Oppdatering?

Jeg bor i Oslo nå. Det føles ikke så annerledes fra Bø, forutenom at jeg er, av en eller annen grunn, mer isolert. Jeg bor på 11 kvadrat i toppen av en anonym blokk, i en gang lik alle andre ganger i disse blokkene. Jeg deler kjøkken med 6 andre hybler.


Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?

Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.

Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.

Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.

Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.

Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.

Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.

Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.