I morgen er det 27 november. Jeg skal på Delta, jeg skal prøve å eksistere på det funksjonsnivået jeg har klart å opprettholde de siste par ukene.
Men det er ikke en helt vanlig dag for meg. Og jeg føler for å skrike det ut så alle vet det - men hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke helt hvordan man takler slike dager, slike vonde minnesmerker. Jeg føler ikke det er riktig å late som om ingenting skjedde på den datoen. Som om det bare er nok en dag. Nok en fredag. Men hva annet skal man gjøre? Hjelper det å gjøre det motsatte av å ignorere det? Jeg vet ikke. Så jeg skriver om det. Kanskje det er det eneste jeg kan gjøre.
27 november 2013. To år siden. Det er to år siden livet mitt ikke bare ble snudd på hodet, men fullstendig knust. Hver tanke, hver drøm, hvert eneste håp, hver tillit jeg hadde til min fremtid og mitt liv ble revet i filler og rant bort mellom fingrene mine. Jeg husker jeg sa: "So, this is it? It's over?" med en slags ekende tomhet, som om jeg ikke klarte å ta inn over meg hva de ordene egentlig betydde.
På nyhetene her om dagen snakket de om uskyldige som ble drept i trafikkulykker forårsaket av mennesker som prøvde å begå selvmord. De snakket men en professor som sa at de ikke mente å skade noen andre, men når de er i den sinnsstemingen. Alt som regjerer er følelser, og de tankene som er der er kun styrt av disse følelsene rundt egen smerte og fortvilelse.
Da jeg ble sittende igjen i tomheten etter at han gikk - jeg ba ham gå - var det ikke noe annet som eksisterte enn min egen smerte og fortvilelse. Såvidt jeg kunne se var livet mitt over.
Jeg gråt så høyt og rått og vondt at jeg hadde vondt i hele kroppen. Jeg orket ikke sitte mer, jeg reiste meg opp og jeg husker ikke øyeblikkene mellom da jeg reiste meg og da jeg hadde tablettene i hånden. Men jeg husker at jeg svelget de, uten en eneste tanke. Bare følelser. Bare smerte. Jeg tok et par slurker vin sammen med de. Det smakte jævlig. Jeg hadde ikke så mange tabletter, jeg visste det ikke ville være nok. Jeg fulgte på med ibuprofen. 8-10 tabletter. Jeg er allergisk mot ibuprofen. Jeg tok frem p-pillene mine. Tok noen men vurderte det som meningsløst. Jeg husker ikke om det skjedde noe etter det eller om jeg gikk rett til sengs. Av en eller annen grunn tok jeg med meg laptopen, la den åpen ved siden av meg i sengen. Jeg husker skuffelsen og den fortsatte smerten i sjelen jeg kjente da jeg våknet 20 timer senere. Det første jeg gjorde var å se etter mer tabletter, men jeg hadde ingenting.
I månedene som gikk etterpå tenkte jeg ofte at jeg ikke orket dette. Jeg kunne stå å vente på toget og en del av meg kriblet etter å hoppe. Jeg lurte på om det kom til å gå fort. Eller om jeg kom til å våkne til på et sykehus, kanskje med en kropp like istykkerrevet som sjelen min. Den tanken hindret meg. Ikke tanker om hvordan det ville påvirke andre. Togføreren. De andre på perrongen. Mamma. Det falt meg ikke inn. Min egen lidelse var alt jeg kjente til. Jeg bare orket ikke mer.
To år. Hvordan føler jeg meg nå? Tja. Det varierer jo en del. Jeg ser ikke lenger på toget som en utvei. Jeg er veldig klar over at mengden tabletter jeg har i skapet... Men det er kun en bevissthet. Akkurat som at jeg er veldig klar over at ild brenner og kniver er skarpe. Jeg har ikke tanker om å ta noe av dette i bruk. Pust ut, mamma. Jeg er ikke der.
Jeg kan vel ikke påstå at jeg nyter livet. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal komme til å nyte livet. Hva det er å nyte av. Sjelen min ligger ikke lenger i en ruin ved mine føtter, men er limet sammen igjen. Langt ifra hel, men iblant får jeg et glimt av ei jente jeg en gang kjente som meg selv. Så kanskje den fortsatt kan bli hel igjen. Kanskje.
De tunge tankene nå kommer av datoen idag. Og at jeg er premenstruell og overfølsom. Og, ikke minst, lengeselen etter noen jeg kan dele alt med. Igår natt holdt jeg rundt mitt enorme nye kosedyr, en ulv, og den er så stor og fast at det føltes nesten som å ligge inntil et menneske. Jeg brast i gråt med en gang jeg tok rundt den. Jeg savner ikke Callum, akkurat. Ikke nå lenger. Men jeg savner å være to. Jeg savner å bli tatt vare på. Men jeg er redd for at jeg ikke kommer til å klare å åpne meg på den måten igjen.
Å åpne opp for å håpe igjen, å sette min lit til at en person faktisk kommer til å være der i tykt og tynt. Jeg vil aldri oppleve å få hele mitt personlige verdensbilde lagt i grus igjen. Jeg trodde virkelig jeg var trygg. At jeg var der jeg skulle være, og kom til å være. Men slik var det ikke. Hvordan skal jeg noen gang stole på de ordene igjen?
Hvordan våger man å tro? Å gi slipp?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar