Det er litt rart, dette med depresjon. Jeg vet egentlig ikke om alt jeg "sliter med" er på grunn av depresjonen eller helt andre ting men for enkelthetens skyld bruker jeg 'depresjon' som et paraply-begrep her.

Slitsomt er det vel mest å føle at det butter imot ofte. Hvis jeg gjør en avtale med noen så betyr det at jeg har lyst og energi til å gjennomføre det der og da og innbiller meg alltid at sånt skal holde seg. I altfor mange tilfeller butter det imot når det gjelder. Jeg vet ikke om det skyldes angst eller hva, for det er ikke latskap. Det er ikke at jeg ikke "gidder", men heller at det er noe i meg som holder igjen. Egentlig er det utrolig vanskelig å forklare uten at det høres ut som unnskyldninger eller mer kreative formuleringer av latskap. Selvfølgelig vet jeg at i disse tilfellene bør jeg ta meg sammen, tøffe meg opp og presse videre. Men er jeg alene, er det så og si umulig. Det går utover ting jeg selv bryr meg om også, som faller i grus eller jeg ikke gjennomfører pga denne mystiske indre "veggen" som jeg hele tiden stanger imot. Hva den kommer av aner jeg ikke. Jeg skulle så gjerne ønske jeg var motivert og fryktløs istedet.