Hei verden. Nesten to år siden sist.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette innlegget men som tittelen nevner så føler jeg at det er på tide å bryte stillheten som har regjert på denne bloggen. Jeg har også noe vanskelig å fortelle som jeg rett og slett ikke orker å repetere til alle som kanskje burde eller vil vite hva som foregår i livet mitt. Å skrive et innlegg og poste det på Facebook er utleverende men jeg tror kanskje lettere for mitt hjerte og sinn enn å måtte si de samme setningene igjen og igjen.
Den 27 november 2013 forandret livet mitt seg fullstendig. Cal, eller Callum, brøt forlevelsen og gjorde det slutt den kvelden og i de få ukene siden da har jeg bodd hos venner i Newcastle, pakket en koffert og 'flyttet' hjem til mamma i Norge for så å rømme til min søster i Sverige. Der sitter jeg nå på rommet til min nevø med Lady Gaga på Spotify og lurer på om jeg noen gang kommer til å kjenne at jeg hører hjemme igjen.
Aldri før har jeg følt et samlivsbrudd på denne måten. Smerten og sorgen er fysisk plagsom. Den første uken klarte jeg ikke å spise; enhver matbit gjorde at jeg ble uvel. Jeg kastet opp og led av en konstant hodepine på grensen til migrene. Hver eneste tanke gjorde at jeg følte det som om jeg ble revet istykker innvendig. Jeg ringte til mamma og hulket høylytt til halsen var sår og øynene hovne.
Idag, nesten nøyaktig tre uker etter, er ikke smerten like rå og hard. Sorgen påvirker meg ikke tjuefire timer i døgnet men i kortere perioder og med varierende intensitet. Jeg distraherer meg selv som best det går med data, spill og TV. Min elskede søsters nærvær hjelper også, men jeg har aldri vært et menneske som klarer å motta trøst og kjærlighet på en verdig måte.
Jeg har vært hos lege i Norge og fått nye tabletter da jeg har vært på de samme tablettene siden 2009. De magiske ordene "selvmordstanker" ble skrevet i papirene mine og sendt til distriktpsykologen så jeg får nok hjelp ganske raskt - men sikkert ikke før på nyåret. Jeg føler meg skremmende tom og umotivert. Ingenting betyr noe. Jeg spør hele tiden "hva er vitsen?" ut i tomrommet men får ingen svar som utgjør noen forskjell.
Følelsen av at noe eller noen har dødd er ikke til å kaste fra seg. Livet mitt var ikke rosenrødt men det var tryggt og kjent og inneholdt et menneske jeg elsket. Elsker. Tanken på at jeg aldri kommer til å se, ta på, lukte, føle denne mannen noen gang igjen skjærer som en kniv gjennom meg hver gang jeg tenker på ham.
Samtidig som dette tapet herjer i meg så henger den originale depresjonen igjen med tenner og klør. Jeg klarer ikke glede meg over noe i mer enn fem minutter av gangen. Jeg har ingen fremtidsutsikter som jeg har noen tro på eller motivasjon til å gjennomføre. Det evige "hva er vitsen?" eker i hodet.
Dersom jeg ikke svarer på meldinger eller klarer å holde en samtale gående så er det ikke fordi jeg ikke vil eller prøver på noen måte å være ubehagelig eller vanskelig eller uinteressert. Tomheten jeg føler er vanskelig å forklare, og vanskelig å leve med. Det er dager hvor jeg simpelthen ikke har ord i meg. Andre dager hvor jeg ikke klare å møte verden utenfor meg selv.
Nå vet dere, og selv om dere ikke kan forstå hvordan jeg har det, ikke egentlig, så håper jeg at dere kan akseptere og respektere sykdommen min mens den river i meg.
Den lange versjonen...
Som kjent for lesere av denne bloggen så har jeg slitt med depresjon i lang tid. Jeg mottok terapi og diagnosen dystymi i tidlig 2009 og har gått til og fra på anti-depressive tabletter siden. Utover sensommeren og tidlig høst i år så meldte depresjonen seg igjen, og denne gangen ganske plutselig og umiddelbart. Jeg forsto det egentlig ikke selv før en måned eller to hadde gått og jeg ble mer og mer tilbaketrukken og tom at det var riktig ille. Jeg gikk på tabletter i denne perioden men alikevel slo denne depresjonen meg hardt og brutalt. Samlivet med Cal ble så og si ikke-eksisterende mens jeg overlevde i en sfære av mistrivsel med meg selv og uten energi eller kraft til å gjøre noe som helst med det. Det ble ille. Jeg klarte ikke å motta kjærtegn og vred meg unna hver minste fysiske kontakt. Jeg orket ikke gjøre noe hjemme. Jeg satt oppe hele natten med data og TV og gikk å la meg i de små timene, sov hele dagen og gjentok mønsteret. Jeg klarte ikke gå ut i butikken og måtte få Cal til å gjøre alt slikt. Matlagning ble det så som så med og vi bestilte mye ferdigmat, og kiloene (og kvisene) meldte seg. Noe som ikke akkurat hjalp. Det destruktive mønsteret ble bare mer og mer inngrodd. Cal sa at jeg måtte legg om døgnrytmen og prøve å leve mer normalt, at han ikke visste hvordan han skulle takle at vi levde hver vår rytme på den måten. Jeg hørte ham og jeg forsto, men jeg klarte ikke å sette ord på hvorfor jeg gjorde det, og hvorfor det fortsatte.
Vi dro til Norge, til mamma, den 4 november. Depresjonen på dette tidspunktet var blitt såpass dyp at jeg ikke gledet meg over det i det hele tatt. Jeg klarte ikke å sette pris på å se de familiære ting, samværer med mamma, eller det å besøke mine favorittsteder i mitt kjære Oslo. Mot slutten hadde Cal og jeg en stor konfrontasjon ute i kulda. Jeg gråt, for første gang på mange mange måneder. Jeg innrømmet det jeg hadde tenkt i mitt stille sinn lenge men ikke klart å si høyt:
jeg vil dø. Da vi dro tilbake til England trodde og håpet jeg at han nå forsto. Jeg hadde lovet at jeg skulle lete etter hjelp. Etter en ukes tid med leting på internett og neglebiting for å bygge meg motet jeg trengte så ringte jeg til en psykiatrisk klinikk. Fikk time til telefonkonsultasjon som gikk veldig bra helt til jeg ble fortalt prisen. Mellom £75 og £100 for èn psykologtime. Opptil tusen kroner, med andre ord. Jeg tror det var fra da av at Cal begynte å tenke at det ikke var mulig å skaffe meg hjelp. Imens prøvde jeg å forsiktig komme tilbake til meg selv. Jeg kan ikke si jeg møtte noen overveldende suksess, men jeg begynte å endre sakte på døgnrytmen - stå opp rundt ti og ikke senere enn tolv. Det var dager hvor jeg klarte å lage middag, og til og med legge sammen klær. Disse små, ubetydelige tingene gjorde meg umåtelig stolt om jeg klarte å utføre de. Desverre så ikke Cal at jeg prøvde å gjøre endringer - såpass mye kom frem i løpet av samtalene som fulgte etter bruddet.
Han orket ikke å sloss mot sykdommen min lenger. Han vil føle på livet, puste frisk luft som ikke er tynget av problemer, klare seg selv og finne ut hva han vil. En del av meg forstår dette. Jeg vil heller ikke sloss mot sykdommen min lenger. Jeg, også, vil puste inn dypt og føle liv og lykke fylle meg fra topp til tå. Men jeg vil gjøre det sammen. Ikke alene. Han sier han elsker meg, men med neste hjerteslag kaster han meg ifra seg og tviholder på påstanden om at han ikke vil være i dette forholdet ett sekund til.
Jeg prøver desperat å ta en dag av gangen og ikke tenke på hva jeg har mistet.
