Under en måned til jeg drar til mamman miiiiiin!!!!
lørdag 20. november 2010
søndag 14. november 2010
'I swear it's not by choice'
Da har jeg begynt på lykkepiller igjen. Oppdaget etter at jeg allerede hadde tatt 10mg i et par dager at de gikk ut på dato i juli. Det går sikkert fiiiiint, begynner på 20mg om en ukes tid og de har ikke gått ut. Tror jeg. Jeg har ikke esken til de lenger. Gjør vel ingenting, kanskje jeg bare blir litt ekstra yr og lykkelig?
Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.
Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"
Men det gjør det ikke.
Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.
Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.
Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.
Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?
Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.
Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.
Hva tror dere lykke er?
Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.
Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"
Men det gjør det ikke.
Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.
Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.
Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.
Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?
Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.
Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.
Hva tror dere lykke er?
søndag 7. november 2010
But it hurts to be alive my friend
Pust...
Jeg er så sliten! Helt merkelig, i og med at jeg gjør cirka ingenting fysisk så lenge det ikke involverer sengehygge, hehe. Eller å henge klesvask. Noe mindre spennende fysisk aktivitet der. Men uansett - SLITEN!
Er på skolen fire dager i uka, er hjemme sent (cirka etter 17:00) to dager i uka. Attpåtil har jeg 5 oppgaver igjen å skrive - har levert èn - og mer enn nok å gjøre av lekser på en ukentlig basis. Mange i klassen sier at hadde de visst det her var så tøft hadde de nok ikke søkt. Og det er tøft. Ei jente i klassen lurte på om jeg var fullstendig sprø da jeg nevnte at jeg hadde søkt på vår kurset også. Hadde ikke gjort det igjen om de hadde betalt henne for det, sa hun.
Og jeg forstår pessimismen. I forhold til arbeidsmengden ved de fleste høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, er arbeidsmengden diger og læringskurven her veldig bratt. At vi har cirka 100 sider +/- å lese fra uke til uke, med oppgaver som hører til virker som en overdrivelse men ligger veldig tett opp om realiteten. I tillegg har vi romaner, noveller og dikt som skal leses mer eller mindre tidsnok før 17 desember og selvsagt semesteroppgaver.
Semesteroppgavene er de som tar knekken på de fleste av oss. Vi har 6 innleveringer i løpet av cirka 6 uker. Disse er bare utkast, men skal ligge på mellom 1500-2000 ord hver. Så skal vi renskrive fem av disse: to på 2250 ord hver i lingvistikk, to på 2500 ord hver i litteratur, og èn på 4500 ord i samfunnsfag. Disse fem skal alle være inne før 17 januar.
Arbeidsmengden er altså, uten å overdrive, gigantisk. Har en uke igjen før vi får en leseuke, og etter det har vi bare undervisning i ett fag. Det vil si, kun to dager på skolen, tre timer i uken. Mye mer tid til å konsentrere seg om oppgaver, og mer frihet til å disponere tiden selv. Det ser jeg virkelig frem til med lettelse. For ikke å snakke om hvor mye jeg gleder meg til uken i Norge. Har bestemt meg for at den ene uken skal jeg ha helt fri. Neste semester begynner nemlig 10 januar. Ble bittelitt paff når jeg leste det. Vi har tross alt fortsatt oppgaver å skrive, men alikevel begynner et nytt semester. Mye merkelig, men sånn er det jo bare.
Èn uke fri altså. Jeg skal være glad om jeg henger sammen til sommeren. Og da er jeg jo ferdig. F-E-R-D-I-G. Så deilig, tenker vel de fleste. Så skummelt, tenker derimot jeg. Men har mer enn nok å handskes med i mellomtiden.
Beklager at det ble veldig kjedelig å lese. Det er ikke så mye annet som opptar meg om dagen annet enn skriveskriveskoleskriveVILHAFERIEskriveslesesove. Idag har jeg transkribert ferdig til lingvistikken som professoren skal se på imorgen etter forelesning. Spurte om det var greit, for jeg føler at hele greia er gjort veldig veldig feil. Også har jeg vasket klær. Og nå står gulasj'en på plata og putrer.
Skal spises, sees film, og soves, før det er på'an igjen imorgen.
Jeg er så sliten! Helt merkelig, i og med at jeg gjør cirka ingenting fysisk så lenge det ikke involverer sengehygge, hehe. Eller å henge klesvask. Noe mindre spennende fysisk aktivitet der. Men uansett - SLITEN!
Er på skolen fire dager i uka, er hjemme sent (cirka etter 17:00) to dager i uka. Attpåtil har jeg 5 oppgaver igjen å skrive - har levert èn - og mer enn nok å gjøre av lekser på en ukentlig basis. Mange i klassen sier at hadde de visst det her var så tøft hadde de nok ikke søkt. Og det er tøft. Ei jente i klassen lurte på om jeg var fullstendig sprø da jeg nevnte at jeg hadde søkt på vår kurset også. Hadde ikke gjort det igjen om de hadde betalt henne for det, sa hun.
Og jeg forstår pessimismen. I forhold til arbeidsmengden ved de fleste høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, er arbeidsmengden diger og læringskurven her veldig bratt. At vi har cirka 100 sider +/- å lese fra uke til uke, med oppgaver som hører til virker som en overdrivelse men ligger veldig tett opp om realiteten. I tillegg har vi romaner, noveller og dikt som skal leses mer eller mindre tidsnok før 17 desember og selvsagt semesteroppgaver.
Semesteroppgavene er de som tar knekken på de fleste av oss. Vi har 6 innleveringer i løpet av cirka 6 uker. Disse er bare utkast, men skal ligge på mellom 1500-2000 ord hver. Så skal vi renskrive fem av disse: to på 2250 ord hver i lingvistikk, to på 2500 ord hver i litteratur, og èn på 4500 ord i samfunnsfag. Disse fem skal alle være inne før 17 januar.
Arbeidsmengden er altså, uten å overdrive, gigantisk. Har en uke igjen før vi får en leseuke, og etter det har vi bare undervisning i ett fag. Det vil si, kun to dager på skolen, tre timer i uken. Mye mer tid til å konsentrere seg om oppgaver, og mer frihet til å disponere tiden selv. Det ser jeg virkelig frem til med lettelse. For ikke å snakke om hvor mye jeg gleder meg til uken i Norge. Har bestemt meg for at den ene uken skal jeg ha helt fri. Neste semester begynner nemlig 10 januar. Ble bittelitt paff når jeg leste det. Vi har tross alt fortsatt oppgaver å skrive, men alikevel begynner et nytt semester. Mye merkelig, men sånn er det jo bare.
Èn uke fri altså. Jeg skal være glad om jeg henger sammen til sommeren. Og da er jeg jo ferdig. F-E-R-D-I-G. Så deilig, tenker vel de fleste. Så skummelt, tenker derimot jeg. Men har mer enn nok å handskes med i mellomtiden.
Beklager at det ble veldig kjedelig å lese. Det er ikke så mye annet som opptar meg om dagen annet enn skriveskriveskoleskriveVILHAFERIEskriveslesesove. Idag har jeg transkribert ferdig til lingvistikken som professoren skal se på imorgen etter forelesning. Spurte om det var greit, for jeg føler at hele greia er gjort veldig veldig feil. Også har jeg vasket klær. Og nå står gulasj'en på plata og putrer.
Skal spises, sees film, og soves, før det er på'an igjen imorgen.
fredag 29. oktober 2010
Et lite stykke Norge
Igår endelig lå en etterlengtet liten pakke i postboksen vår fra mamma'n min. Et lite stykke Norge samtidig som å være et lite stykke mamma:
O Herlige Ostehøvel!
Ble så glad når jeg åpnet den lille pakken og så mammas gamle blå ostehøvel inni. Den er liksom mer en akkurat en hvilkensomhelst ostehøvel. Er det ikke merkelig hvilke ting som gjør at man blir ufrivillig sentimental?
I helga skal vi bestille flybilletter hjem til gamlelandet. Antagelig blir vi i Norge i 10 dager, fra 19 desember til 29 desember. Etter da tar vi en hviledag hjemme i hybelen for så å farte opp til Durham igjen for å være der nyttårsaften. Blir litt rart å ikke sitte alene som jeg pleier. Både positivt og negativt kan jeg tro, asosial som jeg er!
Gleder meg til jula for første gang på mange år nå. Sånn skikkelig. Håper det ligger metervis med snø og er deilig kaldt (ikke for kaldt!). Skal kose meg glugg ihjel med kattepuser og mammakos og norsk mat og snop! Også blir det jo semesteroppgaveskriving mens vi er der, men det gjør ikke noe. Med en neve peppernøtter innenfor rekkevidde så går nok det lekende lett skal du se.
Snakker om semesteroppgaver så er det strengt tatt det jeg skal drive med i skrivende stund. Passerte 'Uinspirert' flere mil bak i svingen og ligger nå på den grufulle Tanketørke-sletta og vrir meg. Hadde det enda vært èn semesteroppgave!
Akk og ve.
Jeg skal bli flinkere til å oppdatere. Jeg lover. Farvel for nå!
O Herlige Ostehøvel! Ble så glad når jeg åpnet den lille pakken og så mammas gamle blå ostehøvel inni. Den er liksom mer en akkurat en hvilkensomhelst ostehøvel. Er det ikke merkelig hvilke ting som gjør at man blir ufrivillig sentimental?
I helga skal vi bestille flybilletter hjem til gamlelandet. Antagelig blir vi i Norge i 10 dager, fra 19 desember til 29 desember. Etter da tar vi en hviledag hjemme i hybelen for så å farte opp til Durham igjen for å være der nyttårsaften. Blir litt rart å ikke sitte alene som jeg pleier. Både positivt og negativt kan jeg tro, asosial som jeg er!
Gleder meg til jula for første gang på mange år nå. Sånn skikkelig. Håper det ligger metervis med snø og er deilig kaldt (ikke for kaldt!). Skal kose meg glugg ihjel med kattepuser og mammakos og norsk mat og snop! Også blir det jo semesteroppgaveskriving mens vi er der, men det gjør ikke noe. Med en neve peppernøtter innenfor rekkevidde så går nok det lekende lett skal du se.
Snakker om semesteroppgaver så er det strengt tatt det jeg skal drive med i skrivende stund. Passerte 'Uinspirert' flere mil bak i svingen og ligger nå på den grufulle Tanketørke-sletta og vrir meg. Hadde det enda vært èn semesteroppgave!
Akk og ve.
Jeg skal bli flinkere til å oppdatere. Jeg lover. Farvel for nå!
fredag 8. oktober 2010
'In this silent tide, we're driftwood passing by'
Det med å åpne bankkonto skulle ikke være lett. Først måtte jeg skaffe et brev fra Universitetet som bekreftet at jeg var meg og hvor jeg bodde. Når jeg så hadde det og kom tilbake noen dager senere, måtte jeg plutselig bestille time. Møtte opp idag klokken elleve men kontoen kunne likevel ikke åpnes. Hvorfor? Fordi på passet mitt var det bindestrek mellom navnene mine, og det var det ikke på brevet.
WHAT?
Seriøst. Av alle tullete grunner. Passet mitt har bilde, fødselsdato, personnummer, alt det stemte med informasjonen fra universitetet. Men pga en stakkarslig bindestrek som ikke hadde kommet med, så må jeg gjøre hele remsa på nytt. Det er så idiotisk at jeg vet ikke om jeg tar banken seriøst lenger. Jeg mener... En BINDESTREK. Jeg bruker ikke mellomnavnet mitt engang. Ingen gjør det. Argh.
Jaja. Idag er det ihvertfall heldigvis fredag. Noe så nydelig, å ha helg! Jeg vet egentlig ikke hvorfor denne uka har tatt all energien fra meg, men det har den virkelig. Kan ikke akkurat si at skolen har blitt noe enklere. Det er vanvittig mye å gjøre og selv om det føles bra å bli litt utfordret intellektuelt så er det fryktelig uvant. Så mye å gjøre hadde jeg ikke i Bø. Jeg håper inderlig at det går bra. Prøver å ikke stresse meg selv, men folk i klassen snakker heeeeele tiden om oppgaver og hvor mye de har lest i det og det faget og hva de skal skrive om til jul. Er ikke helt enkelt å holde hodet kaldt med fire-fem kaklende 40-50 åringer som maser om hvor vanskelig alt er.
Begynner å bli surt og ruskat i vinden her nå. Alikevel går engelske jenter (selv de som er tyngre enn meg) i åltrange topper og kort-kort, gjerne uten strømpebukse! Jeg begriper det altså ikke. Hva har engelskmenn imot varmt tøy?
Apropos ingenting, jeg ønsker meg norsk ostehøvel, takk.
Callum og jeg har det superbra. Jeg tror at selv om jeg fortsatt sliter med en del ting, helst tanker, så er jeg etter opplevelsene mine de siste to årene (sammenbrudd, terapi, etc) klar over hvor problemene ligger. Jeg er mer bevisst, og da også i stand til å forklare hvorfor jeg oppfører meg eller reagere på en viss måte på ulike ting. Det tror, og håper jeg, er en stor hjelp når det kommer til å leve sammen med meg. Callum er ihvertfall den snilleste og kjærligste gutten jeg kunne håpet på. Igår kveld når vi skulle sove holdt han rundt meg i mørket og sa; 'Tenk sånn her kommer vi til å ligge selv når vi er gamle og grå.' Det var kun ved en kraftanstrengelse at jeg ikke begynte å gråte. Han er så fin. Finest.
Nu skal jeg rydde litt her, og så skal vi ta helge-handelen når Callum er ferdig på skolen. På lørdag eller søndag håper jeg på å få kommet meg til frisør, har flisete, tørre og stygge tupper. Fikk bilag i posten fra en frisør i nærheten som tar 8 pund for en klipp! Det er under 80 kroner det! Tjohei sier jeg.
Får forresten nye briller om to ukers tid. Var hos Specsavers om onsdagen og tok synstest, og synet hadde forverret seg litt, men ikke voldsomt. Blir uansett deilig å få noe nytt på nesa. 45pund for innfatning + glass, 20 pund for undersøkelsen. Ikke dårlig synes nå jeg.
God helg!
P.S Er veldig hyggelig når dere kommenterer :)
WHAT?
Seriøst. Av alle tullete grunner. Passet mitt har bilde, fødselsdato, personnummer, alt det stemte med informasjonen fra universitetet. Men pga en stakkarslig bindestrek som ikke hadde kommet med, så må jeg gjøre hele remsa på nytt. Det er så idiotisk at jeg vet ikke om jeg tar banken seriøst lenger. Jeg mener... En BINDESTREK. Jeg bruker ikke mellomnavnet mitt engang. Ingen gjør det. Argh.
Jaja. Idag er det ihvertfall heldigvis fredag. Noe så nydelig, å ha helg! Jeg vet egentlig ikke hvorfor denne uka har tatt all energien fra meg, men det har den virkelig. Kan ikke akkurat si at skolen har blitt noe enklere. Det er vanvittig mye å gjøre og selv om det føles bra å bli litt utfordret intellektuelt så er det fryktelig uvant. Så mye å gjøre hadde jeg ikke i Bø. Jeg håper inderlig at det går bra. Prøver å ikke stresse meg selv, men folk i klassen snakker heeeeele tiden om oppgaver og hvor mye de har lest i det og det faget og hva de skal skrive om til jul. Er ikke helt enkelt å holde hodet kaldt med fire-fem kaklende 40-50 åringer som maser om hvor vanskelig alt er.
Begynner å bli surt og ruskat i vinden her nå. Alikevel går engelske jenter (selv de som er tyngre enn meg) i åltrange topper og kort-kort, gjerne uten strømpebukse! Jeg begriper det altså ikke. Hva har engelskmenn imot varmt tøy?
Apropos ingenting, jeg ønsker meg norsk ostehøvel, takk.
Callum og jeg har det superbra. Jeg tror at selv om jeg fortsatt sliter med en del ting, helst tanker, så er jeg etter opplevelsene mine de siste to årene (sammenbrudd, terapi, etc) klar over hvor problemene ligger. Jeg er mer bevisst, og da også i stand til å forklare hvorfor jeg oppfører meg eller reagere på en viss måte på ulike ting. Det tror, og håper jeg, er en stor hjelp når det kommer til å leve sammen med meg. Callum er ihvertfall den snilleste og kjærligste gutten jeg kunne håpet på. Igår kveld når vi skulle sove holdt han rundt meg i mørket og sa; 'Tenk sånn her kommer vi til å ligge selv når vi er gamle og grå.' Det var kun ved en kraftanstrengelse at jeg ikke begynte å gråte. Han er så fin. Finest.
Nu skal jeg rydde litt her, og så skal vi ta helge-handelen når Callum er ferdig på skolen. På lørdag eller søndag håper jeg på å få kommet meg til frisør, har flisete, tørre og stygge tupper. Fikk bilag i posten fra en frisør i nærheten som tar 8 pund for en klipp! Det er under 80 kroner det! Tjohei sier jeg.
Får forresten nye briller om to ukers tid. Var hos Specsavers om onsdagen og tok synstest, og synet hadde forverret seg litt, men ikke voldsomt. Blir uansett deilig å få noe nytt på nesa. 45pund for innfatning + glass, 20 pund for undersøkelsen. Ikke dårlig synes nå jeg.
God helg!
P.S Er veldig hyggelig når dere kommenterer :)
fredag 1. oktober 2010
Lurer litt på hvorfor alle menn jeg har kjent liker å ta laaaaange dusjer, og helst glovarme. Er det en manne-greie? Jeg synes mest at å dusje er kjedelig og et tiltak. Og jeg er av tanken at dusj skal være oppfriskende, og det er ikke glovarmt vann. Ikke iskaldt heller selvsagt, men har det gjerne kaldere enn varmere.
Lurer også på om jeg desperat trenger nye briller. Jeg føler at jeg ser skremmende dårlig uten de for tiden, og er så ofte svimmel og uvel. Vet man kan føle seg uvel av for sterke briller, men går det andre veien også? Noen som har peiling her?
Lurer også på om jeg desperat trenger nye briller. Jeg føler at jeg ser skremmende dårlig uten de for tiden, og er så ofte svimmel og uvel. Vet man kan føle seg uvel av for sterke briller, men går det andre veien også? Noen som har peiling her?
torsdag 30. september 2010
'Hello again, friend of a friend'
Jeej, har fungerende internett OG jeg kan logge meg inn på bloggen. Puh. Det er faslig mye styr med nettet her, veldig humørsykt og ustabilt. Men her er jeg! Til dere stakkarer som kanskje leser og faktisk lurer på hvordan det går.
Over-all går det kjempebra! Trives forholdsvis godt -- det er som nevnt tidligere ting jeg savner fra Norge. Finner for eksempel ikke type Cultura drikkeyoghurt noe sted her! Jeg liker ikke melk, men vil gjerne spise frokostblanding fordi det er sunt og godt og enkelt, og da liker jeg det med smakfull Cultura. Men nei. Det finnes ikke noe lignende her. Sånne ting irriterer grenseløst! Ellers trives jeg med byen, jeg føler meg ganske godt kjent og jeg er heldigvis ikke typen som blir satt ut eller nervøs av å være på nye steder.
Callum og jeg har det veldig bra. Synes ihvertfall jeg, og jeg tror ikke han er spesielt uenig. Idag for eksempel hadde vi begge vært på skolen, men han var hjemme da jeg kom hjem i ettermiddag. Det var en super-deilig følelse å bare komme hjem, sette seg ned, og fortelle hverandre om hvordan dagen hadde vært, vise frem skoleting og bare ha en generell interesse ovenfor hverandre. Kan ikke si jeg er altfor bortsemt med slike ting; gjensidig respekt, kjærlighet og interesse, det er jo sånn det skal være! Anser meg selv som å være veldig heldig, og hvis jeg tillater meg selv til å sette meg ned å tenke over det, er jeg livredd for at det ikke kommer til å vare for evig og alltid.
Jeg har søkt om engelsk bankkonto nå. Fikk brev idag om at søknaden er mottat og konto står klar, men må komme innom banken med ID bevis og slike ting før det er verifisert og jeg får kortet. Skal få gjort det imorgen så jeg forhåpentligvis kan få slengt over noen penger der iløpet av helga/mandag. Jeg kan fint bruke bankkortet mitt, men det er et par issues: magnetstripen er ødelagt, demagnetisert. Funker så lenge jeg kan bruke chipen, men det betyr at jeg ikke kan ta ut kontanter i minibanker. Og det er voldsomt irriterende i lengden. Man kan ikke betale med kort overalt slik som i Norge. Buss f.eks krever småpenger, og mange mindre butikker tar kun "ekte" penger. Selv i større butikker støter jeg ikke sjelden på lapper og notiser som krever minimum 5 pund totalsum før du kan betale med kort.
Detta ble en kjempekjedelig oppdatering. Huttetu. Jeg beklager og lover å komme sterkere tilbake i helga, etter at vi har vært på vikingmuseet! Det blir gøy tenker jeg. Hjernen min føles litt utbrent akkurat nu.
Nå skal det spilles og slappes av, og imorgen begynner jeg å lese på roman nr. 2 dette semestret: Lord of the Flies.
Over-all går det kjempebra! Trives forholdsvis godt -- det er som nevnt tidligere ting jeg savner fra Norge. Finner for eksempel ikke type Cultura drikkeyoghurt noe sted her! Jeg liker ikke melk, men vil gjerne spise frokostblanding fordi det er sunt og godt og enkelt, og da liker jeg det med smakfull Cultura. Men nei. Det finnes ikke noe lignende her. Sånne ting irriterer grenseløst! Ellers trives jeg med byen, jeg føler meg ganske godt kjent og jeg er heldigvis ikke typen som blir satt ut eller nervøs av å være på nye steder.
Callum og jeg har det veldig bra. Synes ihvertfall jeg, og jeg tror ikke han er spesielt uenig. Idag for eksempel hadde vi begge vært på skolen, men han var hjemme da jeg kom hjem i ettermiddag. Det var en super-deilig følelse å bare komme hjem, sette seg ned, og fortelle hverandre om hvordan dagen hadde vært, vise frem skoleting og bare ha en generell interesse ovenfor hverandre. Kan ikke si jeg er altfor bortsemt med slike ting; gjensidig respekt, kjærlighet og interesse, det er jo sånn det skal være! Anser meg selv som å være veldig heldig, og hvis jeg tillater meg selv til å sette meg ned å tenke over det, er jeg livredd for at det ikke kommer til å vare for evig og alltid.
Jeg har søkt om engelsk bankkonto nå. Fikk brev idag om at søknaden er mottat og konto står klar, men må komme innom banken med ID bevis og slike ting før det er verifisert og jeg får kortet. Skal få gjort det imorgen så jeg forhåpentligvis kan få slengt over noen penger der iløpet av helga/mandag. Jeg kan fint bruke bankkortet mitt, men det er et par issues: magnetstripen er ødelagt, demagnetisert. Funker så lenge jeg kan bruke chipen, men det betyr at jeg ikke kan ta ut kontanter i minibanker. Og det er voldsomt irriterende i lengden. Man kan ikke betale med kort overalt slik som i Norge. Buss f.eks krever småpenger, og mange mindre butikker tar kun "ekte" penger. Selv i større butikker støter jeg ikke sjelden på lapper og notiser som krever minimum 5 pund totalsum før du kan betale med kort.
Detta ble en kjempekjedelig oppdatering. Huttetu. Jeg beklager og lover å komme sterkere tilbake i helga, etter at vi har vært på vikingmuseet! Det blir gøy tenker jeg. Hjernen min føles litt utbrent akkurat nu.
Nå skal det spilles og slappes av, og imorgen begynner jeg å lese på roman nr. 2 dette semestret: Lord of the Flies.
søndag 19. september 2010
Sånn apropos bilder...
..Har nå fått kabelen så jeg kan legge over bilder på dataen... MEN... Programmet påstår at noen av filene mangler og jeg må re-installere programmet. Jeg finner ikke disken(e) noe sted. Så, kort fortalt: Jeg får ikke lagt over bilder fra mobilen alikevel. Så nå har jeg endelig gått til innkjøp av digital kamera! Et slikt har jeg ikke hatt før, men alltid hatt lyst på. Var tilbud i en av butikkene i byen, men de måtte bestille inn til meg. Så på tirsdag får jeg kamera! Underkant av 600 kroner er ikke så ille.
Så nå SKAL det komme bilder fra og med tirsdag! Høy kvalitet til og med :)
So long.
Så nå SKAL det komme bilder fra og med tirsdag! Høy kvalitet til og med :)
So long.
tirsdag 14. september 2010
"Our common goal was waiting for the world to end"
Det blæst! Kraftig vind her oppe i Yorkshire traktene idag gitt. Litt deilig synes jeg, jeg er fryktelig glad i vind. Bilder blir det ikke noe av i dette innlegget heller. Da jeg skulle til å laste de over på dataen oppdaget jeg at kabelen jeg trenger for å gjøre det ikke var i kofferten min. Det betyr at den ligger igjen i den andre kofferten min, som er igjen i Durham. Altså: ingen bilder før til søndag!
Jeg tok 10:47 toget tilbake til York fra Durham idag morges. Var i York ca. 11:35, og fikk tid til det utrolige: jeg stakk "hjemom" med ryggsekken for å tømme den for klær og laste den med skolesaker, jeg dro til universitetet for å fikse meg studentkort, handle et par pensumbøker og annet rask OG jeg rakk til og med å kjøpe med meg mat. Men ikke å spise den, desverre. Men alikvel er ikke det dårlig på to timer, hva?
York er fortsatt en fantastisk by. Full av små søte butikker, store butikker, drøssevis med kafeer or puber, er det en typisk engelsk by. Men den tykke muren som omkranser byen, den digre gotiske katedralen og de smale, krokete gatene er bare deler av det som gjør den så fantastisk og spesiell. Den nord-engelske sjarmen gjennomsyder de aller fleste man treffer på, og det er ikke sjelden man får høre "Cheers, love" med tykk Yorkshire aksent. Og det er bare herlig!
Men jeg må si jeg gleder meg til søndag, da vi flytter til et nytt og "eget" sted å bo. DET blir smøret på flesket, og det gleder jeg meg hemningsløst til. Dobbelt-seng, egen dusj og do, nytt kjøkken og søt liten vinduskarm: det ser jeg frem til. Nå lever jeg på ferdigsmurte sandwhiches, cola, mikro-mat og snacks. Det liker hverken kroppen eller hjernen min så veldig, men må man så må man, og snart kan vi lage god hjemmelaget mat igjen. Det er ikke rart at det er så mange overvektige mennesker her -- mikro-mat ala Fjordland er kjempebillig og ganske smakfult (særlig de indiske rettene, VELDIG gode), og det er også all mulig fastfood. Heldigvis er også "vanlig" mat billig. Jeg så for eksempel 1.5kg pakke med kjøttdeig til 5 pund - under 50kroner.
Nordmenn klager alltid på kollektivtrafikken. Den er ikke god nok, den er ikke rask nok, den er ikke presis nok, og den er altfor dyr. Vel, kjære landsmenn, jeg inviterer dere til å oppleve engelsk kollektivtrafikk på sitt beste. Her kan du peke iltert på busstabellen etter at bussen (igjen) er over en halvtime for sen til du blir blå i fjeset, og ingen vil høre deg. Ingen vil høre deg gispe etter at et over-hyggelig menneske bak en skranke på togstasjonen har bedt om 22 pund (207 kroner) for en enkeltbillett fra York til Durham (40 min unna). Og ingen vil bry seg om dine klaprende tenner eller dissende dobbelthaker mens bussen humper ivei tilsynelatende uten fjæring. Nei, takke meg til NSB.
Og det er så langt jeg orker/gidder/makter/lyster å skrive om englandseventyr for denne gang. Her skal det soves, og imorgen skal det skoles.
God natt.
Jeg tok 10:47 toget tilbake til York fra Durham idag morges. Var i York ca. 11:35, og fikk tid til det utrolige: jeg stakk "hjemom" med ryggsekken for å tømme den for klær og laste den med skolesaker, jeg dro til universitetet for å fikse meg studentkort, handle et par pensumbøker og annet rask OG jeg rakk til og med å kjøpe med meg mat. Men ikke å spise den, desverre. Men alikvel er ikke det dårlig på to timer, hva?
York er fortsatt en fantastisk by. Full av små søte butikker, store butikker, drøssevis med kafeer or puber, er det en typisk engelsk by. Men den tykke muren som omkranser byen, den digre gotiske katedralen og de smale, krokete gatene er bare deler av det som gjør den så fantastisk og spesiell. Den nord-engelske sjarmen gjennomsyder de aller fleste man treffer på, og det er ikke sjelden man får høre "Cheers, love" med tykk Yorkshire aksent. Og det er bare herlig!
Men jeg må si jeg gleder meg til søndag, da vi flytter til et nytt og "eget" sted å bo. DET blir smøret på flesket, og det gleder jeg meg hemningsløst til. Dobbelt-seng, egen dusj og do, nytt kjøkken og søt liten vinduskarm: det ser jeg frem til. Nå lever jeg på ferdigsmurte sandwhiches, cola, mikro-mat og snacks. Det liker hverken kroppen eller hjernen min så veldig, men må man så må man, og snart kan vi lage god hjemmelaget mat igjen. Det er ikke rart at det er så mange overvektige mennesker her -- mikro-mat ala Fjordland er kjempebillig og ganske smakfult (særlig de indiske rettene, VELDIG gode), og det er også all mulig fastfood. Heldigvis er også "vanlig" mat billig. Jeg så for eksempel 1.5kg pakke med kjøttdeig til 5 pund - under 50kroner.
Nordmenn klager alltid på kollektivtrafikken. Den er ikke god nok, den er ikke rask nok, den er ikke presis nok, og den er altfor dyr. Vel, kjære landsmenn, jeg inviterer dere til å oppleve engelsk kollektivtrafikk på sitt beste. Her kan du peke iltert på busstabellen etter at bussen (igjen) er over en halvtime for sen til du blir blå i fjeset, og ingen vil høre deg. Ingen vil høre deg gispe etter at et over-hyggelig menneske bak en skranke på togstasjonen har bedt om 22 pund (207 kroner) for en enkeltbillett fra York til Durham (40 min unna). Og ingen vil bry seg om dine klaprende tenner eller dissende dobbelthaker mens bussen humper ivei tilsynelatende uten fjæring. Nei, takke meg til NSB.
Og det er så langt jeg orker/gidder/makter/lyster å skrive om englandseventyr for denne gang. Her skal det soves, og imorgen skal det skoles.
God natt.
torsdag 9. september 2010
Hei!
Ja, så var det denne blogginga da. Har vært i York siden fredag, i England siden onsdag forrige uke. Har ikke hatt nett mer enn to dager! Så blogging har det ikke blitt. Nå står jeg på reisefot igjen for å stikke opp til min kjære som er i hjembyen sin Durham. Jeg gidder ikke sitte på det lille drittrommet mitt alene i helga. Høre på høylytte kinesere som bor vegg-i-vegg som enten krangler høylytt eller ler og skriker eller har sex, det er ikke så artig. Og senga her er cirka like komfortabel som gulvet: en hard madrass med plast-trekk for hygiene eller noe sånt. Bråker fælt bare man beveger nesevingen. Så jeg gleder meg til den 19 da vi flytter inn i vår egentlige bolig!
Lover på tro og ære at et lengre innlegg kommer, kanskje i helgen, kanskje på mandag. Skal til og med laste opp bilder har jeg tenkt!
Men nu skal jeg stikke for å, mest sannsynlig, stå å kope ved bussholdeplassen i 20 minutter før nr. 12 ankommer. Sporadiske bussruter er fantastiskt irriterende, sånn apropos.
Ja, så var det denne blogginga da. Har vært i York siden fredag, i England siden onsdag forrige uke. Har ikke hatt nett mer enn to dager! Så blogging har det ikke blitt. Nå står jeg på reisefot igjen for å stikke opp til min kjære som er i hjembyen sin Durham. Jeg gidder ikke sitte på det lille drittrommet mitt alene i helga. Høre på høylytte kinesere som bor vegg-i-vegg som enten krangler høylytt eller ler og skriker eller har sex, det er ikke så artig. Og senga her er cirka like komfortabel som gulvet: en hard madrass med plast-trekk for hygiene eller noe sånt. Bråker fælt bare man beveger nesevingen. Så jeg gleder meg til den 19 da vi flytter inn i vår egentlige bolig!
Lover på tro og ære at et lengre innlegg kommer, kanskje i helgen, kanskje på mandag. Skal til og med laste opp bilder har jeg tenkt!
Men nu skal jeg stikke for å, mest sannsynlig, stå å kope ved bussholdeplassen i 20 minutter før nr. 12 ankommer. Sporadiske bussruter er fantastiskt irriterende, sånn apropos.
Abonner på:
Innlegg (Atom)