Vemund er korka

Igår ble jeg med Bergljot hjem etter skolen. Det var veldig koselig, og synes det var godt å få et sterkere inntrykk av mannen hennes. Nå vet jeg med sikkerhet at hun har det bra! Vi så på TV, spiste pølsepizza og så på film. A.I. : Artificial Intelligence.

For en suppe av en film. Jeg liker som regel Spieldberg sine filmer, selv om han i senere tid er mer opptatt av effekt-ronking enn å faktisk bygge troverdige, sympatiske rollefigurer (ref. War of the Worlds). Det sier litt når den mest sympatiske rollefiguren i A.I er en mekanisk teddybjørn, og selv den irriterer meg.

En fjott på IMDB skriver: "A.I. will rank high among the best movies ever made, but viewers should come prepared for an intense emotional and intellectual work-out."
Det får meg til å stusse på intelligens nivået til denne fyren. Det er så og si ingenting i denne filmen som får deg til å stoppe opp og prøve å forstå hva som egentlig skjer. Handlingen er lineær og uinnviklet. Det eneste man kanskje vill vurdere hjemme i sofaen er det moralske aspektet ved å produsere små barne-roboter som skal erstatte menneskebarn.

For de som ikke er helt med: A.I handler om den lille robot-gutten David (Haley Joel Osment), den første mecha i sitt slag på markedet. Han kommer med følelser på kjøpet, og dersom man sier noen utvalgte ord til ham elsker han deg for alltid. David blir plassert hos et ektepar hvis ekte sønn ligger i koma. Mor er først skeptisk men bestemmer seg så for å beholde David, til tross for at jeg synes guttungen er über-creepy og ville kastet ham ut etter dag èn. Uansett: alt er fryd og gammen frem til parets egen sønn brått våkner opp og kommer hjem. Etterhvert finner moren ut at dette ikke går, og setter David ut i skogen istedet for å levere ham tilbake; da ville han blitt tilintetgjort. David og hans Teddy vandrer så rundt i godt over en time og sutrer etter mor.

Det er denne sutringen etter mor som blir omtalt som "an intense emotional work-out". Kall meg en kald bitch men alt den sutringen oppnådde hos meg var gjentatte pinefulle stønn og himling med øynene. Filmen funker godt en stund, mest fordi Haley Joel Osment er fantastisk i rollen som creepy robot-unge og fordi den svarte humoren som parodierer det perfekte familielivet er tilstede. Men så... I andre halvdel prøver Spieldberg så desperat å male et dystert og emosjonelt krevende bilde at det hele ender med at man blir immun. Det hele er en klissete sørpe av følelser som ikke klarer å feste seg fordi de er utbrodert i det uendlige, forklart og klasket i fanget ditt så at du ikke har den minste mulighet til å gjøre deg opp en egen mening, eller føle noe som helst; alt er lagt til rette for deg; DETTE er hvordan du skal føle. Og det funker ikke.

For all del, se filmen. Den er visuelt imponerende (noe annet hadde vel ingen ventet) og Haley Joel Osment er genial. Teddy, den mekaniske teddybjørnen med grov mannsstemme, er også en liten knupp i manuset, men utover det er det lite positivt å si om sørpa.

"My mommy doesn't hate me! Because I'm special! And unique! Because there's never been anyone like me before, ever! Mommy loves Martin because he is real, and when I am real Mommy's going to read to me and tuck me in my bed and sing to me and listen to what I say and she will cuddle with me and tell me every day a hundred times a day that she loves me! "