Too good to be true, det er meg

Så jadda. 

Joda. 

Var å snakka med Tim idag da, angående politikk utkastet. Og det var mer eller mindre som jeg lå våken halve natten å tenkte, at siste tredjedel var mest svada og at første halvdel var bra men må kuttes ned og komprimeres Mer jobb enn jeg kunne ønsket men ikke uventet. 

Det som derimot VAR uventet var at han spurte meg ut om bøkene jeg hadde brukt og forsikret seg tre-fire ganger om at Callum ikke hadde hjulpet med med oppgaven. Callum har ikke LEST oppgaven engang. Cal er jo engelsk og historie student. Og, ifølge Tim, er oppgaven for bra. Mistenkelig god, faktisk.

For. Bra. 

Seriøst? Oppgaver kan være for bra? Den var ny. 

Asså... Hva skal jeg gjøre med det? Jeg har skrevet den helt selv og ja, språket mitt er faktisk så bra. Må jeg skrive dårligere? Jeg vil jo ikke at folk som skal sette karakter på den faktisk kommer til å mistenke plagiat! Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med den informasjonen.

Hadde også siste samtale med litteratur-professoren angående tredje og siste utkast (endelig). To av de skal leveres inn til endelig vurdering og karaktersetting. Vi diskuterte hvilke to jeg burde levere inn og han fortalte meg at han likte nummer en og nummer tre. Han sa at de to var de to mest distinkte for hele terminen. Fjeset mitt så sånn ut: :D

Another Saturday, another Essay...

...skulle bloggtittelen være forrige lørdag, men det var alt jeg fikk til å skrive før jeg ble distrahert. Denne lørdagen hadde jeg ikke oppgave å skrive (leverte siste utkast fredag, HURRA) men gjorde noe minst like kjedelig: vasket klær. To maskiner, en innspurt før vi stikker av til jul. Har en maskin igjen med sengetøy og håndklær jeg tar på onsdag. Henge opp tøy er ganske sikkert det kjedeligste jeg vet om. Sant. Og jeg ville lett gått over lik for å ha min egen vaskemaskin. Det har jeg faktisk ikke hatt siden jeg bodde sammen med Morten i Mysen og det var i 2004 (!). Kunne kjøpt hus/leilighet og sovet på madrass og spist nudler rett fra kjelen i månedsvis om jeg bare hadde hatt vaskemaskin.

Har ikke blogget siden jeg har vært cirka superstressa angående de to siste innleveringene jeg hadde. Politikk var vanskeligere å skrive om enn jeg hadde antatt. Får tilbakemelding på den imorgen og kjenner jeg gru-gleder meg veeeeldig. Skal bli godt med litt tilbakemelding på det kaoset jeg følte jeg skrev, men jeg håper virkelig ikke jeg må skrive om store deler av den. River meg i håret og skriker. De andre innleveringene har jeg sålangt fått relativt gode tilbakemeldinger på, og det er fint! 

Onsdag 1 desember var vi som kjent på julebord. Det var ikke fullt så grusomt som jeg hadde innbilt meg. Var ganske fint faktisk. Fikk snakket litt med undervisere på et annet plan en tidligere, og til og med med folk i klassen. At Callum var med var helt garantert et enormt pluss. Regner med at jeg slappet av mer enn jeg hadde gjort ellers, og å ha med seg et nytt fjes trakk oppmerksomhet og samtaler. Så det var bra. Maten var i det store og hele bra også. Fikk nesten så mye vin vi ville, men jeg greier bare ikke å like vin. Jeg prøver! Jeg ble jo vant til smaken av øl etterhvert men ser ikke ut til at det samme skjer med vinen sånn med det første. 

Foto-sessjon før vi stakk til hotellet. Jeg ligner på mamma på ALLE bildene.

Churchill Hotel midt i en snøstorm!

Ellers kan jeg egentlig ikke rapportere voldsomt spennende ting. Nå er det tredje søndag i advent og jeg har ikke handlet en eneste julegave. Ikke har jeg penger å handle med heller. Callum driter visst i at vi ikke har penger og kjøper gaver til familien sin. Jeg skal prøve å skaffe noen til min jeg også, synes det er litt for jævlig at jeg aldri får gitt gaver. Tro det eller ei, jeg liker faktisk å gi bort ting, egoist eller ei. Er så pisslei å være fattig at dere aner ikke. Kan ikke unne meg selv noen verdens ting som ikke er absolutt nødvenig, og kan såvidt få skrapt sammen noe til andre. DET er vel den største skamfølelsen, egentlig. Men, får vel til noe, ihvertfall til de minste og slikt. 

Heldigvis stikker vi ihvertfall til Norge. Om ên uke!! Om en uke akkurat nå så sitter vi i varme gode stua til mamma. Jeg gleder meg som en drittunge. Det er rart når jeg tenker på det. Jeg hadde ikke samme hjemlengsel når jeg var i USA, men jeg var mindre lykkelig på den tiden enn jeg er nå. Savnet mamma og vante norske ting, men ikke på samme måte jeg gjør nå. Mamma og jeg har jo kommet nærmere hverandre siden den gang og det har definitivt noe å gjøre med det. Kanskje det er allderen også? Begynner å dra på åra, ikke lenge til 30 nå. Panikken sniker seg på innimellom. 

Hadde tenkt å skrive et innlegg om pelsindustrien, men føler egentlig at det har blitt gjort til døde og tviler på at det er fler enn meg som bryr seg så inderlig (av de som leser denne bloggen, mener jeg). Kanskje jeg gjør de alikevel. Følg med i spenning. Oppdaterer om hvordan tilbakemelding jeg får imorra uansett. Wish me luck.

Pent? Ikke voldsomt. Bilde fra Julies facebook.

'Jag kan aldrig nånsin leva förutan'

Alle bilder kan klikkes på for å se de større.



Plutselig så var det snø! Våknet torsdag morgen og det lå snø på bakken. I løpet av dagen ble det borte igjen. Fredag kveld begynte det plutselig å snø veldig og etter en times tid lå det tjukt lag på bakken og over biler og det som var. Tjoing og heiing kunne høres helt inn der vi satt. Til slutt fant vi ut at vi skulle gå tur i snøværet (dere kjenner jo meg), og jeg ville teste de nye støvlene mine.



Jeg snublet over et kultur-fenomen jeg ikke helt hadde tenkt over. Sikkert et tjue-tall folk var ute i bakgården til studentboligene her. Noen kastet snøballer, noen lagde snømenn mens andre bare sto og pratet og så på snøen. Kan ikke si jeg har opplevd noe lignende i Norge - barn stormer såklart ut og vil leke i snøen, men slik overbegeistring i den gemene hop er vel sjelden. Vi fortsatte turen på en runde i byen og det var ganske mange ute å gikk. Selv om det var fredagskveld så var majoriteten edru og kun ute for å gå i snøen antar jeg. Det var veldig moro å oppleve. Noe vi nordmenn tar fullstendig for gitt og de aller fleste ser på som et ork og en byrde gjorde her at folk brøt ut i gledesrop og koste seg. Gleden går nok over når snøen forsatt ligger og hverdagen begynner igjen på mandag (engelskmenn har ikke vinterdekk), men for nå er det bare til glede for de fleste. Og slik synes jeg absolutt det skal være! Finnes det noe vakrere enn snø?

Støvlene funker glimrende forresten! Var ute å gikk idag igjen, Callum ville skaffe seg varmere sko/støvler han også og jeg var såpass varm over hele meg at jeg svettet. Det skal sies at det ikke var spesielt kaldt. Rundt 0 tenker jeg. Men på Cal hørtes det ut som det var minst -10. Snodige folk, de engelskmennene.


Gatene har blitt pyntet til jul og det ser myyye bedre ut når det er snø ute. Var et fint juletre også men det var så sinnsykt mye folk at det var umulig å få et fint bilde av det. Tar det en dag det er stille i byen jeg.

Stakk en tur innom universitetsbiblioteket til Callum før vi gikk hjem. De hadde nemlig bøker som mitt universitet ikke haddde og som jeg trenger til samfunnsfagoppgaven jeg skal levere til uka. Så nå har jeg mer enn nok lesestoff igjen. Hurra? Har ikke fått tilbakemelding på lingvistikk-utkastene ennå. Tror det blir til uka eller begynnelsen av neste. På de to litteratur-utkastene jeg har levert så langt (vi skal levere tre til sammen, så velge to vi vil jobbe mer med og levere som endelige oppgaver i januar) har jeg fått masse positive tilbakemeldinger fra professoren. Han liker spesielt at jeg velger litt uvanlige temaer å skrive utifra. Han kalte den jeg leverte denne uken "fascinerende". Blir like stolt hver gang, det må jeg innrømme. Og Callum er flink også! Han fikk igjen en av oppgavene sine denne uka og hadde fått en B.


Sitter å lytter til Alanis Morrisette mens jeg venter på at en film skal lastes ned. Og selv om jeg vet at morgendagen må brukes til å lese dødskjedelige politiske bøker, og selv om jeg har verket i korsryggen i dagesvis uten å begrippe hvorfor, så må jeg vel si meg ganske fornøyd med livet for en gangs skyld. Det skyldes nok til dels at jeg har gått snart to uker på lykkepillene mine, til dels at jeg føler at jeg kanskje mestrer dette semesteret og helt klart i store trekk at jeg har en fantastisk kjæreste. Noen ganger føles det litt som om vi hadde hvetebrødsdager når han besøkte meg i Norge og nå har vi begynt et liv sammen som bare skal vare og utvikle seg. Høres det litt optimistisk ut? Vel, får være det en gang iblant òg!

Middagen idag måtte jeg bare ta bilde av forresten:

Ser den ikke pen ut!? Forrutenom den lysebrune gøgga, det er creme fraiche + soya saus og veldig godt, selv om det ikke ser sånn ut. Og vil bevise for mamma at jada, vi spiser sunt innimellom også!

Nå er det ikke lenge igjen til jul! Hurra!! Og der var filmen ferdig nedlastet.

Hadet!

Schoooool's out for SUMMAH!

Gid om det var så vel. Ja dette blir nok et kjedelig skole syt og klagg innlegg. Ikke bare oppramsing av ordtelling og slikt da, jeg lover. Så les videre, kjære venner!

I løpet av de siste 9 dagene har jeg levert tre oppgave-utkast. Igår hamret jeg ut den siste 2000 ords oppgaven på de 9 dagene i løpet av en dag for å klare å levere idag. Anbefales ikke. Fullstendig utslitt ramlet jeg i seng igår kveld og så på en hjernedød film før jeg måtte tvinge meg til å lese 4 noveller før skolen idag tidlig. Så etter jeg kom hjem fra skolen i ettermiddag erklærte jeg fridag for meg selv. Imorgen også. Også får jeg begynne på samfunnsfag oppgaven på fredag.

Neste onsdag, 1 desember, skal det være "christmas dinner" med klassen og lærerne. Har visst om det en stund nå men kviet meg litt for å ta en avgjørelse. Jeg spurte tidlig om Callum kunne være med og det var bare kanskje. Selve middagen, som vel er et slags julebord, blir dekket av NSC (Norwegian Study Center) for oss som går der. Det var ikke sikkert om de ville ha gjester. Og jeg ville ikke gå uten Callum. Jeg føler meg på ingen måte som en del av klassen. Innimellom gjør jeg vel det, litt. Men som regel føler jeg meg mest iveien og oversett. Jeg er ikke og har aldri vært og kommer aldri til å bli noe festmenneske og siden det er alpha omega når nordmenn skal "bli kjent" så sier det seg selv at jeg faller utenfor. Jeg finnes jo heller ikke kontaktsøkende men er alltid imøtekommende, blid og vennlig når noen først tar kontakt med meg, det vil jeg påstå. Joda, jeg forstår at jeg ikke er et enkelt menneske å komme innpå. Jeg er klar over at jeg er litt merkelig (på den "jøss, så stille og tilbaketrukken hun er da" måten og ikke den "jøss, tror du hun alltid går med rosa sokker på ørene?" måten), men er det noen grunn til å fullstendig eksludere meg? Jeg vet ikke. Mulig jeg er hypersensitiv og at det ikke er så ekstremt som jeg føler det, men tanken på å sitte ved et digert middagsbord å trykke sammen med folk jeg faktisk ikke kjenner i timesvis var mildt sagt ubehagelig.

Beck, koordinator for fordypningsstudentene ved NSC og en av professorene jeg skal ha neste år, tok meg fullstendig på senga idag når jeg printet ut oppgaven min før levering. Stammet ut at joda, vi kom. Og det var helt ok at Callum var med, bare han må betale for sitt måltid, som sier seg selv.

Jeg gruer meg ganske hjertlig og inderlig, men jeg har ihvertfall han med meg og det blir nok ikke så forferdelig og grusomt som jeg skal ha det til. Men å være ukomfortabel på den måten er noe jeg virkelig hater.

Over til noe annet - imorra skal vi få sett den nye Harry Potter og det gleder jeg meg til. Blir godt med litt kinokos, flere måneder siden sist.

Og det er vel det for denne gang!

'Mama I'm coming home'

Under en måned til jeg drar til mamman miiiiiin!!!!

'I swear it's not by choice'

Da har jeg begynt på lykkepiller igjen. Oppdaget etter at jeg allerede hadde tatt 10mg i et par dager at de gikk ut på dato i juli. Det går sikkert fiiiiint, begynner på 20mg om en ukes tid og de har ikke gått ut. Tror jeg. Jeg har ikke esken til de lenger. Gjør vel ingenting, kanskje jeg bare blir litt ekstra yr og lykkelig?

Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.

Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"

Men det gjør det ikke.

Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.

Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.

Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.

Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?


Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.

Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.

Hva tror dere lykke er?

But it hurts to be alive my friend

Pust...

Jeg er så sliten! Helt merkelig, i og med at jeg gjør cirka ingenting fysisk så lenge det ikke involverer sengehygge, hehe. Eller å henge klesvask. Noe mindre spennende fysisk aktivitet der. Men uansett - SLITEN!

Er på skolen fire dager i uka, er hjemme sent (cirka etter 17:00) to dager i uka. Attpåtil har jeg 5 oppgaver igjen å skrive - har levert èn - og mer enn nok å gjøre av lekser på en ukentlig basis. Mange i klassen sier at hadde de visst det her var så tøft hadde de nok ikke søkt. Og det er tøft. Ei jente i klassen lurte på om jeg var fullstendig sprø da jeg nevnte at jeg hadde søkt på vår kurset også. Hadde ikke gjort det igjen om de hadde betalt henne for det, sa hun.

Og jeg forstår pessimismen. I forhold til arbeidsmengden ved de fleste høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, er arbeidsmengden diger og læringskurven her veldig bratt. At vi har cirka 100 sider +/- å lese fra uke til uke, med oppgaver som hører til virker som en overdrivelse men ligger veldig tett opp om realiteten. I tillegg har vi romaner, noveller og dikt som skal leses mer eller mindre tidsnok før 17 desember og selvsagt semesteroppgaver.

Semesteroppgavene er de som tar knekken på de fleste av oss. Vi har 6 innleveringer i løpet av cirka 6 uker. Disse er bare utkast, men skal ligge på mellom 1500-2000 ord hver. Så skal vi renskrive fem av disse: to på 2250 ord hver i lingvistikk, to på 2500 ord hver i litteratur, og èn på 4500 ord i samfunnsfag. Disse fem skal alle være inne før 17 januar.

Arbeidsmengden er altså, uten å overdrive, gigantisk. Har en uke igjen før vi får en leseuke, og etter det har vi bare undervisning i ett fag. Det vil si, kun to dager på skolen, tre timer i uken. Mye mer tid til å konsentrere seg om oppgaver, og mer frihet til å disponere tiden selv. Det ser jeg virkelig frem til med lettelse. For ikke å snakke om hvor mye jeg gleder meg til uken i Norge. Har bestemt meg for at den ene uken skal jeg ha helt fri. Neste semester begynner nemlig 10 januar. Ble bittelitt paff når jeg leste det. Vi har tross alt fortsatt oppgaver å skrive, men alikevel begynner et nytt semester. Mye merkelig, men sånn er det jo bare.

Èn uke fri altså. Jeg skal være glad om jeg henger sammen til sommeren. Og da er jeg jo ferdig. F-E-R-D-I-G. Så deilig, tenker vel de fleste. Så skummelt, tenker derimot jeg. Men har mer enn nok å handskes med i mellomtiden.

Beklager at det ble veldig kjedelig å lese. Det er ikke så mye annet som opptar meg om dagen annet enn skriveskriveskoleskriveVILHAFERIEskriveslesesove. Idag har jeg transkribert ferdig til lingvistikken som professoren skal se på imorgen etter forelesning. Spurte om det var greit, for jeg føler at hele greia er gjort veldig veldig feil. Også har jeg vasket klær. Og nå står gulasj'en på plata og putrer.

Skal spises, sees film, og soves, før det er på'an igjen imorgen.

Et lite stykke Norge

Igår endelig lå en etterlengtet liten pakke i postboksen vår fra mamma'n min. Et lite stykke Norge samtidig som å være et lite stykke mamma:

O Herlige Ostehøvel!

Ble så glad når jeg åpnet den lille pakken og så mammas gamle blå ostehøvel inni. Den er liksom mer en akkurat en hvilkensomhelst ostehøvel. Er det ikke merkelig hvilke ting som gjør at man blir ufrivillig sentimental?

I helga skal vi bestille flybilletter hjem til gamlelandet. Antagelig blir vi i Norge i 10 dager, fra 19 desember til 29 desember. Etter da tar vi en hviledag hjemme i hybelen for så å farte opp til Durham igjen for å være der nyttårsaften. Blir litt rart å ikke sitte alene som jeg pleier. Både positivt og negativt kan jeg tro, asosial som jeg er!

Gleder meg til jula for første gang på mange år nå. Sånn skikkelig. Håper det ligger metervis med snø og er deilig kaldt (ikke for kaldt!). Skal kose meg glugg ihjel med kattepuser og mammakos og norsk mat og snop! Også blir det jo semesteroppgaveskriving mens vi er der, men det gjør ikke noe. Med en neve peppernøtter innenfor rekkevidde så går nok det lekende lett skal du se.

Snakker om semesteroppgaver så er det strengt tatt det jeg skal drive med i skrivende stund. Passerte 'Uinspirert' flere mil bak i svingen og ligger nå på den grufulle Tanketørke-sletta og vrir meg. Hadde det enda vært èn semesteroppgave!

Akk og ve.

Jeg skal bli flinkere til å oppdatere. Jeg lover. Farvel for nå!

'In this silent tide, we're driftwood passing by'

Det med å åpne bankkonto skulle ikke være lett. Først måtte jeg skaffe et brev fra Universitetet som bekreftet at jeg var meg og hvor jeg bodde. Når jeg så hadde det og kom tilbake noen dager senere, måtte jeg plutselig bestille time. Møtte opp idag klokken elleve men kontoen kunne likevel ikke åpnes. Hvorfor? Fordi på passet mitt var det bindestrek mellom navnene mine, og det var det ikke på brevet.

WHAT?

Seriøst. Av alle tullete grunner. Passet mitt har bilde, fødselsdato, personnummer, alt det stemte med informasjonen fra universitetet. Men pga en stakkarslig bindestrek som ikke hadde kommet med, så må jeg gjøre hele remsa på nytt. Det er så idiotisk at jeg vet ikke om jeg tar banken seriøst lenger. Jeg mener... En BINDESTREK. Jeg bruker ikke mellomnavnet mitt engang. Ingen gjør det. Argh.

Jaja. Idag er det ihvertfall heldigvis fredag. Noe så nydelig, å ha helg! Jeg vet egentlig ikke hvorfor denne uka har tatt all energien fra meg, men det har den virkelig. Kan ikke akkurat si at skolen har blitt noe enklere. Det er vanvittig mye å gjøre og selv om det føles bra å bli litt utfordret intellektuelt så er det fryktelig uvant. Så mye å gjøre hadde jeg ikke i Bø. Jeg håper inderlig at det går bra. Prøver å ikke stresse meg selv, men folk i klassen snakker heeeeele tiden om oppgaver og hvor mye de har lest i det og det faget og hva de skal skrive om til jul. Er ikke helt enkelt å holde hodet kaldt med fire-fem kaklende 40-50 åringer som maser om hvor vanskelig alt er.

Begynner å bli surt og ruskat i vinden her nå. Alikevel går engelske jenter (selv de som er tyngre enn meg) i åltrange topper og kort-kort, gjerne uten strømpebukse! Jeg begriper det altså ikke. Hva har engelskmenn imot varmt tøy?

Apropos ingenting, jeg ønsker meg norsk ostehøvel, takk.

Callum og jeg har det superbra. Jeg tror at selv om jeg fortsatt sliter med en del ting, helst tanker, så er jeg etter opplevelsene mine de siste to årene (sammenbrudd, terapi, etc) klar over hvor problemene ligger. Jeg er mer bevisst, og da også i stand til å forklare hvorfor jeg oppfører meg eller reagere på en viss måte på ulike ting. Det tror, og håper jeg, er en stor hjelp når det kommer til å leve sammen med meg. Callum er ihvertfall den snilleste og kjærligste gutten jeg kunne håpet på. Igår kveld når vi skulle sove holdt han rundt meg i mørket og sa; 'Tenk sånn her kommer vi til å ligge selv når vi er gamle og grå.' Det var kun ved en kraftanstrengelse at jeg ikke begynte å gråte. Han er så fin. Finest.


Nu skal jeg rydde litt her, og så skal vi ta helge-handelen når Callum er ferdig på skolen. På lørdag eller søndag håper jeg på å få kommet meg til frisør, har flisete, tørre og stygge tupper. Fikk bilag i posten fra en frisør i nærheten som tar 8 pund for en klipp! Det er under 80 kroner det! Tjohei sier jeg.

Får forresten nye briller om to ukers tid. Var hos Specsavers om onsdagen og tok synstest, og synet hadde forverret seg litt, men ikke voldsomt. Blir uansett deilig å få noe nytt på nesa. 45pund for innfatning + glass, 20 pund for undersøkelsen. Ikke dårlig synes nå jeg.

God helg!


P.S Er veldig hyggelig når dere kommenterer :)

Lurer litt på hvorfor alle menn jeg har kjent liker å ta laaaaange dusjer, og helst glovarme. Er det en manne-greie? Jeg synes mest at å dusje er kjedelig og et tiltak. Og jeg er av tanken at dusj skal være oppfriskende, og det er ikke glovarmt vann. Ikke iskaldt heller selvsagt, men har det gjerne kaldere enn varmere.

Lurer også på om jeg desperat trenger nye briller. Jeg føler at jeg ser skremmende dårlig uten de for tiden, og er så ofte svimmel og uvel. Vet man kan føle seg uvel av for sterke briller, men går det andre veien også? Noen som har peiling her?