Å bryte stillheten

Hei verden. Nesten to år siden sist.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette innlegget men som tittelen nevner så føler jeg at det er på tide å bryte stillheten som har regjert på denne bloggen. Jeg har også noe vanskelig å fortelle som jeg rett og slett ikke orker å repetere til alle som kanskje burde eller vil vite hva som foregår i livet mitt. Å skrive et innlegg og poste det på Facebook er utleverende men jeg tror kanskje lettere for mitt hjerte og sinn enn å måtte si de samme setningene igjen og igjen.

Den 27 november 2013 forandret livet mitt seg fullstendig. Cal, eller Callum, brøt forlevelsen og gjorde det slutt den kvelden og i de få ukene siden da har jeg bodd hos venner i Newcastle, pakket en koffert og 'flyttet' hjem til mamma i Norge for så å rømme til min søster i Sverige. Der sitter jeg nå på rommet til min nevø med Lady Gaga på Spotify og lurer på om jeg noen gang kommer til å kjenne at jeg hører hjemme igjen.

Aldri før har jeg følt et samlivsbrudd på denne måten. Smerten og sorgen er fysisk plagsom. Den første uken klarte jeg ikke å spise; enhver matbit gjorde at jeg ble uvel. Jeg kastet opp og led av en konstant hodepine på grensen til migrene. Hver eneste tanke gjorde at jeg følte det som om jeg ble revet istykker innvendig. Jeg ringte til mamma og hulket høylytt til halsen var sår og øynene hovne.

Idag, nesten nøyaktig tre uker etter, er ikke smerten like rå og hard. Sorgen påvirker meg ikke tjuefire timer i døgnet men i kortere perioder og med varierende intensitet. Jeg distraherer meg selv som best det går med data, spill og TV. Min elskede søsters nærvær hjelper også, men jeg har aldri vært et menneske som klarer å motta trøst og kjærlighet på en verdig måte.

Jeg har vært hos lege i Norge og fått nye tabletter da jeg har vært på de samme tablettene siden 2009. De magiske ordene "selvmordstanker" ble skrevet i papirene mine og sendt til distriktpsykologen så jeg får nok hjelp ganske raskt - men sikkert ikke før på nyåret. Jeg føler meg skremmende tom og umotivert. Ingenting betyr noe. Jeg spør hele tiden "hva er vitsen?" ut i tomrommet men får ingen svar som utgjør noen forskjell.

Følelsen av at noe eller noen har dødd er ikke til å kaste fra seg. Livet mitt var ikke rosenrødt men det var tryggt og kjent og inneholdt et menneske jeg elsket. Elsker. Tanken på at jeg aldri kommer til å se, ta på, lukte, føle denne mannen noen gang igjen skjærer som en kniv gjennom meg hver gang jeg tenker på ham.

Samtidig som dette tapet herjer i meg så henger den originale depresjonen igjen med tenner og klør. Jeg klarer ikke glede meg over noe i mer enn fem minutter av gangen. Jeg har ingen fremtidsutsikter som jeg har noen tro på eller motivasjon til å gjennomføre. Det evige "hva er vitsen?" eker i hodet.

Dersom jeg ikke svarer på meldinger eller klarer å holde en samtale gående så er det ikke fordi jeg ikke vil eller prøver på noen måte å være ubehagelig eller vanskelig eller uinteressert. Tomheten jeg føler er vanskelig å forklare, og vanskelig å leve med. Det er dager hvor jeg simpelthen ikke har ord i meg. Andre dager hvor jeg ikke klare å møte verden utenfor meg selv.

Nå vet dere, og selv om dere ikke kan forstå hvordan jeg har det, ikke egentlig, så håper jeg at dere kan akseptere og respektere sykdommen min mens den river i meg.

Den lange versjonen...

Som kjent for lesere av denne bloggen så har jeg slitt med depresjon i lang tid. Jeg mottok terapi og diagnosen dystymi i tidlig 2009 og har gått til og fra på anti-depressive tabletter siden. Utover sensommeren og tidlig høst i år så meldte depresjonen seg igjen, og denne gangen ganske plutselig og umiddelbart. Jeg forsto det egentlig ikke selv før en måned eller to hadde gått og jeg ble mer og mer tilbaketrukken og tom at det var riktig ille. Jeg gikk på tabletter i denne perioden men alikevel slo denne depresjonen meg hardt og brutalt. Samlivet med Cal ble så og si ikke-eksisterende mens jeg overlevde i en sfære av mistrivsel med meg selv og uten energi eller kraft til å gjøre noe som helst med det. Det ble ille. Jeg klarte ikke å motta kjærtegn og vred meg unna hver minste fysiske kontakt. Jeg orket ikke gjøre noe hjemme. Jeg satt oppe hele natten med data og TV og gikk å la meg i de små timene, sov hele dagen og gjentok mønsteret. Jeg klarte ikke gå ut i butikken og måtte få Cal til å gjøre alt slikt. Matlagning ble det så som så med og vi bestilte mye ferdigmat, og kiloene (og kvisene) meldte seg. Noe som ikke akkurat hjalp. Det destruktive mønsteret ble bare mer og mer inngrodd. Cal sa at jeg måtte legg om døgnrytmen og prøve å leve mer normalt, at han ikke visste hvordan han skulle takle at vi levde hver vår rytme på den måten. Jeg hørte ham og jeg forsto, men jeg klarte ikke å sette ord på hvorfor jeg gjorde det, og hvorfor det fortsatte.

Vi dro til Norge, til mamma, den 4 november. Depresjonen på dette tidspunktet var blitt såpass dyp at jeg ikke gledet meg over det i det hele tatt. Jeg klarte ikke å sette pris på å se de familiære ting, samværer med mamma, eller det å besøke mine favorittsteder i mitt kjære Oslo. Mot slutten hadde Cal og jeg en stor konfrontasjon ute  i kulda. Jeg gråt, for første gang på mange mange måneder. Jeg innrømmet det jeg hadde tenkt i mitt stille sinn lenge men ikke klart å si høyt: jeg vil dø. Da vi dro tilbake til England trodde og håpet jeg at han nå forsto. Jeg hadde lovet at jeg skulle lete etter hjelp. Etter en ukes tid med leting på internett og neglebiting for å bygge meg motet jeg trengte så ringte jeg til en psykiatrisk klinikk. Fikk time til telefonkonsultasjon som gikk veldig bra helt til jeg ble fortalt prisen. Mellom £75 og £100 for èn psykologtime. Opptil tusen kroner, med andre ord. Jeg tror det var fra da av at Cal begynte å tenke at det ikke var mulig å skaffe meg hjelp. Imens prøvde jeg å forsiktig komme tilbake til meg selv. Jeg kan ikke si jeg møtte noen overveldende suksess, men jeg begynte å endre sakte på døgnrytmen - stå opp rundt ti og ikke senere enn tolv. Det var dager hvor jeg klarte å lage middag, og til og med legge sammen klær. Disse små, ubetydelige tingene gjorde meg umåtelig stolt om jeg klarte å utføre de. Desverre så ikke Cal at jeg prøvde å gjøre endringer - såpass mye kom frem i løpet av samtalene som fulgte etter bruddet.

Han orket ikke å sloss mot sykdommen min lenger. Han vil føle på livet, puste frisk luft som ikke er tynget av problemer, klare seg selv og finne ut hva han vil. En del av meg forstår dette. Jeg vil heller ikke sloss mot sykdommen min lenger. Jeg, også, vil puste inn dypt og føle liv og lykke fylle meg fra topp til tå. Men jeg vil gjøre det sammen. Ikke alene. Han sier han elsker meg, men med neste hjerteslag kaster han meg ifra seg og tviholder på påstanden om at han ikke vil være i dette forholdet ett sekund til.

Jeg prøver desperat å ta en dag av gangen og ikke tenke på hva jeg har mistet.

2012 så langt

Året er fortsatt ungt - typ spebarn - men alikevel kan det vel oppsummeres. Så langt har det vært veldig bra egentlig. Callum og jeg har funnet tilbake til et plan hvor vi er komfortable og glade i hverandre. Ikke at vi sluttet med å være glad i hverandre, men vinteren 2011 var litt slitsom og tok på både frynsete nerver og forhold. Ting har vært veldig veldig bra i noen uker og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette slik. I tillegg har familiesituasjonen (som jeg har valgt å ikke blogge om i det hele tatt) nøytralisert seg og alt er, i det store og hele, mye mer fredlig. 

Jeg er absolutt ikke en tilhenger av nyttårsforsetter. Jeg er heller ikke fan av tanken at nytt år betyr at alt plutselig ordner seg og blir kjempebra. Det er jo ikke sånn og jeg forstår ikke hvorfor mennesker liker å innbilde seg at bare kalenderen tikker over fra 31 desember til 1 januar så kommer ting til å forandre seg. Jeg, ihvertfall, føler meg ikke mer motivert eller inspirert eller sterkere eller noe som helst fordi kalenderen forandrer seg. Men dette er grinebiteren i meg som prater. 

Den andre delen, som ikke er fullt så... grinebitersk av seg, tenker og tror at 2012 blir "forandringens år". Det høres så sykt kleint ut at jeg skammer meg bare jeg tenker det stille for meg selv men altså... det SKAL bli forandring her!

Man har jo så mange ønsker. Man skal trene, spise sunnere, bli vakker og solbrun, gjøre noe meningsfullt i hverdagen, elske mer og inderligere osv. Jeg vil selv veldig gjerne legge om så og si hele livsstilen min (innenfor rimelighetens grenser) og tenker nesten daglig på at jeg burde trene og endre spisevaner. Men det er ikke så lett å få til når livet fullstendig mangler rutiner. Det er mange ting som jeg vil endre dette året, en gang for alle, og prioteringene er som følger: 

•  Få meg JOBB. Helst en meningsfull jobb som jeg faktisk liker men egentlig, hvilken som helst jobb. 
• Flytte ut av hybelen og inn i "egen" leilighet. 
• Få en hobby for meg selv og utenfor leiligheten så Callum kan føle at jeg prøver å være selvstendig
• Etter at disse innfrid --> endre spisevaner 
• Gå turer
• Begynne å trene èn gang i uka

Det ser ut som så mye, og føles veldig mye når jeg tenker på det. Men det er jo ikke det! Alt dette kan løses bare jeg får meg en fast jobb. Da kan vi flytte, og jeg kan få til rutiner i hverdagen som gjør alt det andre mye enklere. 

Disse er tingene jeg vil oppnå i år. Har dere trua?

Julen 2011

Gidder egentlig ikke skrive så mye om julen. Desember har vært kjip men gjorde absolutt det beste ut av julekvelden og samværet. Det var koselig å feire jul ilag selv om det bare ble oss to!

Juletreet vårt med lysene av.

Mat!

Mat igjen, fant ut at jeg måtte ta et "stemningsbilde". Juletre med lys på.

Hæppi Romjul dere! :)

Jeg vil gjerne vite hvordan to mennesker klarer å opparbeide SÅ MYE oppvask på to dager. Svar meg noen! Ingenting frister mindre enn å begynne på den jobben der. 

Hmm.. Jeg har jo tross alt litt vondt i hånda fortsatt etter all kutting og skrelling og hakking. God grunn til å slippe? Ja? Gjør ikke noe om det kun er èn tallerken og to kniver igjen som er rent vel?

Kjenner at det er litt vanskelig å leve om dagen. Det å stå opp. Kle på seg. Gjøre noe. Puste. Det hele butter liksom litt imot og det er mye mer fristende å snu seg vekk fra lyset som strømmer fra vinduet, dra dyna tettere rundt seg og bare glemme. 

Jeg har hatt en sånn periode igjen hvor jeg har prøvd å være for sterk. Bare tar til meg og tar til meg, lesser det opp på skuldrene og prøver å glemme at det finnes. Sterk skal man være. Sutring er for pyser. Oppgitthet fører ikke til noe godt. Bare å gå videre, rett i ryggen og med et smil om munnen. 

Men til slutt så funker jo ikke det. Og jeg VET jo det. Hvor mange ganger må man kræsje og brenne før man lærer? Sikkert mange ganger til. Men jo, begeret rant til slutt over. Ikke helt uventet. Burde sikkert være stolt over at jeg klarte å håndtere det på en måte som ikke involverte hyl, skrik og stygge ord. Istedet var det mørkt, tårefullt og ord som ikke var stygge men forklarende. 

At alt er bra nå er tull og tøys. Forskjellen er vel at jeg føler meg konstant sliten istedet for konstant anspent. Det hjelper på en måte å gråte, men desverre kan man ikke gråte bort problemer.

Jeg er lei av å være blakk. Fattig. Jeg er lei av å måtte ty til 4-kroners brød uten pålegg og 3-kroners spaghetti med ketchup for å i det hele tatt ha mat i magen. Jeg er lei av å sitter her og glo i veggen. 

Jeg er lei av å være venneløs. Jobbløs. Tiltaksløs. Håpløs.

Jeg er lei av hodet mitt. Tankene mine. Følelsene mine. Jeg er lei av å være meg. Lei av å tenke som jeg gjør, reagere som jeg gjør. Jeg er lei av å ikke føle meg som alle andre når jeg er ute. Jeg er lei av å ikke greie å oppnå kontakt med andre mennesker. 

Jeg er lei av tvil. 

Mest av alt er jeg bare drittlei av å være lei.

Lege med humor = Knall!

Idag var jeg hos legen for å få fornyet resepten min på citalopram (dvs anti-depressive). Siden jeg ikke har vært hos han før spurte han hvor lenge jeg hadde vært på de og hvorfor de var nødvendige. Fortalte litt om terapien jeg undergikk i Seljord og at det kognitive aspektet så ut til å hjelpe når jeg holdt på men at jeg ikke hadde noen varig effekt. Han spurte om jeg fortsatt holdt på med øvelser og det kan jeg ikke skryte av. Det sluttet jeg vel med på samme tidspunkt som jeg avsluttet terapitimene men DET sa jeg ikke. Jeg sa bare at nei, det var dårlig med det. Så fikk jeg litt kjeft. 

Han legen var virkelig kjempebra! Sikkert ikke alle som syns det, jeg tror vel at hans type personlighet klikker bra med noen og kjempedårlig med noen andre igjen. Men med meg så klikket det kjempebra! Han forsto at jeg var stressa pga arbeidskontor og jobbsøking uten at jeg trengte å si mye. Desverre kunne han ikke kurere mine økonomiske problemer sa han. Han spurte om relasjonen med meg og Callum. Han foreslo at Callum hjelper meg ved å være "dommeren" min når jeg jobber meg gjennom ting, i den forstand at om jeg ikke jobber med det eller er generelt teit pga ting inni hodet mitt så skal han hjelpe meg. Jeg har ikke snakket med han enda, han er fortsatt på jobb, men jeg tror at han er villig til det. 

Legen forklarte kognitiv terapi som noe man må fortsette å trene på. Om jeg bestemmer meg for at jeg vil delta i et maraton så er det noe jeg må trene på daglig for å komme i tipp-topp form. Det hjelper ikke å gjøre det i et par måneder og forvente at du skal være klar. Og selvfølgelig er det sant! Det er som å gå til treningsstudio et par ganger og så tro at nå er jeg kjempetrent og sunn. Det er desverre mer komplisert og slitsomt enn så!

Jeg har vært klar over at det er ting som jeg må gjøre selv for å bli frisk. Det er ikke noen nyhet. Men det er vanskelig, VELDIG vanskelig, og jeg har valgt å knaske tabletter og late som at alt er greit. Det er det jo ikke. Tablettene er løpeskoene mine,  men det er JEG som må få meg selv klar for maraton, ikke sant?

Han vil at jeg skal fortsette på samme dose som før og vil ikke anbefale mer terapi for øyeblikket. Han sa at dersom det ikke er et konkret problem å arbeide med kan terapi være mer harmfult enn hjelpsomt. Og det er jeg fullstendig enig i. Jeg har nok baggasje å drasse på og sortere uten at jeg skal begynne å grave fram ting som ligger enda dypere. Det er ingen vits i, ihvertfall ikke på dette tidspunkt. Jeg fikk resept for ett år da det er naturlig å tro at det vil ta (ihvertfall) så lang tid før vi kan snakke om nedtrapping. Han sa at jeg ikke skal tenke på å slutte med pillene før det har gått minst 6 måneder hvor jeg har følt at ting er bra og alt er rolig rundt meg. 

Synes det er superpositivt å høre det sagt på en slik måte. Og selvfølgelig positivt å tenke at jeg kanskje kan slutte med tablettene en dag i fremtiden.

Så nå skal jeg prøve å begynne å bruke bloggen igjen som jeg gjorde i 2009 når jeg var i terapi. Det er sikkert ikke morsom lesning men det hjalp meg da og det hjelper nok igjen. Jeg har prøvd å holde ting unna bloggen i lang tid for jeg hater å syte og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke skrive noe som kanskje sårer andre eller gjør at de blir forbanna. Som ifjor når jeg skrev at jeg følte meg utenfor i klassen og ei som leste sendte kjempebitchy meldinger over facebook og skapte drama. Men jeg tror det må til. Disse tankene må ut og jeg MÅ få orden på de. Jeg må omstrukturere hodet mitt og det er jo selvsagt lettere å se tankemønster som er skrevet ned. Så får folk bare drite i å lese om det blir for tungt og dystert. 

Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke vil at folk skal lese. Dersom det finnes lesere der ute så er jeg glad for kommentarer og innspill. Så lenge det ikke er "ta deg sammen" og lignende da såklart.

Over og ut!

Laurdag kjem ikkje fort nok!

På lørdag skal vi på visning, tjohoo! En nyyydelig leilighet 20-minutters busstur utenfor York. Ikke beste beliggenheten men leiligheten er så sinnsykt fin! Den er desverre umøblert, MEN den kommer med alle hvitevarer: komfyr, kjøleskap/frys, vaskemaskin (!) og oppvaskmaskin (!!). Så å få kjøpt en brukt seng og stol er sikkert ikke umulig.  Badekar med dusj over har den òg!

Jeg girer meg sikkert opp helt uten grunn som vanlig. Når jeg blir så her gira så betyr det som regel at det ikke går som jeg vil. Desverre!

Som her om dagen med Callums mystiske atferd. Pøh. Han kom hjem med overraskelse og var kjempestolt av seg selv men det var et spill til meg da, ikke en ring, hehe. Jeg ante det nok, men jeg klarte ikke å ikke gire meg opp alikevel. Jeg må slutte med det asså!

Hmmm...

Callum oppførte seg svært så mystisk før han stakk på forelesning idag. Han insisterte på å ta med seg lommebok og bankkort. Jeg spurte hvorfor det var så viktig idag men det ville han ikke si. Så spurte jeg om det hadde noe med jul å gjøre, eller kanskje en hverdagslig overraskelse. Han dro på det og sa at det kunne kaaaanskje være enten eller. Også måtte han gå en tur i parken etter forelesning sa han. Hvilken park? Den bak katedralen. Javel, med hvem da? Nei, alene, for det er mye lettere å tenke og vurdere ting når man går alene da. 

Hmmmm!

Okei, det har helt sikkert ingenting med det jeg håper på å gjøre så jeg er sikkert fullstendig gira forgjeves, men jeg klarer lissom ikke å ikke dø litt på meg alikvel! Tiihiiii!

November

Jeg har blogget så og si daglig gjennom november men desverre på engelsk. Kan dog leses her:  http://inspiredaspirations.wordpress.com/ for de som har lyst. 

Novembermåned er for mange National Novel Writing Month (NaNoWriMo) = Nasjonal romanskrivemåned. Hvert år sitter flere tusen mennesker over hele verden seg ned foran tastaturet / skrivemaskinen / blokka og pennen for å skrible ivei på en roman. Sjanger og innhold er fullstendig opp til deg; det eneste kravet er at du begynner på en ny roman 1. november. Målet er å skrive 50,000 ord innen 30. november. Klarer du det, så vinner du. 

Hva vinner du? Ingenting annet enn en følelse av at du har gjennomført og selvfølgelig et halvferdig manuskript du kan arbeide videre med.

Jeg har visst om prosjektet i årevis men alltid hatt en særdeles god grunn til å ikke delta. Ei venninne av meg, Emily, deltok ifjor og hun minte meg på det mot slutte av oktober i år. Hadde hun ikke gjort det hadde jeg nok ikke deltatt i år heller. Jeg er så glad for at jeg var med! Ikke bare fikk jeg sparket meg selv igang med å begynne å skrive igjen, men jeg klarte å sette meg ned å skrive nesten hver eneste dag. Og ikke nok med det - jeg vant! 

Jeg sitter nå med en roman som ikke er ferdig om som trenger mye arbeid når manuskriptet har fått sitt siste punktum. Jeg planla så og si ingenting før jeg begynte å skrive bortsett fra en generell idè om handling og hovedperson. Mye har endret seg mens jeg har arbeidet og første halvdel av boken trenger en skikkelig overhaling etterhvert. 

Er veldig stolt av meg selv. Jeg har hatt en skribent boende i meg siden jeg var liten. Husker godt min første novelle som jeg skrev som tiåring: "Morden på kyrkogården" med ketchupflekker for å understreke de mer blodige scenene. Siden den gang har det blitt utallige noveller av varierende innhold og kvalitet. Jeg har også en ganske tjukk mappe på laptopen med påbegynte og uferdige historier. Det at jeg faktisk endelig har greid å skrive en lengre historie uten å gi opp er noe jeg er veldig stolt av. Selv om romanen iblant er litt haltende og klumsete så kan det alltids rettes opp. Og dersom jeg bestemmer meg for at den ikke er bra nok alikevel og ikke strever etter å få den utgitt, så har jeg bevist overfor meg selv at jeg KAN. Da blir det kanskje ikke så vanskelig neste gang. 

Nå er desember her og selv om jeg mangler både julebrus, julenøtter og annet norskt godt så skal jeg holde koken! Callum har satt tidsfrist til 31 desember for å bli ferdig med første utkast av romanen. Så bare å skrive videre!

Så igår kveld spurte endelig Callum hva jeg vil ha til jul. 

Jeg la inn et TJUKT hint om at jeg godt kunne tenke meg en ring, i hvitt gull, i to eksemplarer, ja som vi begge kan bruke da... 

Vi får se når jula kommer om han har "glemt" det!