de hadde klart tidligere.
Mens jeg snakker om film må jeg få slenge med et par linker til filmer jeg ser uhyre frem til:
- The Killer Inside Me med Casey Affleck (som er helt fantastisk om du ikke visste det allerede!) --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi275187481/
- Inception regissert av Christopher Nolan (The Prestige, The Dark Knight) og med Leonardo DiCaprio. Denne her ser jeg frem til som en liten unge. --> http://www.youtube.com/watch?v=z75o-F6ja2I Det er en slags Matrix tilstand... inni hodet ditt!
- Og sist men ikke minst, Buried, som har fått grusomt mye pepper og skepsis samtidig som den har en diger fanskare. Jeg er ihvertfall voldsomt nysjerrig --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi1796343577/
Ble langt det her gitt, så tror neppe det er mange som leser hele innlegget. MEN hvis du har kommet så her langt: Kristine, om du ikke allerede har sett det så måå du se Dr. Horrible's Sing-Along-Blog. http://www.bigvidpro.com/?v=ZCyZrh1hQ78zn72U4dlM-A Første "episode", se på den!
Ser på: Glee
Lytter til: "Hurt" - Johnny Cash
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar