Girl, Interrupted.

Soundtrack til dette innlegget:



Det er som kjent sporadisk med mine blogginnlegg, og jeg skriver som regel bare når det er noe viktig å si. Denne gangen vil jeg prate litt om en diagnose jeg har fått og hvordan den påvirker meg. Jeg vil snakke litt om status quo og fremtiden.

Hvorfor velger jeg å gjøre dette på bloggen? Er det ikke litt vel personlig?

Jo, det er personlig. Det er flere grunner til at jeg velger å snakke om slike ting såpass åpent som dette:

• Jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om så personlige ting når jeg er ansikt til ansikt med mennesker, være seg det er min beste venn eller noen jeg ikke har snakket med på mange år. 
• De som står meg aller, aller nærmest har jeg allerede snakket med for en god stund siden. Jeg føler ikke for å gjenta meg selv om og om igjen når det kommer til et vanskelig tema, så dette er noe folk kan lese som jeg bare trenger skrive en gang. 
• Det er garantert mange der ute i bloggosfæren og bak sine dataskjermer som har det vanskelig og ikke forstår hvorfor, akkurat som jeg gjorde. For de menneskene, skulle de rote seg inn på denne bloggen, vil jeg at de skal kunne lese og føle seg litt betrygget. Du er ikke alene. 

Som jeg har snakket om før på denne bloggen så har jeg allerede diagnosen dystymi. Dystymi er en depressiv lidelse som defineres ved en kronisk nedstemthet over en periode på flere år.  Denne diagnosen har jeg fortsatt, men det er ikke dystymien som er "hovedproblemet"eller hovedgrunnen til at ting er som de er.

Jeg har nylig, for kanskje fem uker siden, fått diagnosen engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Kort fortalt handler det om en ekstrem form for sosial angst som ikke er en 'sykdom' men rett og slett er et personlighetstrekk hos meg. Mennesker som er engstelig/unnvikende har lav selvfølelse, få venner, lever relativt isolert og føler seg praktisk talt alltid usikre og angsfylte i sosiale situasjoner. Det som er minst like vitkig å være klar over er at de med denne forstyrrelsen har et enormt ønske om å fungere i sosiale situasjoner og har et stort behov for nærhet og omsorg. Å ha dette ønsket men om og om igjen føle at de ikke klarer å få til det "all andre" klarer fører til depresjon. Det er også veldig vanlig at engstelig/unnvikende personer dagdrømmer og fantaserer mye, gjerne om de tingene de gjerne skulle fått til.  Det er med andre ord utifra min personlighetsforstyrrelse at dystymien oppstår.

Det har alltid vært veldig vanskelig for meg å gjøre helt dagligdagse ting.
- Å gå på lokalbutikken, pga skrekken for å bli gjenkjent og tvunget inn i en samtale man ikke mestrer.
- Å ha en telefonsamtale uten mål eller mening.
- Å være tvunget til å møte eller snakke med en fremmed, selv om det er over telefonen.
- Å møte til jobb/skole/kurs om jeg ikke er 110% komfortabel med menneskene jeg kommer til å være i kontakt med.

For eksempel.

Denne konstante og overveldende angsten og usikkerheten (engstelig) fører til at man gjør absolutt alt man kan for å unngå situasjoner som føles vanskelige (unnvikende). Man får ofte en rekke somatiske plager fordi man har det så psykisk vanskelig. Man får for eksempel en helt legitim hodepine, eller mageknip eller kvalme - men disse plagene er altså et symptom på forstyrrelsen og legeundersøkelser osv viser som regel at alt er bra. Fysisk.


Det var kanskje ikke så kort forklaring alikevel, men forhåpentligvis forklarte jeg det på en måte som var greit å forstå.

For min del har hele livet mitt forandret seg etter at jeg fikk denne diagnosen. Jeg føler meg sterk i vissheten om at dette er, for det første, helt utenfor min kontroll og for det andre noe jeg kan lære meg å ta hensyn til nå som jeg er klar over tilstanden.

Jeg har tenkt veldig mye tilbake på situasjoner i fortiden som plaget meg. Flere ganger hvor jeg reagerte på den eller den måten som jeg ikke forsto, og som senere ergret meg. Jeg kan såvidt forklare hvordan det føles å være en person man selv føler at man ikke forstår. Følelsen av å ikke mestre noe, lengtelsen etter forhold, vennskap, jobb og hobbyer, som jeg ikke hadde noe håp om å kunne klare å gjennomføre. Det å prøve igjen og igjen, men å alltid ende opp på nøyaktig samme sted som man begynte: gråtende og fortvilet under dyna. Det finnes ikke ord for den motløsheten.

Det er ikke lenge siden jeg tenkte "jeg klarer ikke mer". For ikke mer en to måneder siden lå jeg i sengen en natt og ba stille om at jeg vær så snill kunne få lov til å slippe. Følelsen av å aldri skulle kunne mestre en helt vanlig hverdag var knusende og jeg orket ikke mer. Alt var svart. Hvordan skulle jeg kunne forandre på noe jeg ikke forsto? Noe som var, og er, så fullstendig ute av min kontroll?

Men nå... Nå er det annerledes. Jeg forstår nå. Jeg er ikke lat eller tiltaksløs eller alle de tingene jeg og andre har sagt at jeg er for å forklare oppførselen min. Jeg har en personlighetsforstyrrelse som jeg ikke kan noe for. Det som er viktig nå er å ta hensyn. Å skape rammer jeg kan trygt fungere innenfor og ha god livskvalitet.

Selvfølgelig skal jeg ikke sette meg ned og si: slik er det og jeg er hjelpeløs. Absolutt ikke. Rammene kan dyttes på, for å se om de kan utvides, men ikke hardt og brutalt. Hensyn må tas, og nå vet jeg hvordan jeg skal kjenne igjen signalene som sier at dette klarer jeg ikke akkurat nå. Nå vet jeg hva jeg trenger fra de rundt meg for å ikke bli sykere. For at symptomtrykket ikke skal bli tyngre og jeg blir liggende motløs og fortvilet med gråten i halsen.

Psykologen min er den viktigste personen i livet mitt akkurat nå. Hun hjelper meg å forstå og utforske meg selv på et plan jeg ikke engang visste eksisterte ifjor. Jeg kan ikke beskrive lettelsen jeg følte i ukene etter at diagnosen ble satt og jeg leste mer og mer om min forstyrrelse og kjente meg igjen i alt. Psykologen min sier at jeg er et "klassisk eksempel" på engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, og det ser jeg ganske tydelig når syv av åtte offisielle kriterier er oppfylt hos meg.

Folk som har sett meg de siste ukene sier at jeg er veldig forandret. De ser en fysisk forskjell på meg, en klarhet og en styrke jeg ikke hadde for kort tid siden. At man skal finne slik trygghet i en diagnose er nesten rart, men etter et helt liv av fortvilelse og mangel på forståelse fra alle rundt meg inklusive meg selv, så er dette en frihet og en lykke som jeg er uendelig takknemlig for.

Jeg går 2015 i møte med styrke og mot. Som jeg sa på Facebook for en liten tid siden; jeg bærer fortsatt arrene mine, men jeg bærer de ikke med skam eller sorg. Jeg bærer de med lettelse og stolthet. Jeg er fortsatt her. Jeg overlevde, jeg klarte meg. For første gang i hele mitt liv kan jeg ærlig si at jeg føler håp.

I 2015 skal jeg fortsette i terapi med min fantastiske psykolog. Jeg skal begynne i en terapigruppe med andre som har samme personlighetsforstyrrelse. NAV skal hjelpe meg å komme innenfor den bransjen jeg aller helst vil jobbe i som er relevant for min utdannelse. Jeg skal flytte til ny leilighet og bygge meg opp et eget hjem. Jeg skal fortsette å bli sterkere, tryggere og bedre.

For første gang i mitt liv, ser jeg på det jeg nettopp skrev i forrige avsnitt med et smil og en visshet om at det ikke bare er tomme ønsker og desperat håp - det er faktiske ting som kommer til å skje. Jeg kommer til å skåle på nyttårsaften, selv om det kanskje bare er med Odin og Frigg, og føle en indre ro jeg aldri hadde drømt om.

Kampen er ikke over. Den kommer aldri til å være over. Jeg vil aldri få et friskhetsstempel, jeg vil aldri kunne bli kvitt denne forstyrrelsen. Den er meg. Det er et personlighetstrekk like fast som at jeg har tørr humor. Og det er greit. Jeg trenger ikke bli 'frisk'. Jeg trenger bare hensyn, og støtte, og tålmodighet. Og da, da er alt fint.

Takk til dere som har lest så langt som dette. Hvis dere vil si noe om hvordan dere opplevde lesningen, si noe til meg, eller spørre meg om noe så for all del - gjør det. Kommenter eller send meg e-post, eller skriv på Facebook eller sms til dere som har nummeret mitt. Det varmer meg å vite at folk har lest.