Nothing Without You

Akkurat da jeg trodde at ting begynte å gå litt lettere i henhold til kjærlighetssorgen så har ting plutselig blitt veldig tunge å bære igjen.

Jeg savner kanskje lukten av ham aller mest. Merkelig egentlig. Når jeg tenker på at jeg aldri får snuse inn akkurat den duften igjen så svir det i øynene og knyter seg i mellomgulvet. At en enkel lukt kan innbringe så mye ro. Når vi var fra hverandre hadde vi alltid ett plagg hver som tilhørte den andre. Første gangen han besøkte meg byttet vi hettegensere før han reiste.

Savnet er så sårt. Tanken på at jeg ikke får være den som får se all de små egenhetene som gjør ham til den han er gjør så vondt at jeg ikke klarer å beskrive det.

Kommer jeg noen gang til å orke å la noen lære meg kjenne på den måten igjen? Å la noen se bak fasaden og se min særegenhet og bli glad i den? Bare tanken gjør at jeg vil legge meg ned og aldri våkne igjen.