'Jag kan aldrig nånsin leva förutan'

Alle bilder kan klikkes på for å se de større.



Plutselig så var det snø! Våknet torsdag morgen og det lå snø på bakken. I løpet av dagen ble det borte igjen. Fredag kveld begynte det plutselig å snø veldig og etter en times tid lå det tjukt lag på bakken og over biler og det som var. Tjoing og heiing kunne høres helt inn der vi satt. Til slutt fant vi ut at vi skulle gå tur i snøværet (dere kjenner jo meg), og jeg ville teste de nye støvlene mine.



Jeg snublet over et kultur-fenomen jeg ikke helt hadde tenkt over. Sikkert et tjue-tall folk var ute i bakgården til studentboligene her. Noen kastet snøballer, noen lagde snømenn mens andre bare sto og pratet og så på snøen. Kan ikke si jeg har opplevd noe lignende i Norge - barn stormer såklart ut og vil leke i snøen, men slik overbegeistring i den gemene hop er vel sjelden. Vi fortsatte turen på en runde i byen og det var ganske mange ute å gikk. Selv om det var fredagskveld så var majoriteten edru og kun ute for å gå i snøen antar jeg. Det var veldig moro å oppleve. Noe vi nordmenn tar fullstendig for gitt og de aller fleste ser på som et ork og en byrde gjorde her at folk brøt ut i gledesrop og koste seg. Gleden går nok over når snøen forsatt ligger og hverdagen begynner igjen på mandag (engelskmenn har ikke vinterdekk), men for nå er det bare til glede for de fleste. Og slik synes jeg absolutt det skal være! Finnes det noe vakrere enn snø?

Støvlene funker glimrende forresten! Var ute å gikk idag igjen, Callum ville skaffe seg varmere sko/støvler han også og jeg var såpass varm over hele meg at jeg svettet. Det skal sies at det ikke var spesielt kaldt. Rundt 0 tenker jeg. Men på Cal hørtes det ut som det var minst -10. Snodige folk, de engelskmennene.


Gatene har blitt pyntet til jul og det ser myyye bedre ut når det er snø ute. Var et fint juletre også men det var så sinnsykt mye folk at det var umulig å få et fint bilde av det. Tar det en dag det er stille i byen jeg.

Stakk en tur innom universitetsbiblioteket til Callum før vi gikk hjem. De hadde nemlig bøker som mitt universitet ikke haddde og som jeg trenger til samfunnsfagoppgaven jeg skal levere til uka. Så nå har jeg mer enn nok lesestoff igjen. Hurra? Har ikke fått tilbakemelding på lingvistikk-utkastene ennå. Tror det blir til uka eller begynnelsen av neste. På de to litteratur-utkastene jeg har levert så langt (vi skal levere tre til sammen, så velge to vi vil jobbe mer med og levere som endelige oppgaver i januar) har jeg fått masse positive tilbakemeldinger fra professoren. Han liker spesielt at jeg velger litt uvanlige temaer å skrive utifra. Han kalte den jeg leverte denne uken "fascinerende". Blir like stolt hver gang, det må jeg innrømme. Og Callum er flink også! Han fikk igjen en av oppgavene sine denne uka og hadde fått en B.


Sitter å lytter til Alanis Morrisette mens jeg venter på at en film skal lastes ned. Og selv om jeg vet at morgendagen må brukes til å lese dødskjedelige politiske bøker, og selv om jeg har verket i korsryggen i dagesvis uten å begrippe hvorfor, så må jeg vel si meg ganske fornøyd med livet for en gangs skyld. Det skyldes nok til dels at jeg har gått snart to uker på lykkepillene mine, til dels at jeg føler at jeg kanskje mestrer dette semesteret og helt klart i store trekk at jeg har en fantastisk kjæreste. Noen ganger føles det litt som om vi hadde hvetebrødsdager når han besøkte meg i Norge og nå har vi begynt et liv sammen som bare skal vare og utvikle seg. Høres det litt optimistisk ut? Vel, får være det en gang iblant òg!

Middagen idag måtte jeg bare ta bilde av forresten:

Ser den ikke pen ut!? Forrutenom den lysebrune gøgga, det er creme fraiche + soya saus og veldig godt, selv om det ikke ser sånn ut. Og vil bevise for mamma at jada, vi spiser sunt innimellom også!

Nå er det ikke lenge igjen til jul! Hurra!! Og der var filmen ferdig nedlastet.

Hadet!

Schoooool's out for SUMMAH!

Gid om det var så vel. Ja dette blir nok et kjedelig skole syt og klagg innlegg. Ikke bare oppramsing av ordtelling og slikt da, jeg lover. Så les videre, kjære venner!

I løpet av de siste 9 dagene har jeg levert tre oppgave-utkast. Igår hamret jeg ut den siste 2000 ords oppgaven på de 9 dagene i løpet av en dag for å klare å levere idag. Anbefales ikke. Fullstendig utslitt ramlet jeg i seng igår kveld og så på en hjernedød film før jeg måtte tvinge meg til å lese 4 noveller før skolen idag tidlig. Så etter jeg kom hjem fra skolen i ettermiddag erklærte jeg fridag for meg selv. Imorgen også. Også får jeg begynne på samfunnsfag oppgaven på fredag.

Neste onsdag, 1 desember, skal det være "christmas dinner" med klassen og lærerne. Har visst om det en stund nå men kviet meg litt for å ta en avgjørelse. Jeg spurte tidlig om Callum kunne være med og det var bare kanskje. Selve middagen, som vel er et slags julebord, blir dekket av NSC (Norwegian Study Center) for oss som går der. Det var ikke sikkert om de ville ha gjester. Og jeg ville ikke gå uten Callum. Jeg føler meg på ingen måte som en del av klassen. Innimellom gjør jeg vel det, litt. Men som regel føler jeg meg mest iveien og oversett. Jeg er ikke og har aldri vært og kommer aldri til å bli noe festmenneske og siden det er alpha omega når nordmenn skal "bli kjent" så sier det seg selv at jeg faller utenfor. Jeg finnes jo heller ikke kontaktsøkende men er alltid imøtekommende, blid og vennlig når noen først tar kontakt med meg, det vil jeg påstå. Joda, jeg forstår at jeg ikke er et enkelt menneske å komme innpå. Jeg er klar over at jeg er litt merkelig (på den "jøss, så stille og tilbaketrukken hun er da" måten og ikke den "jøss, tror du hun alltid går med rosa sokker på ørene?" måten), men er det noen grunn til å fullstendig eksludere meg? Jeg vet ikke. Mulig jeg er hypersensitiv og at det ikke er så ekstremt som jeg føler det, men tanken på å sitte ved et digert middagsbord å trykke sammen med folk jeg faktisk ikke kjenner i timesvis var mildt sagt ubehagelig.

Beck, koordinator for fordypningsstudentene ved NSC og en av professorene jeg skal ha neste år, tok meg fullstendig på senga idag når jeg printet ut oppgaven min før levering. Stammet ut at joda, vi kom. Og det var helt ok at Callum var med, bare han må betale for sitt måltid, som sier seg selv.

Jeg gruer meg ganske hjertlig og inderlig, men jeg har ihvertfall han med meg og det blir nok ikke så forferdelig og grusomt som jeg skal ha det til. Men å være ukomfortabel på den måten er noe jeg virkelig hater.

Over til noe annet - imorra skal vi få sett den nye Harry Potter og det gleder jeg meg til. Blir godt med litt kinokos, flere måneder siden sist.

Og det er vel det for denne gang!

'Mama I'm coming home'

Under en måned til jeg drar til mamman miiiiiin!!!!

'I swear it's not by choice'

Da har jeg begynt på lykkepiller igjen. Oppdaget etter at jeg allerede hadde tatt 10mg i et par dager at de gikk ut på dato i juli. Det går sikkert fiiiiint, begynner på 20mg om en ukes tid og de har ikke gått ut. Tror jeg. Jeg har ikke esken til de lenger. Gjør vel ingenting, kanskje jeg bare blir litt ekstra yr og lykkelig?

Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.

Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"

Men det gjør det ikke.

Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.

Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.

Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.

Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?


Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.

Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.

Hva tror dere lykke er?

But it hurts to be alive my friend

Pust...

Jeg er så sliten! Helt merkelig, i og med at jeg gjør cirka ingenting fysisk så lenge det ikke involverer sengehygge, hehe. Eller å henge klesvask. Noe mindre spennende fysisk aktivitet der. Men uansett - SLITEN!

Er på skolen fire dager i uka, er hjemme sent (cirka etter 17:00) to dager i uka. Attpåtil har jeg 5 oppgaver igjen å skrive - har levert èn - og mer enn nok å gjøre av lekser på en ukentlig basis. Mange i klassen sier at hadde de visst det her var så tøft hadde de nok ikke søkt. Og det er tøft. Ei jente i klassen lurte på om jeg var fullstendig sprø da jeg nevnte at jeg hadde søkt på vår kurset også. Hadde ikke gjort det igjen om de hadde betalt henne for det, sa hun.

Og jeg forstår pessimismen. I forhold til arbeidsmengden ved de fleste høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, er arbeidsmengden diger og læringskurven her veldig bratt. At vi har cirka 100 sider +/- å lese fra uke til uke, med oppgaver som hører til virker som en overdrivelse men ligger veldig tett opp om realiteten. I tillegg har vi romaner, noveller og dikt som skal leses mer eller mindre tidsnok før 17 desember og selvsagt semesteroppgaver.

Semesteroppgavene er de som tar knekken på de fleste av oss. Vi har 6 innleveringer i løpet av cirka 6 uker. Disse er bare utkast, men skal ligge på mellom 1500-2000 ord hver. Så skal vi renskrive fem av disse: to på 2250 ord hver i lingvistikk, to på 2500 ord hver i litteratur, og èn på 4500 ord i samfunnsfag. Disse fem skal alle være inne før 17 januar.

Arbeidsmengden er altså, uten å overdrive, gigantisk. Har en uke igjen før vi får en leseuke, og etter det har vi bare undervisning i ett fag. Det vil si, kun to dager på skolen, tre timer i uken. Mye mer tid til å konsentrere seg om oppgaver, og mer frihet til å disponere tiden selv. Det ser jeg virkelig frem til med lettelse. For ikke å snakke om hvor mye jeg gleder meg til uken i Norge. Har bestemt meg for at den ene uken skal jeg ha helt fri. Neste semester begynner nemlig 10 januar. Ble bittelitt paff når jeg leste det. Vi har tross alt fortsatt oppgaver å skrive, men alikevel begynner et nytt semester. Mye merkelig, men sånn er det jo bare.

Èn uke fri altså. Jeg skal være glad om jeg henger sammen til sommeren. Og da er jeg jo ferdig. F-E-R-D-I-G. Så deilig, tenker vel de fleste. Så skummelt, tenker derimot jeg. Men har mer enn nok å handskes med i mellomtiden.

Beklager at det ble veldig kjedelig å lese. Det er ikke så mye annet som opptar meg om dagen annet enn skriveskriveskoleskriveVILHAFERIEskriveslesesove. Idag har jeg transkribert ferdig til lingvistikken som professoren skal se på imorgen etter forelesning. Spurte om det var greit, for jeg føler at hele greia er gjort veldig veldig feil. Også har jeg vasket klær. Og nå står gulasj'en på plata og putrer.

Skal spises, sees film, og soves, før det er på'an igjen imorgen.