I'm the turtle that wished it could fly.

Igår snakket jeg med Stian på internasjonalt kontor (som også er naboen min) om søknadsprossessen til høsten til lærestedene i USA og hvilke valgmuligheter jeg har. Det står nå mellom Augustana College i South Dakota, Luther College i Iowa og Franklin College i Indiana. Egentlig tror jeg det er ganske sant å si at det står mellom de to første. Franklin hadde ikke spesielt godt fagvalg. Usikker hvilken jeg velger... Luther ligger nord-øst i Iowa, ikke altfor lang kjøretur fra bl. a Chicago, og det kunne vært veldig spennende å kommet seg dit en gang. Augustana ligger i sør-øst delen av SD, ikke veeeeldig langt fra Des Moines (hovedstaden i Iowa) og ikke vanvittig langt fra Denver heller tror jeg. Og byen Augustana ligger i, Sioux Falls, virker mye mer "metropolsk", det vil si, større by, mer å gjøre. På en annen side ligger Luther i byen Decorah, som er mye mindre men som ble etablert av norske immigranter way back when. Colleget i seg selv ble grunnlagt av nordmenn i for 150 år siden eller noe sånt. Det kunne jo vært interessant det og...

Jeje, trenger ikke bestemme meg før etter sommerferien men jeg er så spent at jeg ikke klarer å legge det bort.

Snakket med Birgit Norendahl mens jeg var der også, angående fagvalg og krav og sånne ting. Så nå er alt jeg skal foreta meg frem til 2010 planlagt... Det er selvfølgelig betryggende å vite at jeg ikke drifter rundt i tomrom uten en plan, men på samme tid så blir jeg smått... jeg vet ikke, deprimert?

Ikke det at jeg ikke hadde begrep om at en Bachelor er tre år lang og tre år er tre år, man eldes etc. Det er bare det å se det så konkret, at to år til av livet mitt er faktisk opptatt. Og så begynner jeg eventuelt på Master som er (etter planen) ferdig i 2012.

2012 er også det året Maya-folket mente verden skulle gå under. Nostradamus har spådd verdenskrig. Kall meg overtroisk, menneh... Det er litt demotiverende å tenke at hey, her strever jeg etter å komme meg noen vei i livet, og akkurat i det jeg skal tråkke over terskelen og ut i verden så er det mulig den imploderer og drar meg med.

Dramatisk, jeg vet, men jeg kan ikke la være å tenke på det. Godeste Nostradamus har peilet inn mange rette spådommer. Har dere lest dem? Det er ganske sinnsykt..

Var på Sommarland opplæring i helga som var. Lørdagen var det en sånn business-filosofi mann som snakket som var ille cheesy og teit, men mot min vilje så slo han hodet på spikeren. Han spurte;

"Kjenner dere noen som er av typen som sier: "Bare jeg flytter hjemmenifra, DA skal jeg begynne å leve!"? De samme folkene sitter ti år senere med hus, bil og barn og sier "Bare ungene flytter ut, DA skal jeg begynne å leve!"."

Jeg ER den personen. JEG gjør det der. Og jo, jeg stopper opp iblant og tenker "Hva er det jeg venter på? Disse dagene som går, er ikke de livet?"
Selvsagt er det livet. Størsteparten av livet er kjedelige hverdager. Men det er ikke det som er det største problemet nå. Nei, det er.... noe annet.

Da jeg var yngre (hør nå, gamla snakker) himlet jeg med øynene og lo av folk som ble deprimerte når bursdagen nærmet seg. Jeg blir 24 om noen få uker og jeg kjenner at dette ikke er noe stas. Før dere begynner; jeg VET at 24 ikke er noen alder å klage over. Jeg trodde vel egentlig at jeg skulle være et helt annet sted enn det jeg faktisk er i denne alderen, og det plager meg. Eller, det som plager meg mest er at jeg ikke ser noen forandring i nær fremtid.

JADDA. Sånn går det. Ferdig med å syte nå. Gleder meg til å dra til USA... hvoren det nå blir :)