Heh.
Jeg hadde liksom håpet at jeg skulle klare å være positiv nå som ferien har begynt, men det ser ikke slik ut. Er så dritt lei denne måneden, den har virkelig vært et helvete. Skulle egentlig til psykologen idag, men det har jeg ikke orket å komme meg til. Skal høre om jeg kan komme neste fredag istedet, siden jeg skal på konsert i Skien den lørdagen.. Gruer meg til å ringe. Føler meg allerede som en unnasluntrer og en taper. Kanskje jeg bare skal innse at jeg ER en unnasluntrer og en kjiping. Jeg hater det. Jeg HATER det men.. ugh. Glem det.
Får inntrykk av at mamma tror jeg ikke bekymrer meg. At jeg bare tar ting som en dans på roser og er carefree. Kunne ikke vært lengre fra sannheten. Men når jeg åpner kjeften blir jeg som regel fortalt at jeg ikke bør bekymre meg så mye, så jeg er heller stille. Sannheten er jo at jeg bekymrer meg HELE TIDEN og over ALT mulig. Men hva hjelper det å si det høyt?
Drit i. Jeg gidder ikke engang blogge det akkurat nå. Jeg får heller bare sitte her og bekymre meg mens jeg føler meg ussel.
onsdag 27. mai 2009
torsdag 21. mai 2009
onsdag 6. mai 2009
Som vanlig midt i eksamensangsten så går det ut over husarbeidet. Gardinen har hengt på snei ganske lenge nå uten at jeg har rettet på den. Niko kommer bare til å dra tak i den med en gang alikevel. Oppdaget manko på bestikk om søndagen. Var på tide med oppvask. Nå begynner det å gå utover sokke-beholdningen. Må prøve å få kloret tak i en vaskemaskin snart.
Eksamenslesingen går om mulig enda tregere nå enn i høst. Inntil for cirka to uker siden hadde jeg så godt som sluttet å bite negler. Hyperaktive nerver tok knekken på den fremgangen.
Får vel slenge meg til sengs, lang dag på biblioteket imorgen. Opptur: Potetsalat left-overs til lunsj. Hjemmelaget sådan :)
Eksamenslesingen går om mulig enda tregere nå enn i høst. Inntil for cirka to uker siden hadde jeg så godt som sluttet å bite negler. Hyperaktive nerver tok knekken på den fremgangen.
Får vel slenge meg til sengs, lang dag på biblioteket imorgen. Opptur: Potetsalat left-overs til lunsj. Hjemmelaget sådan :)
torsdag 9. april 2009
Har blitt "tagget" av Kristine, så here goes. Man skal altså finne sin sjette bildemappe og det sjette bildet i den mappa og klistre det i bloggen, og så tagge noen andre. Mitt bilde:
Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle.
----
Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.
Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.
Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.
Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.
Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.
Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.
Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.
Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.
Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.
Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.
Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.
(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)
All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify
Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!
I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal
And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.
Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle.
----
Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.
Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.
Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.
Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.
Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.
Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.
Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.
Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.
Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.
Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.
Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.
(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)
All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify
Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!
I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal
And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.
tirsdag 31. mars 2009
Da har jeg ikke vært på skolen hverken igår eller idag. Igår kan forsåvidt forsvares med at jeg glemte å sette på alarmen og sov aaaltfor lenge. Idag hadde jeg satt alarmen, men ignorerte den fullstendig.
Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".
Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.
Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".
Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.
fredag 20. mars 2009
Blah blah blah
Joda, så var det denne berømte oppdateringen som har glimret med sitt fravær i over en måned. Sånn går det når oppdatereren mangler inspirasjon, energi og evne til å gjøre noe som helst annet enn å være grønnsak på sofaen. Neida, jeg har ikke vært syk (selv om jeg har hatt en irriterende ømhet i halsen i to dager nå). Mye har skjedd uten at noe som helst har skjedd. Henger ikke på greip? Nei vel. La meg ta den relativt lange versjonen.
Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.
I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:
Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>
Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.
Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.
Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.
Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.
I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:
Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.
Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.
Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.
fredag 13. februar 2009
En mer fyldig oppdatering vil forekomme i løpet av morgendagen eller helgen, men jeg MÅ bare dele dette før det koker bort i internettubene:
http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=20121538
Star Trek korsett! HALLO! Litt rar, veldig dorky, men.. Vil haaaaa...!
http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=20121538
Star Trek korsett! HALLO! Litt rar, veldig dorky, men.. Vil haaaaa...!
torsdag 29. januar 2009
Idag da jeg gikk hjem fra skolen i 15-tiden virket alt utrolig tungt, trist og uoverkommelig. Jeg ringte mamma for litt trøst og for å prate bort veien hjem. Det er en kort vei, men av en eller annen grunn er den lille strekningen lang nok for VELDIG mange tanker å melde seg.
Uansett. Når jeg legger på med mamma er jeg nesten hjemme, men telefonen ringer øyeblikkelig idet jeg legger på. Viser seg å være en blomsterbutikk i Bø som har blomster til meg. Dama visste ikke hvor Bøgata 61 var, så jeg skynder meg hjem og venter utenfor. Hun gir meg en stooor pakket inn oppsats og sier det er et kort inni. Jeg gikk egentlig ut ifra at det var søs i Sverige som hadde kokt istand noe. Det er noe hun lett kunne finne på.
Men det var ikke fra søs.
Det var fra Renaldo i NYC. Neida, det er ingen romanse eller noe sånt, han ville bare minne meg på at det fantes mennesker her i verden som brydde seg. Det var så utrolig søtt, og oppsatsen er nydelig. It made my day. Uken! Se så fin:
Og på kortet sto det:
Jeg ble kjemperørt. Lenge siden jeg har blitt SÅ overrasket. :)
Imorgen kommer smoothie-gjengen sammen for første gang siden juni. Det blir kjempekoselig. Så blir det kakespising på lørdag, kino på søndag, så er det bare noen dager igjen så kommer mamma. Skal være med meg til Seljord når jeg skal til psyk den 9:ende. Gleder meg til hun kommer.
Det var den oppdateringen! Får prøve å sove om litt...
Uansett. Når jeg legger på med mamma er jeg nesten hjemme, men telefonen ringer øyeblikkelig idet jeg legger på. Viser seg å være en blomsterbutikk i Bø som har blomster til meg. Dama visste ikke hvor Bøgata 61 var, så jeg skynder meg hjem og venter utenfor. Hun gir meg en stooor pakket inn oppsats og sier det er et kort inni. Jeg gikk egentlig ut ifra at det var søs i Sverige som hadde kokt istand noe. Det er noe hun lett kunne finne på.
Men det var ikke fra søs.
Det var fra Renaldo i NYC. Neida, det er ingen romanse eller noe sånt, han ville bare minne meg på at det fantes mennesker her i verden som brydde seg. Det var så utrolig søtt, og oppsatsen er nydelig. It made my day. Uken! Se så fin:
Og på kortet sto det:
Jeg ble kjemperørt. Lenge siden jeg har blitt SÅ overrasket. :) Imorgen kommer smoothie-gjengen sammen for første gang siden juni. Det blir kjempekoselig. Så blir det kakespising på lørdag, kino på søndag, så er det bare noen dager igjen så kommer mamma. Skal være med meg til Seljord når jeg skal til psyk den 9:ende. Gleder meg til hun kommer.
Det var den oppdateringen! Får prøve å sove om litt...
lørdag 17. januar 2009
Så en nydelig film ikveld som jeg rett og slett bare snublet over når jeg zappet gjennom alle mine 7 kanaler.
"Stage Beauty" er et flott kostymedrama med Claire Danes (hun gjør faktisk en god innsats i denne filmen; jeg er som regel ikke vanvittig imponert men dette var bra saker) og han fyren fra Big Fish, Billy Crudup. Handlingen er lagt til 1600-tallets London hvor det var uhørt og forbudt at kvinner sto på en teaterscene og hvor menn altså spilte kvinneroller. Billy Crudup (for et merkelig etternavn forresten) spiller en mann som er en ganske stor teaterstjerne og har i årevis perfektert det å være en mann som spiller kvinner. Han er god, han er anerkjent, han er ørbittelitt homofil. Så har vi Maria, som gjerne ønsker å være skuespillerinne og får sjansen når kong Charles plutselig bestemmer seg å vri om på loven og gjør det forbudt for menn å spille kvinner, mens alle kvinner i England har lov å viste seg på en scene og kalle seg skuespillerinne.
Vår homofile venn har det ganske kjipt en god stund etter dette inntreffer, hele livet hans faller sammen. Han vet ikke lenger hva det er å være mann.
Det er en helt nydelig film om kjønnsroller og identitet. Det høres kanskje ikke fryktelig spennende ut men filmen er veldig gripende. Kostymene er også fantastiske.
Filmen har litt av "Shakespeare In Love" uten å være så sukkersøt, og litt av "The Libertine" uten å være så... vel, krass. Den er veldig veldig fin. Marit, du kommer til å elske den, det er jeg sikker på.
Forresten en annen film jeg plutselig kom på som er i alle fall litt i samme kategori er "Quills" hvor Geoffrey Rush (sikkert best kjent som Captain Barbossa nå om dagen) spiller Marquis de Sade, en fransk aristokrat som skrev sadomasokistiske romaner etc på 1700 tallet. Han ble buret inne på galehus. Tror ikke det er så mange som i det hele tatt har hørt om filmen, men den er absolutt verdt å se!
"Stage Beauty" er et flott kostymedrama med Claire Danes (hun gjør faktisk en god innsats i denne filmen; jeg er som regel ikke vanvittig imponert men dette var bra saker) og han fyren fra Big Fish, Billy Crudup. Handlingen er lagt til 1600-tallets London hvor det var uhørt og forbudt at kvinner sto på en teaterscene og hvor menn altså spilte kvinneroller. Billy Crudup (for et merkelig etternavn forresten) spiller en mann som er en ganske stor teaterstjerne og har i årevis perfektert det å være en mann som spiller kvinner. Han er god, han er anerkjent, han er ørbittelitt homofil. Så har vi Maria, som gjerne ønsker å være skuespillerinne og får sjansen når kong Charles plutselig bestemmer seg å vri om på loven og gjør det forbudt for menn å spille kvinner, mens alle kvinner i England har lov å viste seg på en scene og kalle seg skuespillerinne.
Vår homofile venn har det ganske kjipt en god stund etter dette inntreffer, hele livet hans faller sammen. Han vet ikke lenger hva det er å være mann.
Det er en helt nydelig film om kjønnsroller og identitet. Det høres kanskje ikke fryktelig spennende ut men filmen er veldig gripende. Kostymene er også fantastiske.
Filmen har litt av "Shakespeare In Love" uten å være så sukkersøt, og litt av "The Libertine" uten å være så... vel, krass. Den er veldig veldig fin. Marit, du kommer til å elske den, det er jeg sikker på.
Forresten en annen film jeg plutselig kom på som er i alle fall litt i samme kategori er "Quills" hvor Geoffrey Rush (sikkert best kjent som Captain Barbossa nå om dagen) spiller Marquis de Sade, en fransk aristokrat som skrev sadomasokistiske romaner etc på 1700 tallet. Han ble buret inne på galehus. Tror ikke det er så mange som i det hele tatt har hørt om filmen, men den er absolutt verdt å se!
søndag 11. januar 2009
Åh herreguuuud jeg vil ha disse:
http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=13581292
Er de ikke nydelige? Om jeg bare kunne gå på slike hæler da. *Sukk*
Bergljot var her i helga, fra fredag kveld til 12-slaget idag og det var kjempe koselig. Mye latter og kos synes jeg :) Taco på fredag og kinamat på lørdag, men stekt banan og iskrem så vi var så mette at vi såvidt orket å vralte oss hjem igjen, for ikke å snakke om å subbe ned til Erle noen timer etterpå. Jeg er fortsatt ubeskrivelig stolt over hvordan jeg klarte å te meg på kakeparty. For en med sterkt asosiale tendenser, og sterk sjenanse, så førte jeg meg strålende i selskap av relativt fremmede mennesker. (Synes jeg selv ihvertfall!)
Ikveld har jeg snakket med nevøen min på MSN og tatt god nytte av at han ser opp til meg og dyttet på ham både den ene og det andre holdninger om å være litt sær og like sære ting. Jeg fikk ham til og med interessert i Snorre Sturlasson! Nå har jeg lovet ham med 95% sikkerhet at jeg kommer til påske og skal bli der 10-12 dager (eller så lenge søs gidder å fø på meg heter det vel uten å være FOR frekk), så nå har jeg ikke noe valg. Jeg tror det er best jeg gjør det på den måten, så får jeg ikke snodd meg så lett ut av det pga mine psykiske duste-tendenser.
Når vi snakker om det skal jeg til DPS (distriktspsykolog) i Seljord første gang 9. februar. Gruer meg villt men jeg gleder meg selvfølgelig også på et vis. Jeg vil komme igang og ikke minst bli ferdig med det her.
Imorgen skal jeg ha Folkekultur fag for så å handle bøker. Jeg håper jeg skal kunne unngå å kjøpe så mange i år så jeg heller kan sette vekk litt penger og bruke det på ting jeg faktisk har lyst til, som for eksempel det her:
http://play-symphony.no/
Kanskje en ultimat nerde-greie men åååhhh jeg har så lyst at det brenner. For en opplevelse! Jeg har jo spilt og kjenner til alle spillene og figurene nevnt på siden, så jeg kan ikke se for meg annet enn at jeg hadde nytt det i fulle drag. Håper jeg får mulighet.
Da blir det en brå slutt. Så det såh.
http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=13581292
Er de ikke nydelige? Om jeg bare kunne gå på slike hæler da. *Sukk*
Bergljot var her i helga, fra fredag kveld til 12-slaget idag og det var kjempe koselig. Mye latter og kos synes jeg :) Taco på fredag og kinamat på lørdag, men stekt banan og iskrem så vi var så mette at vi såvidt orket å vralte oss hjem igjen, for ikke å snakke om å subbe ned til Erle noen timer etterpå. Jeg er fortsatt ubeskrivelig stolt over hvordan jeg klarte å te meg på kakeparty. For en med sterkt asosiale tendenser, og sterk sjenanse, så førte jeg meg strålende i selskap av relativt fremmede mennesker. (Synes jeg selv ihvertfall!)
Ikveld har jeg snakket med nevøen min på MSN og tatt god nytte av at han ser opp til meg og dyttet på ham både den ene og det andre holdninger om å være litt sær og like sære ting. Jeg fikk ham til og med interessert i Snorre Sturlasson! Nå har jeg lovet ham med 95% sikkerhet at jeg kommer til påske og skal bli der 10-12 dager (eller så lenge søs gidder å fø på meg heter det vel uten å være FOR frekk), så nå har jeg ikke noe valg. Jeg tror det er best jeg gjør det på den måten, så får jeg ikke snodd meg så lett ut av det pga mine psykiske duste-tendenser.
Når vi snakker om det skal jeg til DPS (distriktspsykolog) i Seljord første gang 9. februar. Gruer meg villt men jeg gleder meg selvfølgelig også på et vis. Jeg vil komme igang og ikke minst bli ferdig med det her.
Imorgen skal jeg ha Folkekultur fag for så å handle bøker. Jeg håper jeg skal kunne unngå å kjøpe så mange i år så jeg heller kan sette vekk litt penger og bruke det på ting jeg faktisk har lyst til, som for eksempel det her:
http://play-symphony.no/
Kanskje en ultimat nerde-greie men åååhhh jeg har så lyst at det brenner. For en opplevelse! Jeg har jo spilt og kjenner til alle spillene og figurene nevnt på siden, så jeg kan ikke se for meg annet enn at jeg hadde nytt det i fulle drag. Håper jeg får mulighet.
Da blir det en brå slutt. Så det såh.
Abonner på:
Innlegg (Atom)