For et par uker siden bestemte jeg meg for et par ting, blant annet at jeg skulle gå på kino minst en gang i uka. Det koster cirka hundre kroner hver gang og det er hundre kroner jeg ikke bruker på tull og tøys i butikken om jeg bruker de på noe annet, noe jeg faktisk er veldig glad i. Forrige helg stakk jeg å så Alice in Wonderland, og denne helgen har det blitt hele to filmer; Shutter Island og Precious. Jeg hadde et gavekort fra jul så filmene har ikke kostet meg noe særlig ennå, og flott er det! Veldig forskjellige filmer og det føler jeg er passelig representativt for meg - min smak i film er bred og variert, likeså min smak når det gjelder musikk.
Alice in Wonderland er strengt tatt filmen jeg så mest frem til. Jeg er hardbarket Tim Burton fan og eier drøssevis av filmene hans, samt et enda større drøss av Johnny Depp sine filmer. Jeg hadde visse forventninger: jeg forventet at det skulle være en mer "voksen" utgave av historien, basert mer på American McGee's Alice enn Lewis Carroll's verk. Jeg forventet Burton's magi og krasse, melankolske humor. Jeg forventet den sedvanlige Depp-magien også.
Desverre fant jeg ikke mye av noen av delene. Magien til Burton var til stede i de fantastiske kulissene, kostymene og alt det andre visuelle. Det er en nydelig film å se på, om enn landskapene er bisarre så er de vakre. Men det var ikke mye karakter over filmen. Flate rollefigurer og enda flatere historie om et Wonderland (eller Underland som det visst har bitt hetende) som lider under borgerkrig på grunn av den onde røde dronningen og èn jente som det er forutsagt skal redde dem alle sammen. Det lukter litt for mye Narnia og litt for lite gothic fairy
tale etter min smak. Når Alice tar på seg rustningen sin ligner hun til og med ut som Peter fra Narnia, bare i feminin og mindre kongelig versjon.Kanskje det bare er meg:
Må nok sees for å se hva jeg mener men det virker iallefall på meg som om Burton har blitt presset av Disney til å gjøre hva som kunne vært en god, dyster og gotisk fortelling til noe som kun er laget for å inspirere barn og unge til å tro og føle at de kan klare alt bare de tror på seg selv. Flott at man vil gi barn og unge en confidence-boost men finnes det ikke allerede et fleng av filmer som gjør det samme, og mye bedre?Filmen bør for all del sees - visuelt er den helt fantastisk og Danny Elfman skuffer iallefall ikke meg når det kommer til stemningsfult score. Så lenge du er klar over at dette er Narnia på syre så blir du kanskje ikke fullt så skuffet som jeg ble. Og jeg nekter å kommentere dansen til Mad Hatter. Jeg velger å fortrenge det...
5/10
Shutter Island er veldig annerledes fra Alice. Regissert av Martin Scorsese og med Leonardo DiCaprio i tittelrollen var det nok til at jeg gledet meg som en unge. Tidligere samarbeid mellom karene har resultert i perler som The Aviator og The Departed og jeg kunne rett og slett ikke forestille meg at jeg ville bli skuffet. Og det ble jeg heller ikke, i det store og hele. I og med at filmen har twist ending er det vanskelig å si noe om den uten å forsnakke seg.
Det hele utspiller seg på 50-tallet ved et sinnsykehus slash fengsel utenfor kysten til Boston. Leo spiller en U.S Marshal (høyt-på-strå etterforsker/purk) som sammen med sin nye partner drar til Shutter Island for å etterforske en sak hvor en av fangene (eller 'pasientene') har rømt. Shutter Island er et fengsel for de som er kriminelt sinnsyke - det vil si at de er mordere og voldsmenn som er det fordi de er syke i hodet sitt. Psykiateren som driver stedet (spilt at sir Ben Kingsley) nekter å se på det som et fengsel, eller omtale de som oppholder seg der som noe annet enn pasienter.
Fra første stund er det mye mystikk, og filmen spiller seg ut som et gammeldags krim-drama med en kryptisk ledtråd, nervøse pasienter og et skummelt fyrtårn. I det hele så ser det ut som om Hollywood prøver å oppnå en slags regresjon; The Wolfman forsøkte også å strekke seg tilbake til klassiske og eldre knep for å oppnå en skummel, gotisk film. Jeg sier 'forsøkte', for det lyktes dem ikke å gjennomføre det.
Shutter Island lykkes mye bedre. Selv om det lett ble et virrvarr av tilbakeblikk og mistanker, så er teknikken noe ganske eget. Ikke på lenge har jeg sett en thriller som ikke tyr til blod og grusomheter for å skremme sitt publikum. Her har vi istedet en The Shining-aktig fuck-with-your-head thriller hvor du ikke er helt sikker på hva som er virkelig og hva som ikke er det; akkurat som hovedpersonen sliter med.
Jeg gleder meg til å se den igjen for å bedre legge merke til nyanser og hint, små grep som er gjort for å styre filmen fra èn historie til en helt annen. Det er visse momenter som er litt døve og lett kunne vært kuttet eller gjort bedre, men det gjør egentlig veldig lite når produktet i sin helhet fungerer såpass bra.
7/10 (med stor mulighet for å gå opp når jeg ser den igjen)
Jeg hadde planlagt å se Precious på lørdag eller søndag, som jeg har hatt lyst til å se siden jeg hørte om den på Oprah rett etter nyttår. Heldigvis går den ennå på Saga Kino, og mamma hadde lyst til å bli med. Kjempekoselig og jeg ble veldig overrasket når hun foreslo det. Etter filmen spanderte jeg Burger King - altfor mye mat i ett måltid!
Precious er historien om 16 år gamle Claireece Precious Jones, en afro-amerikansk jente fra Harlem som er gravid med sitt andre barn. Hvem faren er? Hennes egen far, Carl Jones. Hun sliter på skolen, sliter hjemme og sliter med å fortsette å leve. I årevis har hun blitt voldtatt av sin far og misbrukt på det groveste av sin mor, både seksuelt og fysisk. Moren går på sosialen og lyver til seg penger mens Precious får en sjanse til å gå på en annen skole hvor hun faktisk lærer noe.
Det er ikke mye jeg vil si, for jeg synes at absolutt alle bør se filmen og sier jeg for mye blir det emonsjonelle sjokket svekket. Som regel når jeg sier at en film fikk meg til å gråte mener jeg tårer i øynene og en diskret klump i halsen. Sjelden skjer det at en film får meg til å virkelig gråte: skjelvende underleppe, røde øyne og hikstende pust inkludert. Et par ganger spredte det seg et kollektivt snufs over kinosalen, og jeg hørte til og med en mann bak meg som slet seg gjennom de vanvittig sterke scenene.
Ingenting å utsette på skuespillerprestasjonene, spesielt hos Mary, moren til Precious. Sjelden ser man noe så ærlig og uhemmet som i hennes rollebeherskelse. Jeg vet ikke helt om jeg orker å lese boken, da jeg innbiller meg at den må være enda mer grusom. Precious er en sterk filmopplevelse og jeg anbefaler den til absolutt alle som har evnen til å ta visse ting seriøst, og takler å få hjerterøttene vridd og dratt i uten å måtte se på oversentimental suppe.
8/10
