Kjære NAV.

Vet dere egentlig hva dere driver med?

Var i møte med tiltakskonsulent Linn på tirsdag. "Hva tenker du om å begynne på jobbklubb?" spør hun. Vel, jeg har ikke noe valg, så jeg sier: "Det høres flott ut!" og smiler bredt. "Flott, da skal vi melde deg opp til enten førstkommende mandag eller mandag 23. Jeg ringer deg".

Jeg ble oppringt senere samme dag etter at jeg hadde kommet meg tilbake til Kringsjå (mitt NAV kontor ligger på Nydalen - to t-baner unna. Ikke veldig langt, men med venting tar ting tid) at jeg måtte komme tilbake å registrere meg i skranken. Yeah, right. Bestemte meg for å gjøre dette torsdag.

Torsdag stikker jeg bort og møter NAVs mest energiske ansatte som tydeligvis kastet ett blikk på meg og forutså en lysende fremtid innen NAVs niende sirkel. Uansett, etter EN TIME frem og tilbake så snur Lawrence (hans faktiske navn) seg mot meg med et bredt smil og forteller meg fornøyd at jeg kan komme på jobbklubb allerede dagen derpå og hoppe på kurset som begynte mandag 9. "Øh..." svarte jeg, noe som egentlig oppsummerer hele min deltagelse i den timeslange samtalen.

Torsdag kveld/natt er... ufattelig kjip. Jeg gjennomgår noe som ligner faretruende på sammenbruddet jeg hadde i Bø for rundt åtte-ni måneder siden, men av litt mildere art. Jeg sovner ikke før nærmere halv tre, våkner halv åtte med dundrende hodepine og helt sinnsykt hovne øyne. Jeg ringer folka som har med jobbklubb å gjøre og forklarer (noe vagt) at jeg heller begynner på mandag. Vedkommende er sekretær men sier at dette går sikkert finfint og skal be noen ringe meg iløpet at dagen så jeg har litt informasjon. Jeg blir oppringt en times tid senere. "Første uken er veldig viktig i dette opplegget så jeg ser helst at du er inkludert." Vel... Det er fredag. Siste dag i denne viktige uken. Hun vill jeg skal komme fra tolv. Unnskyld meg, kjære NAV arbeider, men hva er vitsen? Vil det ikke da være hundre ganger bedre at jeg starter på mandag og faktisk får med meg mer enn tre timer av den første O Så Viktige uken? Damen gir seg og sier jo, greit, kom på mandag da.

Senere på dagen etter at jeg har sluknet i feil ende av sengen med en hånd forstatt på laptoppen og ingen dyne (nei jeg tuller ikke) så ringer telefonen. Jeg rekker ikke ta den da jeg ikke kan finne brillene mine engang. Får tekstmelding fra tiltakskonsulent Linn:

"Hei Karen. Du er meldt på jobbklubb som starter 23.11. Du vil får skriftlig bekreftelse fra NAV angående dette."

...Kommuniserer dere i det hele tatt med hverandre? Jeg tar tilbake min tidligere analogi hvor NAV er som en mafiaorganisasjon. Hadde de vært mafia hadde de drept feil folk eller smuglet dop til feil sted eller gitt samme ordre til tre forskjellige mobsters på ulikt tidspunkt fordi det er NULL kommunikasjon.

Nei, dette er nok mer likt NAV:


Så nå er jeg usikker. Vil jeg få pepper av å ikke møte på mandag? Må jeg stå opp og ringe dem igjen? Jeg bør jo helt sikkert kontakte tiltakskonsulent Linn så fort som mulig, men mandag er jo det allerede litt sent. Hm. Jeg har gjerne en uke til hjemme for å få litt struktur på eksamenslesing og sånne ting først. Men føkker dette eventuelt med sos-søknaden min for desember? Jeg skal jo få kurspenger fra NAV for å gjennomføre dette. Får jeg ikke penger den 1.12 fra sos? Hva gjør jeg hvis ikke jeg får det? Jeg skal til Tønsberg den 1, og uka etter har jeg eksamener i Bø.

Argh. Dette hjelper ikke de stakkars nervene mine!

Jobbklubb imorra. Gruer meg til å stå opp og komme meg dit i tide.

Sitter med "nyvaskede" kosebukser på som fortsatt gir en eim av kattepiss. Jeg blir så jævlig oppgitt av sånne ting - her bruker jeg tid og penger på å vaske men det blir ikke rent? For ikke å snakke om at jeg hadde klær i tørketrommel i over en time på EKSTRA TØRT men når jeg tok det ut var det fortsatt like fuktig som når jeg puttet det inn. 15 kroner rett i dass.

Sånne ting... jeg blir så oppgitt. Og lei. Også er det folk som bryr seg med matlagingen min. Også er det folk som stjeler tørkestativer så jeg må henge klær rundt hele rommet på et eller annet vis for å bli tørt. For ja, tørketrommel funker jo tydeligvis ikke.

Også har jeg ingen som bryr seg. Ingen som spør om det går bra som virkelig vil vite om det gjør det eller ikke. Men de spør fordi det er sånt man gjør. Det er like naturlig som å si hei.

Nei. Det går ikke bra.

Jeg har en overveldende trang til å forsvinne. Det er skremmende.

Hjelp meg, for faen. HJELP.

Så må man begynne på jobbklubb da. Kjenner at jeg ikke har lyst og har ikke hørt overveldende mye positivt om jobbklubb oppgjennom. Men jeg sitter ikke akkurat med noe valg - får ikke penger hvis ikke jeg gjennomfører. Er det ikke gøy når du får trussler innpakket som "tilbud"? Tenker at NAV egentlig er en mafia-lignende organisasjon, minus drap og smugling men pluss frihetsberøvelse og massemord av trær.

Og ellers? Rommet mitt er deilig varmt. Jeg hører på Muse mens Niko ligger klistret inntil meg. Dracula plakaten min forsøker å krabbe ned fra veggen noe som kanskje er litt foruroligende. Må virkelig huske på å kjøpe tegnestifter istedet for teip. Eventuelt rammer... Men sånt er dyrt.

Dere er forresten helt for jævlige til å kommentere!

Tilfeldige mandagstanker:

Jeg er glad i pusen min.

Skyr er usannsynlig godt.

Den nye Robbie Williams CD'en virker egentlig ikke så bra.

Jeg MÅ støvsuge og vaske gulvet imorra.

Jeg MÅ også lese mer historie, herregud.

Tiltaksløs.

Lurer på hva som skjer i 2010.

Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er redd.

Bilde av Urusla Vernon.

Jeg må virkelig skaffe meg fler single venner. Mine beste venner, de jeg snakker med mest, er enten i faste, langvarige forhold eller rett og slett gift. Det er flott det altså. For dem. For meg er det ikke fullt så flott. Det er jo som kjent kjipt å være ensom i et rom fullt av mennesker. Like kjipt er det å være singel i selskap av lykkelige par. Det får deg til å føle at det må være noe du gjør feil. Når alle andre får det til, hvorfor ikke du?

Mange svar på den der selvfølgelig, særlig i min asoisale situasjon, men det gjør det egentlig ikke noe mindre kjipt. Såh... Single venner, takk.

It's that time of the month again! Iallefall hvis jeg skal stole på migrenen. Au. Er rundt to uker for sen også, så det er jo på tide. Men! Det er også that time of year! Jepp, ønskelister er på gang. I år ba faktisk mamma om at jeg laget en, noe jeg synes var et fantastisk forslag. Da ser jeg ikke fullt ut som den materialistiske gribben jeg egentlig er. Såh. Jeg vil haaaa....

• En hest
• Et hus!
• Pusekamerat til Niko (Maine Coon, takk. Se bilde)
• Hund!
• Reise til Japan. Nei... USA! Nei vent... Island- åh! Eller Færøyene! JA!
• Inspirasjon og BARE positive tanker for HELE 2010...

Blæh, får vel fundere på en (litt mer) realistisk ønskeliste, selv om ovennevnte ønsker er faktiske ønsker som jeg gjerne ser innfridd! Nå skal vi se...

• Filmer (jeg skal sette opp en egen liten ønskeliste for dette)
• Rebekka Karijord sin CD
• Konsertbillett til Kamelot 2010
• Hårfarge
• SORTE laken
• Skrivebord (longshot, jeg vet)
• Kake- og brødformer
• Langt skjørt (skal prøve å finne eksempler å klistre inn)
• Mini-stenovn til pizza ( sjå her )
• Kokebøker med oppskrifter på ting som er mulig å lage på studentbudsjett OG er godt
• Emily the Strange klær (se bilder)
• Hefte med kinobilletter til Klingenberg, Eldorado eller Ski Kino
• Tim Burton's Sweeney Todd filmplakat
• Års/halvårsabonnement på Historiebladet (ingen av de harry gavene, takk)
  

Mulig jeg legger til mer når jeg kommer på ting! Også er jeg alltid glad for sære små overraskelser :)

Emily the Strange klær jeg vil ha:

http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tees_Tanks/Make_Believe_Tee/

http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tops/Kitty_Longsleeve/

Drøssevis av flere nerdeplagg jeg vil ha fra nett, men jeg prøver å ikke spamme ned hele bloggen med det siden det er en smule usannsynlig jeg får noe av det. Såh! Moving on... Til filmer. De er ikke oppført i prioritert rekkefølge.

• X-Men Origins: Wolverine
• Kingdom of Heaven
• Pulp Fiction
• Disney's Robin Hood
• Buffy (alle sesonger. Hah, kan du tro)
• Benny & Joon
• Leon
• Coraline
• Disney's Jungelboken
• Harry Potter 4, 5, 6
  
• Benjamin Button
• The Bucket List
• Gjøkeredet
• The Exorcist (originalen, ikke noe tull)
• Arizona Dream
• Ghostbusters!
• Memoirs of a Geisha
• Fargo
• About a Boy
  
• Breakfast at Tiffany's
• Ed Wood (Tim Burton's Ed Wood, med Johnny Depp.. Men for all del, gi meg gjerne Ed Wood's filmer også :P)
• Back to the Future
• Oh Brother Where Art Thou?
• Being John Malkovich

Sånn! Nå gidder jeg ikke mer! :D Avslutningsvis vil jeg legge til at play.com har fantastiskt gode priser på film og er portofritt.

For noe svineri...

(Se Gina, jeg oppdaterer!)

Det er tydeligvis ikke noe annet på folks dagsorden enn å mase om svineinfluensa. Enten nyhetene som skriker om at "Nå er TRETTEN døde av influensaen!" eller hypokondere som maser om vaksinen eller de galningene som roper om at hele greia bare er løgn og bedrag.

Hvem er disse menneskene som ser slike ting som en konspirasjon? Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i tankegangen at dette bare er hets fra pilleprodusenter og diverse som vil omsette mer penger. Mor fortalte meg senest idag at hun skal vaksinere seg neste uke - til den enorme sum av 50 norske kroner. Ja, du skal se legemiddelbransjen gni seg i hendene.

Det er nok mulig at legemiddlene som er laget for å ta knus på denne influensaen allerede fantes og bare har blitt gitt et nytt navn og en litt høyere prislapp. Men hva med de hundrevis av ulike vitaminslag der ute? Eller tran? Eller smertestillende som varierer i pris på flere tikroner avhengig av hvem som har produsert dem? Det er ikke noe nytt at disse selskapene prøver å tjene penger på at vi er syke. Er det virkelig noe å hisse seg opp over så lenge du ikke blir syk og, eventuelt, dør?

Så er det en annen gruppe som plager meg litt mer. Og det er en veldig spesiell gruppe mennesker som setter seg imot influensavaksinen på grunnlag av at "ting er forutbestemt." Argumentet er "dør man så dør man". Uten tvil det mest sneversynte og idiotiske argumentet jeg har hørt på lang tid. Vil det da si at de ikke bruker belte i trafikken? For jeg mener, hvis de skal dø så dør de jo uansett, ikke sant? Er de også motstandere av cellegiftbehandling? HIV medisiner? For det er jo bare noe unaturlig "gift" som sprøytes inn i kroppen. Survival of the fittest, right?

Jeg er trofast tilhenger av naturlig seleksjon og tror at naturen har sine "kinks" for å holde befolkningstallet nede. Sult, krig, epidemier, joda, det er en naturlig del av det å være menneske og mye av det er kanskje naturens - eller Guds - måte å holde oss i sjakk på. Men det betyr da ikke at enkeltmennesker ikke skal kjempe. Det betyr vel ikke at vi skal vaske hendene rene av alt ansvar og sette oss ned, trekke glatt på skuldrene og si: "Det som skjer, det skjer".

Menneskets overlevelsesinstinkt er mulig noe svekket i og med at alt er så lett for oss nå. Det finnes alle slags hjelpemidler og medisiner som gjør at vi enten ikke blir syke, eller overvinner sykdommen som ellers kanskje ville tatt knekken på oss. Kan vi ikke da se trangen til å ta disse medisinene, ta bruk av hjelpemidlene, som en del av vårt moderne overlevelsinstinkt? Noen ganger hjelper det å gjøre alt vi kan for å overleve, og andre ganger virker det faktisk som om det bare "er meningen". Men å ikke kjempe?

Å ikke kjempe er å ikke være menneske.

Når alt er sagt (eller skrevet, om du vil) så velger jeg å ikke vaksinere meg. Jeg er ikke i faresonen, jeg er frisk og sunn (vel... frisk ihvertfall). Føler at jeg har et rasjonelt forhold til både sykdommen og vaksinen, noe som tydeligvis er mangelvare.


"On a long enough timeline, the survival rate for everyone drops to zero."

Dagen i dag

Datt ned flere trinn i rulletrapp på Oslo S. Vred foten på meget smertefullt vis. Sliter nå med å halte meg frem og tilbake på do og kjøkken.

Ikea tur innstilt. Sykehus/legevisitt vurderes.

Oppsummering: Er cirka like grasiøs som en flodhest med virus på balansenerva fortsatt.

My hero

Yes. Yes it is.

Forøvrig så skal jeg gå til innkjøp av et par ting fra Ellos i håp om å brått bli sexy og faktisk føle meg slik selv. Det hjelper at mamma fikk 50% rabatt sak i posten.


De har også med hæl men for det første så koster de 1600 istedet for 600... Og, vel, jeg er cirka like grasiøs som en flodhest med virus på balansenerva.


Har ønsket meg et skjørt som det der såååå sinnsykt lenge at nå.. nå. Er det på tide.

Såh det.

Oisann

Stund siden, kan man vel si. Sommeren har vært ganske intetsigende hva det gjelder tema for gode blogginnlegg. Vi får se hva høsten bringer, hva? Forresten, den ømfintlige leser bør navigere seg vekk herfra cirka... nå.

Jeg kunne ikke unngå å kjøpe Det Nye her forleden. En av overskriftene trykket på fremsiden var:

Pornostjernen Caroline (26):
- Kult å være kåt!

Et blad som Det Nye kan da vel umulig glorifisere pornoyrket? Hvorfor ha denne overskriften? Hm. Jeg måtte kjøpe det. 52 kroner for å lese én artikkel, ja ja. Kommer hjem, spretter opp bladet. Artikkelen viser seg å være et intervju med fire kvinner i 20-årene; tre av dem fra pornobransjen og en feminist. Way to go, objektiv journalistikk. Hvorfor ikke spørre et par vilkårlige jenter i rett aldersgruppe om hva de tenker om porno, istedet for å spørre fire jenter som har helt klare og urokkelige meninger om temaet, og som ikke kan beskrives som "vanlige" utifra jobbene deres?



Svaret er vel at vi ikke vil snakke om porno. Sex er akseptabelt å prate om - alle vet at alle gjør det, selv om man ikke akkurat vil vite de aller kinkyeste detaljene. Men porno er noe helt annet. I en venninnegjeng som min er det helt naturlig å prate om sex. Gjerne hver gang man treffes. Det er ikke det minste pinlig, selv om fnising ofte oppstår. Men porno? Det kunne ikke falle meg inn å snakke om porno med noen av de, uansett hvor frigjorte vi er sammen.

Jeg var aldri spesielt opptatt av porno. Ikke etter at jeg som 12-åring pådro meg en overdose ved å se på TV1000 eller Playboy Channel hver gang mamma var vekk. Etter det døde interessen fullstendig og jeg avfeide det som snusk. Det er jo snusk. Så fikk man seg kjæreste, og alle fullblodige menn i en alder av 12-50 (minst) ser på, er opptatt av, har interesse for... porno. Det er uunngåelig. Jeg var 18, jeg var uskyldig (hm...) og jeg var nevrotisk. Jeg nektet kjæresten min å se på porno. Jeg tvinget han til å slette alt han hadde på PC'en. Tanken på at han oppnådde nytelse ved å se på andre damer var opprivende. Så fikk han overtalt meg til å se på porno sammen med ham.

Det var ufattelig dårlig 70-talls porno og den meste av tiden flirte jeg bare av idiotien bak det hele. Men gutten ble jo opphisset etterhvert. Hans opphisselse ble min, som det så ofte er. Porno var fortsatt very much tabu, og jeg "tillot" fortsatt ikke at han så på det. Ting rant etterhvert ut i sanden, men min neste kjæreste gjorde mye for meg seksuelt. Ironisk, i og med at han var jomfru når vi ble sammen.

Mannen så mye porno. Mye. Det plaget meg i begynnelsen, men etterhvert forsto jeg at porno er et hjelpemiddel, noe som kan sparke igang fantasien. Jeg begynte å oppsøke mer porno selv, utforske hva jeg likte og ikke likte - istedet for å bare stå ved "Jeg liker ikke porno". Det er mye variert materiale der ute.

Selv et par av kvinnene i artikkelen som faktisk jobbet med porno holdt ved myten at kvinner trenger en viss realisme og mykhet i pornofilm. Selvfølgelig kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg mener at det må være en myte. Realisme? I pornofilm? Right. Jeg setter meg ikke ned med porno med samme innstilling som når jeg setter meg ned med en romantisk komedie eller en erotisk thriller. Hvis dama har lyst til å kle av seg så fort hun ser snurten av pizzabudet så er det med like likgyldig som at det ikke har noen handling.

Jeg husker et par av soft-core filmene jeg så på Playboy i min tid. Idiotiske greier. Langfilmer med særdeles dårlig skuespill og manus og sexscener som er mer pripne enn gjennomsnitts musikkvideoer. Jeg nekter å tro at jenter blir mer tent av det enn hardcore porno.

En viss realisme bør være tilstede føler jeg. Jeg liker ikke se silikonbabes og overpumpede mannfolk. Samtidig liker jeg ikke den halvfete, hårete sorten heller. Det aller mest komiske jeg ser er når jentene prøver å se forførerisk inn i kamera mens hun stønner og bærer seg værre. Med at kvinner trenger "realisme" når det gjelder porno tenker jeg ikke umiddelbart på en rosa storyline og slike ting som ovennevnte myte mener vi burde. Jeg tenker heller på at jeg vil det skal virke som om alle parter faktisk nyter det de holder på med. Også er det jo litt uhyggelig når det blir "klinisk". Sett et par opptak av photoshoots og jeg begriper ikke at noen kan synes det er opphissende.

Men. Øh. Til poenget kanskje. Hadde jeg et poeng? Jeg føler jeg hadde det når jeg begynte men det druknet litt i all pornoen. Jeg lurer på hvorfor porno er så tabu? Vil ikke akkurat innrømme det face-to-face med hverken venner eller familie at jeg ser på porno innimellom - jeg har ikke noe sexliv å snakke om, jeg kan vel ihvertfall se på at andre har det - men hvorfor? Hvofor denne iherdige tanken om at porno er skittent og ekkelt og ondt, og derfor må du som ser på det være det også?

Jeg antar at jeg er kinky. Jeg tror heller ikke det er stor tvil om hvor jeg skal etter jeg er død dersom kristendommen har rett. Så kanskje jeg er skitten og ekkel og ond.

Er du?