Karen, Karen, Karen... Du er dum du.

Jeg har jo bestemt meg for å gi bort Niko. Helst til noen jeg kjenner, men det ser mer og mer ut som om jeg må gi ham til et omplasseringssted. Det gjør veldig vondt, og jeg gremmes og går rundt med skyldfølelse uten å ha gjennomført det enda. Jeg vet jo at dette ikke går, og det er flere grunner til det. Han fortjener bedre enn en utålmodig allergiker, og jeg fortjener ikke å være konstant sliten og lei. Men vondt er det. Vanskelig er det.

Så idag tipser en kompis meg om en film jeg kanskje kommer til å like. Hachi: A Dog's Story er basert på en sann historie fra Japan om hunden Hachiko som var eid av en professor ved et Universitet i Japan. Professoren døde i 1925 og hver dag fra den dagen i 9 år møtte Hachiko opp på togstasjonen og ventet på sin avdøde eier. Til dags dato står en statu av Hachiko ved stasjonen og "venter".

I filmatiseringen spiller Richard Gere en professor (Parker) som finner en valp på togstasjonen en kveld og tar den med hjem. Uten å finne noen eier går kona etterhvert med på å beholde hunden. Hachi har et spesielt og nært forhold til Parker og etter at han dør, tropper Hachi opp ved togstasjonen hver dag og venter på at matfar skal komme tilbake. Til slutt dør den gamle hunden mens han ligger å venter en kald dag 10-11 år senere, og scenen hvor vi forstår dette og Hachi ser Parker komme ut av stasjonen endelig etter så lang tid er hjerteknusende. Jeg gråt og gråt, sutrende som et lite barn.

Det er en veldig bra film, men det var en utrolig dårlig idè å se den akkurat nå. Niko og jeg har et veldig nært forhold. Katten er så og si avhengig av meg, gråter ofte bare jeg går på do eller i dusjen. En tanke har vært at han fortsetter slik selv om han får en ny eier. Og nå, etter å ha sett denne filmen, så tenker jeg jo det enda mer! Nei, det var ikke så glupt dette.

Men for all del, se filmen. Det er ikke mange familiefilmer lenger som tilbyr noe annet enn uintelligent humor eller klissent sukkersøtt skvip. Denne filmen er kanskje ikke for alle, men for dere som har hatt et husdyr dere har elsket, for dere som kjenner at hjerterøttene verker når dere ser på Animal Planet.... Se denne filmen. Krøll dere sammen med en boks kleenex (jeg garenterer at dere snufser) på en søndagsettermiddag og gråt en skvett sammen med Hachi.

Får man ikke sove så får man vel blogge da! Sola er oppe, fuglene kvitrer og pus maser. Det blir nok dårlig med søvn nå ja.

God dag idag! Eller igår heter det vel. Torsdagen var uhyre slitsom, det er så kjedelig å ha dager som oppleves som en eneste stor knyttneve rett i mellomgulvet så du ikke greier puste, tenke eller kontrollere noe som helst. Fredag derimot var en rak motsetning!

Jeg satt ute på verandaen i hett solskinn, med musikk dundrende ut fra hybelen og bok i neven. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der å slappe av og nyte solskinnet. Og de gode impulsene det gir meg å lese. Har til og med fått et snev av farge på huden. JEG! Ja, jeg kan høre den lamslåtte stillheten dere alle sitter med ved forsøk på å forestille dere at Karen ikke er fullstendig likblek i skrivende stund. Nuvel, å skryte av at jeg har blitt noe brunere er vel å dra den litt langt, siden det såvidt er synlig et skille på brystet. Men det ER der, og hvis du myser inn i speilet så ser du det. Jeg lover.

Tror jeg har funnet ut at sommer kanskje ikke er så ille. Hvis du ser bort ifra allergien, og at jeg rett og sletter haaaaater å føle meg varm og svett, så er det ganske greit. Det er faktisk deilig med litt lys og farge endelig. Kanskje det er forelskelsen som har skylda...

Har sett to virkelig gode filmer idag. Vel, tre, men Juno har jeg sett ørten ganger før. Det er en av mine feel-good filmer som jeg bare må se innimellom.

Det som er interessant å snakke om er de to filmene jeg ikke hadde sett før. Jeg så først Julie & Julia, med Amy Adams og Meryl Streep. Den viser oss Julie, en frustrert, snart 30 år gammel kvinne som setter seg som mål å jobbe seg gjennom kjendiskokk Julia Child's kokebok - 524 oppskrifter på ett år. Det er en gigantisk "chick-flick", siden den handler om to damer, og mat. Kjærlighet til både maten, kokkekunsten og mennene deres. Det er en søt, om enn noe langtrukken film. Noe å slappe av til en søndagsettermiddag, eller kanskje for å få litt inspirasjon. Julie & Julia handler om det å sette seg mål, deadlines om du vil, om å finne det du virkelig føler lidenskap for i livet og å arbeide for å oppnå det. Filmen viser oss at en rekke tilfeldigheter, ørsmå beslutninger sammen med de store, er med på å forandre livene våre. Julia Child bestemte seg for å gå på kokkeskole for å ha noe å gjøre og fordi hun likte å spise. Hun møtte ved en tilfeldighet to damer som jobbet med å gi ut en kokebok og ble involvert i prosjektet. Julie på sin side forsøkte å finne på noe å blogge om for å få ut noe av frustrasjonen fra jobben og at hun er en mislykket forfatter. Etter forslag fra mannen sin tar hun fatt på kokkeprosjektet og vips... Det gir da et ørlite håp for andre forfatterspirer (uten at vi skal nevne navn her) at kanskje en dag, selv om det ikke er på horisonten akkurat nå. Filmen er forresten basert på den virkelige Julies bok, og er altså basert på TO sanne historier.

Den andre filmen var Brothers, en ganske ny film som gikk på norske kinoer tidlig i vår med Tobey Maguire, Jake Gyllenhaal og Natalie Portman. Jeg haddde utrolig lyst til å se denne på kino men kom aldri så langt. Selv om filmen vel er ganske annerledes fra det jeg forestilte meg så er jeg absolutt ikke skuffet.

Den er visst basert på den danske filmen Brødre, men den har jeg ikke sett. Tobey og Jake spiller to brødre, Sam og Tommy. Sam er marinesoldat og har vært i Afghanistan tidligere. I begynnelsen av filmen skal han sendes ut igjen, idet Tommy slippes ut av fengsel etter å ha ranet en bank. Det er mye menneskelighet i denne filmen, i forholdet mellom de to brødrene, mellom foreldrene og deres to sønner, og ikke minst i forhold til Sam og Grace (Portman) sine døtre. Det jeg liker så godt med filmen er den viser brutaliteten av krig og dens effekt på psyken til de soldatene som har opplevd fangenskap og tortur, uten at den fokuserer iherdig på 9/11 og det at vi har med amerikanske soldater. Garantert er det den danske filmens innflytelse som ligger til grunn her, og det er godt å se at de amerikanske filmskaperne har beholdt den lavmælte stemningen. Det at Sam blir tatt og holdt fange i Afghanistan og samtidig er amerikansk er en slags tilfeldighet som aldri blir tillagt noe særlig tyngde.

Jeg har alltid likt Tobey Maguire men i denne filmen blir jeg virkelig lamslått over hvor god han er. Hans opptreden er for meg så intens og forstyrrende at jeg blir litt satt ut og rystet. Jeg leste en anmeldelse i Film Magasinet hvor anmelderen kalte den en "skremmende bra film" og det er helt sant. SE DEN. Det er en krigsfilm som tar for seg menneskeligheten på en måte jeg er sikker på mange filmskapere misunner og skulle ønske de hadde klart tidligere.




Mens jeg snakker om film må jeg få slenge med et par linker til filmer jeg ser uhyre frem til:

• The Killer Inside Me med Casey Affleck (som er helt fantastisk om du ikke visste det allerede!) --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi275187481/

• Inception regissert av Christopher Nolan (The Prestige, The Dark Knight) og med Leonardo DiCaprio. Denne her ser jeg frem til som en liten unge. --> http://www.youtube.com/watch?v=z75o-F6ja2I Det er en slags Matrix tilstand... inni hodet ditt!

• Og sist men ikke minst, Buried, som har fått grusomt mye pepper og skepsis samtidig som den har en diger fanskare. Jeg er ihvertfall voldsomt nysjerrig --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi1796343577/

Ble langt det her gitt, så tror neppe det er mange som leser hele innlegget. MEN hvis du har kommet så her langt: Kristine, om du ikke allerede har sett det så måå du se Dr. Horrible's Sing-Along-Blog. http://www.bigvidpro.com/?v=ZCyZrh1hQ78zn72U4dlM-A Første "episode", se på den!



Ser på: Glee
Lytter til: "Hurt" - Johnny Cash

Ååå for en flott helg! Den kunne sikkert ha vært enda bedre men jeg må si meg kjemepfornøyd for første gang på leeenge. Jeg har vært på kino, jeg har ryddet og ommøblert (dvs, jeg har flyttet senga..) og jeg har vært sammen med mamma. Pluss spilt og kost meg og fredag morgen (les: tidlig ettermiddag) lå jeg lenge i senga og så en småsøt men litt deprimerende film, Up in the Air, før jeg stod opp.

For et par uker siden bestemte jeg meg for et par ting, blant annet at jeg skulle gå på kino minst en gang i uka. Det koster cirka hundre kroner hver gang og det er hundre kroner jeg ikke bruker på tull og tøys i butikken om jeg bruker de på noe annet, noe jeg faktisk er veldig glad i. Forrige helg stakk jeg å så Alice in Wonderland, og denne helgen har det blitt hele to filmer; Shutter Island og Precious. Jeg hadde et gavekort fra jul så filmene har ikke kostet meg noe særlig ennå, og flott er det! Veldig forskjellige filmer og det føler jeg er passelig representativt for meg - min smak i film er bred og variert, likeså min smak når det gjelder musikk.

Alice in Wonderland er strengt tatt filmen jeg så mest frem til. Jeg er hardbarket Tim Burton fan og eier drøssevis av filmene hans, samt et enda større drøss av Johnny Depp sine filmer. Jeg hadde visse forventninger: jeg forventet at det skulle være en mer "voksen" utgave av historien, basert mer på American McGee's Alice enn Lewis Carroll's verk. Jeg forventet Burton's magi og krasse, melankolske humor. Jeg forventet den sedvanlige Depp-magien også.

Desverre fant jeg ikke mye av noen av delene. Magien til Burton var til stede i de fantastiske kulissene, kostymene og alt det andre visuelle. Det er en nydelig film å se på, om enn landskapene er bisarre så er de vakre. Men det var ikke mye karakter over filmen. Flate rollefigurer og enda flatere historie om et Wonderland (eller Underland som det visst har bitt hetende) som lider under borgerkrig på grunn av den onde røde dronningen og èn jente som det er forutsagt skal redde dem alle sammen. Det lukter litt for mye Narnia og litt for lite gothic fairytale etter min smak. Når Alice tar på seg rustningen sin ligner hun til og med ut som Peter fra Narnia, bare i feminin og mindre kongelig versjon.


Kanskje det bare er meg:


Må nok sees for å se hva jeg mener men det virker iallefall på meg som om Burton har blitt presset av Disney til å gjøre hva som kunne vært en god, dyster og gotisk fortelling til noe som kun er laget for å inspirere barn og unge til å tro og føle at de kan klare alt bare de tror på seg selv. Flott at man vil gi barn og unge en confidence-boost men finnes det ikke allerede et fleng av filmer som gjør det samme, og mye bedre?

Filmen bør for all del sees - visuelt er den helt fantastisk og Danny Elfman skuffer iallefall ikke meg når det kommer til stemningsfult score. Så lenge du er klar over at dette er Narnia på syre så blir du kanskje ikke fullt så skuffet som jeg ble. Og jeg nekter å kommentere dansen til Mad Hatter. Jeg velger å fortrenge det...

5/10


Shutter Island er veldig annerledes fra Alice. Regissert av Martin Scorsese og med Leonardo DiCaprio i tittelrollen var det nok til at jeg gledet meg som en unge. Tidligere samarbeid mellom karene har resultert i perler som The Aviator og The Departed og jeg kunne rett og slett ikke forestille meg at jeg ville bli skuffet. Og det ble jeg heller ikke, i det store og hele. I og med at filmen har twist ending er det vanskelig å si noe om den uten å forsnakke seg.

Det hele utspiller seg på 50-tallet ved et sinnsykehus slash fengsel utenfor kysten til Boston. Leo spiller en U.S Marshal (høyt-på-strå etterforsker/purk) som sammen med sin nye partner drar til Shutter Island for å etterforske en sak hvor en av fangene (eller 'pasientene') har rømt. Shutter Island er et fengsel for de som er kriminelt sinnsyke - det vil si at de er mordere og voldsmenn som er det fordi de er syke i hodet sitt. Psykiateren som driver stedet (spilt at sir Ben Kingsley) nekter å se på det som et fengsel, eller omtale de som oppholder seg der som noe annet enn pasienter.

Fra første stund er det mye mystikk, og filmen spiller seg ut som et gammeldags krim-drama med en kryptisk ledtråd, nervøse pasienter og et skummelt fyrtårn. I det hele så ser det ut som om Hollywood prøver å oppnå en slags regresjon; The Wolfman forsøkte også å strekke seg tilbake til klassiske og eldre knep for å oppnå en skummel, gotisk film. Jeg sier 'forsøkte', for det lyktes dem ikke å gjennomføre det.

Shutter Island lykkes mye bedre. Selv om det lett ble et virrvarr av tilbakeblikk og mistanker, så er teknikken noe ganske eget. Ikke på lenge har jeg sett en thriller som ikke tyr til blod og grusomheter for å skremme sitt publikum. Her har vi istedet en The Shining-aktig fuck-with-your-head thriller hvor du ikke er helt sikker på hva som er virkelig og hva som ikke er det; akkurat som hovedpersonen sliter med.

Jeg gleder meg til å se den igjen for å bedre legge merke til nyanser og hint, små grep som er gjort for å styre filmen fra èn historie til en helt annen. Det er visse momenter som er litt døve og lett kunne vært kuttet eller gjort bedre, men det gjør egentlig veldig lite når produktet i sin helhet fungerer såpass bra.

7/10 (med stor mulighet for å gå opp når jeg ser den igjen)


Jeg hadde planlagt å se Precious på lørdag eller søndag, som jeg har hatt lyst til å se siden jeg hørte om den på Oprah rett etter nyttår. Heldigvis går den ennå på Saga Kino, og mamma hadde lyst til å bli med. Kjempekoselig og jeg ble veldig overrasket når hun foreslo det. Etter filmen spanderte jeg Burger King - altfor mye mat i ett måltid!

Precious er historien om 16 år gamle Claireece Precious Jones, en afro-amerikansk jente fra Harlem som er gravid med sitt andre barn. Hvem faren er? Hennes egen far, Carl Jones. Hun sliter på skolen, sliter hjemme og sliter med å fortsette å leve. I årevis har hun blitt voldtatt av sin far og misbrukt på det groveste av sin mor, både seksuelt og fysisk. Moren går på sosialen og lyver til seg penger mens Precious får en sjanse til å gå på en annen skole hvor hun faktisk lærer noe.



Det er ikke mye jeg vil si, for jeg synes at absolutt alle bør se filmen og sier jeg for mye blir det emonsjonelle sjokket svekket. Som regel når jeg sier at en film fikk meg til å gråte mener jeg tårer i øynene og en diskret klump i halsen. Sjelden skjer det at en film får meg til å virkelig gråte: skjelvende underleppe, røde øyne og hikstende pust inkludert. Et par ganger spredte det seg et kollektivt snufs over kinosalen, og jeg hørte til og med en mann bak meg som slet seg gjennom de vanvittig sterke scenene.

Ingenting å utsette på skuespillerprestasjonene, spesielt hos Mary, moren til Precious. Sjelden ser man noe så ærlig og uhemmet som i hennes rollebeherskelse. Jeg vet ikke helt om jeg orker å lese boken, da jeg innbiller meg at den må være enda mer grusom. Precious er en sterk filmopplevelse og jeg anbefaler den til absolutt alle som har evnen til å ta visse ting seriøst, og takler å få hjerterøttene vridd og dratt i uten å måtte se på oversentimental suppe.

8/10

"Engler & Demoner har et herlig tempo og driv, og er spennende som bare rakkern. Liker du å bli underholdt når du går på kino, så er denne filmen et must."
-Le LD Nguyen, Filmmagasinet


Hva?! Herr Nguyen, har vi sett samme film? Hele filmen var et eneste virrvarr av teorier, episoder og hesblesende rush for å komme til rett punkt til rett tid, noe vi alle visste ikke kom til å skje siden filmen varte i godt over to timer. Jeg husker at jeg undret meg etter en time og lurte på hvordan i all verden de skulle klare å melke dette utover halvannen time til, men jøsses: de greide det! Resultatet, i mine øyne, er lite tiltrekkende oppgulp av DaVinci Koden, bare om mulig enda mer forutsigbar og kjedelig. Det eneste som fortsatt holdt meg i setet var Hans Zimmers fantastiske musikk. Det lover dårlig for en film når inntrykket jeg sitter igjen med er: "Vel, åpningsmelodien var jo fin!" (Sammen med "Ewan McGregor tar seg godt ut i prestekjortel...").

Jeg har ikke lest boka. Jeg prøvde meg på DaVinci Koden men greide ikke å komme meg særlig langt. Dan Brown er ingen god forfatter. Ron Howard er (var?) en god regissør og det forbauser meg at han og Tom Hanks ikke klarer å redde historien i det hele tatt. Fra første øyekast visste jeg hvem bad guy'en var. Jeg tok meg i å himle med øynene når vår helt og heltinne plutselig fikk ny "innsikt" og forklarte enda en ny teori. Nå er det en stund siden jeg så DaVinci filmen men jeg tror faktisk det er enda mer preiking i denne. Desverre har ikke Engler & Demoner noen Sir Ian McKellen som kan redde den ut av søppla.

Folk sier jeg har blitt litt av en film-snobb. Men jeg tror ikke særlig på dem, i og med at jeg klarer å finne en viss nytelse i å se Transformers 2 og Wolverine. Det de filmene klarer, som ikke denne gjør, er å passe fint til forventningene man har til sjangeren. Engler & Demoner skal etter sigende være en thriller. Yeah right. Benjamin Button, tre timer langt episk drama, var mer spennende, hadde meg nærmere setekanten, enn det denne "thrilleren" fikk til.

"Spennende som rakkern". Herr Nguyen er antagelig imponert over å se gress gro også.

Så en nydelig film ikveld som jeg rett og slett bare snublet over når jeg zappet gjennom alle mine 7 kanaler.

"Stage Beauty" er et flott kostymedrama med Claire Danes (hun gjør faktisk en god innsats i denne filmen; jeg er som regel ikke vanvittig imponert men dette var bra saker) og han fyren fra Big Fish, Billy Crudup. Handlingen er lagt til 1600-tallets London hvor det var uhørt og forbudt at kvinner sto på en teaterscene og hvor menn altså spilte kvinneroller. Billy Crudup (for et merkelig etternavn forresten) spiller en mann som er en ganske stor teaterstjerne og har i årevis perfektert det å være en mann som spiller kvinner. Han er god, han er anerkjent, han er ørbittelitt homofil. Så har vi Maria, som gjerne ønsker å være skuespillerinne og får sjansen når kong Charles plutselig bestemmer seg å vri om på loven og gjør det forbudt for menn å spille kvinner, mens alle kvinner i England har lov å viste seg på en scene og kalle seg skuespillerinne.

Vår homofile venn har det ganske kjipt en god stund etter dette inntreffer, hele livet hans faller sammen. Han vet ikke lenger hva det er å være mann.

Det er en helt nydelig film om kjønnsroller og identitet. Det høres kanskje ikke fryktelig spennende ut men filmen er veldig gripende. Kostymene er også fantastiske.

Filmen har litt av "Shakespeare In Love" uten å være så sukkersøt, og litt av "The Libertine" uten å være så... vel, krass. Den er veldig veldig fin. Marit, du kommer til å elske den, det er jeg sikker på.

Forresten en annen film jeg plutselig kom på som er i alle fall litt i samme kategori er "Quills" hvor Geoffrey Rush (sikkert best kjent som Captain Barbossa nå om dagen) spiller Marquis de Sade, en fransk aristokrat som skrev sadomasokistiske romaner etc på 1700 tallet. Han ble buret inne på galehus. Tror ikke det er så mange som i det hele tatt har hørt om filmen, men den er absolutt verdt å se!

Wooh!

Ho-ho, jeg får minst 6 filmer til jul! Haha, jeg glær meg til å sjå ^^


Ja, jula er til å få ting. Julestemning og familiekos er ikke akkurat noe som florerer her i slekta, så ting har alltid vært øverst på min agenda og kommer nok til å være det fram til jeg eventuelt får min egen familie. So sue me.

The truth is.... I am Iron Man.

Aaahhh for en kul film. Alt stemte: superb komisk timing, action scenene var strøkne, musikken passet perfekt (kudos til Hans Zimmer for ente gang), manuset var underholdende OG interessant og skuespillerne leverte. Jeg setter den til og med hakket over Transformers, fordi Iron Man klarte og unngå cheesy-faktoren i ganske stor grad. Overgår selvfølgelig ikke The Dark Knight, det skal noe til for å nå opp til toppen av DEN skyskraperen, men Iron Man gjør en temmelig god innsats. Den er ihvertfall veldig underholdene og lekker å se på. Har alltid vært småsvak for Robert Downey Jr, men først i denne filmen klarer han å gjøre meg fullstendig mo i knærne. Hva ER det med den drakta? Den er griselekker!

5/6!

--

Også har jeg jo sett Fritt Vilt 2. Mange jeg har snakket med sier den er så skummel, men jeg forstår det ikke. Akkurat som når de sier Mamma Mia var flott... Lurer liksom på om jeg bor i en annen dimensjon eller om mesteparten av befolkningen faktisk er hjernedøde (beklager dere kjære venner som likte det skvipet, men ærlig talt.. Jeg skal prøve å fortsatt være glad i dere). Fritt Vilt funket veldig bra. Det kan ha noe å gjøre med at jeg satt alene sent en natt i mørket hjemme hos mamma og måtte bruke høretelefoner til TVen mens jeg så den siden alle andre sov. Det forsterket sikkert inntrykkene litt, men nå så jeg jo tross alt oppfølgeren på kino da, og det er liksom der opplevelsen skal feste seg.

Norske filmskapere har tydeligvis funnet ut at man kan bruke lydeffekter for å skremme og villede publikum. Du vet den SMELL lyden som kommer iblant når en karakter snur seg eller ser i speilet også tror man morderen er rett bak vedkommende, men så viser det seg bare å være ektefellen/barnet/bikkja/oldemor/onkel som er der og ikke morderen. Du kjenner til hva jeg mener? Fritt Vilt 2 brukte denne HELE tiden. Så fort Ingrid Bolsø Berdal så mye som blunket mens hun gikk gjennom mørke sykehuskorridorer kom den lyden. Til slutt ble det komisk og jeg kan jo bare håpe at filmskaperne også flirte litt mens de gjorde det her.

For ikke å nevne at det er en "storyline" midt i filmen ledet an av den ene politimannen som viser seg å være fullstendig meningsløs og bortkastede minutter. Og i den første filmen virket det som om morderen faktisk hadde et fnugg av motivasjon bak alle de hensynsløse drapene. Den forsvinner jo som dugg for sola i Fritt Vilt 2 så langt jeg kan se.

Ja ja, sånn går det med oppfølgere. 2/6

"I believe whatever doesn't kill you simply makes you... stranger."

Kom nettopp tilbake fra The Dark Night.

Damn... o.o


P.S ..noen med på Hancock den 8 august, Gullbring? Ja? :)

"Still Alive"

Joda, jeg lever nå ennå. Nå sitter jeg her og har ferie etter en veldig stressende tid på Sommarland. Det er gråvær, alle ferieplanene gikk i dass, og Batman kommer ikke på kino før neste uke. Bø kino viser jo ikke Hancock heller, noe som irriterer meg grusomt. Men sånt skvip som Mamma Mia, åh jada, DET viser vi! Det har vi til og meg premiere på! Jessda, jeg har sett den jeg, og... vel, la meg si det kort og greit: Jeg ser heller Hairspray opptil flere ganger enn å se Mamma Mia èn eneste gang til. O Lidelse.

Ellers skjer det ikke så grusomt mye, i og med at planer gikk på dunken (jeg er ikke så bitter som jeg høres ut... sant!). Jeg har anskaffet noen nye filmer da, som jeg koser meg med en etter en:

• Don Juan DeMarco (denne filmen er sinnsykt morsom)
• Misery
• Shadow of the Vampire (grisekul film)
  
• The Incredibles
• Oliver og Gjengen
• Ringeren i Notre Dame
• Sweeney Todd (!)

Fikk Match Point av broren min til bursdagen, må få sett den også. Som regel er jeg ikke direkte fan av Woody Allen filmer, men denne hørtes faktisk bra ut.

Gerdis og jeg var å så Narnia her for nesten to uker siden (jebus, tiden flyr). Den var grei nok, men herreguuuuuud så cheesy! Det må være noen av de dårligste one-linerne jeg har hørt på lenge. Og det sier litt, men nå har jo ikke jeg sett den nyeste Indiana Jones filmen og det er veldig mulig den er verre. Prince Caspian er hot, men hva skjer med den dustete aksenten? Etter sigende skal den tredje filmen komme i 2009, så da er det ingen fare for at jeg 27 år gammel neste gang jeg ser en Narnia film. Diskuterte den muligheten med Gerdis og kjente angsten gnage på ryggraden. Nesten 30, lzm...

Hmz. Får pelle meg i dusjen og ned i Bø snart vel. Må nesten handle no mat.

Forresten:

68% Geek

Created by OnePlusYou

Odin's swifan balls!!

Så Beowulf tidligere... Den var ikke så dum. Tok en stund før jeg satte virkelig pris på den (øyeblikket kom vel da Beowulf tok av seg alle klærne for å hoppe rundt naken i en scene som varte sikkert fem minutter... mmmh...) da stilen er noe speisell. Føltes litt som jeg satt å så på et animert Morrowind eventyr men så tok det seg som sagt opp. Kampen med dragen på slutten der var sinnsykt bra.

Psst... Det er sånn man lager drager, Eragon folk.

Høydepunktene i filmen er uten tvil:

• Naken Beowulf. Mannen er heit.
  
• Naken Angelina Jolie. Dama er heit.
  
• De snakker gammel engelsk (!)
• Dragen <3
• John Malkovich
• Neil Gaiman's forfattertalent.
  

En ting bare... Handlingen finner sted i Danmark rundt år 500. Var Danmark mindre flatt den gangen eller bæsja di fullstendig på leggen når de laget filmen? Var særlig ett blinkskudd da de filmet ut dørerne til langhuset og det var høye snødekkede fjell i bakgrunnen. Jeg måtte le.



Edit: OMG.... Jeg ser på imdb.com at jeg må få sett 2005 versjonen av Beowulf også. Oooh baby...


*Sukk*...

Samme fyren som spilte King Leonidas. Han kler langt hår bedre <3>

How can I deny the world the most of me?

Igår var en god dag. Gerdis og Bergljot skulle komme utover kvelden for film- og kosekveld. Så pluteselig rundt 13 ringer telefonen. Storebror. Jeg tar den ikke med det første. Hva vil han? Låne penger? Fullstendig uaktuelt. Så slo det meg uten videre at kanskje han var på veien og skulle gjennom Bø! Så jeg ringte ham opp igjen.

Indeed, han var på vei med lastebilen til Haugesund og skulle ta turen gjennom Bø/Seljord osv nedover. Snakket et kvarters tid på telefonen (prøver å ikke tenke på regningen for neste måned..) og etter en stund ringte han igjen og ba meg gå til fartsdumplene.

Det var utrolig koselig å se ham igjen. God stund siden sist. Han er den eldste av søsknene, men uten tvil den jeg har mest tilfelles med og kommer best (til tider verst, det spørs hvilket humør vi begge er i) overens med. Det ble mye snakk om film, om hvor teite folk er, om bart og papegøyer.

Så dro jeg hjem, så litt på TV (skulle strengt tatt ha tatt oppvasken menneh...), støvsugde og snakket med Anna.

Også ringte Bergljot! Vi dro ned til "byen" (i ordets breieste betydning), møtte Gerdis og dro videre til Mix for å leie film. Kristian (broren min) hadde pekt ut en hel haug med filmer han syntes vi skulle leie, men det ble ingen av dem. Men det var uansett greit å gå med han på videosjappa... nå vet jeg masse jeg skal putte på BraFilm lista!

Vi leide "Hairspray". Jeg er ikke imponert for å være ærlig. Filmen hadde sine øyeblikk hvor den var ganske grei og litt artig; kostymene var tøffe og mange av sangene var fengende men det er det minste jeg forventer av en musikal på det nivået. Det skal sies at jeg ikke har sett 1988 versjonen av filmen, men i det store og hele synes jeg hele greia ble så "peppy" og happy og perfekt at det ble pinlig. Kanskje litt merkelig at en fantasy-entusiast skriker "Det der er ikke realistisk!" til en film, men det var det jeg endte opp med å gjøre utallige ganger.

Lille tykke Tracy får alt hun drømmer om; havner på TV, får den kjekkeste gutten i byen til å bli forelsket i henne, redder ekteskapet mellom mor og far og, sist men ikke minst, gjør så de "svarte" i Baltimore by blir akseptert av alle sammen! Og hvordan? Joda, ved å være flink til å danse.

I "Grease" så hadde ihvertfall hver karakter en personlighet, og selv om den selvfølgelig har musikal-syndromet hvor alt er lekende (eller skal jeg si 'dansende'?) enkelt så bygger den opp mer spenning og drama og "ekte" personlighet enn det Hairspray greier. Det hjelper ikke hvor mange stjerner du liner opp; vi finner Michelle Pfeiffer, Christopher Walken, John Travolta og han "kjekke" (jeg bruker også dette ordet i dets breieste betydning) fra High School Musical ble jeg fortalt... Men det funker ikke. Chris Walken er som alltid glimrende i den lille rollen han har fått utdelt, og John Travolta gjør en fantastisk, om enn skremmende, innsats som overvektig kvinne. Selveste Jerry Stiller dukker opp (han hadde visst rollen til Walken i 1988), og det er litt gøy. Jeg mener jeg så Ricki Lake i noen sekunder også.

I det hele så tror jeg rett og slett at jeg er altfor kynisk til å bli glad i filmer som dette. Det gode seirer over det onde uten nesten å løfte en eneste finger og selv om jeg elsker Disney filmer over alt på jord så setter jeg meg fullstendig på bakbena i denne sammenhengen. Mye god musikk, artig koreografi og semi-god humor. Liker du sukkerspinn og tannverk sammen med festlige rytmer så løp å se.

Shit!

Så nettopp på "Four Brothers". Har nesten lyst til å se den igjen bare for å telle hvor mange ganger Mark Wahlberg sier "shit".

Vemund er korka

Igår ble jeg med Bergljot hjem etter skolen. Det var veldig koselig, og synes det var godt å få et sterkere inntrykk av mannen hennes. Nå vet jeg med sikkerhet at hun har det bra! Vi så på TV, spiste pølsepizza og så på film. A.I. : Artificial Intelligence.

For en suppe av en film. Jeg liker som regel Spieldberg sine filmer, selv om han i senere tid er mer opptatt av effekt-ronking enn å faktisk bygge troverdige, sympatiske rollefigurer (ref. War of the Worlds). Det sier litt når den mest sympatiske rollefiguren i A.I er en mekanisk teddybjørn, og selv den irriterer meg.

En fjott på IMDB skriver: "A.I. will rank high among the best movies ever made, but viewers should come prepared for an intense emotional and intellectual work-out."
Det får meg til å stusse på intelligens nivået til denne fyren. Det er så og si ingenting i denne filmen som får deg til å stoppe opp og prøve å forstå hva som egentlig skjer. Handlingen er lineær og uinnviklet. Det eneste man kanskje vill vurdere hjemme i sofaen er det moralske aspektet ved å produsere små barne-roboter som skal erstatte menneskebarn.

For de som ikke er helt med: A.I handler om den lille robot-gutten David (Haley Joel Osment), den første mecha i sitt slag på markedet. Han kommer med følelser på kjøpet, og dersom man sier noen utvalgte ord til ham elsker han deg for alltid. David blir plassert hos et ektepar hvis ekte sønn ligger i koma. Mor er først skeptisk men bestemmer seg så for å beholde David, til tross for at jeg synes guttungen er über-creepy og ville kastet ham ut etter dag èn. Uansett: alt er fryd og gammen frem til parets egen sønn brått våkner opp og kommer hjem. Etterhvert finner moren ut at dette ikke går, og setter David ut i skogen istedet for å levere ham tilbake; da ville han blitt tilintetgjort. David og hans Teddy vandrer så rundt i godt over en time og sutrer etter mor.

Det er denne sutringen etter mor som blir omtalt som "an intense emotional work-out". Kall meg en kald bitch men alt den sutringen oppnådde hos meg var gjentatte pinefulle stønn og himling med øynene. Filmen funker godt en stund, mest fordi Haley Joel Osment er fantastisk i rollen som creepy robot-unge og fordi den svarte humoren som parodierer det perfekte familielivet er tilstede. Men så... I andre halvdel prøver Spieldberg så desperat å male et dystert og emosjonelt krevende bilde at det hele ender med at man blir immun. Det hele er en klissete sørpe av følelser som ikke klarer å feste seg fordi de er utbrodert i det uendlige, forklart og klasket i fanget ditt så at du ikke har den minste mulighet til å gjøre deg opp en egen mening, eller føle noe som helst; alt er lagt til rette for deg; DETTE er hvordan du skal føle. Og det funker ikke.

For all del, se filmen. Den er visuelt imponerende (noe annet hadde vel ingen ventet) og Haley Joel Osment er genial. Teddy, den mekaniske teddybjørnen med grov mannsstemme, er også en liten knupp i manuset, men utover det er det lite positivt å si om sørpa.

"My mommy doesn't hate me! Because I'm special! And unique! Because there's never been anyone like me before, ever! Mommy loves Martin because he is real, and when I am real Mommy's going to read to me and tuck me in my bed and sing to me and listen to what I say and she will cuddle with me and tell me every day a hundred times a day that she loves me! "