"Engler & Demoner har et herlig tempo og driv, og er spennende som bare rakkern. Liker du å bli underholdt når du går på kino, så er denne filmen et must."
-Le LD Nguyen, Filmmagasinet
Hva?! Herr Nguyen, har vi sett samme film? Hele filmen var et eneste virrvarr av teorier, episoder og hesblesende rush for å komme til rett punkt til rett tid, noe vi alle visste ikke kom til å skje siden filmen varte i godt over to timer. Jeg husker at jeg undret meg etter en time og lurte på hvordan i all verden de skulle klare å melke dette utover halvannen time til, men jøsses: de greide det! Resultatet, i mine øyne, er lite tiltrekkende oppgulp av DaVinci Koden, bare om mulig enda mer forutsigbar og kjedelig. Det eneste som fortsatt holdt meg i setet var Hans Zimmers fantastiske musikk. Det lover dårlig for en film når inntrykket jeg sitter igjen med er: "Vel, åpningsmelodien var jo fin!" (Sammen med "Ewan McGregor tar seg godt ut i prestekjortel...").
Jeg har ikke lest boka. Jeg prøvde meg på DaVinci Koden men greide ikke å komme meg særlig langt. Dan Brown er ingen god forfatter. Ron Howard er (var?) en god regissør og det forbauser meg at han og Tom Hanks ikke klarer å redde historien i det hele tatt. Fra første øyekast visste jeg hvem bad guy'en var. Jeg tok meg i å himle med øynene når vår helt og heltinne plutselig fikk ny "innsikt" og forklarte enda en ny teori. Nå er det en stund siden jeg så DaVinci filmen men jeg tror faktisk det er enda mer preiking i denne. Desverre har ikke Engler & Demoner noen Sir Ian McKellen som kan redde den ut av søppla.
Folk sier jeg har blitt litt av en film-snobb. Men jeg tror ikke særlig på dem, i og med at jeg klarer å finne en viss nytelse i å se Transformers 2 og Wolverine. Det de filmene klarer, som ikke denne gjør, er å passe fint til forventningene man har til sjangeren. Engler & Demoner skal etter sigende være en thriller. Yeah right. Benjamin Button, tre timer langt episk drama, var mer spennende, hadde meg nærmere setekanten, enn det denne "thrilleren" fikk til.
"Spennende som rakkern". Herr Nguyen er antagelig imponert over å se gress gro også.
tirsdag 30. juni 2009
fredag 26. juni 2009
Like A Comet
Blazing 'Cross The Evening Sky
Gone Too Soon
Like A Rainbow
Fading In The Twinkling Of An Eye
Gone Too Soon
Shiny And Sparkly
And Splendidly Bright
Here One Day
Gone One Night
Like The Loss Of Sunlight
On A Cloudy Afternoon
Gone Too Soon
Like A Castle
Built Upon A Sandy Beach
Gone Too Soon
Like A Perfect Flower
That Is Just Beyond Your Reach
Gone Too Soon
Born To Amuse, To Inspire, To Delight
Here One Day
Gone One Night
Like A Sunset
Dying With The Rising Of The Moon
Gone Too Soon
Gone Too Soon
mandag 22. juni 2009
Oppdatering?
Jeg bor i Oslo nå. Det føles ikke så annerledes fra Bø, forutenom at jeg er, av en eller annen grunn, mer isolert. Jeg bor på 11 kvadrat i toppen av en anonym blokk, i en gang lik alle andre ganger i disse blokkene. Jeg deler kjøkken med 6 andre hybler.
Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?
Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.
Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.
Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.
Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.
Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.
Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.
Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.
Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?
Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.
Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.
Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.
Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.
Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.
Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.
Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.
onsdag 27. mai 2009
Heh.
Jeg hadde liksom håpet at jeg skulle klare å være positiv nå som ferien har begynt, men det ser ikke slik ut. Er så dritt lei denne måneden, den har virkelig vært et helvete. Skulle egentlig til psykologen idag, men det har jeg ikke orket å komme meg til. Skal høre om jeg kan komme neste fredag istedet, siden jeg skal på konsert i Skien den lørdagen.. Gruer meg til å ringe. Føler meg allerede som en unnasluntrer og en taper. Kanskje jeg bare skal innse at jeg ER en unnasluntrer og en kjiping. Jeg hater det. Jeg HATER det men.. ugh. Glem det.
Får inntrykk av at mamma tror jeg ikke bekymrer meg. At jeg bare tar ting som en dans på roser og er carefree. Kunne ikke vært lengre fra sannheten. Men når jeg åpner kjeften blir jeg som regel fortalt at jeg ikke bør bekymre meg så mye, så jeg er heller stille. Sannheten er jo at jeg bekymrer meg HELE TIDEN og over ALT mulig. Men hva hjelper det å si det høyt?
Drit i. Jeg gidder ikke engang blogge det akkurat nå. Jeg får heller bare sitte her og bekymre meg mens jeg føler meg ussel.
Jeg hadde liksom håpet at jeg skulle klare å være positiv nå som ferien har begynt, men det ser ikke slik ut. Er så dritt lei denne måneden, den har virkelig vært et helvete. Skulle egentlig til psykologen idag, men det har jeg ikke orket å komme meg til. Skal høre om jeg kan komme neste fredag istedet, siden jeg skal på konsert i Skien den lørdagen.. Gruer meg til å ringe. Føler meg allerede som en unnasluntrer og en taper. Kanskje jeg bare skal innse at jeg ER en unnasluntrer og en kjiping. Jeg hater det. Jeg HATER det men.. ugh. Glem det.
Får inntrykk av at mamma tror jeg ikke bekymrer meg. At jeg bare tar ting som en dans på roser og er carefree. Kunne ikke vært lengre fra sannheten. Men når jeg åpner kjeften blir jeg som regel fortalt at jeg ikke bør bekymre meg så mye, så jeg er heller stille. Sannheten er jo at jeg bekymrer meg HELE TIDEN og over ALT mulig. Men hva hjelper det å si det høyt?
Drit i. Jeg gidder ikke engang blogge det akkurat nå. Jeg får heller bare sitte her og bekymre meg mens jeg føler meg ussel.
torsdag 21. mai 2009
onsdag 6. mai 2009
Som vanlig midt i eksamensangsten så går det ut over husarbeidet. Gardinen har hengt på snei ganske lenge nå uten at jeg har rettet på den. Niko kommer bare til å dra tak i den med en gang alikevel. Oppdaget manko på bestikk om søndagen. Var på tide med oppvask. Nå begynner det å gå utover sokke-beholdningen. Må prøve å få kloret tak i en vaskemaskin snart.
Eksamenslesingen går om mulig enda tregere nå enn i høst. Inntil for cirka to uker siden hadde jeg så godt som sluttet å bite negler. Hyperaktive nerver tok knekken på den fremgangen.
Får vel slenge meg til sengs, lang dag på biblioteket imorgen. Opptur: Potetsalat left-overs til lunsj. Hjemmelaget sådan :)
Eksamenslesingen går om mulig enda tregere nå enn i høst. Inntil for cirka to uker siden hadde jeg så godt som sluttet å bite negler. Hyperaktive nerver tok knekken på den fremgangen.
Får vel slenge meg til sengs, lang dag på biblioteket imorgen. Opptur: Potetsalat left-overs til lunsj. Hjemmelaget sådan :)
torsdag 9. april 2009
Har blitt "tagget" av Kristine, så here goes. Man skal altså finne sin sjette bildemappe og det sjette bildet i den mappa og klistre det i bloggen, og så tagge noen andre. Mitt bilde:
Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle.
----
Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.
Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.
Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.
Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.
Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.
Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.
Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.
Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.
Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.
Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.
Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.
(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)
All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify
Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!
I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal
And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.
Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle.
----
Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.
Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.
Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.
Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.
Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.
Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.
Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.
Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.
Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.
Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.
Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.
(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)
All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify
Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!
I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal
And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.
tirsdag 31. mars 2009
Da har jeg ikke vært på skolen hverken igår eller idag. Igår kan forsåvidt forsvares med at jeg glemte å sette på alarmen og sov aaaltfor lenge. Idag hadde jeg satt alarmen, men ignorerte den fullstendig.
Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".
Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.
Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".
Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.
fredag 20. mars 2009
Blah blah blah
Joda, så var det denne berømte oppdateringen som har glimret med sitt fravær i over en måned. Sånn går det når oppdatereren mangler inspirasjon, energi og evne til å gjøre noe som helst annet enn å være grønnsak på sofaen. Neida, jeg har ikke vært syk (selv om jeg har hatt en irriterende ømhet i halsen i to dager nå). Mye har skjedd uten at noe som helst har skjedd. Henger ikke på greip? Nei vel. La meg ta den relativt lange versjonen.
Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.
I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:
Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>
Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.
Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.
Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.
Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.
I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:
Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.
Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.
Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)