Still falling

Jeg har tenkt og tenkt. Burde jeg i det hele tatt skrive et blogginnlegg som omhandler meg på et så emosjonelt nivå at svært få personer her i verden er klar over hva som foregår? Eller bør jeg ikke, og fortsette å skrive og snakke om piss som ikke betyr noe? Jeg vet ikke hva som er riktig svar der, men nå sitter jeg engang her, har ingenting annet å foreta meg annet enn å gå og legge meg, noe jeg gruer meg til nesten hver kveld. Men et innlegg som dette klarer kanskje opp i tanker og undringer noen kanskje måtte ha om meg, selv om jeg egentlig ikke tror jeg er en person mange av dere går å tenker på noe særlig. Here goes.

Jeg er deprimert. Og jeg mener ikke "Urk, dette var en kjip dag/uke" eller denne mystiske vinter depresjonen jeg alltid hører så mye om. Nei, dette er full-fledged, straight-out depresjon. Selv om jeg ennå ikke har fått noen offisiell diagnose på noe slikt (da distriktpsykologens brev om jeg kan få noen å snakke med eller ikke lar vente på seg), så tar det ikke noen med doktor grad å forstå at noe er alvorlig galt med meg.

At jeg er en negativ person som generelt har et relativt dystert sinnelag er ikke noe nytt. At jeg er kynisk og usosial eller heller ingen nyhet. Disse tingene har identifisert meg så lenge jeg kan huske. Men det er noe med det siste halve året som har gjort ting merkbart vanskeligere å leve med. Kanskje til og med litt lenger enn det, jeg skriver ikke dagbok, så har ikke helt oversikt. Uansett.

Som nevnt har jeg lenge vurdert om jeg bør eller ikke bør skrive dette innlegget, og konflikten der - som jo ikke lyder som en akkurat konflikt når jeg skriver det ned - er arke-typisk for mitt hode. Conflict of interest som det så fint heter på engelsk (kom ikke på noe uttrykk på norsk med god flyt som tilsvarte) er vel ikke akkurat noe som er eksklusivt for meg, og jeg regner med at alle står overfor slikt i hverdagen. Hos meg har det kommet til et punkt hvor ALT blir en konflikt med meg selv. Jeg er ikke lenger kapabel til å ta avgjørelser uten å vri og vrenge på det dusintalls av ganger før jeg bestemmer meg, og da angrer jeg ofte i etterkant uansett hvis det er noe som er bittelitt viktig.

Og jeg mener ALT. Om jeg skal eller ikke skal gå på butikken den dagen blir plutselig en enorm diskusjon med meg selv i mitt hode, og timesvis kan gå forbi før jeg enten gir opp og blir inne, eller i ren frustrasjon tar på meg og går ut døra. Desverre er det ikke så lett å unnslippe seg selv og egne tanker - å forlate leiligheten betyr ikke at kranglefanten blir igjen hjemme og gir meg pusterom... hun blir med.

Det er vanvittig slitsomt og tapper meg ofte for mye krefter. Jeg blir så frustrert over meg selv at jeg har lyst til å sette i et enormt hyl for å overdøve tankene, og alikevel klarer jeg ikke å bare si til meg selv "Hold opp" og adlyde. Det er én ting jeg vil ha hjelp til når jeg først kommer meg til en terapeut.

Andre ting går på selvtillit. Jeg har så liten tro på meg selv at det er rett og slett sørgelig. Jeg klarer å ta et skritt tilbake å se at det er faktum, og at mye av det ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt, men jeg klarer ikke å endre det. Klarer ikke å gripe det an og vende det om, jeg aner ikke hvordan sånt foregår i praksis. Duste-tips som å stå foran speilet å si pene ting om seg selv hver morgen er ikke noe jeg ikke kommer til å gjøre dersom det ikke gjelder liv og død - mer praktiske, konkrete ting som jeg faktisk kan innbille meg hjelper hadde vært flott. Jeg er vanvittig lei av å konstant rakke ned på meg selv, undergrave ferdigheter og sammenligne meg selv med andre og deres situasjon for så å føle meg mislykket og udugelig fordi jeg ikke greier å oppnå det samme. Dette kan være helt jordnære ting, og ja, jeg er klar over at det alltid vil være noen som er bedre, annerledes enn meg, men hvorfor skal det være så vanskelig å bære?

Jeg skulle ønske jeg var utrustet til å strekke ut en hånd til folk og slippe dem inn. Generelt liker jeg ikke menneskeheten og jeg synes den gemene hop suger, men jeg takler ikke ensomheten som jeg engang gjorde. Men så innbiller jeg meg at jeg ikke har noe til felles med noen og at jeg sikkert har det mye koseligere alene så jeg slipper å føle meg brydd og anstrengt i selskap av halvt kjente mennesker, så da blir det sånn. Jeg kan ha de beste intensjoner - Trivial Pursuit kvelder i høst, noen? - men det er et eller annet som sperrer og blokkerer. Dette høres sikkert bare ut som halvtamme unnskyldninger, men for meg er det et reelt - og for tiden uoverkommelig - problem.

Hvorfor alt plutselig har blitt så tungt og vanskelig aner jeg ikke. Det har ikke skjedd noe fælt som skal tilsi at jeg skal bikke over stupet, men alikevel står jeg der å gynger og det føles mer og mer fristende å bare gi etter og la meg selv falle fremover. Katten min var syk i forrige uke og jeg var livredd for at han skulle dø. Hverdagen hadde blitt uendelig vanskeligere å takle selv uten det lille livet, sært som det kanskje er. Å ta mitt eget liv... har jeg aldri vurdert. Ikke før de siste par månedene. Det er ikke noe som kommer til å inntreffe så lenge mor er i live - jeg har fortsatt nok samvittighet og sympati i kroppen til å ville spare henne den smerten.

Alt dette høres kanskje melodramatisk og melankolsk, men det er min hverdag. Dagene som faktisk er positive opplevelser er så sjeldne at jeg blir helt overrasket når de intreffer. "Hey, kanskje jeg ikke er så syk alikevel!" tenker jeg med godt mot, men det endrer seg før jeg får snudd meg. Hele dager med positive inntrykk kan jeg ikke huske. Jeg er så sliten at jeg kan ikke beskrive det engang. Får jeg ikke hjelp snart mister jeg besinnelsen, jeg orker ikke mye lenger. Jeg vil så gjerne høre noen si: "Nei, du har det ikke godt med deg selv og selvfølgelig skal det ikke være sånn. Ja, vi kan hjelpe deg."

Og der har du det, I guess. Nå som jeg har skrevet ned alt er jeg ikke lenger så sikker på at dette var en god ide, men før jeg går inn i den debatten med meg selv skal jeg rett og slett bare trykke "Publiser Innlegg"...