Om torsdagen (den 24 juni) hentet to damer fra DOOA Nikopusen min. De sendte meg mail torsdag morgen og sa de kunne komme å hilse på ham utpå kvelden en gang, se hvordan han var og hvor han kunne passe inn. Litt før 18 på kvelden ringte de og spurte om jeg var hjemme, at de kom og hentet han. Må si det var litt av et spark i midtgulvet jeg ikke helt forestilte meg skulle komme. Klart jeg visste at han skulle reise fra meg, og hva det innebar, men ikke så plutselig. Jeg begynte å støvsuge mens vi ventet, jeg orket ikke bare sitte der. Når de kom var Niko vennlig og sosial som alltid og gikk lett inn i buret. Kanskje det stakk litt også, han som vanligvis er livredd for bur tuslet rolig inn.
Jeg fikk ikke tatt farvel. Kanskje like greit. Han er ikke død -- fatktisk har han allerede blitt omplassert -- men det gjør minst like vondt. Kanskje vondere. Vet ikke noen annen måte å takle det på enn å bare ta en dag av gangen og prøve å tenke på ham minst mulig. Jeg vet dette var det beste for oss begge; for første gang på to år våkner jeg uten å behøve akkutt snyting.
Om fredagen var det dags for Callum å dra tilbake også. Det gjør vondere denne gangen, vanskeligere å takle. Ser hverandre igjen om to måneder. Han gråt når bussen rullet ut fra bussterminalen og hjertet rev i brystet på meg når jeg så at han prøvde å overse det.
Jeg er så ufattelig glad i den gutten. Vi har ikke vært sammen et halvt år engang men jeg føler meg ikke hel uten ham.
Lover et litt mindre dystert innlegg neste gang. Men akkurat nå er det ikke så lett å holde det dystre på avstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar