How can I deny the world the most of me?

Igår var en god dag. Gerdis og Bergljot skulle komme utover kvelden for film- og kosekveld. Så pluteselig rundt 13 ringer telefonen. Storebror. Jeg tar den ikke med det første. Hva vil han? Låne penger? Fullstendig uaktuelt. Så slo det meg uten videre at kanskje han var på veien og skulle gjennom Bø! Så jeg ringte ham opp igjen.

Indeed, han var på vei med lastebilen til Haugesund og skulle ta turen gjennom Bø/Seljord osv nedover. Snakket et kvarters tid på telefonen (prøver å ikke tenke på regningen for neste måned..) og etter en stund ringte han igjen og ba meg gå til fartsdumplene.

Det var utrolig koselig å se ham igjen. God stund siden sist. Han er den eldste av søsknene, men uten tvil den jeg har mest tilfelles med og kommer best (til tider verst, det spørs hvilket humør vi begge er i) overens med. Det ble mye snakk om film, om hvor teite folk er, om bart og papegøyer.

Så dro jeg hjem, så litt på TV (skulle strengt tatt ha tatt oppvasken menneh...), støvsugde og snakket med Anna.

Også ringte Bergljot! Vi dro ned til "byen" (i ordets breieste betydning), møtte Gerdis og dro videre til Mix for å leie film. Kristian (broren min) hadde pekt ut en hel haug med filmer han syntes vi skulle leie, men det ble ingen av dem. Men det var uansett greit å gå med han på videosjappa... nå vet jeg masse jeg skal putte på BraFilm lista!

Vi leide "Hairspray". Jeg er ikke imponert for å være ærlig. Filmen hadde sine øyeblikk hvor den var ganske grei og litt artig; kostymene var tøffe og mange av sangene var fengende men det er det minste jeg forventer av en musikal på det nivået. Det skal sies at jeg ikke har sett 1988 versjonen av filmen, men i det store og hele synes jeg hele greia ble så "peppy" og happy og perfekt at det ble pinlig. Kanskje litt merkelig at en fantasy-entusiast skriker "Det der er ikke realistisk!" til en film, men det var det jeg endte opp med å gjøre utallige ganger.

Lille tykke Tracy får alt hun drømmer om; havner på TV, får den kjekkeste gutten i byen til å bli forelsket i henne, redder ekteskapet mellom mor og far og, sist men ikke minst, gjør så de "svarte" i Baltimore by blir akseptert av alle sammen! Og hvordan? Joda, ved å være flink til å danse.

I "Grease" så hadde ihvertfall hver karakter en personlighet, og selv om den selvfølgelig har musikal-syndromet hvor alt er lekende (eller skal jeg si 'dansende'?) enkelt så bygger den opp mer spenning og drama og "ekte" personlighet enn det Hairspray greier. Det hjelper ikke hvor mange stjerner du liner opp; vi finner Michelle Pfeiffer, Christopher Walken, John Travolta og han "kjekke" (jeg bruker også dette ordet i dets breieste betydning) fra High School Musical ble jeg fortalt... Men det funker ikke. Chris Walken er som alltid glimrende i den lille rollen han har fått utdelt, og John Travolta gjør en fantastisk, om enn skremmende, innsats som overvektig kvinne. Selveste Jerry Stiller dukker opp (han hadde visst rollen til Walken i 1988), og det er litt gøy. Jeg mener jeg så Ricki Lake i noen sekunder også.

I det hele så tror jeg rett og slett at jeg er altfor kynisk til å bli glad i filmer som dette. Det gode seirer over det onde uten nesten å løfte en eneste finger og selv om jeg elsker Disney filmer over alt på jord så setter jeg meg fullstendig på bakbena i denne sammenhengen. Mye god musikk, artig koreografi og semi-god humor. Liker du sukkerspinn og tannverk sammen med festlige rytmer så løp å se.