2012 så langt

Året er fortsatt ungt - typ spebarn - men alikevel kan det vel oppsummeres. Så langt har det vært veldig bra egentlig. Callum og jeg har funnet tilbake til et plan hvor vi er komfortable og glade i hverandre. Ikke at vi sluttet med å være glad i hverandre, men vinteren 2011 var litt slitsom og tok på både frynsete nerver og forhold. Ting har vært veldig veldig bra i noen uker og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette slik. I tillegg har familiesituasjonen (som jeg har valgt å ikke blogge om i det hele tatt) nøytralisert seg og alt er, i det store og hele, mye mer fredlig. 

Jeg er absolutt ikke en tilhenger av nyttårsforsetter. Jeg er heller ikke fan av tanken at nytt år betyr at alt plutselig ordner seg og blir kjempebra. Det er jo ikke sånn og jeg forstår ikke hvorfor mennesker liker å innbilde seg at bare kalenderen tikker over fra 31 desember til 1 januar så kommer ting til å forandre seg. Jeg, ihvertfall, føler meg ikke mer motivert eller inspirert eller sterkere eller noe som helst fordi kalenderen forandrer seg. Men dette er grinebiteren i meg som prater. 

Den andre delen, som ikke er fullt så... grinebitersk av seg, tenker og tror at 2012 blir "forandringens år". Det høres så sykt kleint ut at jeg skammer meg bare jeg tenker det stille for meg selv men altså... det SKAL bli forandring her!

Man har jo så mange ønsker. Man skal trene, spise sunnere, bli vakker og solbrun, gjøre noe meningsfullt i hverdagen, elske mer og inderligere osv. Jeg vil selv veldig gjerne legge om så og si hele livsstilen min (innenfor rimelighetens grenser) og tenker nesten daglig på at jeg burde trene og endre spisevaner. Men det er ikke så lett å få til når livet fullstendig mangler rutiner. Det er mange ting som jeg vil endre dette året, en gang for alle, og prioteringene er som følger: 

•  Få meg JOBB. Helst en meningsfull jobb som jeg faktisk liker men egentlig, hvilken som helst jobb. 
• Flytte ut av hybelen og inn i "egen" leilighet. 
• Få en hobby for meg selv og utenfor leiligheten så Callum kan føle at jeg prøver å være selvstendig
• Etter at disse innfrid --> endre spisevaner 
• Gå turer
• Begynne å trene èn gang i uka

Det ser ut som så mye, og føles veldig mye når jeg tenker på det. Men det er jo ikke det! Alt dette kan løses bare jeg får meg en fast jobb. Da kan vi flytte, og jeg kan få til rutiner i hverdagen som gjør alt det andre mye enklere. 

Disse er tingene jeg vil oppnå i år. Har dere trua?

Jeg vil gjerne vite hvordan to mennesker klarer å opparbeide SÅ MYE oppvask på to dager. Svar meg noen! Ingenting frister mindre enn å begynne på den jobben der. 

Hmm.. Jeg har jo tross alt litt vondt i hånda fortsatt etter all kutting og skrelling og hakking. God grunn til å slippe? Ja? Gjør ikke noe om det kun er èn tallerken og to kniver igjen som er rent vel?

Vellykkede kjøkkeneksperimenter

Siden jeg er litt på slankern om dagen så må det nesten bli et matinnlegg. Ikke sånn skikkelig på slankern - jeg teller ikke kalorier eller plutter eller gjør noe særlig ut av meg. Men jeg holder meg vekk fra snacks i uka så godt det går, spiser yoghurt, frukt og knekkebrød til frokost og når jeg er sulten, og til middag PRØVER jeg å være sunn og variert. Jeg har gått opp litt i vekt, noe som gjør kjipe ting med psyken min, så det er på tide å gjøre noen sånne forandringer.

Jeg er veldig veldig glad i mat men jeg blir også veldig fort lei. Jeg synes det er vanskelig å finne retter i kokebøker som er greie å lage samtidig som det ser godt ut og ikke koster en formue i innkjøp av ingredienser. Så som oftest finner jeg bare på noe selv, eller omarbeider en oppskrift. Når jeg finner på noe selv og det blir godt blir jeg kjempestolt og glad. Maten blir liksom litt ekstra spesiell da. Jeg føler meg iblant litt som en tulling som tar bilder av improviserte middagstallerkner, men jeg gjør det alikevel. Siden jeg har improvisert ganske mye i det siste vil jeg dele litt her!

Spaghetti og kjøttsaus har vært en stabil og uunnværlig rett på middagsmenyen i min lille familie siden jeg var ganske så liten og midlertidlig svensk. Selv om jeg egentlig er ganske lei av det så blir det til at jeg lager det relativt ofte siden det er rakst og billig og godt, dog ikke voldsomt spennende. For et par uker siden bestemte jeg meg for å gjøre en liten vri på det. Resultatet ble dette:

Jeg lagde kjøttsaus og kokte pasta på vanlig måte, men tok også med et par grønnsaker jeg måtte bruke opp. I mitt tilfelle var det selleri og gulerot. Jeg hadde lyst på brokkoli oppi der også men det hadde vi ikke råd til. Så tømte jeg det hele i en form og blandet det sammen, dekket til med ost jeg hadde til overs, satte det i ovnen til osten smeltet og vips! Supergodt! Det skal nok lages igjen i ulike variasjoner.

For en tid tilbake tok jeg med meg et gratisblad hjem from Morrisons, supermarkedet nære oss. Kjedet meg en kveld forrige uke og bladde igjennom og fant en oppskrift på middelhavspotetsalat. Jeg ville veldig gjerne bruke den oppskriften, og da vi vandret rundt i butikken et par dager senere så jeg biff på tilbud: 30 kroner for to store biffer. Jeg smilte lurt. Jeg hadde en plan!

Oppskriften (ihvertfall i den versjonen jeg brukte), er:

- Nypoteter, så mange du synes du trenger å bruke. Behold skallet på, bare skyll. 

- 1 rød paprika

- 1 gul paprika

- Salatblader

- Ruccola 

- Fersk mozarrella ost

Du skyller og deler poteten og legger de i en ovnfast form (uten å koke de på forhånd). Del paprika i passende biter og legg de sammen med potetene. Dryss over litt olje, salt og pepper og annet krydder etter smak. Jeg brukte litt timian. Sett formen i ovnen på ca. 200 grader i 15-20 minutter eller til potetene er gjennomstekte. 

Legg opp skylte salatblader og ruccola på tallerken og legg så den ferdigstekte potet-og paprikablandingen over salatsengen. Del opp biter av fersk mozarrella over.

Ferdig til servering ifølge oppskriften. Jeg, derimot, så for meg at det ville være perfekt med et digert stykke billig biff til:

NAM!

Igår var det en sånn dag hvor jeg ikke hadde lyst på noenting, hadde ingen ideer og hadde liten lyst til å i det hele tatt lage mat. "Bare kok litt nudler da vel," foreslo Callum. Liksom Mr. Lee nudler på en fredagskveld? Jeg trukke det gitt. Så jeg tenkte og tenkte og tenkte litt til. Glante i kjøleskapet. Grønn paprika, løk, mer ruccola, kylling...

Jeg kokte et par kyllingfileter først og skjærte dem opp i tjukke stykker etter at de var avkjølt. Drysset salt, pepper, cajun kyllingpulver (sterkt, bruk i små mengder!) over før jeg la opp biter av parika, hvitløk og rød løk sammen med kyllingen i ovnfast form. Drysset over litt olje og rester av reven ost fra frysern. Det hele fikk stå i ovnen på ca. 200 grader til osten var smeltet og gyllen. 

Imens kokte jeg spaghetti. Da den var ferdig finhakket jeg ruccola og blandet det sammen med litt smør inn i spaghettien. Og vips, god mat igjen! 

Tror vel han foretrakk dette over kjipe nudler. 

 

 

Så det er noe av det jeg har gjort i det siste. Jeg tenker som vanlig mye mat. Gudene vet hva vi skal spise ikveld. Jeg finner vel på et eller annet...

Norsk påske!

Selv om den nye utformingen på bloggen her kanskje er litt mer høst enn vår så liker jeg den veldig godt Det var på tide med en liten forandring, kanskje jeg til og med får lyst til å blogge innimellom! Jeg er jo en ussel blogger og for de som faktisk leser svadaet mitt så beklager jeg. De siste månedene har ikke vært så voldsomt inspirerende og har rett og slett ikke skjedd noe jeg har hatt lyst til å blogge og fortelle om. Men nå begynner det vel å lysne litt til sinns. Jeg tror det.

Nå sitter jeg hos mor og venter på mat; pølse og potetsalat. Så enkelt og så godt! Hvordan er det mulig egentlig? Har vært her siden tirsdag og fått slappet av og sovet ut. Jeg føler meg litt bedre innstilt til samlivet i England nå enn jeg var når jeg kom. Det skal ikke være lett sier de.

Den siste uka har jeg kost meg med mamma, storesøster, storebror og min kjære hormonelle nevø. Det har vært ultrakoselig og jeg gleder meg til august da det blir bryllup og forhåpentligvis utskeilser med søster.

Jeg hadde jo store planer om å treffe både den ene og den andre i påska, men det er lissom så vanskelig å få til. Her bor man jo midt i skauen og alt blir dyrt og langt og tungvint, spesielt i påska med helgedager overalt. Men fikk ihvertfall tatt et par koseturer til Ski storsenter hvor jeg brukte aldeles for mye penger igår. Men det er jo så gøy med nye klær nå som det er lyst og varmt!

Ellers har jeg ikke så mye å legge til, jeg tenkte bare jeg skulle si hei og at jeg lever. Ingen bilder denne gang, har ikke med meg ledningen til kameraet.

Snakkes plutselig!

'Jag kan aldrig nånsin leva förutan'

Alle bilder kan klikkes på for å se de større.



Plutselig så var det snø! Våknet torsdag morgen og det lå snø på bakken. I løpet av dagen ble det borte igjen. Fredag kveld begynte det plutselig å snø veldig og etter en times tid lå det tjukt lag på bakken og over biler og det som var. Tjoing og heiing kunne høres helt inn der vi satt. Til slutt fant vi ut at vi skulle gå tur i snøværet (dere kjenner jo meg), og jeg ville teste de nye støvlene mine.



Jeg snublet over et kultur-fenomen jeg ikke helt hadde tenkt over. Sikkert et tjue-tall folk var ute i bakgården til studentboligene her. Noen kastet snøballer, noen lagde snømenn mens andre bare sto og pratet og så på snøen. Kan ikke si jeg har opplevd noe lignende i Norge - barn stormer såklart ut og vil leke i snøen, men slik overbegeistring i den gemene hop er vel sjelden. Vi fortsatte turen på en runde i byen og det var ganske mange ute å gikk. Selv om det var fredagskveld så var majoriteten edru og kun ute for å gå i snøen antar jeg. Det var veldig moro å oppleve. Noe vi nordmenn tar fullstendig for gitt og de aller fleste ser på som et ork og en byrde gjorde her at folk brøt ut i gledesrop og koste seg. Gleden går nok over når snøen forsatt ligger og hverdagen begynner igjen på mandag (engelskmenn har ikke vinterdekk), men for nå er det bare til glede for de fleste. Og slik synes jeg absolutt det skal være! Finnes det noe vakrere enn snø?

Støvlene funker glimrende forresten! Var ute å gikk idag igjen, Callum ville skaffe seg varmere sko/støvler han også og jeg var såpass varm over hele meg at jeg svettet. Det skal sies at det ikke var spesielt kaldt. Rundt 0 tenker jeg. Men på Cal hørtes det ut som det var minst -10. Snodige folk, de engelskmennene.


Gatene har blitt pyntet til jul og det ser myyye bedre ut når det er snø ute. Var et fint juletre også men det var så sinnsykt mye folk at det var umulig å få et fint bilde av det. Tar det en dag det er stille i byen jeg.

Stakk en tur innom universitetsbiblioteket til Callum før vi gikk hjem. De hadde nemlig bøker som mitt universitet ikke haddde og som jeg trenger til samfunnsfagoppgaven jeg skal levere til uka. Så nå har jeg mer enn nok lesestoff igjen. Hurra? Har ikke fått tilbakemelding på lingvistikk-utkastene ennå. Tror det blir til uka eller begynnelsen av neste. På de to litteratur-utkastene jeg har levert så langt (vi skal levere tre til sammen, så velge to vi vil jobbe mer med og levere som endelige oppgaver i januar) har jeg fått masse positive tilbakemeldinger fra professoren. Han liker spesielt at jeg velger litt uvanlige temaer å skrive utifra. Han kalte den jeg leverte denne uken "fascinerende". Blir like stolt hver gang, det må jeg innrømme. Og Callum er flink også! Han fikk igjen en av oppgavene sine denne uka og hadde fått en B.


Sitter å lytter til Alanis Morrisette mens jeg venter på at en film skal lastes ned. Og selv om jeg vet at morgendagen må brukes til å lese dødskjedelige politiske bøker, og selv om jeg har verket i korsryggen i dagesvis uten å begrippe hvorfor, så må jeg vel si meg ganske fornøyd med livet for en gangs skyld. Det skyldes nok til dels at jeg har gått snart to uker på lykkepillene mine, til dels at jeg føler at jeg kanskje mestrer dette semesteret og helt klart i store trekk at jeg har en fantastisk kjæreste. Noen ganger føles det litt som om vi hadde hvetebrødsdager når han besøkte meg i Norge og nå har vi begynt et liv sammen som bare skal vare og utvikle seg. Høres det litt optimistisk ut? Vel, får være det en gang iblant òg!

Middagen idag måtte jeg bare ta bilde av forresten:

Ser den ikke pen ut!? Forrutenom den lysebrune gøgga, det er creme fraiche + soya saus og veldig godt, selv om det ikke ser sånn ut. Og vil bevise for mamma at jada, vi spiser sunt innimellom også!

Nå er det ikke lenge igjen til jul! Hurra!! Og der var filmen ferdig nedlastet.

Hadet!

'I swear it's not by choice'

Da har jeg begynt på lykkepiller igjen. Oppdaget etter at jeg allerede hadde tatt 10mg i et par dager at de gikk ut på dato i juli. Det går sikkert fiiiiint, begynner på 20mg om en ukes tid og de har ikke gått ut. Tror jeg. Jeg har ikke esken til de lenger. Gjør vel ingenting, kanskje jeg bare blir litt ekstra yr og lykkelig?

Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.

Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"

Men det gjør det ikke.

Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.

Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.

Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.

Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?


Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.

Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.

Hva tror dere lykke er?

'But now it's full of evil clowns'

Grusomt irriterende at bildene i det forrige innlegget har bestemt seg for å ikke funke helt plutselig. De vistes helt fint når jeg la dem inn, og hele den påfølgende dagen, så POFF! borte. Mulig jeg gidder å gjøre noe med det etterhvert, nå er det bare irriterende.

Ikveld er kvelden vi skal bestille flybilletter til Callums reise hit den 16. august og min enveis-billett til England. Blir plutselig litt mer håndfast. Eeeeek!

Callum har bursdag den 15. august og jeg skal bake kake til han kommer dagen etter. Jadda. Kakebaking er ikke akkurat min sterke side, derfor har jeg valgt meg ut noe som forhåpentligvis er like enkelt som jeg tror og sikkert er VELDIG godt: ostekake med sjokolade! (Håper nå han ikke sjekker bloggen, hm..) Har tenkt å lage den en gang eller to for å prøve meg frem og forsikre meg om at jeg ikke kommer til å føkke det opp. Stor mulighet for at jeg begynner å hylgrine om den ikke er heeeeelt perfekt til han ankommer. Vet også hva jeg skal gi ham i gave men DET skal jeg ikke si her sånn i tilfelle rottefelle. Glær mæ, bare fire uker igjen nå.

Har noen søte planer for livet i York! Jeg skal begynne på sånn vann-aerobic-sak, "Aquafit", som visstnok er veldig bra for oss stakkars gamle koner med leddskader o.l, og det strammer opp og er fint for formen. Hurra, kanskje man endelig får frem timeglassformen som skjuler seg under flesket innen skoleåret er omme! Callum har også uttrykt et visst ønske for å skaffe sykler. Selv om jeg og min brede bakpart er en smule skeptiske til å sykle til skolen istedet for å ta buss, så vet vi begge at dette har vi bare godt av og å sykle er absolutt ikke det verste her i verden. Og èn dag i uka er "date night" hvor vi går ut for å spise, eller lager til noe romlemantisk hjemme og finner på noe.

Har jeg nevnt at JEG GLEDER MEG!? Hihi, tenkte det var nødvendig å si det igjen.

Over til noe helt annet: Noen som har peiling på hva man kan gjøre med for myke negler? Trenger jeg kalk, jern, omega3, what? Hjelp!

'Du är en saga för god för att vara sann'

Sommeren er halvveis over og mer enn noengang ser jeg frem til høsten. Er ikke noe sommer-menneske i utgangspunktet; jeg er ikke glad i pesende varme dager, jeg har badedraktfobi og får nervesammenbrudd når noe lite og flyvende prøver å sikte seg inn på neseboret mitt. Som regel ser jeg frem til høstens farger, litt kjøligere dager og nytt skolepensum. I år ser jeg frem til alt det der, men det som gjør det så fantastisk er at jeg flytter til York.

Japp, det er et faktum. Den 1. september forlater jeg Norge ihvertfall for en stund for å bo sammen med min fantastiske guttemann i York. Jeg skal (endelig) ta ferdig Bacheloren min over to semester ved Norwegian Study Center som vi besøkte med klassen i 2008. Dette har selvfølgelig vært på gang lenge, jeg søkte og fikk opptak så tidlig som i mai men jeg har ikke hatt alle brikkene på plass før nå de siste dagene. Og da, endelig, føler jeg meg trygg nok til å rope til hele verden at jeg flytter til verdens beste by med verdens beste kjæreste!

Så jeg gleder meg ganske ufattelig til dette og tror faktisk at alt kommer til å gå bra. Jeg har fått godkjennelse fra Bø, noe som betyr at det jeg tar i York går rett inn i bacheloren min derfra, og jeg har fått innvilget studielån. Vi har fått en studentleilighet sammen gjennom Callum's studiested (York St. John om noen skulle undre) fra den 18. september som er helt nybygget og fantastiskt fin. Det eneste som er småkjipt er at vi som nevnt ikke kan flytte inn før den 18:de, så jeg må bo på en liten studenthybel alene i 12 dager først siden mitt semester begynner allerede den 6. september. Callum begynner ikke før den 21:ste. Men det er en minimal nedtur og jeg bryr meg særdeles lite siden jeg vet at fra og med den 18:de bor vi sammen og får sett hverandre hver dag! Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. Jeg elsker York, byen er akkurat passe stor, er ufattelig rik på historie og har en særpreget personlighet. Gleder meg til å komme meg langt langt bort og begynne på ny. Kjenner virkelig at et miljøskifte trengs veldig snart.

Den 16. august kommer Callum på besøk igjen og blir helt til vi reiser tilbake til England sammen den 1. september. Jeg gleeeeeeeder meg!!! Så selv om de siste par ukene har vært en prøvelse på grunn av både det ene og det andre, er jeg enormt lettet over at ting faktisk ser ut til å gå den rette veien for meg. Håper jeg kan få sett alle dere som jeg kommer til å savne før jeg reiser; Smooth-jentene, Marianne-tøsa, min kjære vakre søster, og flere andre. Vi kommer til Norge igjen til jul, så dere er ikke helt kvitt meg! Og jeg tar mer enn gjerne imot besøk i York. Det er absolutt ikke dyrt å reise dersom man velger Ryanair, og opphold skal vi alltid klare å få ordne. Velkommen skal du være!


York by night. Er det ikke vakkert?!

Får man ikke sove så får man vel blogge da! Sola er oppe, fuglene kvitrer og pus maser. Det blir nok dårlig med søvn nå ja.

God dag idag! Eller igår heter det vel. Torsdagen var uhyre slitsom, det er så kjedelig å ha dager som oppleves som en eneste stor knyttneve rett i mellomgulvet så du ikke greier puste, tenke eller kontrollere noe som helst. Fredag derimot var en rak motsetning!

Jeg satt ute på verandaen i hett solskinn, med musikk dundrende ut fra hybelen og bok i neven. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der å slappe av og nyte solskinnet. Og de gode impulsene det gir meg å lese. Har til og med fått et snev av farge på huden. JEG! Ja, jeg kan høre den lamslåtte stillheten dere alle sitter med ved forsøk på å forestille dere at Karen ikke er fullstendig likblek i skrivende stund. Nuvel, å skryte av at jeg har blitt noe brunere er vel å dra den litt langt, siden det såvidt er synlig et skille på brystet. Men det ER der, og hvis du myser inn i speilet så ser du det. Jeg lover.

Tror jeg har funnet ut at sommer kanskje ikke er så ille. Hvis du ser bort ifra allergien, og at jeg rett og sletter haaaaater å føle meg varm og svett, så er det ganske greit. Det er faktisk deilig med litt lys og farge endelig. Kanskje det er forelskelsen som har skylda...

Har sett to virkelig gode filmer idag. Vel, tre, men Juno har jeg sett ørten ganger før. Det er en av mine feel-good filmer som jeg bare må se innimellom.

Det som er interessant å snakke om er de to filmene jeg ikke hadde sett før. Jeg så først Julie & Julia, med Amy Adams og Meryl Streep. Den viser oss Julie, en frustrert, snart 30 år gammel kvinne som setter seg som mål å jobbe seg gjennom kjendiskokk Julia Child's kokebok - 524 oppskrifter på ett år. Det er en gigantisk "chick-flick", siden den handler om to damer, og mat. Kjærlighet til både maten, kokkekunsten og mennene deres. Det er en søt, om enn noe langtrukken film. Noe å slappe av til en søndagsettermiddag, eller kanskje for å få litt inspirasjon. Julie & Julia handler om det å sette seg mål, deadlines om du vil, om å finne det du virkelig føler lidenskap for i livet og å arbeide for å oppnå det. Filmen viser oss at en rekke tilfeldigheter, ørsmå beslutninger sammen med de store, er med på å forandre livene våre. Julia Child bestemte seg for å gå på kokkeskole for å ha noe å gjøre og fordi hun likte å spise. Hun møtte ved en tilfeldighet to damer som jobbet med å gi ut en kokebok og ble involvert i prosjektet. Julie på sin side forsøkte å finne på noe å blogge om for å få ut noe av frustrasjonen fra jobben og at hun er en mislykket forfatter. Etter forslag fra mannen sin tar hun fatt på kokkeprosjektet og vips... Det gir da et ørlite håp for andre forfatterspirer (uten at vi skal nevne navn her) at kanskje en dag, selv om det ikke er på horisonten akkurat nå. Filmen er forresten basert på den virkelige Julies bok, og er altså basert på TO sanne historier.

Den andre filmen var Brothers, en ganske ny film som gikk på norske kinoer tidlig i vår med Tobey Maguire, Jake Gyllenhaal og Natalie Portman. Jeg haddde utrolig lyst til å se denne på kino men kom aldri så langt. Selv om filmen vel er ganske annerledes fra det jeg forestilte meg så er jeg absolutt ikke skuffet.

Den er visst basert på den danske filmen Brødre, men den har jeg ikke sett. Tobey og Jake spiller to brødre, Sam og Tommy. Sam er marinesoldat og har vært i Afghanistan tidligere. I begynnelsen av filmen skal han sendes ut igjen, idet Tommy slippes ut av fengsel etter å ha ranet en bank. Det er mye menneskelighet i denne filmen, i forholdet mellom de to brødrene, mellom foreldrene og deres to sønner, og ikke minst i forhold til Sam og Grace (Portman) sine døtre. Det jeg liker så godt med filmen er den viser brutaliteten av krig og dens effekt på psyken til de soldatene som har opplevd fangenskap og tortur, uten at den fokuserer iherdig på 9/11 og det at vi har med amerikanske soldater. Garantert er det den danske filmens innflytelse som ligger til grunn her, og det er godt å se at de amerikanske filmskaperne har beholdt den lavmælte stemningen. Det at Sam blir tatt og holdt fange i Afghanistan og samtidig er amerikansk er en slags tilfeldighet som aldri blir tillagt noe særlig tyngde.

Jeg har alltid likt Tobey Maguire men i denne filmen blir jeg virkelig lamslått over hvor god han er. Hans opptreden er for meg så intens og forstyrrende at jeg blir litt satt ut og rystet. Jeg leste en anmeldelse i Film Magasinet hvor anmelderen kalte den en "skremmende bra film" og det er helt sant. SE DEN. Det er en krigsfilm som tar for seg menneskeligheten på en måte jeg er sikker på mange filmskapere misunner og skulle ønske de hadde klart tidligere.




Mens jeg snakker om film må jeg få slenge med et par linker til filmer jeg ser uhyre frem til:

• The Killer Inside Me med Casey Affleck (som er helt fantastisk om du ikke visste det allerede!) --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi275187481/

• Inception regissert av Christopher Nolan (The Prestige, The Dark Knight) og med Leonardo DiCaprio. Denne her ser jeg frem til som en liten unge. --> http://www.youtube.com/watch?v=z75o-F6ja2I Det er en slags Matrix tilstand... inni hodet ditt!

• Og sist men ikke minst, Buried, som har fått grusomt mye pepper og skepsis samtidig som den har en diger fanskare. Jeg er ihvertfall voldsomt nysjerrig --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi1796343577/

Ble langt det her gitt, så tror neppe det er mange som leser hele innlegget. MEN hvis du har kommet så her langt: Kristine, om du ikke allerede har sett det så måå du se Dr. Horrible's Sing-Along-Blog. http://www.bigvidpro.com/?v=ZCyZrh1hQ78zn72U4dlM-A Første "episode", se på den!



Ser på: Glee
Lytter til: "Hurt" - Johnny Cash

Hihi! Kjæresten kommer på besøk til bursdagen min ^^ Ankommer den 18 og drar igjen den 25. Bare en uke, men ååååååh som jeg gleder meg!!

Sitter her å kjeder meg. Gutten er på jobb, og jeg venter på vasketid. Mistenkelig tom for laken sånn plutselig. Så da blir det vask! Imorra er det jobbing, 17. mai også. Gruer meg til 17. mai, det forventes kaos i kafeen og jeg er ikke helt trygg der ennå. Menmen, det går sikkert. Mamma skal være der å hjelpe til også, jeg får trøste meg med det!

Mindre koselige nyheter er at jeg har nesten bestemt meg for å gi bort Niko. Jeg elsker pusegutten min, men det er et par problemer som begynner å bli vanskelig å overse. For det første er jeg jo voldsomt allergisk mot ham, det er ikke noe hyggelig. Har hele tiden vært bestemt på å overse det, så det er lissom ikke det største momentet. Men han er så rastløs... Når han er våken og jeg ikke orker å kose han (pga allergi eller at jeg mot formodning driver med noe annet), så går han frem og tilbake og mjauer høylytt. Han leker sjelden, han er bare rastløs. Så jeg får dårlig samvittighet og bekymrer meg for at han ikke har det bra. Han får masse kjærlighet og omsorg så sånn sett har han det fint, men... Jeg vil bare at pusen skal ha det bra =/ Ikke noe morsomt valg å ta det her, men jeg tenker mer og mer på det. Jeg vil selvfølgelig savne ham kjempemasse....

Nei, nå er det visst vasketid.

Jeg skal flytte, flytte, flytte, jeg skal flytteeeeeh!

Ikke langt. Fra blokk 10 til blokk 28 her oppe på Kringsjå, til min egen "leilighet" med eget kjøkken, bad og dusj! JAAA! Det er fortsatt ikke drømmen men vi nærmer oss! Selv om jeg må leve på luftsuppe og venteboller til jeg får meg jobb så håper jeg det er verdt det.

Flytter inn på torsdag (!).

Ting som får meg til å smile og gjør meg glad:

• Snø som knirker under føttene mine
• Å snuse dypt inn aromaen fra en varm kopp te
• God, hjemmelaget mat jeg selv har stått for
• En god film
• Pus som sier svakt "Prrrt!" når han sover
• Duften av regn på en vår- eller høstdag
• En skikkelig tørr kommentar
• Å grave meg dypt ned i rent sengetøy, med ren pysj, for å lese en bok jeg er glad i
• En uventet, genuin gest fra en venn
• Å være skikkelig barnslig med noen som ikke dømmer deg på grunn av det

Dagene går og jeg gjør ikke så mye fornuftig. Hva driver dere med?

Kjære NAV.

Vet dere egentlig hva dere driver med?

Var i møte med tiltakskonsulent Linn på tirsdag. "Hva tenker du om å begynne på jobbklubb?" spør hun. Vel, jeg har ikke noe valg, så jeg sier: "Det høres flott ut!" og smiler bredt. "Flott, da skal vi melde deg opp til enten førstkommende mandag eller mandag 23. Jeg ringer deg".

Jeg ble oppringt senere samme dag etter at jeg hadde kommet meg tilbake til Kringsjå (mitt NAV kontor ligger på Nydalen - to t-baner unna. Ikke veldig langt, men med venting tar ting tid) at jeg måtte komme tilbake å registrere meg i skranken. Yeah, right. Bestemte meg for å gjøre dette torsdag.

Torsdag stikker jeg bort og møter NAVs mest energiske ansatte som tydeligvis kastet ett blikk på meg og forutså en lysende fremtid innen NAVs niende sirkel. Uansett, etter EN TIME frem og tilbake så snur Lawrence (hans faktiske navn) seg mot meg med et bredt smil og forteller meg fornøyd at jeg kan komme på jobbklubb allerede dagen derpå og hoppe på kurset som begynte mandag 9. "Øh..." svarte jeg, noe som egentlig oppsummerer hele min deltagelse i den timeslange samtalen.

Torsdag kveld/natt er... ufattelig kjip. Jeg gjennomgår noe som ligner faretruende på sammenbruddet jeg hadde i Bø for rundt åtte-ni måneder siden, men av litt mildere art. Jeg sovner ikke før nærmere halv tre, våkner halv åtte med dundrende hodepine og helt sinnsykt hovne øyne. Jeg ringer folka som har med jobbklubb å gjøre og forklarer (noe vagt) at jeg heller begynner på mandag. Vedkommende er sekretær men sier at dette går sikkert finfint og skal be noen ringe meg iløpet at dagen så jeg har litt informasjon. Jeg blir oppringt en times tid senere. "Første uken er veldig viktig i dette opplegget så jeg ser helst at du er inkludert." Vel... Det er fredag. Siste dag i denne viktige uken. Hun vill jeg skal komme fra tolv. Unnskyld meg, kjære NAV arbeider, men hva er vitsen? Vil det ikke da være hundre ganger bedre at jeg starter på mandag og faktisk får med meg mer enn tre timer av den første O Så Viktige uken? Damen gir seg og sier jo, greit, kom på mandag da.

Senere på dagen etter at jeg har sluknet i feil ende av sengen med en hånd forstatt på laptoppen og ingen dyne (nei jeg tuller ikke) så ringer telefonen. Jeg rekker ikke ta den da jeg ikke kan finne brillene mine engang. Får tekstmelding fra tiltakskonsulent Linn:

"Hei Karen. Du er meldt på jobbklubb som starter 23.11. Du vil får skriftlig bekreftelse fra NAV angående dette."

...Kommuniserer dere i det hele tatt med hverandre? Jeg tar tilbake min tidligere analogi hvor NAV er som en mafiaorganisasjon. Hadde de vært mafia hadde de drept feil folk eller smuglet dop til feil sted eller gitt samme ordre til tre forskjellige mobsters på ulikt tidspunkt fordi det er NULL kommunikasjon.

Nei, dette er nok mer likt NAV:


Så nå er jeg usikker. Vil jeg få pepper av å ikke møte på mandag? Må jeg stå opp og ringe dem igjen? Jeg bør jo helt sikkert kontakte tiltakskonsulent Linn så fort som mulig, men mandag er jo det allerede litt sent. Hm. Jeg har gjerne en uke til hjemme for å få litt struktur på eksamenslesing og sånne ting først. Men føkker dette eventuelt med sos-søknaden min for desember? Jeg skal jo få kurspenger fra NAV for å gjennomføre dette. Får jeg ikke penger den 1.12 fra sos? Hva gjør jeg hvis ikke jeg får det? Jeg skal til Tønsberg den 1, og uka etter har jeg eksamener i Bø.

Argh. Dette hjelper ikke de stakkars nervene mine!

For noe svineri...

(Se Gina, jeg oppdaterer!)

Det er tydeligvis ikke noe annet på folks dagsorden enn å mase om svineinfluensa. Enten nyhetene som skriker om at "Nå er TRETTEN døde av influensaen!" eller hypokondere som maser om vaksinen eller de galningene som roper om at hele greia bare er løgn og bedrag.

Hvem er disse menneskene som ser slike ting som en konspirasjon? Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i tankegangen at dette bare er hets fra pilleprodusenter og diverse som vil omsette mer penger. Mor fortalte meg senest idag at hun skal vaksinere seg neste uke - til den enorme sum av 50 norske kroner. Ja, du skal se legemiddelbransjen gni seg i hendene.

Det er nok mulig at legemiddlene som er laget for å ta knus på denne influensaen allerede fantes og bare har blitt gitt et nytt navn og en litt høyere prislapp. Men hva med de hundrevis av ulike vitaminslag der ute? Eller tran? Eller smertestillende som varierer i pris på flere tikroner avhengig av hvem som har produsert dem? Det er ikke noe nytt at disse selskapene prøver å tjene penger på at vi er syke. Er det virkelig noe å hisse seg opp over så lenge du ikke blir syk og, eventuelt, dør?

Så er det en annen gruppe som plager meg litt mer. Og det er en veldig spesiell gruppe mennesker som setter seg imot influensavaksinen på grunnlag av at "ting er forutbestemt." Argumentet er "dør man så dør man". Uten tvil det mest sneversynte og idiotiske argumentet jeg har hørt på lang tid. Vil det da si at de ikke bruker belte i trafikken? For jeg mener, hvis de skal dø så dør de jo uansett, ikke sant? Er de også motstandere av cellegiftbehandling? HIV medisiner? For det er jo bare noe unaturlig "gift" som sprøytes inn i kroppen. Survival of the fittest, right?

Jeg er trofast tilhenger av naturlig seleksjon og tror at naturen har sine "kinks" for å holde befolkningstallet nede. Sult, krig, epidemier, joda, det er en naturlig del av det å være menneske og mye av det er kanskje naturens - eller Guds - måte å holde oss i sjakk på. Men det betyr da ikke at enkeltmennesker ikke skal kjempe. Det betyr vel ikke at vi skal vaske hendene rene av alt ansvar og sette oss ned, trekke glatt på skuldrene og si: "Det som skjer, det skjer".

Menneskets overlevelsesinstinkt er mulig noe svekket i og med at alt er så lett for oss nå. Det finnes alle slags hjelpemidler og medisiner som gjør at vi enten ikke blir syke, eller overvinner sykdommen som ellers kanskje ville tatt knekken på oss. Kan vi ikke da se trangen til å ta disse medisinene, ta bruk av hjelpemidlene, som en del av vårt moderne overlevelsinstinkt? Noen ganger hjelper det å gjøre alt vi kan for å overleve, og andre ganger virker det faktisk som om det bare "er meningen". Men å ikke kjempe?

Å ikke kjempe er å ikke være menneske.

Når alt er sagt (eller skrevet, om du vil) så velger jeg å ikke vaksinere meg. Jeg er ikke i faresonen, jeg er frisk og sunn (vel... frisk ihvertfall). Føler at jeg har et rasjonelt forhold til både sykdommen og vaksinen, noe som tydeligvis er mangelvare.


"On a long enough timeline, the survival rate for everyone drops to zero."