We're not cool! We aaaaare free! And we're running with blood on our knees'

La meg spørre dere, kjære venner; finnes det noe bedre enn å ta på seg nyvaskede truser?

Forutenom å være nydusjet tullet inn i nytt/rent sengetøy iført de nyvaskede trusene, så er svaret nei.

Så hvis dere unnskylder meg, så skal rompa mi og jeg kose oss i de nyvaskede trusene.

'But now it's full of evil clowns'

Grusomt irriterende at bildene i det forrige innlegget har bestemt seg for å ikke funke helt plutselig. De vistes helt fint når jeg la dem inn, og hele den påfølgende dagen, så POFF! borte. Mulig jeg gidder å gjøre noe med det etterhvert, nå er det bare irriterende.

Ikveld er kvelden vi skal bestille flybilletter til Callums reise hit den 16. august og min enveis-billett til England. Blir plutselig litt mer håndfast. Eeeeek!

Callum har bursdag den 15. august og jeg skal bake kake til han kommer dagen etter. Jadda. Kakebaking er ikke akkurat min sterke side, derfor har jeg valgt meg ut noe som forhåpentligvis er like enkelt som jeg tror og sikkert er VELDIG godt: ostekake med sjokolade! (Håper nå han ikke sjekker bloggen, hm..) Har tenkt å lage den en gang eller to for å prøve meg frem og forsikre meg om at jeg ikke kommer til å føkke det opp. Stor mulighet for at jeg begynner å hylgrine om den ikke er heeeeelt perfekt til han ankommer. Vet også hva jeg skal gi ham i gave men DET skal jeg ikke si her sånn i tilfelle rottefelle. Glær mæ, bare fire uker igjen nå.

Har noen søte planer for livet i York! Jeg skal begynne på sånn vann-aerobic-sak, "Aquafit", som visstnok er veldig bra for oss stakkars gamle koner med leddskader o.l, og det strammer opp og er fint for formen. Hurra, kanskje man endelig får frem timeglassformen som skjuler seg under flesket innen skoleåret er omme! Callum har også uttrykt et visst ønske for å skaffe sykler. Selv om jeg og min brede bakpart er en smule skeptiske til å sykle til skolen istedet for å ta buss, så vet vi begge at dette har vi bare godt av og å sykle er absolutt ikke det verste her i verden. Og èn dag i uka er "date night" hvor vi går ut for å spise, eller lager til noe romlemantisk hjemme og finner på noe.

Har jeg nevnt at JEG GLEDER MEG!? Hihi, tenkte det var nødvendig å si det igjen.

Over til noe helt annet: Noen som har peiling på hva man kan gjøre med for myke negler? Trenger jeg kalk, jern, omega3, what? Hjelp!

'Du är en saga för god för att vara sann'

Sommeren er halvveis over og mer enn noengang ser jeg frem til høsten. Er ikke noe sommer-menneske i utgangspunktet; jeg er ikke glad i pesende varme dager, jeg har badedraktfobi og får nervesammenbrudd når noe lite og flyvende prøver å sikte seg inn på neseboret mitt. Som regel ser jeg frem til høstens farger, litt kjøligere dager og nytt skolepensum. I år ser jeg frem til alt det der, men det som gjør det så fantastisk er at jeg flytter til York.

Japp, det er et faktum. Den 1. september forlater jeg Norge ihvertfall for en stund for å bo sammen med min fantastiske guttemann i York. Jeg skal (endelig) ta ferdig Bacheloren min over to semester ved Norwegian Study Center som vi besøkte med klassen i 2008. Dette har selvfølgelig vært på gang lenge, jeg søkte og fikk opptak så tidlig som i mai men jeg har ikke hatt alle brikkene på plass før nå de siste dagene. Og da, endelig, føler jeg meg trygg nok til å rope til hele verden at jeg flytter til verdens beste by med verdens beste kjæreste!

Så jeg gleder meg ganske ufattelig til dette og tror faktisk at alt kommer til å gå bra. Jeg har fått godkjennelse fra Bø, noe som betyr at det jeg tar i York går rett inn i bacheloren min derfra, og jeg har fått innvilget studielån. Vi har fått en studentleilighet sammen gjennom Callum's studiested (York St. John om noen skulle undre) fra den 18. september som er helt nybygget og fantastiskt fin. Det eneste som er småkjipt er at vi som nevnt ikke kan flytte inn før den 18:de, så jeg må bo på en liten studenthybel alene i 12 dager først siden mitt semester begynner allerede den 6. september. Callum begynner ikke før den 21:ste. Men det er en minimal nedtur og jeg bryr meg særdeles lite siden jeg vet at fra og med den 18:de bor vi sammen og får sett hverandre hver dag! Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. Jeg elsker York, byen er akkurat passe stor, er ufattelig rik på historie og har en særpreget personlighet. Gleder meg til å komme meg langt langt bort og begynne på ny. Kjenner virkelig at et miljøskifte trengs veldig snart.

Den 16. august kommer Callum på besøk igjen og blir helt til vi reiser tilbake til England sammen den 1. september. Jeg gleeeeeeeder meg!!! Så selv om de siste par ukene har vært en prøvelse på grunn av både det ene og det andre, er jeg enormt lettet over at ting faktisk ser ut til å gå den rette veien for meg. Håper jeg kan få sett alle dere som jeg kommer til å savne før jeg reiser; Smooth-jentene, Marianne-tøsa, min kjære vakre søster, og flere andre. Vi kommer til Norge igjen til jul, så dere er ikke helt kvitt meg! Og jeg tar mer enn gjerne imot besøk i York. Det er absolutt ikke dyrt å reise dersom man velger Ryanair, og opphold skal vi alltid klare å få ordne. Velkommen skal du være!


York by night. Er det ikke vakkert?!

'My smile feels tired and I think it's showing'

Om torsdagen (den 24 juni) hentet to damer fra DOOA Nikopusen min. De sendte meg mail torsdag morgen og sa de kunne komme å hilse på ham utpå kvelden en gang, se hvordan han var og hvor han kunne passe inn. Litt før 18 på kvelden ringte de og spurte om jeg var hjemme, at de kom og hentet han. Må si det var litt av et spark i midtgulvet jeg ikke helt forestilte meg skulle komme. Klart jeg visste at han skulle reise fra meg, og hva det innebar, men ikke så plutselig. Jeg begynte å støvsuge mens vi ventet, jeg orket ikke bare sitte der. Når de kom var Niko vennlig og sosial som alltid og gikk lett inn i buret. Kanskje det stakk litt også, han som vanligvis er livredd for bur tuslet rolig inn.

Jeg fikk ikke tatt farvel. Kanskje like greit. Han er ikke død -- fatktisk har han allerede blitt omplassert -- men det gjør minst like vondt. Kanskje vondere. Vet ikke noen annen måte å takle det på enn å bare ta en dag av gangen og prøve å tenke på ham minst mulig. Jeg vet dette var det beste for oss begge; for første gang på to år våkner jeg uten å behøve akkutt snyting.

Om fredagen var det dags for Callum å dra tilbake også. Det gjør vondere denne gangen, vanskeligere å takle. Ser hverandre igjen om to måneder. Han gråt når bussen rullet ut fra bussterminalen og hjertet rev i brystet på meg når jeg så at han prøvde å overse det.

Jeg er så ufattelig glad i den gutten. Vi har ikke vært sammen et halvt år engang men jeg føler meg ikke hel uten ham.

Lover et litt mindre dystert innlegg neste gang. Men akkurat nå er det ikke så lett å holde det dystre på avstand.

When it rain and rains, rain and rains, when it rain and rains...

Det gikk opp for meg for et par dager siden når jeg leste gjennom gamle innlegg at jeg pleide å bruke diverse linjer fra sangtekster som innleggstittel. Skal prøve å gå tilbake til det, var litt morsomt.

Nå er det vanvittig mye negativt jeg kan skrive om her. Men istedet skal jeg skrive om kun to ting, og de to tingene er udelt positive. Først: To dager idag til gutten min kommer!! Herreguuuud som jeg gleder meg til å se han igjen. Selv om det bare er en uke så skal det bli fantastisk å ha de dagene med ham, uten å måtte dele med noen. På onsdag skal mamma komme en tur til Oslo for å møte ham. Gleder meg masse til deg også!

Den andre tingen jeg vil snakke om synes jeg er litt viktig. Jeg var medlem av Dyrebeskyttelsen lang lang tid da jeg var yngre, men meldte meg ut når det brått ble mitt ansvar å betale årskontigent. Men nå vurderer jeg å melde meg inn igjen. Som kjent så er jeg i prossess med å gi bort den fantastiske pusegutten min. Jeg tok kontakt med FOD-gården som omplasserer hunder, katter og diverse andre dyr, og jeg tok også kontakt med DOOA - Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus. I utganspunktet sa begge organisasjonene at de ikke har kapasitet til å hjelpe eiere med omplassering av dyrene sine, at de må prioritere hjemløse og mishandlede dyr. Det var jeg selvfølgelig klar over og forstår det veldig godt. Til tross for dette, så spurte DOOA en del spørsmål om Niko. Idag tidlig fikk jeg mail hvor de sier at de skal prøve å hjelpe pus. De vil gjerne komme på besøk så de får hilset på ham. Hvis de ser at han er en katt de kan omplassere så kommer de til å kastrere og vaksinere ham. Jeg må betale 300,- siden han ikke kommer fra de, men det er fullstendig rimelig.

Jeg må si jeg er veldig imponert. Jeg synes det er helt fantastisk å se at en organisasjon som blir druknet i hjelpeløse dyr hver eneste dag, og særlig om sommeren, tar seg tid til å interessere seg for en enkelt katt. Samtidig er jeg lettet og har stor tro på at de kommer til å hjelpe ham, og meg. Niko er en flott katt på alle måter; han er vakker, sosial, kosete, leken men rolig så sant han får litt oppmerksomhet. Får han i tillegg lov til å gå ute og mase fra seg er jeg 100% sikker på at han er tilnærmet perfekt. Det er umulig å gi nok skryt til DOOA for å i det hele tatt være villig til å ta seg tid til dette. Jeg vet at de ikke har tatt Niko enda, men alikevel synes jeg at det å i det hele tatt ta seg tid til å reise hjem for å møte katten -- og ikke be eieren ta den til dem så han blir stresset -- er imponerende.

Så kjære alle sammen. Har dere mulighet, så støtt opp om deres lokale Dyrebeskyttelse. De gjør en helt fantastisk innsats for mishandlede og forlatte dyr, i tillegg til at de hjelper utover egen evne med de som kanskje ikke trenger det så sårt men fortjener et godt hjem alikevel.



"I’m ready for
More than this
Whatever it is
Baby, I hate days like this
Caught in a trap
I can’t look back
Baby I hate days like this"
--Mika - 'Rain'

Karen, Karen, Karen... Du er dum du.

Jeg har jo bestemt meg for å gi bort Niko. Helst til noen jeg kjenner, men det ser mer og mer ut som om jeg må gi ham til et omplasseringssted. Det gjør veldig vondt, og jeg gremmes og går rundt med skyldfølelse uten å ha gjennomført det enda. Jeg vet jo at dette ikke går, og det er flere grunner til det. Han fortjener bedre enn en utålmodig allergiker, og jeg fortjener ikke å være konstant sliten og lei. Men vondt er det. Vanskelig er det.

Så idag tipser en kompis meg om en film jeg kanskje kommer til å like. Hachi: A Dog's Story er basert på en sann historie fra Japan om hunden Hachiko som var eid av en professor ved et Universitet i Japan. Professoren døde i 1925 og hver dag fra den dagen i 9 år møtte Hachiko opp på togstasjonen og ventet på sin avdøde eier. Til dags dato står en statu av Hachiko ved stasjonen og "venter".

I filmatiseringen spiller Richard Gere en professor (Parker) som finner en valp på togstasjonen en kveld og tar den med hjem. Uten å finne noen eier går kona etterhvert med på å beholde hunden. Hachi har et spesielt og nært forhold til Parker og etter at han dør, tropper Hachi opp ved togstasjonen hver dag og venter på at matfar skal komme tilbake. Til slutt dør den gamle hunden mens han ligger å venter en kald dag 10-11 år senere, og scenen hvor vi forstår dette og Hachi ser Parker komme ut av stasjonen endelig etter så lang tid er hjerteknusende. Jeg gråt og gråt, sutrende som et lite barn.

Det er en veldig bra film, men det var en utrolig dårlig idè å se den akkurat nå. Niko og jeg har et veldig nært forhold. Katten er så og si avhengig av meg, gråter ofte bare jeg går på do eller i dusjen. En tanke har vært at han fortsetter slik selv om han får en ny eier. Og nå, etter å ha sett denne filmen, så tenker jeg jo det enda mer! Nei, det var ikke så glupt dette.

Men for all del, se filmen. Det er ikke mange familiefilmer lenger som tilbyr noe annet enn uintelligent humor eller klissent sukkersøtt skvip. Denne filmen er kanskje ikke for alle, men for dere som har hatt et husdyr dere har elsket, for dere som kjenner at hjerterøttene verker når dere ser på Animal Planet.... Se denne filmen. Krøll dere sammen med en boks kleenex (jeg garenterer at dere snufser) på en søndagsettermiddag og gråt en skvett sammen med Hachi.

Får man ikke sove så får man vel blogge da! Sola er oppe, fuglene kvitrer og pus maser. Det blir nok dårlig med søvn nå ja.

God dag idag! Eller igår heter det vel. Torsdagen var uhyre slitsom, det er så kjedelig å ha dager som oppleves som en eneste stor knyttneve rett i mellomgulvet så du ikke greier puste, tenke eller kontrollere noe som helst. Fredag derimot var en rak motsetning!

Jeg satt ute på verandaen i hett solskinn, med musikk dundrende ut fra hybelen og bok i neven. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der å slappe av og nyte solskinnet. Og de gode impulsene det gir meg å lese. Har til og med fått et snev av farge på huden. JEG! Ja, jeg kan høre den lamslåtte stillheten dere alle sitter med ved forsøk på å forestille dere at Karen ikke er fullstendig likblek i skrivende stund. Nuvel, å skryte av at jeg har blitt noe brunere er vel å dra den litt langt, siden det såvidt er synlig et skille på brystet. Men det ER der, og hvis du myser inn i speilet så ser du det. Jeg lover.

Tror jeg har funnet ut at sommer kanskje ikke er så ille. Hvis du ser bort ifra allergien, og at jeg rett og sletter haaaaater å føle meg varm og svett, så er det ganske greit. Det er faktisk deilig med litt lys og farge endelig. Kanskje det er forelskelsen som har skylda...

Har sett to virkelig gode filmer idag. Vel, tre, men Juno har jeg sett ørten ganger før. Det er en av mine feel-good filmer som jeg bare må se innimellom.

Det som er interessant å snakke om er de to filmene jeg ikke hadde sett før. Jeg så først Julie & Julia, med Amy Adams og Meryl Streep. Den viser oss Julie, en frustrert, snart 30 år gammel kvinne som setter seg som mål å jobbe seg gjennom kjendiskokk Julia Child's kokebok - 524 oppskrifter på ett år. Det er en gigantisk "chick-flick", siden den handler om to damer, og mat. Kjærlighet til både maten, kokkekunsten og mennene deres. Det er en søt, om enn noe langtrukken film. Noe å slappe av til en søndagsettermiddag, eller kanskje for å få litt inspirasjon. Julie & Julia handler om det å sette seg mål, deadlines om du vil, om å finne det du virkelig føler lidenskap for i livet og å arbeide for å oppnå det. Filmen viser oss at en rekke tilfeldigheter, ørsmå beslutninger sammen med de store, er med på å forandre livene våre. Julia Child bestemte seg for å gå på kokkeskole for å ha noe å gjøre og fordi hun likte å spise. Hun møtte ved en tilfeldighet to damer som jobbet med å gi ut en kokebok og ble involvert i prosjektet. Julie på sin side forsøkte å finne på noe å blogge om for å få ut noe av frustrasjonen fra jobben og at hun er en mislykket forfatter. Etter forslag fra mannen sin tar hun fatt på kokkeprosjektet og vips... Det gir da et ørlite håp for andre forfatterspirer (uten at vi skal nevne navn her) at kanskje en dag, selv om det ikke er på horisonten akkurat nå. Filmen er forresten basert på den virkelige Julies bok, og er altså basert på TO sanne historier.

Den andre filmen var Brothers, en ganske ny film som gikk på norske kinoer tidlig i vår med Tobey Maguire, Jake Gyllenhaal og Natalie Portman. Jeg haddde utrolig lyst til å se denne på kino men kom aldri så langt. Selv om filmen vel er ganske annerledes fra det jeg forestilte meg så er jeg absolutt ikke skuffet.

Den er visst basert på den danske filmen Brødre, men den har jeg ikke sett. Tobey og Jake spiller to brødre, Sam og Tommy. Sam er marinesoldat og har vært i Afghanistan tidligere. I begynnelsen av filmen skal han sendes ut igjen, idet Tommy slippes ut av fengsel etter å ha ranet en bank. Det er mye menneskelighet i denne filmen, i forholdet mellom de to brødrene, mellom foreldrene og deres to sønner, og ikke minst i forhold til Sam og Grace (Portman) sine døtre. Det jeg liker så godt med filmen er den viser brutaliteten av krig og dens effekt på psyken til de soldatene som har opplevd fangenskap og tortur, uten at den fokuserer iherdig på 9/11 og det at vi har med amerikanske soldater. Garantert er det den danske filmens innflytelse som ligger til grunn her, og det er godt å se at de amerikanske filmskaperne har beholdt den lavmælte stemningen. Det at Sam blir tatt og holdt fange i Afghanistan og samtidig er amerikansk er en slags tilfeldighet som aldri blir tillagt noe særlig tyngde.

Jeg har alltid likt Tobey Maguire men i denne filmen blir jeg virkelig lamslått over hvor god han er. Hans opptreden er for meg så intens og forstyrrende at jeg blir litt satt ut og rystet. Jeg leste en anmeldelse i Film Magasinet hvor anmelderen kalte den en "skremmende bra film" og det er helt sant. SE DEN. Det er en krigsfilm som tar for seg menneskeligheten på en måte jeg er sikker på mange filmskapere misunner og skulle ønske de hadde klart tidligere.




Mens jeg snakker om film må jeg få slenge med et par linker til filmer jeg ser uhyre frem til:

• The Killer Inside Me med Casey Affleck (som er helt fantastisk om du ikke visste det allerede!) --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi275187481/

• Inception regissert av Christopher Nolan (The Prestige, The Dark Knight) og med Leonardo DiCaprio. Denne her ser jeg frem til som en liten unge. --> http://www.youtube.com/watch?v=z75o-F6ja2I Det er en slags Matrix tilstand... inni hodet ditt!

• Og sist men ikke minst, Buried, som har fått grusomt mye pepper og skepsis samtidig som den har en diger fanskare. Jeg er ihvertfall voldsomt nysjerrig --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi1796343577/

Ble langt det her gitt, så tror neppe det er mange som leser hele innlegget. MEN hvis du har kommet så her langt: Kristine, om du ikke allerede har sett det så måå du se Dr. Horrible's Sing-Along-Blog. http://www.bigvidpro.com/?v=ZCyZrh1hQ78zn72U4dlM-A Første "episode", se på den!



Ser på: Glee
Lytter til: "Hurt" - Johnny Cash

Det er litt rart, dette med depresjon. Jeg vet egentlig ikke om alt jeg "sliter med" er på grunn av depresjonen eller helt andre ting men for enkelthetens skyld bruker jeg 'depresjon' som et paraply-begrep her.

Slitsomt er det vel mest å føle at det butter imot ofte. Hvis jeg gjør en avtale med noen så betyr det at jeg har lyst og energi til å gjennomføre det der og da og innbiller meg alltid at sånt skal holde seg. I altfor mange tilfeller butter det imot når det gjelder. Jeg vet ikke om det skyldes angst eller hva, for det er ikke latskap. Det er ikke at jeg ikke "gidder", men heller at det er noe i meg som holder igjen. Egentlig er det utrolig vanskelig å forklare uten at det høres ut som unnskyldninger eller mer kreative formuleringer av latskap. Selvfølgelig vet jeg at i disse tilfellene bør jeg ta meg sammen, tøffe meg opp og presse videre. Men er jeg alene, er det så og si umulig. Det går utover ting jeg selv bryr meg om også, som faller i grus eller jeg ikke gjennomfører pga denne mystiske indre "veggen" som jeg hele tiden stanger imot. Hva den kommer av aner jeg ikke. Jeg skulle så gjerne ønske jeg var motivert og fryktløs istedet.

Hihi! Kjæresten kommer på besøk til bursdagen min ^^ Ankommer den 18 og drar igjen den 25. Bare en uke, men ååååååh som jeg gleder meg!!

Sitter her å kjeder meg. Gutten er på jobb, og jeg venter på vasketid. Mistenkelig tom for laken sånn plutselig. Så da blir det vask! Imorra er det jobbing, 17. mai også. Gruer meg til 17. mai, det forventes kaos i kafeen og jeg er ikke helt trygg der ennå. Menmen, det går sikkert. Mamma skal være der å hjelpe til også, jeg får trøste meg med det!

Mindre koselige nyheter er at jeg har nesten bestemt meg for å gi bort Niko. Jeg elsker pusegutten min, men det er et par problemer som begynner å bli vanskelig å overse. For det første er jeg jo voldsomt allergisk mot ham, det er ikke noe hyggelig. Har hele tiden vært bestemt på å overse det, så det er lissom ikke det største momentet. Men han er så rastløs... Når han er våken og jeg ikke orker å kose han (pga allergi eller at jeg mot formodning driver med noe annet), så går han frem og tilbake og mjauer høylytt. Han leker sjelden, han er bare rastløs. Så jeg får dårlig samvittighet og bekymrer meg for at han ikke har det bra. Han får masse kjærlighet og omsorg så sånn sett har han det fint, men... Jeg vil bare at pusen skal ha det bra =/ Ikke noe morsomt valg å ta det her, men jeg tenker mer og mer på det. Jeg vil selvfølgelig savne ham kjempemasse....

Nei, nå er det visst vasketid.

Såh... Henvises til forrige blogginnlegg hvor jeg sutret om Island og vulkanutbruddet som forhindret et forventet besøk fra England... Selve besøket ble bare et par dager forsinket og gutten jeg ventet nervøst på ankom endelig! 9 herlige dager var han her, reiste hjem til på morgenen den tiende dagen. Jeg savner ham kjempemasse og JA, vi er kjærester :)


Han heter Callum men kalles som regel Cal, han er yngre enn meg men det gjør ingenting. Han er fra nord-England, en by som heter Durham (mellom Newcastle og York) og for de som måtte vite hva det er, så snakker han egentlig Geordie dialekt (som jeg såvidt forstår ett ord av). Jeg ELSKER aksenten hans, som er litt lik skottsk men ikke fullt så bred. Det gjør meg mo i knærne å høre på.

Vi møttes på den måten alle nerder bør møtes, dvs gjennom spill. Det var ikke i mine tanker at når vi begynte å rollespille sammen at noe sånt her skulle skje. Etter 3 år som singel og 4 år uten å føle kjærlighet begynte jeg å innbille meg at ensomheten var min "forever after". Men plutselig så dukket det opp sommerfugler i magen og store smil på leppene når vi pratet sammen eller sendte meldinger til hverandre.

Jeg sier han er nerd men ikke like ille som meg. Han er mye mer utadvendt og omgjengelig enn rare lille meg. Men han er glad i bøker og spill og film, selv om han trenger en del oppdragelse på det området. Han har ikke engang sett The Shining. Nå, det skal endres på ;) Vi deler samme oppfatning om det meste og selv der hvor vi er forskjellige så gjør ikke det noenting. Vi liker mye av samme type musikk, men han hater når jeg setter på Mika, hehe.

Callum er vanvittig høy, 193cm. Ja, vi ser nok litt latterlige ut, men hvem bryr seg. Han har nesten alltid kalde hender. Moren hans har samme sykdom, som jeg ikke husker hva heter. Det vil iallefall si at de har dårlig blodomløp til hendene og blir lett kalde og misfargede. Da mine hender så og si alltid er glovarme passer jo det perfekt!

Selv om dette forholdet er veldig nytt, så føler jeg meg tryggere enn jeg noen gang har gjort. Han er snill, omtenksom, fullstendig uredd for å vise følelser uansett hva det måtte være. For meg som alltid er skeptisk og tvilende er det litt rart å føle meg så sikker som jeg gjør nå. Men det er deilig...


Sånn. Fornøyd, Kristine? ;)