For noe svineri...

(Se Gina, jeg oppdaterer!)

Det er tydeligvis ikke noe annet på folks dagsorden enn å mase om svineinfluensa. Enten nyhetene som skriker om at "Nå er TRETTEN døde av influensaen!" eller hypokondere som maser om vaksinen eller de galningene som roper om at hele greia bare er løgn og bedrag.

Hvem er disse menneskene som ser slike ting som en konspirasjon? Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i tankegangen at dette bare er hets fra pilleprodusenter og diverse som vil omsette mer penger. Mor fortalte meg senest idag at hun skal vaksinere seg neste uke - til den enorme sum av 50 norske kroner. Ja, du skal se legemiddelbransjen gni seg i hendene.

Det er nok mulig at legemiddlene som er laget for å ta knus på denne influensaen allerede fantes og bare har blitt gitt et nytt navn og en litt høyere prislapp. Men hva med de hundrevis av ulike vitaminslag der ute? Eller tran? Eller smertestillende som varierer i pris på flere tikroner avhengig av hvem som har produsert dem? Det er ikke noe nytt at disse selskapene prøver å tjene penger på at vi er syke. Er det virkelig noe å hisse seg opp over så lenge du ikke blir syk og, eventuelt, dør?

Så er det en annen gruppe som plager meg litt mer. Og det er en veldig spesiell gruppe mennesker som setter seg imot influensavaksinen på grunnlag av at "ting er forutbestemt." Argumentet er "dør man så dør man". Uten tvil det mest sneversynte og idiotiske argumentet jeg har hørt på lang tid. Vil det da si at de ikke bruker belte i trafikken? For jeg mener, hvis de skal dø så dør de jo uansett, ikke sant? Er de også motstandere av cellegiftbehandling? HIV medisiner? For det er jo bare noe unaturlig "gift" som sprøytes inn i kroppen. Survival of the fittest, right?

Jeg er trofast tilhenger av naturlig seleksjon og tror at naturen har sine "kinks" for å holde befolkningstallet nede. Sult, krig, epidemier, joda, det er en naturlig del av det å være menneske og mye av det er kanskje naturens - eller Guds - måte å holde oss i sjakk på. Men det betyr da ikke at enkeltmennesker ikke skal kjempe. Det betyr vel ikke at vi skal vaske hendene rene av alt ansvar og sette oss ned, trekke glatt på skuldrene og si: "Det som skjer, det skjer".

Menneskets overlevelsesinstinkt er mulig noe svekket i og med at alt er så lett for oss nå. Det finnes alle slags hjelpemidler og medisiner som gjør at vi enten ikke blir syke, eller overvinner sykdommen som ellers kanskje ville tatt knekken på oss. Kan vi ikke da se trangen til å ta disse medisinene, ta bruk av hjelpemidlene, som en del av vårt moderne overlevelsinstinkt? Noen ganger hjelper det å gjøre alt vi kan for å overleve, og andre ganger virker det faktisk som om det bare "er meningen". Men å ikke kjempe?

Å ikke kjempe er å ikke være menneske.

Når alt er sagt (eller skrevet, om du vil) så velger jeg å ikke vaksinere meg. Jeg er ikke i faresonen, jeg er frisk og sunn (vel... frisk ihvertfall). Føler at jeg har et rasjonelt forhold til både sykdommen og vaksinen, noe som tydeligvis er mangelvare.


"On a long enough timeline, the survival rate for everyone drops to zero."

Dagen i dag

Datt ned flere trinn i rulletrapp på Oslo S. Vred foten på meget smertefullt vis. Sliter nå med å halte meg frem og tilbake på do og kjøkken.

Ikea tur innstilt. Sykehus/legevisitt vurderes.

Oppsummering: Er cirka like grasiøs som en flodhest med virus på balansenerva fortsatt.

My hero

Yes. Yes it is.

Forøvrig så skal jeg gå til innkjøp av et par ting fra Ellos i håp om å brått bli sexy og faktisk føle meg slik selv. Det hjelper at mamma fikk 50% rabatt sak i posten.


De har også med hæl men for det første så koster de 1600 istedet for 600... Og, vel, jeg er cirka like grasiøs som en flodhest med virus på balansenerva.


Har ønsket meg et skjørt som det der såååå sinnsykt lenge at nå.. nå. Er det på tide.

Såh det.

Oisann

Stund siden, kan man vel si. Sommeren har vært ganske intetsigende hva det gjelder tema for gode blogginnlegg. Vi får se hva høsten bringer, hva? Forresten, den ømfintlige leser bør navigere seg vekk herfra cirka... nå.

Jeg kunne ikke unngå å kjøpe Det Nye her forleden. En av overskriftene trykket på fremsiden var:

Pornostjernen Caroline (26):
- Kult å være kåt!

Et blad som Det Nye kan da vel umulig glorifisere pornoyrket? Hvorfor ha denne overskriften? Hm. Jeg måtte kjøpe det. 52 kroner for å lese én artikkel, ja ja. Kommer hjem, spretter opp bladet. Artikkelen viser seg å være et intervju med fire kvinner i 20-årene; tre av dem fra pornobransjen og en feminist. Way to go, objektiv journalistikk. Hvorfor ikke spørre et par vilkårlige jenter i rett aldersgruppe om hva de tenker om porno, istedet for å spørre fire jenter som har helt klare og urokkelige meninger om temaet, og som ikke kan beskrives som "vanlige" utifra jobbene deres?



Svaret er vel at vi ikke vil snakke om porno. Sex er akseptabelt å prate om - alle vet at alle gjør det, selv om man ikke akkurat vil vite de aller kinkyeste detaljene. Men porno er noe helt annet. I en venninnegjeng som min er det helt naturlig å prate om sex. Gjerne hver gang man treffes. Det er ikke det minste pinlig, selv om fnising ofte oppstår. Men porno? Det kunne ikke falle meg inn å snakke om porno med noen av de, uansett hvor frigjorte vi er sammen.

Jeg var aldri spesielt opptatt av porno. Ikke etter at jeg som 12-åring pådro meg en overdose ved å se på TV1000 eller Playboy Channel hver gang mamma var vekk. Etter det døde interessen fullstendig og jeg avfeide det som snusk. Det er jo snusk. Så fikk man seg kjæreste, og alle fullblodige menn i en alder av 12-50 (minst) ser på, er opptatt av, har interesse for... porno. Det er uunngåelig. Jeg var 18, jeg var uskyldig (hm...) og jeg var nevrotisk. Jeg nektet kjæresten min å se på porno. Jeg tvinget han til å slette alt han hadde på PC'en. Tanken på at han oppnådde nytelse ved å se på andre damer var opprivende. Så fikk han overtalt meg til å se på porno sammen med ham.

Det var ufattelig dårlig 70-talls porno og den meste av tiden flirte jeg bare av idiotien bak det hele. Men gutten ble jo opphisset etterhvert. Hans opphisselse ble min, som det så ofte er. Porno var fortsatt very much tabu, og jeg "tillot" fortsatt ikke at han så på det. Ting rant etterhvert ut i sanden, men min neste kjæreste gjorde mye for meg seksuelt. Ironisk, i og med at han var jomfru når vi ble sammen.

Mannen så mye porno. Mye. Det plaget meg i begynnelsen, men etterhvert forsto jeg at porno er et hjelpemiddel, noe som kan sparke igang fantasien. Jeg begynte å oppsøke mer porno selv, utforske hva jeg likte og ikke likte - istedet for å bare stå ved "Jeg liker ikke porno". Det er mye variert materiale der ute.

Selv et par av kvinnene i artikkelen som faktisk jobbet med porno holdt ved myten at kvinner trenger en viss realisme og mykhet i pornofilm. Selvfølgelig kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg mener at det må være en myte. Realisme? I pornofilm? Right. Jeg setter meg ikke ned med porno med samme innstilling som når jeg setter meg ned med en romantisk komedie eller en erotisk thriller. Hvis dama har lyst til å kle av seg så fort hun ser snurten av pizzabudet så er det med like likgyldig som at det ikke har noen handling.

Jeg husker et par av soft-core filmene jeg så på Playboy i min tid. Idiotiske greier. Langfilmer med særdeles dårlig skuespill og manus og sexscener som er mer pripne enn gjennomsnitts musikkvideoer. Jeg nekter å tro at jenter blir mer tent av det enn hardcore porno.

En viss realisme bør være tilstede føler jeg. Jeg liker ikke se silikonbabes og overpumpede mannfolk. Samtidig liker jeg ikke den halvfete, hårete sorten heller. Det aller mest komiske jeg ser er når jentene prøver å se forførerisk inn i kamera mens hun stønner og bærer seg værre. Med at kvinner trenger "realisme" når det gjelder porno tenker jeg ikke umiddelbart på en rosa storyline og slike ting som ovennevnte myte mener vi burde. Jeg tenker heller på at jeg vil det skal virke som om alle parter faktisk nyter det de holder på med. Også er det jo litt uhyggelig når det blir "klinisk". Sett et par opptak av photoshoots og jeg begriper ikke at noen kan synes det er opphissende.

Men. Øh. Til poenget kanskje. Hadde jeg et poeng? Jeg føler jeg hadde det når jeg begynte men det druknet litt i all pornoen. Jeg lurer på hvorfor porno er så tabu? Vil ikke akkurat innrømme det face-to-face med hverken venner eller familie at jeg ser på porno innimellom - jeg har ikke noe sexliv å snakke om, jeg kan vel ihvertfall se på at andre har det - men hvorfor? Hvofor denne iherdige tanken om at porno er skittent og ekkelt og ondt, og derfor må du som ser på det være det også?

Jeg antar at jeg er kinky. Jeg tror heller ikke det er stor tvil om hvor jeg skal etter jeg er død dersom kristendommen har rett. Så kanskje jeg er skitten og ekkel og ond.

Er du?

"Engler & Demoner har et herlig tempo og driv, og er spennende som bare rakkern. Liker du å bli underholdt når du går på kino, så er denne filmen et must."
-Le LD Nguyen, Filmmagasinet


Hva?! Herr Nguyen, har vi sett samme film? Hele filmen var et eneste virrvarr av teorier, episoder og hesblesende rush for å komme til rett punkt til rett tid, noe vi alle visste ikke kom til å skje siden filmen varte i godt over to timer. Jeg husker at jeg undret meg etter en time og lurte på hvordan i all verden de skulle klare å melke dette utover halvannen time til, men jøsses: de greide det! Resultatet, i mine øyne, er lite tiltrekkende oppgulp av DaVinci Koden, bare om mulig enda mer forutsigbar og kjedelig. Det eneste som fortsatt holdt meg i setet var Hans Zimmers fantastiske musikk. Det lover dårlig for en film når inntrykket jeg sitter igjen med er: "Vel, åpningsmelodien var jo fin!" (Sammen med "Ewan McGregor tar seg godt ut i prestekjortel...").

Jeg har ikke lest boka. Jeg prøvde meg på DaVinci Koden men greide ikke å komme meg særlig langt. Dan Brown er ingen god forfatter. Ron Howard er (var?) en god regissør og det forbauser meg at han og Tom Hanks ikke klarer å redde historien i det hele tatt. Fra første øyekast visste jeg hvem bad guy'en var. Jeg tok meg i å himle med øynene når vår helt og heltinne plutselig fikk ny "innsikt" og forklarte enda en ny teori. Nå er det en stund siden jeg så DaVinci filmen men jeg tror faktisk det er enda mer preiking i denne. Desverre har ikke Engler & Demoner noen Sir Ian McKellen som kan redde den ut av søppla.

Folk sier jeg har blitt litt av en film-snobb. Men jeg tror ikke særlig på dem, i og med at jeg klarer å finne en viss nytelse i å se Transformers 2 og Wolverine. Det de filmene klarer, som ikke denne gjør, er å passe fint til forventningene man har til sjangeren. Engler & Demoner skal etter sigende være en thriller. Yeah right. Benjamin Button, tre timer langt episk drama, var mer spennende, hadde meg nærmere setekanten, enn det denne "thrilleren" fikk til.

"Spennende som rakkern". Herr Nguyen er antagelig imponert over å se gress gro også.

Like A Comet
Blazing 'Cross The Evening Sky
Gone Too Soon

Like A Rainbow
Fading In The Twinkling Of An Eye
Gone Too Soon

Shiny And Sparkly
And Splendidly Bright
Here One Day
Gone One Night

Like The Loss Of Sunlight
On A Cloudy Afternoon
Gone Too Soon

Like A Castle
Built Upon A Sandy Beach
Gone Too Soon

Like A Perfect Flower
That Is Just Beyond Your Reach
Gone Too Soon

Born To Amuse, To Inspire, To Delight
Here One Day
Gone One Night

Like A Sunset
Dying With The Rising Of The Moon
Gone Too Soon

Gone Too Soon

...

Michael Jackson er død.

Død.

Ikke lenger i denne verden.

Jeg... klarer ikke å få det til å synke inn.

Michael Jackson er død.

...

Oppdatering?

Jeg bor i Oslo nå. Det føles ikke så annerledes fra Bø, forutenom at jeg er, av en eller annen grunn, mer isolert. Jeg bor på 11 kvadrat i toppen av en anonym blokk, i en gang lik alle andre ganger i disse blokkene. Jeg deler kjøkken med 6 andre hybler.


Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?

Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.

Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.

Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.

Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.

Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.

Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.

Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.

Heh.

Jeg hadde liksom håpet at jeg skulle klare å være positiv nå som ferien har begynt, men det ser ikke slik ut. Er så dritt lei denne måneden, den har virkelig vært et helvete. Skulle egentlig til psykologen idag, men det har jeg ikke orket å komme meg til. Skal høre om jeg kan komme neste fredag istedet, siden jeg skal på konsert i Skien den lørdagen.. Gruer meg til å ringe. Føler meg allerede som en unnasluntrer og en taper. Kanskje jeg bare skal innse at jeg ER en unnasluntrer og en kjiping. Jeg hater det. Jeg HATER det men.. ugh. Glem det.

Får inntrykk av at mamma tror jeg ikke bekymrer meg. At jeg bare tar ting som en dans på roser og er carefree. Kunne ikke vært lengre fra sannheten. Men når jeg åpner kjeften blir jeg som regel fortalt at jeg ikke bør bekymre meg så mye, så jeg er heller stille. Sannheten er jo at jeg bekymrer meg HELE TIDEN og over ALT mulig. Men hva hjelper det å si det høyt?

Drit i. Jeg gidder ikke engang blogge det akkurat nå. Jeg får heller bare sitte her og bekymre meg mens jeg føler meg ussel.

Må farge håret snart, hvis ikke blir jeg gal.

ARGH! Forandring!

Og jo, sånn for øvrig... Flytter fra Bø på lørdag.