"Courage does not always roar. Sometimes courage is the quiet voice at the end of the day saying, 'I will try again tomorrow'."
- Mary Anne Radmacher
Har blitt "tagget" av Kristine, så here goes. Man skal altså finne sin sjette bildemappe og det sjette bildet i den mappa og klistre det i bloggen, og så tagge noen andre. Mitt bilde:
Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle. ----
Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.
Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.
Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.
Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.
Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.
Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.
Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.
Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.
Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.
Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.
Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.
(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)
All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify
Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!
I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind
Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal
And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.
Da har jeg ikke vært på skolen hverken igår eller idag. Igår kan forsåvidt forsvares med at jeg glemte å sette på alarmen og sov aaaltfor lenge. Idag hadde jeg satt alarmen, men ignorerte den fullstendig.
Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".
Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.
Joda, så var det denne berømte oppdateringen som har glimret med sitt fravær i over en måned. Sånn går det når oppdatereren mangler inspirasjon, energi og evne til å gjøre noe som helst annet enn å være grønnsak på sofaen. Neida, jeg har ikke vært syk (selv om jeg har hatt en irriterende ømhet i halsen i to dager nå). Mye har skjedd uten at noe som helst har skjedd. Henger ikke på greip? Nei vel. La meg ta den relativt lange versjonen.
Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.
I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:
Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>
Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.
Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.
Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.
Idag da jeg gikk hjem fra skolen i 15-tiden virket alt utrolig tungt, trist og uoverkommelig. Jeg ringte mamma for litt trøst og for å prate bort veien hjem. Det er en kort vei, men av en eller annen grunn er den lille strekningen lang nok for VELDIG mange tanker å melde seg.
Uansett. Når jeg legger på med mamma er jeg nesten hjemme, men telefonen ringer øyeblikkelig idet jeg legger på. Viser seg å være en blomsterbutikk i Bø som har blomster til meg. Dama visste ikke hvor Bøgata 61 var, så jeg skynder meg hjem og venter utenfor. Hun gir meg en stooor pakket inn oppsats og sier det er et kort inni. Jeg gikk egentlig ut ifra at det var søs i Sverige som hadde kokt istand noe. Det er noe hun lett kunne finne på.
Men det var ikke fra søs.
Det var fra Renaldo i NYC. Neida, det er ingen romanse eller noe sånt, han ville bare minne meg på at det fantes mennesker her i verden som brydde seg. Det var så utrolig søtt, og oppsatsen er nydelig. It made my day. Uken! Se så fin:
Og på kortet sto det:
Jeg ble kjemperørt. Lenge siden jeg har blitt SÅ overrasket. :) Imorgen kommer smoothie-gjengen sammen for første gang siden juni. Det blir kjempekoselig. Så blir det kakespising på lørdag, kino på søndag, så er det bare noen dager igjen så kommer mamma. Skal være med meg til Seljord når jeg skal til psyk den 9:ende. Gleder meg til hun kommer.
Det var den oppdateringen! Får prøve å sove om litt...
Så en nydelig film ikveld som jeg rett og slett bare snublet over når jeg zappet gjennom alle mine 7 kanaler.
"Stage Beauty" er et flott kostymedrama med Claire Danes (hun gjør faktisk en god innsats i denne filmen; jeg er som regel ikke vanvittig imponert men dette var bra saker) og han fyren fra Big Fish, Billy Crudup. Handlingen er lagt til 1600-tallets London hvor det var uhørt og forbudt at kvinner sto på en teaterscene og hvor menn altså spilte kvinneroller. Billy Crudup (for et merkelig etternavn forresten) spiller en mann som er en ganske stor teaterstjerne og har i årevis perfektert det å være en mann som spiller kvinner. Han er god, han er anerkjent, han er ørbittelitt homofil. Så har vi Maria, som gjerne ønsker å være skuespillerinne og får sjansen når kong Charles plutselig bestemmer seg å vri om på loven og gjør det forbudt for menn å spille kvinner, mens alle kvinner i England har lov å viste seg på en scene og kalle seg skuespillerinne.
Vår homofile venn har det ganske kjipt en god stund etter dette inntreffer, hele livet hans faller sammen. Han vet ikke lenger hva det er å være mann.
Det er en helt nydelig film om kjønnsroller og identitet. Det høres kanskje ikke fryktelig spennende ut men filmen er veldig gripende. Kostymene er også fantastiske.
Filmen har litt av "Shakespeare In Love" uten å være så sukkersøt, og litt av "The Libertine" uten å være så... vel, krass. Den er veldig veldig fin. Marit, du kommer til å elske den, det er jeg sikker på.
Forresten en annen film jeg plutselig kom på som er i alle fall litt i samme kategori er "Quills" hvor Geoffrey Rush (sikkert best kjent som Captain Barbossa nå om dagen) spiller Marquis de Sade, en fransk aristokrat som skrev sadomasokistiske romaner etc på 1700 tallet. Han ble buret inne på galehus. Tror ikke det er så mange som i det hele tatt har hørt om filmen, men den er absolutt verdt å se!
Åh herreguuuud jeg vil ha disse:
http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=13581292
Er de ikke nydelige? Om jeg bare kunne gå på slike hæler da. *Sukk*
Bergljot var her i helga, fra fredag kveld til 12-slaget idag og det var kjempe koselig. Mye latter og kos synes jeg :) Taco på fredag og kinamat på lørdag, men stekt banan og iskrem så vi var så mette at vi såvidt orket å vralte oss hjem igjen, for ikke å snakke om å subbe ned til Erle noen timer etterpå. Jeg er fortsatt ubeskrivelig stolt over hvordan jeg klarte å te meg på kakeparty. For en med sterkt asosiale tendenser, og sterk sjenanse, så førte jeg meg strålende i selskap av relativt fremmede mennesker. (Synes jeg selv ihvertfall!)Ikveld har jeg snakket med nevøen min på MSN og tatt god nytte av at han ser opp til meg og dyttet på ham både den ene og det andre holdninger om å være litt sær og like sære ting. Jeg fikk ham til og med interessert i Snorre Sturlasson! Nå har jeg lovet ham med 95% sikkerhet at jeg kommer til påske og skal bli der 10-12 dager (eller så lenge søs gidder å fø på meg heter det vel uten å være FOR frekk), så nå har jeg ikke noe valg. Jeg tror det er best jeg gjør det på den måten, så får jeg ikke snodd meg så lett ut av det pga mine psykiske duste-tendenser.
Når vi snakker om det skal jeg til DPS (distriktspsykolog) i Seljord første gang 9. februar. Gruer meg villt men jeg gleder meg selvfølgelig også på et vis. Jeg vil komme igang og ikke minst bli ferdig med det her. Imorgen skal jeg ha Folkekultur fag for så å handle bøker. Jeg håper jeg skal kunne unngå å kjøpe så mange i år så jeg heller kan sette vekk litt penger og bruke det på ting jeg faktisk har lyst til, som for eksempel det her:
http://play-symphony.no/
Kanskje en ultimat nerde-greie men åååhhh jeg har så lyst at det brenner. For en opplevelse! Jeg har jo spilt og kjenner til alle spillene og figurene nevnt på siden, så jeg kan ikke se for meg annet enn at jeg hadde nytt det i fulle drag. Håper jeg får mulighet.
Da blir det en brå slutt. Så det såh.
Jeg har tenkt og tenkt. Burde jeg i det hele tatt skrive et blogginnlegg som omhandler meg på et så emosjonelt nivå at svært få personer her i verden er klar over hva som foregår? Eller bør jeg ikke, og fortsette å skrive og snakke om piss som ikke betyr noe? Jeg vet ikke hva som er riktig svar der, men nå sitter jeg engang her, har ingenting annet å foreta meg annet enn å gå og legge meg, noe jeg gruer meg til nesten hver kveld. Men et innlegg som dette klarer kanskje opp i tanker og undringer noen kanskje måtte ha om meg, selv om jeg egentlig ikke tror jeg er en person mange av dere går å tenker på noe særlig. Here goes.
Jeg er deprimert. Og jeg mener ikke "Urk, dette var en kjip dag/uke" eller denne mystiske vinter depresjonen jeg alltid hører så mye om. Nei, dette er full-fledged, straight-out depresjon. Selv om jeg ennå ikke har fått noen offisiell diagnose på noe slikt (da distriktpsykologens brev om jeg kan få noen å snakke med eller ikke lar vente på seg), så tar det ikke noen med doktor grad å forstå at noe er alvorlig galt med meg.
At jeg er en negativ person som generelt har et relativt dystert sinnelag er ikke noe nytt. At jeg er kynisk og usosial eller heller ingen nyhet. Disse tingene har identifisert meg så lenge jeg kan huske. Men det er noe med det siste halve året som har gjort ting merkbart vanskeligere å leve med. Kanskje til og med litt lenger enn det, jeg skriver ikke dagbok, så har ikke helt oversikt. Uansett.
Som nevnt har jeg lenge vurdert om jeg bør eller ikke bør skrive dette innlegget, og konflikten der - som jo ikke lyder som en akkurat konflikt når jeg skriver det ned - er arke-typisk for mitt hode. Conflict of interest som det så fint heter på engelsk (kom ikke på noe uttrykk på norsk med god flyt som tilsvarte) er vel ikke akkurat noe som er eksklusivt for meg, og jeg regner med at alle står overfor slikt i hverdagen. Hos meg har det kommet til et punkt hvor ALT blir en konflikt med meg selv. Jeg er ikke lenger kapabel til å ta avgjørelser uten å vri og vrenge på det dusintalls av ganger før jeg bestemmer meg, og da angrer jeg ofte i etterkant uansett hvis det er noe som er bittelitt viktig.
Og jeg mener ALT. Om jeg skal eller ikke skal gå på butikken den dagen blir plutselig en enorm diskusjon med meg selv i mitt hode, og timesvis kan gå forbi før jeg enten gir opp og blir inne, eller i ren frustrasjon tar på meg og går ut døra. Desverre er det ikke så lett å unnslippe seg selv og egne tanker - å forlate leiligheten betyr ikke at kranglefanten blir igjen hjemme og gir meg pusterom... hun blir med.
Det er vanvittig slitsomt og tapper meg ofte for mye krefter. Jeg blir så frustrert over meg selv at jeg har lyst til å sette i et enormt hyl for å overdøve tankene, og alikevel klarer jeg ikke å bare si til meg selv "Hold opp" og adlyde. Det er én ting jeg vil ha hjelp til når jeg først kommer meg til en terapeut.
Andre ting går på selvtillit. Jeg har så liten tro på meg selv at det er rett og slett sørgelig. Jeg klarer å ta et skritt tilbake å se at det er faktum, og at mye av det ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt, men jeg klarer ikke å endre det. Klarer ikke å gripe det an og vende det om, jeg aner ikke hvordan sånt foregår i praksis. Duste-tips som å stå foran speilet å si pene ting om seg selv hver morgen er ikke noe jeg ikke kommer til å gjøre dersom det ikke gjelder liv og død - mer praktiske, konkrete ting som jeg faktisk kan innbille meg hjelper hadde vært flott. Jeg er vanvittig lei av å konstant rakke ned på meg selv, undergrave ferdigheter og sammenligne meg selv med andre og deres situasjon for så å føle meg mislykket og udugelig fordi jeg ikke greier å oppnå det samme. Dette kan være helt jordnære ting, og ja, jeg er klar over at det alltid vil være noen som er bedre, annerledes enn meg, men hvorfor skal det være så vanskelig å bære?
Jeg skulle ønske jeg var utrustet til å strekke ut en hånd til folk og slippe dem inn. Generelt liker jeg ikke menneskeheten og jeg synes den gemene hop suger, men jeg takler ikke ensomheten som jeg engang gjorde. Men så innbiller jeg meg at jeg ikke har noe til felles med noen og at jeg sikkert har det mye koseligere alene så jeg slipper å føle meg brydd og anstrengt i selskap av halvt kjente mennesker, så da blir det sånn. Jeg kan ha de beste intensjoner - Trivial Pursuit kvelder i høst, noen? - men det er et eller annet som sperrer og blokkerer. Dette høres sikkert bare ut som halvtamme unnskyldninger, men for meg er det et reelt - og for tiden uoverkommelig - problem.
Hvorfor alt plutselig har blitt så tungt og vanskelig aner jeg ikke. Det har ikke skjedd noe fælt som skal tilsi at jeg skal bikke over stupet, men alikevel står jeg der å gynger og det føles mer og mer fristende å bare gi etter og la meg selv falle fremover. Katten min var syk i forrige uke og jeg var livredd for at han skulle dø. Hverdagen hadde blitt uendelig vanskeligere å takle selv uten det lille livet, sært som det kanskje er. Å ta mitt eget liv... har jeg aldri vurdert. Ikke før de siste par månedene. Det er ikke noe som kommer til å inntreffe så lenge mor er i live - jeg har fortsatt nok samvittighet og sympati i kroppen til å ville spare henne den smerten.
Alt dette høres kanskje melodramatisk og melankolsk, men det er min hverdag. Dagene som faktisk er positive opplevelser er så sjeldne at jeg blir helt overrasket når de intreffer. "Hey, kanskje jeg ikke er så syk alikevel!" tenker jeg med godt mot, men det endrer seg før jeg får snudd meg. Hele dager med positive inntrykk kan jeg ikke huske. Jeg er så sliten at jeg kan ikke beskrive det engang. Får jeg ikke hjelp snart mister jeg besinnelsen, jeg orker ikke mye lenger. Jeg vil så gjerne høre noen si: "Nei, du har det ikke godt med deg selv og selvfølgelig skal det ikke være sånn. Ja, vi kan hjelpe deg."
Og der har du det, I guess. Nå som jeg har skrevet ned alt er jeg ikke lenger så sikker på at dette var en god ide, men før jeg går inn i den debatten med meg selv skal jeg rett og slett bare trykke "Publiser Innlegg"...
Og fordi jeg ikke gidder å skrive om alt dette på norsk, og synes dere kan ha godt av litt engelsk ranting i hverdagen, ctrl+v'er jeg dette fra min engelske LJ hit.
You know, I never really bought into the whole New Year's craze. The resolutions you break after two or three weeks, the food, the parties, the fireworks. Maybe it's because I was raised in a single-parent household as the only child, and thus we never had family parties or could afford fireworks, so New Year's Eve was really just an evening with crappy television looking back at the year that had passed and envying the neighbors' kids for having a dad who brought out fireworks.
I think culture has damaged many of us, also when it comes to New Year's. Popular culture as a whole stresses that if you're not smooching someone at the stroke of midnight December 31st every year, you're a failure. You're also a failure if you're not at a fancy party surrounded by fancy friends and, of course, someone to smooch.
As a person with few friends and even fewer persons whom I willingly smooch, you can calculate how many of these parties I've been to. Let's just say I can count them on one hand. And really, I'm not all too envious. Unless you're already in a relationship, or with a friend with special benefits, you most likely end up kissing someone who you have never seen before and won't remember the features of in the morning (or afternoon) since you were shitfaced, and so was (s)he, and the kiss was really just poorly coordinated slobbering.
Nor do I envy people waking up on New Year's morning, January 1st of a new year, with a splitting headache, vomit breath and an upset stomach with minor memory loss and anxiety because you're not quite sure -who- you smooched last night and if it lead to something else. Eventually you check your wallet and see that you have spent quite more than you should on getting yourself so drunk you can't remember anything because, well, it's New Year's and you're supposed to. So January has to be stretched out on as little money as possible, making cup o' ramen your breakfast, lunch and dinner most days, rocking it on the weekends by treating yourself to a bagel with *gasp* butter. (For you students out there this might be normal to you, but to some this is quite horrifying, trust me).
I have spent most my New Year's Eves alone, or by the company of people out in cyberspace, and while I may wish that I too was successful with lots of friends and someone to smooch at midnight, I suppose it could be worse.
The myth that a New Year is something magical and fantastic is also something I scoff at. I'm not sure "Bah, humbug" can be stretched to apply for this celebration as well as Christmas. I don't have Scrooge on my IM contact list, so I suppose I have to live on without knowing, but I am inclined to call the whole thing humbug. The problems I had on December 31st will most likely still be a problem on January 1st, added to it a bit of a financial pinch which doesn't brighten things up. It doesn't matter how many years in a row I tell myself "This year things will be different", because life is pretty much the same every year with the most miniscule variations. I won't suddenly have all the things I wish for on January 1st, or have the means and know-how to acquire them, so even if I were all of a sudden motivated to struggle toward whatever goal I might set for myself simply because I hang a new calendar on the wall, doesn't mean that the year will be all that much greater.
2009 so far feels exactly like 2008, and as far as I know at least half of it will be spent in the exact same place as I am right now: with my ass firmly dug into the groove in the couch with the laptop on my lap and the cat snoozing next to me, considering all the things I rather should be doing than what I currently am doing.
Bah, humbug.
