Karen, Karen, Karen... Du er dum du.

Jeg har jo bestemt meg for å gi bort Niko. Helst til noen jeg kjenner, men det ser mer og mer ut som om jeg må gi ham til et omplasseringssted. Det gjør veldig vondt, og jeg gremmes og går rundt med skyldfølelse uten å ha gjennomført det enda. Jeg vet jo at dette ikke går, og det er flere grunner til det. Han fortjener bedre enn en utålmodig allergiker, og jeg fortjener ikke å være konstant sliten og lei. Men vondt er det. Vanskelig er det.

Så idag tipser en kompis meg om en film jeg kanskje kommer til å like. Hachi: A Dog's Story er basert på en sann historie fra Japan om hunden Hachiko som var eid av en professor ved et Universitet i Japan. Professoren døde i 1925 og hver dag fra den dagen i 9 år møtte Hachiko opp på togstasjonen og ventet på sin avdøde eier. Til dags dato står en statu av Hachiko ved stasjonen og "venter".

I filmatiseringen spiller Richard Gere en professor (Parker) som finner en valp på togstasjonen en kveld og tar den med hjem. Uten å finne noen eier går kona etterhvert med på å beholde hunden. Hachi har et spesielt og nært forhold til Parker og etter at han dør, tropper Hachi opp ved togstasjonen hver dag og venter på at matfar skal komme tilbake. Til slutt dør den gamle hunden mens han ligger å venter en kald dag 10-11 år senere, og scenen hvor vi forstår dette og Hachi ser Parker komme ut av stasjonen endelig etter så lang tid er hjerteknusende. Jeg gråt og gråt, sutrende som et lite barn.

Det er en veldig bra film, men det var en utrolig dårlig idè å se den akkurat nå. Niko og jeg har et veldig nært forhold. Katten er så og si avhengig av meg, gråter ofte bare jeg går på do eller i dusjen. En tanke har vært at han fortsetter slik selv om han får en ny eier. Og nå, etter å ha sett denne filmen, så tenker jeg jo det enda mer! Nei, det var ikke så glupt dette.

Men for all del, se filmen. Det er ikke mange familiefilmer lenger som tilbyr noe annet enn uintelligent humor eller klissent sukkersøtt skvip. Denne filmen er kanskje ikke for alle, men for dere som har hatt et husdyr dere har elsket, for dere som kjenner at hjerterøttene verker når dere ser på Animal Planet.... Se denne filmen. Krøll dere sammen med en boks kleenex (jeg garenterer at dere snufser) på en søndagsettermiddag og gråt en skvett sammen med Hachi.