Skulle kjøpe en tunika/kjoleting på H&M nettopp. 150,- svenske på salg. DET kan jeg unne meg. Sant? Vel. Prøvde Mastercard og det gikk ikke igjennom. Kjente det ilte i magen. Har brukt det litt vel mye i desember med julegaver og hele bøtteballetten, frem og tilbake jobbklubb (innimellom..), frem og tilbake Tomter, mat, regninger... Du forstår. Jeg regnet med at jeg hadde nådd grensen men å få det bekreftet var alikevel litt slitsomt kjente jeg. Tenkte på regningen(e) som helt sikkert ligger hjemme i postboksen og venter. Kjente jeg ble kald og varm i en bølge. Betalte med bankkortet og gikk videre. Tenkte at jeg vel burde sjekke kontoen.
246 kroner. Uten at kjolen har blitt trukket fra.
Kjente jeg ble kald. Hjertet ble sånn rart og skjelvent, om du vet hva jeg mener. Kom hjem til søs igjen. Skalv på handa.
Hjelp.
lørdag 9. januar 2010
onsdag 6. januar 2010
Sitter nå i Sverige hos min kjäre söster i Sverige(det ser dere kanskje på sproget? Kanske jag skulle försöka skriva på svenska med). Hur mysigt som helst att vara här med henne och sonen. Fast jag skulle önska jag kunde sluta tänka. Det sista nya är att undra sig om jag får kylskåpsplats nu när jag kommer til studenthemmet så sent. Suck.
Pratade med Ela i söndags. Hon skulle möta läkaren och en socialarbetare på måndag och lovade ringa mig på tisdag. Det gjorde hon inte. Fick ett mail:
Sedan jag läste det har jag suttit med klump i magen. Varför ringde hon inte? Har dom ändrat sig? Får jag inte komma? Och jag hade ju drömmar om at få vara där när han kom hem, fast jag är ju här nu fram tills tisdag 12:te. "Nya" regler för färdsel till USA (dvs ett år gammla) säger att man måste registrera sig online minst 72 timmar innan avresa. Man måste fylla in pass info blant annat. Så jag kan typ flyga TIDIGAST fredag 15:de. Varför plågar det med så jävligt?
Låg vaken till ungefär halv fem i morse tror jag. Fick inte sova hur mycket jag än försökte, bara låg och oroade mig. Gör det fortfarande. Jag hatar det här.
Hatar.
Fuck.
Nu ska vi ut i snön och gå promenad. Har hon inte ringt til 18 så ringer jag. Fan heller.
Sånn! Det var svensk. Sikkert masse feil, men endog. Toodles.
Pratade med Ela i söndags. Hon skulle möta läkaren och en socialarbetare på måndag och lovade ringa mig på tisdag. Det gjorde hon inte. Fick ett mail:
"Hi Karen lukasz will back home next Monday, I talk to you later. Ela"
Sedan jag läste det har jag suttit med klump i magen. Varför ringde hon inte? Har dom ändrat sig? Får jag inte komma? Och jag hade ju drömmar om at få vara där när han kom hem, fast jag är ju här nu fram tills tisdag 12:te. "Nya" regler för färdsel till USA (dvs ett år gammla) säger att man måste registrera sig online minst 72 timmar innan avresa. Man måste fylla in pass info blant annat. Så jag kan typ flyga TIDIGAST fredag 15:de. Varför plågar det med så jävligt?
Låg vaken till ungefär halv fem i morse tror jag. Fick inte sova hur mycket jag än försökte, bara låg och oroade mig. Gör det fortfarande. Jag hatar det här.
Hatar.
Fuck.
Nu ska vi ut i snön och gå promenad. Har hon inte ringt til 18 så ringer jag. Fan heller.
Sånn! Det var svensk. Sikkert masse feil, men endog. Toodles.
torsdag 31. desember 2009
Obligatorisk nyttårsinnlegg!
Jeg kan ikke si jeg er noe mer begeistret for konseptet "nyttårsaften" i år enn ifjor, så jeg sitter her foran PC'en i vant stil. Det plager meg mindre i år, kanskje fordi jeg har mer enn nok av annet å bekymre meg over enn sosiale forventinger. Forrige nyttårsaften tilbrakte jeg i Bø. Jeg satt med laptopen på fanget i den beinharde sofaen min og spilte Morrowind i timesvis mens jeg pratet med Lukasz på mikrofon. Lukasz er min eks i New York, som jeg aldri har kommet over. Nå har vi ikke sett hverandre siden den siste våren/sommeren 2007 og jeg klarer ofte å gå hele uker uten å tenke mer på ham enn andre jeg har kjent. Men ingen er som han. Selv om han sårer meg med sin sære oppførsel, som å isolere seg fullstendig og ikke høre fra seg på mange uker.
Ettermiddagen den 25 desember satt jeg daff i sofaen etter julemat og julemas og spilte Zelda. Kai (mor's kjæreste) var på jobb og mor spilte mahjong på nettet. Utover dagen sjekket jeg mailen. Det var fra Lukasz, etter en stillhet på nesten to måneder. Han ba meg kontakte Ela (hans tante i NY) for å be henne mate Doggie (vår katt). "Thanks, and sorry."
Umiddelbart stakk det i meg. Han hadde vel ikke...? Jeg stirret tomt på ordene i flere minutter før jeg fikk meg til å sende mail til Ela hvor jeg uttrykte min bekymring. Jeg klarte ikke å foreta meg noe som helst fornuftig den kvelden. Med klump i halsen søkte jeg på lokale nyhetssider i hans område. Det gikk nesten et døgn før jeg hørte noe. Jeg ble til slutt desperat og ringte henne.
Han hadde tatt 210 sovepiller.
Nå ligger han på sykehus, har gjort det siden han ble brakt inn. Det viser seg at jeg reddet livet hans ved å kontakte Ela - noe jeg ikke forventer at han kommer til å være takknemlig for med det første. Ting går bedre med ham, men han sitter på isolat med 24-timer vakt som følger med. Han har ingen telefonrettigheter så jeg får ikke snakket med ham. Ela er flink og ringer meg hver eneste dag etter at hun har besøkt ham og holder meg oppdatert. Så snart han er ute (det kan ta alt fra 2 uker til et par måneder...) så drar jeg dit. Ela håper hun får vite nærmere datoer på mandag så vi kan bestille billetter.
Denne siste uken i 2009 har uten tvil vært en av de hardeste året har bydd på. Og det har vært mange harde uker. Med terapi, Oslo-flytting, skuffelse, ensomhet, sosialhjelp og alt det vanlige krøllet man opplever i løpet av et år så har 2009 vært en av de værre jeg har opplevd enn så lenge. For å virkelig øse på med selvmedlidenhet så vil jeg si at det å komme til en slik avslutning som denne ikke er annet enn passende.
Samtidig som jeg er vanvittig bekymret, og frustrert fordi jeg ikke får snakket med ham, er jeg irritert på meg selv over at jeg tar sånn på vei. Vi er jo ikke sammen lenger, kommer sikkert aldri til å bli det igjen. Alikevel... To og et halvt år har gått og jeg er fortsatt like hengiven og forgapt. Idiot. Vi får se hvordan jeg føler når vi møtes igjen.
Så... Jeg vinker lettet farvel til år 2009 uten å egentlig ha noe videre håp om at 2010 bringer lykke og begeistring. Men det skal da noe til å toppe depresjonskurven i foregående år, så vi får vel se.
Godt nytt år, kids.
You think I'd leave your side baby?
You know me better than that
You think I'd leave down when your down on your knees?
I wouldn't do that.
I'll do you right when you're wrong
I-----ohhh, ohhh
If only you could see into me
oh, when your cold
I'll be there to hold you tight to me
When your on the outside baby and you can't get in
I will show you, your so much better than you know.
When your lost, when your alone and you can't get back again
I will find you, darling I'll bring you home.
If you want to cry
I am here to dry your eyes
and in no time you'll be fine.
You think I'd leave your side baby
You know me better than that.
You think I'd leave you down when your down on your knees
I wouldn't do that.
I'll do you right when you're wrong
I-----I, ohhhh, ohhh
If only you could see into me...
Oh when your cold
I'll be there
To hold you tight to me
Oh when your alone
I'l be there by your side baby.
Jeg kan ikke si jeg er noe mer begeistret for konseptet "nyttårsaften" i år enn ifjor, så jeg sitter her foran PC'en i vant stil. Det plager meg mindre i år, kanskje fordi jeg har mer enn nok av annet å bekymre meg over enn sosiale forventinger. Forrige nyttårsaften tilbrakte jeg i Bø. Jeg satt med laptopen på fanget i den beinharde sofaen min og spilte Morrowind i timesvis mens jeg pratet med Lukasz på mikrofon. Lukasz er min eks i New York, som jeg aldri har kommet over. Nå har vi ikke sett hverandre siden den siste våren/sommeren 2007 og jeg klarer ofte å gå hele uker uten å tenke mer på ham enn andre jeg har kjent. Men ingen er som han. Selv om han sårer meg med sin sære oppførsel, som å isolere seg fullstendig og ikke høre fra seg på mange uker.
Ettermiddagen den 25 desember satt jeg daff i sofaen etter julemat og julemas og spilte Zelda. Kai (mor's kjæreste) var på jobb og mor spilte mahjong på nettet. Utover dagen sjekket jeg mailen. Det var fra Lukasz, etter en stillhet på nesten to måneder. Han ba meg kontakte Ela (hans tante i NY) for å be henne mate Doggie (vår katt). "Thanks, and sorry."
Umiddelbart stakk det i meg. Han hadde vel ikke...? Jeg stirret tomt på ordene i flere minutter før jeg fikk meg til å sende mail til Ela hvor jeg uttrykte min bekymring. Jeg klarte ikke å foreta meg noe som helst fornuftig den kvelden. Med klump i halsen søkte jeg på lokale nyhetssider i hans område. Det gikk nesten et døgn før jeg hørte noe. Jeg ble til slutt desperat og ringte henne.
Han hadde tatt 210 sovepiller.
Nå ligger han på sykehus, har gjort det siden han ble brakt inn. Det viser seg at jeg reddet livet hans ved å kontakte Ela - noe jeg ikke forventer at han kommer til å være takknemlig for med det første. Ting går bedre med ham, men han sitter på isolat med 24-timer vakt som følger med. Han har ingen telefonrettigheter så jeg får ikke snakket med ham. Ela er flink og ringer meg hver eneste dag etter at hun har besøkt ham og holder meg oppdatert. Så snart han er ute (det kan ta alt fra 2 uker til et par måneder...) så drar jeg dit. Ela håper hun får vite nærmere datoer på mandag så vi kan bestille billetter.
Denne siste uken i 2009 har uten tvil vært en av de hardeste året har bydd på. Og det har vært mange harde uker. Med terapi, Oslo-flytting, skuffelse, ensomhet, sosialhjelp og alt det vanlige krøllet man opplever i løpet av et år så har 2009 vært en av de værre jeg har opplevd enn så lenge. For å virkelig øse på med selvmedlidenhet så vil jeg si at det å komme til en slik avslutning som denne ikke er annet enn passende.
Samtidig som jeg er vanvittig bekymret, og frustrert fordi jeg ikke får snakket med ham, er jeg irritert på meg selv over at jeg tar sånn på vei. Vi er jo ikke sammen lenger, kommer sikkert aldri til å bli det igjen. Alikevel... To og et halvt år har gått og jeg er fortsatt like hengiven og forgapt. Idiot. Vi får se hvordan jeg føler når vi møtes igjen.
Så... Jeg vinker lettet farvel til år 2009 uten å egentlig ha noe videre håp om at 2010 bringer lykke og begeistring. Men det skal da noe til å toppe depresjonskurven i foregående år, så vi får vel se.
Godt nytt år, kids.
You think I'd leave your side baby?
You know me better than that
You think I'd leave down when your down on your knees?
I wouldn't do that.
I'll do you right when you're wrong
I-----ohhh, ohhh
If only you could see into me
oh, when your cold
I'll be there to hold you tight to me
When your on the outside baby and you can't get in
I will show you, your so much better than you know.
When your lost, when your alone and you can't get back again
I will find you, darling I'll bring you home.
If you want to cry
I am here to dry your eyes
and in no time you'll be fine.
You think I'd leave your side baby
You know me better than that.
You think I'd leave you down when your down on your knees
I wouldn't do that.
I'll do you right when you're wrong
I-----I, ohhhh, ohhh
If only you could see into me...
Oh when your cold
I'll be there
To hold you tight to me
Oh when your alone
I'l be there by your side baby.
fredag 13. november 2009
Kjære NAV.
Vet dere egentlig hva dere driver med?
Var i møte med tiltakskonsulent Linn på tirsdag. "Hva tenker du om å begynne på jobbklubb?" spør hun. Vel, jeg har ikke noe valg, så jeg sier: "Det høres flott ut!" og smiler bredt. "Flott, da skal vi melde deg opp til enten førstkommende mandag eller mandag 23. Jeg ringer deg".
Jeg ble oppringt senere samme dag etter at jeg hadde kommet meg tilbake til Kringsjå (mitt NAV kontor ligger på Nydalen - to t-baner unna. Ikke veldig langt, men med venting tar ting tid) at jeg måtte komme tilbake å registrere meg i skranken. Yeah, right. Bestemte meg for å gjøre dette torsdag.
Torsdag stikker jeg bort og møter NAVs mest energiske ansatte som tydeligvis kastet ett blikk på meg og forutså en lysende fremtid innen NAVs niende sirkel. Uansett, etter EN TIME frem og tilbake så snur Lawrence (hans faktiske navn) seg mot meg med et bredt smil og forteller meg fornøyd at jeg kan komme på jobbklubb allerede dagen derpå og hoppe på kurset som begynte mandag 9. "Øh..." svarte jeg, noe som egentlig oppsummerer hele min deltagelse i den timeslange samtalen.
Torsdag kveld/natt er... ufattelig kjip. Jeg gjennomgår noe som ligner faretruende på sammenbruddet jeg hadde i Bø for rundt åtte-ni måneder siden, men av litt mildere art. Jeg sovner ikke før nærmere halv tre, våkner halv åtte med dundrende hodepine og helt sinnsykt hovne øyne. Jeg ringer folka som har med jobbklubb å gjøre og forklarer (noe vagt) at jeg heller begynner på mandag. Vedkommende er sekretær men sier at dette går sikkert finfint og skal be noen ringe meg iløpet at dagen så jeg har litt informasjon. Jeg blir oppringt en times tid senere. "Første uken er veldig viktig i dette opplegget så jeg ser helst at du er inkludert." Vel... Det er fredag. Siste dag i denne viktige uken. Hun vill jeg skal komme fra tolv. Unnskyld meg, kjære NAV arbeider, men hva er vitsen? Vil det ikke da være hundre ganger bedre at jeg starter på mandag og faktisk får med meg mer enn tre timer av den første O Så Viktige uken? Damen gir seg og sier jo, greit, kom på mandag da.
Senere på dagen etter at jeg har sluknet i feil ende av sengen med en hånd forstatt på laptoppen og ingen dyne (nei jeg tuller ikke) så ringer telefonen. Jeg rekker ikke ta den da jeg ikke kan finne brillene mine engang. Får tekstmelding fra tiltakskonsulent Linn:
...Kommuniserer dere i det hele tatt med hverandre? Jeg tar tilbake min tidligere analogi hvor NAV er som en mafiaorganisasjon. Hadde de vært mafia hadde de drept feil folk eller smuglet dop til feil sted eller gitt samme ordre til tre forskjellige mobsters på ulikt tidspunkt fordi det er NULL kommunikasjon.
Nei, dette er nok mer likt NAV:
Så nå er jeg usikker. Vil jeg få pepper av å ikke møte på mandag? Må jeg stå opp og ringe dem igjen? Jeg bør jo helt sikkert kontakte tiltakskonsulent Linn så fort som mulig, men mandag er jo det allerede litt sent. Hm. Jeg har gjerne en uke til hjemme for å få litt struktur på eksamenslesing og sånne ting først. Men føkker dette eventuelt med sos-søknaden min for desember? Jeg skal jo få kurspenger fra NAV for å gjennomføre dette. Får jeg ikke penger den 1.12 fra sos? Hva gjør jeg hvis ikke jeg får det? Jeg skal til Tønsberg den 1, og uka etter har jeg eksamener i Bø.
Argh. Dette hjelper ikke de stakkars nervene mine!
Vet dere egentlig hva dere driver med?
Var i møte med tiltakskonsulent Linn på tirsdag. "Hva tenker du om å begynne på jobbklubb?" spør hun. Vel, jeg har ikke noe valg, så jeg sier: "Det høres flott ut!" og smiler bredt. "Flott, da skal vi melde deg opp til enten førstkommende mandag eller mandag 23. Jeg ringer deg".
Jeg ble oppringt senere samme dag etter at jeg hadde kommet meg tilbake til Kringsjå (mitt NAV kontor ligger på Nydalen - to t-baner unna. Ikke veldig langt, men med venting tar ting tid) at jeg måtte komme tilbake å registrere meg i skranken. Yeah, right. Bestemte meg for å gjøre dette torsdag.
Torsdag stikker jeg bort og møter NAVs mest energiske ansatte som tydeligvis kastet ett blikk på meg og forutså en lysende fremtid innen NAVs niende sirkel. Uansett, etter EN TIME frem og tilbake så snur Lawrence (hans faktiske navn) seg mot meg med et bredt smil og forteller meg fornøyd at jeg kan komme på jobbklubb allerede dagen derpå og hoppe på kurset som begynte mandag 9. "Øh..." svarte jeg, noe som egentlig oppsummerer hele min deltagelse i den timeslange samtalen.
Torsdag kveld/natt er... ufattelig kjip. Jeg gjennomgår noe som ligner faretruende på sammenbruddet jeg hadde i Bø for rundt åtte-ni måneder siden, men av litt mildere art. Jeg sovner ikke før nærmere halv tre, våkner halv åtte med dundrende hodepine og helt sinnsykt hovne øyne. Jeg ringer folka som har med jobbklubb å gjøre og forklarer (noe vagt) at jeg heller begynner på mandag. Vedkommende er sekretær men sier at dette går sikkert finfint og skal be noen ringe meg iløpet at dagen så jeg har litt informasjon. Jeg blir oppringt en times tid senere. "Første uken er veldig viktig i dette opplegget så jeg ser helst at du er inkludert." Vel... Det er fredag. Siste dag i denne viktige uken. Hun vill jeg skal komme fra tolv. Unnskyld meg, kjære NAV arbeider, men hva er vitsen? Vil det ikke da være hundre ganger bedre at jeg starter på mandag og faktisk får med meg mer enn tre timer av den første O Så Viktige uken? Damen gir seg og sier jo, greit, kom på mandag da.
Senere på dagen etter at jeg har sluknet i feil ende av sengen med en hånd forstatt på laptoppen og ingen dyne (nei jeg tuller ikke) så ringer telefonen. Jeg rekker ikke ta den da jeg ikke kan finne brillene mine engang. Får tekstmelding fra tiltakskonsulent Linn:
"Hei Karen. Du er meldt på jobbklubb som starter 23.11. Du vil får skriftlig bekreftelse fra NAV angående dette."
...Kommuniserer dere i det hele tatt med hverandre? Jeg tar tilbake min tidligere analogi hvor NAV er som en mafiaorganisasjon. Hadde de vært mafia hadde de drept feil folk eller smuglet dop til feil sted eller gitt samme ordre til tre forskjellige mobsters på ulikt tidspunkt fordi det er NULL kommunikasjon.
Nei, dette er nok mer likt NAV:
Så nå er jeg usikker. Vil jeg få pepper av å ikke møte på mandag? Må jeg stå opp og ringe dem igjen? Jeg bør jo helt sikkert kontakte tiltakskonsulent Linn så fort som mulig, men mandag er jo det allerede litt sent. Hm. Jeg har gjerne en uke til hjemme for å få litt struktur på eksamenslesing og sånne ting først. Men føkker dette eventuelt med sos-søknaden min for desember? Jeg skal jo få kurspenger fra NAV for å gjennomføre dette. Får jeg ikke penger den 1.12 fra sos? Hva gjør jeg hvis ikke jeg får det? Jeg skal til Tønsberg den 1, og uka etter har jeg eksamener i Bø.
Argh. Dette hjelper ikke de stakkars nervene mine!
torsdag 12. november 2009
Jobbklubb imorra. Gruer meg til å stå opp og komme meg dit i tide.
Sitter med "nyvaskede" kosebukser på som fortsatt gir en eim av kattepiss. Jeg blir så jævlig oppgitt av sånne ting - her bruker jeg tid og penger på å vaske men det blir ikke rent? For ikke å snakke om at jeg hadde klær i tørketrommel i over en time på EKSTRA TØRT men når jeg tok det ut var det fortsatt like fuktig som når jeg puttet det inn. 15 kroner rett i dass.
Sånne ting... jeg blir så oppgitt. Og lei. Også er det folk som bryr seg med matlagingen min. Også er det folk som stjeler tørkestativer så jeg må henge klær rundt hele rommet på et eller annet vis for å bli tørt. For ja, tørketrommel funker jo tydeligvis ikke.
Også har jeg ingen som bryr seg. Ingen som spør om det går bra som virkelig vil vite om det gjør det eller ikke. Men de spør fordi det er sånt man gjør. Det er like naturlig som å si hei.
Nei. Det går ikke bra.
Jeg har en overveldende trang til å forsvinne. Det er skremmende.
Hjelp meg, for faen. HJELP.
Sitter med "nyvaskede" kosebukser på som fortsatt gir en eim av kattepiss. Jeg blir så jævlig oppgitt av sånne ting - her bruker jeg tid og penger på å vaske men det blir ikke rent? For ikke å snakke om at jeg hadde klær i tørketrommel i over en time på EKSTRA TØRT men når jeg tok det ut var det fortsatt like fuktig som når jeg puttet det inn. 15 kroner rett i dass.
Sånne ting... jeg blir så oppgitt. Og lei. Også er det folk som bryr seg med matlagingen min. Også er det folk som stjeler tørkestativer så jeg må henge klær rundt hele rommet på et eller annet vis for å bli tørt. For ja, tørketrommel funker jo tydeligvis ikke.
Også har jeg ingen som bryr seg. Ingen som spør om det går bra som virkelig vil vite om det gjør det eller ikke. Men de spør fordi det er sånt man gjør. Det er like naturlig som å si hei.
Nei. Det går ikke bra.
Jeg har en overveldende trang til å forsvinne. Det er skremmende.
Hjelp meg, for faen. HJELP.
tirsdag 10. november 2009
Så må man begynne på jobbklubb da. Kjenner at jeg ikke har lyst og har ikke hørt overveldende mye positivt om jobbklubb oppgjennom. Men jeg sitter ikke akkurat med noe valg - får ikke penger hvis ikke jeg gjennomfører. Er det ikke gøy når du får trussler innpakket som "tilbud"? Tenker at NAV egentlig er en mafia-lignende organisasjon, minus drap og smugling men pluss frihetsberøvelse og massemord av trær.
Og ellers? Rommet mitt er deilig varmt. Jeg hører på Muse mens Niko ligger klistret inntil meg. Dracula plakaten min forsøker å krabbe ned fra veggen noe som kanskje er litt foruroligende. Må virkelig huske på å kjøpe tegnestifter istedet for teip. Eventuelt rammer... Men sånt er dyrt.
Dere er forresten helt for jævlige til å kommentere!
Og ellers? Rommet mitt er deilig varmt. Jeg hører på Muse mens Niko ligger klistret inntil meg. Dracula plakaten min forsøker å krabbe ned fra veggen noe som kanskje er litt foruroligende. Må virkelig huske på å kjøpe tegnestifter istedet for teip. Eventuelt rammer... Men sånt er dyrt.
Dere er forresten helt for jævlige til å kommentere!
mandag 9. november 2009
Tilfeldige mandagstanker: Jeg er glad i pusen min.
Skyr er usannsynlig godt.
Den nye Robbie Williams CD'en virker egentlig ikke så bra.
Jeg MÅ støvsuge og vaske gulvet imorra.
Jeg MÅ også lese mer historie, herregud.
Tiltaksløs.
Lurer på hva som skjer i 2010.
Vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg er redd.
Bilde av Urusla Vernon.
onsdag 4. november 2009
Jeg må virkelig skaffe meg fler single venner. Mine beste venner, de jeg snakker med mest, er enten i faste, langvarige forhold eller rett og slett gift. Det er flott det altså. For dem. For meg er det ikke fullt så flott. Det er jo som kjent kjipt å være ensom i et rom fullt av mennesker. Like kjipt er det å være singel i selskap av lykkelige par. Det får deg til å føle at det må være noe du gjør feil. Når alle andre får det til, hvorfor ikke du?
Mange svar på den der selvfølgelig, særlig i min asoisale situasjon, men det gjør det egentlig ikke noe mindre kjipt. Såh... Single venner, takk.
Mange svar på den der selvfølgelig, særlig i min asoisale situasjon, men det gjør det egentlig ikke noe mindre kjipt. Såh... Single venner, takk.
søndag 1. november 2009
It's that time of the month again! Iallefall hvis jeg skal stole på migrenen. Au. Er rundt to uker for sen også, så det er jo på tide. Men! Det er også that time of year! Jepp, ønskelister er på gang. I år ba faktisk mamma om at jeg laget en, noe jeg synes var et fantastisk f
orslag. Da ser jeg ikke fullt ut som den materialistiske gribben jeg egentlig er. Såh. Jeg vil haaaa....
Emily the Strange klær jeg vil ha:
http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tees_Tanks/Make_Believe_Tee/
orslag. Da ser jeg ikke fullt ut som den materialistiske gribben jeg egentlig er. Såh. Jeg vil haaaa.... - En hest
- Et hus!
- Pusekamerat til Niko (Maine Coon, takk. Se bilde)
- Hund!
- Reise til Japan. Nei... USA! Nei vent... Island- åh! Eller Færøyene! JA!
- Inspirasjon og BARE positive tanker for HELE 2010...
- Filmer (jeg skal sette opp en egen liten ønskeliste for dette)
- Rebekka Karijord sin CD
- Konsertbillett til Kamelot 2010
- Hårfarge
- SORTE laken
- Skrivebord (longshot, jeg vet)
- Kake- og brødformer
- Langt skjørt (skal prøve å finne eksempler å klistre inn)
- Mini-stenovn til pizza ( sjå her )
- Kokebøker med oppskrifter på ting som er mulig å lage på studentbudsjett OG er godt
- Emily the Strange klær (se bilder)
- Hefte med kinobilletter til Klingenberg, Eldorado eller Ski Kino
- Tim Burton's Sweeney Todd filmplakat
- Års/halvårsabonnement på Historiebladet (ingen av de harry gavene, takk)
Emily the Strange klær jeg vil ha:
http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tees_Tanks/Make_Believe_Tee/
http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tops/Kitty_Longsleeve/
Drøssevis av flere nerdeplagg jeg vil ha fra nett, men jeg prøver å ikke spamme ned hele bloggen med det siden det er en smule usannsynlig jeg får noe av det. Såh! Moving on... Til filmer. De er ikke oppført i prioritert rekkefølge.
Drøssevis av flere nerdeplagg jeg vil ha fra nett, men jeg prøver å ikke spamme ned hele bloggen med det siden det er en smule usannsynlig jeg får noe av det. Såh! Moving on... Til filmer. De er ikke oppført i prioritert rekkefølge.
- X-Men Origins: Wolverine
- Kingdom of Heaven
- Pulp Fiction
- Disney's Robin Hood
- Buffy (alle sesonger. Hah, kan du tro)
- Benny & Joon
- Leon
- Coraline
- Disney's Jungelboken
- Harry Potter 4, 5, 6
- Benjamin Button
- The Bucket List
- Gjøkeredet
- The Exorcist (originalen, ikke noe tull)
- Arizona Dream
- Ghostbusters!
- Memoirs of a Geisha
- Fargo
- About a Boy
- Breakfast at Tiffany's
- Ed Wood (Tim Burton's Ed Wood, med Johnny Depp.. Men for all del, gi meg gjerne Ed Wood's filmer også :P)
- Back to the Future
- Oh Brother Where Art Thou?
- Being John Malkovich
fredag 30. oktober 2009
For noe svineri...
(Se Gina, jeg oppdaterer!)Det er tydeligvis ikke noe annet på folks dagsorden enn å mase om svineinfluensa. Enten nyhetene som skriker om at "Nå er TRETTEN døde av influensaen!" eller hypokondere som maser om vaksinen eller de galningene som roper om at hele greia bare er løgn og bedrag.
Hvem er disse menneskene som ser slike ting som en konspirasjon? Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i tankegangen at dette bare er hets fra pilleprodusenter og diverse som vil omsette mer penger. Mor fortalte meg senest idag at hun skal vaksinere seg neste uke - til den enorme sum av 50 norske kroner. Ja, du skal se legemiddelbransjen gni seg i hendene.
Det er nok mulig at legemiddlene som er laget for å ta knus på denne influensaen allerede fantes og bare har blitt gitt et nytt navn og en litt høyere prislapp. Men hva med de hundrevis av ulike vitaminslag der ute? Eller tran? Eller smertestillende som varierer i pris på flere tikroner avhengig av hvem som har produsert dem? Det er ikke noe nytt at disse selskapene prøver å tjene penger på at vi er syke. Er det virkelig noe å hisse seg opp over så lenge du ikke blir syk og, eventuelt, dør?
Så er det en annen gruppe som plager meg litt mer. Og det er en veldig spesiell gruppe mennesker som setter seg imot influensavaksinen på grunnlag av at "ting er forutbestemt." Argumentet er "dør man så dør man". Uten tvil det mest sneversynte og idiotiske argumentet jeg har hørt på lang tid. Vil det da si at de ikke bruker belte i trafikken? For jeg mener, hvis de skal dø så dør de jo uansett, ikke sant? Er de også motstandere av cellegiftbehandling? HIV medisiner? For det er jo bare noe unaturlig "gift" som sprøytes inn i kroppen. Survival of the fittest, right?
Jeg er trofast tilhenger av naturlig seleksjon og tror at naturen har sine "kinks" for å holde befolkningstallet nede. Sult, krig, epidemier, joda, det er en naturlig del av det å være menneske og mye av det er kanskje naturens - eller Guds - måte å holde oss i sjakk på. Men det betyr da ikke at enkeltmennesker ikke skal kjempe. Det betyr vel ikke at vi skal vaske hendene rene av alt ansvar og sette oss ned, trekke glatt på skuldrene og si: "Det som skjer, det skjer".
Menneskets overlevelsesinstinkt er mulig noe svekket i og med at alt er så lett for oss nå. Det finnes alle slags hjelpemidler og medisiner som gjør at vi enten ikke blir syke, eller overvinner sykdommen som ellers kanskje ville tatt knekken på oss. Kan vi ikke da se trangen til å ta disse medisinene, ta bruk av hjelpemidlene, som en del av vårt moderne overlevelsinstinkt? Noen ganger hjelper det å gjøre alt vi kan for å overleve, og andre ganger virker det faktisk som om det bare "er meningen". Men å ikke kjempe?
Å ikke kjempe er å ikke være menneske.
Når alt er sagt (eller skrevet, om du vil) så velger jeg å ikke vaksinere meg. Jeg er ikke i faresonen, jeg er frisk og sunn (vel... frisk ihvertfall). Føler at jeg har et rasjonelt forhold til både sykdommen og vaksinen, noe som tydeligvis er mangelvare.
"On a long enough timeline, the survival rate for everyone drops to zero."
Abonner på:
Innlegg (Atom)