Sand mellom sprekkene

Søknad avslås da det vurderes å ha sannsynlig liten nytteverdi.

Det sitter altså et team på et inntaksmøte og diskuterer. Inntaksbrevet lyder, blant annet:

“Under opphold (ved DPS akutt Kalnes & Moss DPS døgnavdeling) avdekket tidligere traumer med fragmentert hukommelse og “film”lignende minne fra barndom. Episodiske depresjoner fra 14 års alder, senere episoder med panikk, gråteanfall, selvforakt og suicidaltanker. Kjenner nedvurderende stemmer som nesten alltid er til stede. Aktuelt daglig angst som hemmer henne i å møte på arbeid.”

Det diskuterers. Pasienten har mottatt poliklinisk hjelp fra DPS tidligere. Denne DPS avdelingen vurderer videre behandling å ha sannsynlig liten nytteverdi. Dette teamet bestemmer seg for å følge denne avgjørelsen også.

Avvist fra Moss DPS. Fra Edwin Ruud DPS. Fra Follo DPS. Hvert avslag gjør at følelsen av at noe er feil med meg gnager seg dypere. Etter behandling jeg fikk skulle jeg vært frisk. Eller friskere enn jeg er. Med støtten og hjelpen jeg har fått burde ting begynne å bli mulig for meg. Med medisiner burde jeg føle meg bedre. Men jeg er ikke frisk. Jeg får ikke til å styre livet som jeg vil og bør. Medisinene hjelper for øyeblikket, men hvor lenge?

Ingen psykiater eller psykolog har kalt meg inn for å snakke med meg. Bare sendt avslag basert på en snart to år gammel vurdering. Begge psykologene som har møtt meg – en på Kalnes og en på DPS – må ha sett et behov ellers hadde de vel ikke søkt meg videre? Teller ikke det mer enn en gammel avgjørelse? Hvorfor teller det ikke nok til å ihvertfall møte meg og vurdere utifra hva jeg forteller om jeg har nytte av det? Jeg forstår ikke hvordan man kan avfeie et menneske som prøver å få hjelp.


Tanken på fremtiden er så dyster at jeg ikke lenger klarer å tenke den fullt ut. Jeg har ett år igjen på AAP, jeg er vurdert ikke istand til ordinært arbeid, men ingen vil snakke om uføretrygd.
Jeg føler meg som sand som renner bort mellom sprekkene. Og ingen prøver å fange meg opp. Det er så ydmykende, sårende og urettferdig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av alle de håpløse følelsense.

I dybden av desperasjonen tenker jeg at kanskje jeg bare må gjøre det. Ta tablettene. Ikke alle… nok til at jeg må bli kjørt på sykehus. Forstår de da at jeg ikke klarer dette alene? At jeg ikke orker dette livet?

Jeg vet jeg burde være sterk, ta meg sammen, finne en mening, tvinge og dytte til det går av seg selv. “Det” ; livet. Men jeg er ikke sterk. Jeg er svak og sårbar og jeg klarer ikke dete alene.

Sanden som renner bort mellom sprekkene; livet mitt. Årene som bare forsvinner. Tre år i et helvete av sykdom, behandling, eksponering, oppturer og tunge nedturer. Alikevel sitter jeg ute av stand til å ta fatt og fange sanden selv. Mens ingen vil fange den for meg. Jeg håper de angrer når sanden har rent ut.