Et Vissent Mørke

En død, vissen skog

omringer meg

omslutter meg i et mørke uten ende.

Jeg hører mennesker;

latter, prat, hygge.

Jeg hører, men føler ikke.

Jeg ser ikke.

Dypere og dypere,

lenger og lenger vekk.

Lydene blir utydelige,

den ekende tomheten er overdøvende.

Løper den ene veien,

rygger tilbake til der jeg kom fra.

Hvorhen jeg snur meg; mørke.

Snubler, faller, kryper,

gråter til pusten blir tatt fra meg.

Trodde jeg så en grønn knupp

på en død kvist.

Men når jeg strekker meg,

bare for å stryke fingrene over den

forsiktig.

Kvisten knekker.

Håpet dør.

Igjen. 

  --- Av meg, 2017