Karens Rariteter

2012-02-09T18:42:00.000+01:00

Faen så slitsom denne depresjonen begynner å bli. Sånn skikkelig.

2012 så langt

2012-01-14T20:33:00.000+01:00

Året er fortsatt ungt - typ spebarn - men alikevel kan det vel oppsummeres. Så langt har det vært veldig bra egentlig. Callum og jeg har funnet tilbake til et plan hvor vi er komfortable og glade i hverandre. Ikke at vi sluttet med å være glad i hverandre, men vinteren 2011 var litt slitsom og tok på både frynsete nerver og forhold. Ting har vært veldig veldig bra i noen uker og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette slik. I tillegg har familiesituasjonen (som jeg har valgt å ikke blogge om i det hele tatt) nøytralisert seg og alt er, i det store og hele, mye mer fredlig.

Jeg er absolutt ikke en tilhenger av nyttårsforsetter. Jeg er heller ikke fan av tanken at nytt år betyr at alt plutselig ordner seg og blir kjempebra. Det er jo ikke sånn og jeg forstår ikke hvorfor mennesker liker å innbilde seg at bare kalenderen tikker over fra 31 desember til 1 januar så kommer ting til å forandre seg. Jeg, ihvertfall, føler meg ikke mer motivert eller inspirert eller sterkere eller noe som helst fordi kalenderen forandrer seg. Men dette er grinebiteren i meg som prater.

Den andre delen, som ikke er fullt så... grinebitersk av seg, tenker og tror at 2012 blir "forandringens år". Det høres så sykt kleint ut at jeg skammer meg bare jeg tenker det stille for meg selv men altså... det SKAL bli forandring her!

Man har jo så mange ønsker. Man skal trene, spise sunnere, bli vakker og solbrun, gjøre noe meningsfullt i hverdagen, elske mer og inderligere osv. Jeg vil selv veldig gjerne legge om så og si hele livsstilen min (innenfor rimelighetens grenser) og tenker nesten daglig på at jeg burde trene og endre spisevaner. Men det er ikke så lett å få til når livet fullstendig mangler rutiner. Det er mange ting som jeg vil endre dette året, en gang for alle, og prioteringene er som følger:

Få meg JOBB. Helst en meningsfull jobb som jeg faktisk liker men egentlig, hvilken som helst jobb.
Flytte ut av hybelen og inn i "egen" leilighet.
Få en hobby for meg selv og utenfor leiligheten så Callum kan føle at jeg prøver å være selvstendig
Etter at disse innfrid --> endre spisevaner
Gå turer
Begynne å trene èn gang i uka

Det ser ut som så mye, og føles veldig mye når jeg tenker på det. Men det er jo ikke det! Alt dette kan løses bare jeg får meg en fast jobb. Da kan vi flytte, og jeg kan få til rutiner i hverdagen som gjør alt det andre mye enklere.

Disse er tingene jeg vil oppnå i år. Har dere trua?

Julen 2011

2011-12-26T17:13:00.000+01:00

Gidder egentlig ikke skrive så mye om julen. Desember har vært kjip men gjorde absolutt det beste ut av julekvelden og samværet. Det var koselig å feire jul ilag selv om det bare ble oss to!

Juletreet vårt med lysene av.

Mat!


Mat igjen, fant ut at jeg måtte ta et "stemningsbilde". Juletre med lys på.

Hæppi Romjul dere! :)

2011-12-26T16:36:00.000+01:00

Jeg vil gjerne vite hvordan to mennesker klarer å opparbeide SÅ MYE oppvask på to dager. Svar meg noen! Ingenting frister mindre enn å begynne på den jobben der.

Hmm.. Jeg har jo tross alt litt vondt i hånda fortsatt etter all kutting og skrelling og hakking. God grunn til å slippe? Ja? Gjør ikke noe om det kun er èn tallerken og to kniver igjen som er rent vel?

2011-12-13T18:06:00.000+01:00

Kjenner at det er litt vanskelig å leve om dagen. Det å stå opp. Kle på seg. Gjøre noe. Puste. Det hele butter liksom litt imot og det er mye mer fristende å snu seg vekk fra lyset som strømmer fra vinduet, dra dyna tettere rundt seg og bare glemme.

Jeg har hatt en sånn periode igjen hvor jeg har prøvd å være for sterk. Bare tar til meg og tar til meg, lesser det opp på skuldrene og prøver å glemme at det finnes. Sterk skal man være. Sutring er for pyser. Oppgitthet fører ikke til noe godt. Bare å gå videre, rett i ryggen og med et smil om munnen.

Men til slutt så funker jo ikke det. Og jeg VET jo det. Hvor mange ganger må man kræsje og brenne før man lærer? Sikkert mange ganger til. Men jo, begeret rant til slutt over. Ikke helt uventet. Burde sikkert være stolt over at jeg klarte å håndtere det på en måte som ikke involverte hyl, skrik og stygge ord. Istedet var det mørkt, tårefullt og ord som ikke var stygge men forklarende.

At alt er bra nå er tull og tøys. Forskjellen er vel at jeg føler meg konstant sliten istedet for konstant anspent. Det hjelper på en måte å gråte, men desverre kan man ikke gråte bort problemer.

Jeg er lei av å være blakk. Fattig. Jeg er lei av å måtte ty til 4-kroners brød uten pålegg og 3-kroners spaghetti med ketchup for å i det hele tatt ha mat i magen. Jeg er lei av å sitter her og glo i veggen.

Jeg er lei av å være venneløs. Jobbløs. Tiltaksløs. Håpløs.

Jeg er lei av hodet mitt. Tankene mine. Følelsene mine. Jeg er lei av å være meg. Lei av å tenke som jeg gjør, reagere som jeg gjør. Jeg er lei av å ikke føle meg som alle andre når jeg er ute. Jeg er lei av å ikke greie å oppnå kontakt med andre mennesker.

Jeg er lei av tvil.

Mest av alt er jeg bare drittlei av å være lei.

Lege med humor = Knall!

2011-12-07T18:11:00.002+01:00

Idag var jeg hos legen for å få fornyet resepten min på citalopram (dvs anti-depressive). Siden jeg ikke har vært hos han før spurte han hvor lenge jeg hadde vært på de og hvorfor de var nødvendige. Fortalte litt om terapien jeg undergikk i Seljord og at det kognitive aspektet så ut til å hjelpe når jeg holdt på men at jeg ikke hadde noen varig effekt. Han spurte om jeg fortsatt holdt på med øvelser og det kan jeg ikke skryte av. Det sluttet jeg vel med på samme tidspunkt som jeg avsluttet terapitimene men DET sa jeg ikke. Jeg sa bare at nei, det var dårlig med det. Så fikk jeg litt kjeft.

Han legen var virkelig kjempebra! Sikkert ikke alle som syns det, jeg tror vel at hans type personlighet klikker bra med noen og kjempedårlig med noen andre igjen. Men med meg så klikket det kjempebra! Han forsto at jeg var stressa pga arbeidskontor og jobbsøking uten at jeg trengte å si mye. Desverre kunne han ikke kurere mine økonomiske problemer sa han. Han spurte om relasjonen med meg og Callum. Han foreslo at Callum hjelper meg ved å være "dommeren" min når jeg jobber meg gjennom ting, i den forstand at om jeg ikke jobber med det eller er generelt teit pga ting inni hodet mitt så skal han hjelpe meg. Jeg har ikke snakket med han enda, han er fortsatt på jobb, men jeg tror at han er villig til det.

Legen forklarte kognitiv terapi som noe man må fortsette å trene på. Om jeg bestemmer meg for at jeg vil delta i et maraton så er det noe jeg må trene på daglig for å komme i tipp-topp form. Det hjelper ikke å gjøre det i et par måneder og forvente at du skal være klar. Og selvfølgelig er det sant! Det er som å gå til treningsstudio et par ganger og så tro at nå er jeg kjempetrent og sunn. Det er desverre mer komplisert og slitsomt enn så!

Jeg har vært klar over at det er ting som jeg må gjøre selv for å bli frisk. Det er ikke noen nyhet. Men det er vanskelig, VELDIG vanskelig, og jeg har valgt å knaske tabletter og late som at alt er greit. Det er det jo ikke. Tablettene er løpeskoene mine, men det er JEG som må få meg selv klar for maraton, ikke sant?

Han vil at jeg skal fortsette på samme dose som før og vil ikke anbefale mer terapi for øyeblikket. Han sa at dersom det ikke er et konkret problem å arbeide med kan terapi være mer harmfult enn hjelpsomt. Og det er jeg fullstendig enig i. Jeg har nok baggasje å drasse på og sortere uten at jeg skal begynne å grave fram ting som ligger enda dypere. Det er ingen vits i, ihvertfall ikke på dette tidspunkt. Jeg fikk resept for ett år da det er naturlig å tro at det vil ta (ihvertfall) så lang tid før vi kan snakke om nedtrapping. Han sa at jeg ikke skal tenke på å slutte med pillene før det har gått minst 6 måneder hvor jeg har følt at ting er bra og alt er rolig rundt meg.

Synes det er superpositivt å høre det sagt på en slik måte. Og selvfølgelig positivt å tenke at jeg kanskje kan slutte med tablettene en dag i fremtiden.

Så nå skal jeg prøve å begynne å bruke bloggen igjen som jeg gjorde i 2009 når jeg var i terapi. Det er sikkert ikke morsom lesning men det hjalp meg da og det hjelper nok igjen. Jeg har prøvd å holde ting unna bloggen i lang tid for jeg hater å syte og synes synd på meg selv. Jeg vil ikke skrive noe som kanskje sårer andre eller gjør at de blir forbanna. Som ifjor når jeg skrev at jeg følte meg utenfor i klassen og ei som leste sendte kjempebitchy meldinger over facebook og skapte drama. Men jeg tror det må til. Disse tankene må ut og jeg MÅ få orden på de. Jeg må omstrukturere hodet mitt og det er jo selvsagt lettere å se tankemønster som er skrevet ned. Så får folk bare drite i å lese om det blir for tungt og dystert.

Når det er sagt så betyr ikke det at jeg ikke vil at folk skal lese. Dersom det finnes lesere der ute så er jeg glad for kommentarer og innspill. Så lenge det ikke er "ta deg sammen" og lignende da såklart.

Over og ut!

Laurdag kjem ikkje fort nok!

2011-12-05T14:47:00.000+01:00

På lørdag skal vi på visning, tjohoo! En nyyydelig leilighet 20-minutters busstur utenfor York. Ikke beste beliggenheten men leiligheten er så sinnsykt fin! Den er desverre umøblert, MEN den kommer med alle hvitevarer: komfyr, kjøleskap/frys, vaskemaskin (!) og oppvaskmaskin (!!). Så å få kjøpt en brukt seng og stol er sikkert ikke umulig. Badekar med dusj over har den òg!

Jeg girer meg sikkert opp helt uten grunn som vanlig. Når jeg blir så her gira så betyr det som regel at det ikke går som jeg vil. Desverre!

Som her om dagen med Callums mystiske atferd. Pøh. Han kom hjem med overraskelse og var kjempestolt av seg selv men det var et spill til meg da, ikke en ring, hehe. Jeg ante det nok, men jeg klarte ikke å ikke gire meg opp alikevel. Jeg må slutte med det asså!

Hmmm...

2011-12-02T17:04:00.001+01:00

Callum oppførte seg svært så mystisk før han stakk på forelesning idag. Han insisterte på å ta med seg lommebok og bankkort. Jeg spurte hvorfor det var så viktig idag men det ville han ikke si. Så spurte jeg om det hadde noe med jul å gjøre, eller kanskje en hverdagslig overraskelse. Han dro på det og sa at det kunne kaaaanskje være enten eller. Også måtte han gå en tur i parken etter forelesning sa han. Hvilken park? Den bak katedralen. Javel, med hvem da? Nei, alene, for det er mye lettere å tenke og vurdere ting når man går alene da.

Hmmmm!

Okei, det har helt sikkert ingenting med det jeg håper på å gjøre så jeg er sikkert fullstendig gira forgjeves, men jeg klarer lissom ikke å ikke dø litt på meg alikvel! Tiihiiii!

November

2011-12-01T22:33:00.000+01:00

Jeg har blogget så og si daglig gjennom november men desverre på engelsk. Kan dog leses her: http://inspiredaspirations.wordpress.com/ for de som har lyst.

Novembermåned er for mange National Novel Writing Month (NaNoWriMo) = Nasjonal romanskrivemåned. Hvert år sitter flere tusen mennesker over hele verden seg ned foran tastaturet / skrivemaskinen / blokka og pennen for å skrible ivei på en roman. Sjanger og innhold er fullstendig opp til deg; det eneste kravet er at du begynner på en ny roman 1. november. Målet er å skrive 50,000 ord innen 30. november. Klarer du det, så vinner du.

Hva vinner du? Ingenting annet enn en følelse av at du har gjennomført og selvfølgelig et halvferdig manuskript du kan arbeide videre med.

Jeg har visst om prosjektet i årevis men alltid hatt en særdeles god grunn til å ikke delta. Ei venninne av meg, Emily, deltok ifjor og hun minte meg på det mot slutte av oktober i år. Hadde hun ikke gjort det hadde jeg nok ikke deltatt i år heller. Jeg er så glad for at jeg var med! Ikke bare fikk jeg sparket meg selv igang med å begynne å skrive igjen, men jeg klarte å sette meg ned å skrive nesten hver eneste dag. Og ikke nok med det - jeg vant!

Jeg sitter nå med en roman som ikke er ferdig om som trenger mye arbeid når manuskriptet har fått sitt siste punktum. Jeg planla så og si ingenting før jeg begynte å skrive bortsett fra en generell idè om handling og hovedperson. Mye har endret seg mens jeg har arbeidet og første halvdel av boken trenger en skikkelig overhaling etterhvert.

Er veldig stolt av meg selv. Jeg har hatt en skribent boende i meg siden jeg var liten. Husker godt min første novelle som jeg skrev som tiåring: "Morden på kyrkogården" med ketchupflekker for å understreke de mer blodige scenene. Siden den gang har det blitt utallige noveller av varierende innhold og kvalitet. Jeg har også en ganske tjukk mappe på laptopen med påbegynte og uferdige historier. Det at jeg faktisk endelig har greid å skrive en lengre historie uten å gi opp er noe jeg er veldig stolt av. Selv om romanen iblant er litt haltende og klumsete så kan det alltids rettes opp. Og dersom jeg bestemmer meg for at den ikke er bra nok alikevel og ikke strever etter å få den utgitt, så har jeg bevist overfor meg selv at jeg KAN. Da blir det kanskje ikke så vanskelig neste gang.

Nå er desember her og selv om jeg mangler både julebrus, julenøtter og annet norskt godt så skal jeg holde koken! Callum har satt tidsfrist til 31 desember for å bli ferdig med første utkast av romanen. Så bare å skrive videre!

2011-11-28T11:29:00.000+01:00

Så igår kveld spurte endelig Callum hva jeg vil ha til jul.

Jeg la inn et TJUKT hint om at jeg godt kunne tenke meg en ring, i hvitt gull, i to eksemplarer, ja som vi begge kan bruke da...

Vi får se når jula kommer om han har "glemt" det!

Tanker

2011-08-15T19:28:00.000+02:00

Idag fikk jeg resultatbrevet for vårsemesteret i York. Desverre har jeg brevet fra i høst hjemme i York så jeg må vente til jeg kommer hjem igjen med å sende inn kopiene til Høgskolen i Telemark. Men, det betyr at jeg om ikke lenge kommer til å ha offisielt bevis på at jeg er ferdig med Bachelorgraden! Etter litt om og men kom jeg endelig i mål og med relativt gode resultater.

Selv om jeg fikk B i alle tre fag i vår er jeg fortsatt skuffet. Jeg vet at jeg kunne skrevet bedre oppgaver og kanskje kjempet meg til en A eller to, men i og med at depresjonen slo meg hardt og plutselig ned så ble det som det ble. Kommentarene fra foreleserne gjør det veldig klart at forventningene til meg som student var høyere enn det jeg oppnådde. Alikevel får jeg ros, og det setter jeg enorm pris på. Det er vanskelig å ikke straffe meg selv for å være min egen fiende.

Heldgivis var alle i York veldig forståelsesfulle og gav meg den hjelpen jeg trengte. Og jeg er enormt heldig som fortsatt har Callum ved min side (dog ikke fysisk på en stund). Jeg er stolt og lettet over at han fortsatt elsker meg etter det vi har gått igjennom. Vi kjenner hverandre på et utrolig dypt plan etter det vi gjennomgikk sammen. Jeg må stå på litt for å ikke bli overveldet av skyldfølelse siden det tross alt var min psyke som nesten slet oss fra hverandre.

Jeg må minne meg på at:

Vellykkede kjøkkeneksperimenter

2011-07-09T17:05:00.000+02:00

Siden jeg er litt på slankern om dagen så må det nesten bli et matinnlegg. Ikke sånn skikkelig på slankern - jeg teller ikke kalorier eller plutter eller gjør noe særlig ut av meg. Men jeg holder meg vekk fra snacks i uka så godt det går, spiser yoghurt, frukt og knekkebrød til frokost og når jeg er sulten, og til middag PRØVER jeg å være sunn og variert. Jeg har gått opp litt i vekt, noe som gjør kjipe ting med psyken min, så det er på tide å gjøre noen sånne forandringer.

Jeg er veldig veldig glad i mat men jeg blir også veldig fort lei. Jeg synes det er vanskelig å finne retter i kokebøker som er greie å lage samtidig som det ser godt ut og ikke koster en formue i innkjøp av ingredienser. Så som oftest finner jeg bare på noe selv, eller omarbeider en oppskrift. Når jeg finner på noe selv og det blir godt blir jeg kjempestolt og glad. Maten blir liksom litt ekstra spesiell da. Jeg føler meg iblant litt som en tulling som tar bilder av improviserte middagstallerkner, men jeg gjør det alikevel. Siden jeg har improvisert ganske mye i det siste vil jeg dele litt her!

Spaghetti og kjøttsaus har vært en stabil og uunnværlig rett på middagsmenyen i min lille familie siden jeg var ganske så liten og midlertidlig svensk. Selv om jeg egentlig er ganske lei av det så blir det til at jeg lager det relativt ofte siden det er rakst og billig og godt, dog ikke voldsomt spennende. For et par uker siden bestemte jeg meg for å gjøre en liten vri på det. Resultatet ble dette:

Jeg lagde kjøttsaus og kokte pasta på vanlig måte, men tok også med et par grønnsaker jeg måtte bruke opp. I mitt tilfelle var det selleri og gulerot. Jeg hadde lyst på brokkoli oppi der også men det hadde vi ikke råd til. Så tømte jeg det hele i en form og blandet det sammen, dekket til med ost jeg hadde til overs, satte det i ovnen til osten smeltet og vips! Supergodt! Det skal nok lages igjen i ulike variasjoner.

For en tid tilbake tok jeg med meg et gratisblad hjem from Morrisons, supermarkedet nære oss. Kjedet meg en kveld forrige uke og bladde igjennom og fant en oppskrift på middelhavspotetsalat. Jeg ville veldig gjerne bruke den oppskriften, og da vi vandret rundt i butikken et par dager senere så jeg biff på tilbud: 30 kroner for to store biffer. Jeg smilte lurt. Jeg hadde en plan!

Oppskriften (ihvertfall i den versjonen jeg brukte), er:

- Nypoteter, så mange du synes du trenger å bruke. Behold skallet på, bare skyll.

- 1 rød paprika

- 1 gul paprika

- Salatblader

- Ruccola

- Fersk mozarrella ost

Du skyller og deler poteten og legger de i en ovnfast form (uten å koke de på forhånd). Del paprika i passende biter og legg de sammen med potetene. Dryss over litt olje, salt og pepper og annet krydder etter smak. Jeg brukte litt timian. Sett formen i ovnen på ca. 200 grader i 15-20 minutter eller til potetene er gjennomstekte.

Legg opp skylte salatblader og ruccola på tallerken og legg så den ferdigstekte potet-og paprikablandingen over salatsengen. Del opp biter av fersk mozarrella over.

Ferdig til servering ifølge oppskriften. Jeg, derimot, så for meg at det ville være perfekt med et digert stykke billig biff til:

NAM!

Igår var det en sånn dag hvor jeg ikke hadde lyst på noenting, hadde ingen ideer og hadde liten lyst til å i det hele tatt lage mat. "Bare kok litt nudler da vel," foreslo Callum. Liksom Mr. Lee nudler på en fredagskveld? Jeg trukke det gitt. Så jeg tenkte og tenkte og tenkte litt til. Glante i kjøleskapet. Grønn paprika, løk, mer ruccola, kylling...

Jeg kokte et par kyllingfileter først og skjærte dem opp i tjukke stykker etter at de var avkjølt. Drysset salt, pepper, cajun kyllingpulver (sterkt, bruk i små mengder!) over før jeg la opp biter av parika, hvitløk og rød løk sammen med kyllingen i ovnfast form. Drysset over litt olje og rester av reven ost fra frysern. Det hele fikk stå i ovnen på ca. 200 grader til osten var smeltet og gyllen.

Imens kokte jeg spaghetti. Da den var ferdig finhakket jeg ruccola og blandet det sammen med litt smør inn i spaghettien. Og vips, god mat igjen!


Tror vel han foretrakk dette over kjipe nudler.

Så det er noe av det jeg har gjort i det siste. Jeg tenker som vanlig mye mat. Gudene vet hva vi skal spise ikveld. Jeg finner vel på et eller annet...

27 år, plutselig.

2011-06-23T16:29:00.000+02:00

Min bursdag var kanskje ikke den beste jeg har hatt, og jeg brukte en stor del av den på å være skuffet og småsur. Men sånn i ettertid; jeg har hatt verre bursdager!

Det var ikke så veldig mye vi kunne finne på, siden vi var pengelens. Callum var lei seg siden han ikke kunne kjøpe gave til meg, og jeg var lei meg for at vi ikke kunne spise ute eller gå på kino eller noe.

Men! Jeg fikk 10 pund i gave av foreldrene til Callum (i underkant av 100kroner) og jeg hadde fortsatt litt penger jeg fikk av mamma!

Såpass voldsom blits at pengen såvidt synes, menmen!

Og Callum nektet å gå med på at jeg ikke fikk kake engang, så kake ble det:

Planen var å dra ut og kjøpe en bok og bruke resten til mat og sånne ting som er nødvendig. Så vi trasket avgårde til Waterstones, en stor, fin bokbutikk. Jeg ville kjøpe en guidebok til Praha siden jeg og søs skal dit neste år. Jo, det er litt tidlig å begynne å glede seg kanskje... Men jeg ville ha en! De hadde veeeeldig mange...

Et forsøk på å se overveldet ut ble litt ødelagt da jeg sa "Take the damn picture already!" til Callum Somlekopp.

Men tilslutt valgte jeg meg ut en, og gikk videre til fantasy-avdelingen for å finne meg en kosebok. På veien fant jeg drøssevis av Jo Nesbø bøker som jeg måtte ta bilde av:

Og Trivial Pursuit, som jeg ikke hadde råd til:

Callums favorittbilde fra dagen av en eller annen grunn..

Tilslutt fant jeg en bok jeg ville ha og gikk til kassa. Kortet mitt ble avvist, selv om pinkode var ok og det var penger på kortet. Prøvde en minibank, men gikk ikke der heller. Etter å ha furtet et par timer etter at vi kom hjem (og etter å ha dobbelsjekket at det var penger på kontoen) var jeg sulten. Siden det ikke ble noen bursdaggaver så bestemte jeg meg for å bestille pizza istedet. 12 pund for to medium pizzaer, 10 løkringer, en porsjon pommes frites og 1,5 liter cola.

Selve bursdagen ble litt av et fiasko med et par stygge overraskelser jeg kunne levd lykkelig uten, men ting blir jo sjelden som man har tenkt. Praha bok skal kjøpes så fort jeg kan, for jeg gleder meg veldig allerede. Boken jeg vil ha har et fint kart man kan ta ut og t-bane kart og hele sulamitten.

Så, selv om dagen ikke ble som den skulle så får man alikevel være glad for det lille. Mett i magen og trygg i sin egen seng er det ikke alle som er selv om det er bursdag. Og heldigvis har man kjærlighet:

Gebursdag!

2011-06-08T17:43:00.000+02:00

Snart er det bursdag. Øsnkeliste for 2011:

Penger i fleng. I bøtter og spann. Takk.

Tar også imot forsendelser av fiskeboller. Herreguuuuud som jeg vil ha fiskeboller.

2011-06-06T15:27:00.003+02:00

Søkte jobb på lørdag. Ble oppringt idag før klokka ti. Kort intervju, ble bedt om å sende inn CV. Ja, gjør det, sa jeg!

Øh. Oi.

Jeg har jo ikke engelsk CV oppsett. Altså... Jeg har en CV, og jeg har Callum's CV, så jeg kan jo bare slenge en sammen. Problemet med engelske CV'er er at de inkluderer karakterer fra ungdomsskolen og oppover. Fra ungdomsskole nivå velger de spesifikke fag så det er jo greit for de. Men for en nordmann som har tre år ungdomsskole, tre år videregående, med drøssevis av fag, så sier det seg selv at jeg ikke kan inkludere alt det. Ikke at jeg husker alle ungdomsskolekarakterene heller.

Så mens jeg grublet på dette så sovnet jeg igjen da.

OI.

Ble vekket av at telefonen ringte sånn i halvett tiden. Det var jo garantert han fyren igjen. Callum ga meg telefonen men jeg lata som at jeg ikke rakk å ta den da. Kremt. HJELP! Hva skulle jeg si da? Nei, eh, jeg sovna jeg.

Så jeg skjøt opp og klipte og limte en CV jeg håper er bra nok... Jeg skrev at karakterutskrift kan vises om nødvendig, som er ganske sant. Ikke fra ungdomsskolen dog. De ligger i en perm i Norge.

Nå er jeg skitnervøs. Har jeg driti meg ut allerede lissom? Jeg skrev i mailen unnskyld for forsinkelse. Det kan jo være mange grunner, ikke sant? Ja?

Faen. Hvorfor gjør jeg sånne ting?

Jaja. Vi får se. Jeg håper han ringer tilbake. Hvis ikke får jeg ringe han imorra kanskje. Vet ikke om det nummeret går å ringe inn på men vi får se.

Argh.

Hei, forresten.

2011-05-11T14:12:00.000+02:00

Hvor mye skal man endre seg i et forhold? Hvor går grensen mellom "detter er bare slik jeg er" og "jeg får skjerpe meg"? Er det ikke meningen at selv om noen ting irriterer så kan de oversees og forstås?

2011-04-29T22:07:00.001+02:00

Så koselig at folk leste og kommenterte forrige innlegg! Det gir litt inspirasjon til å rable ned noen linjer til i forbifarten. Siste setning der gir et litt misvisende inntrykk av en travel og innholdsrik hverdag, men man har lov til å lyve på internett.

Egentlig skal man jo skrive essay, altså semesteroppgaver, på denne tiden. Helst hele døgnet rundt siden fristen er 18 mai og jeg har ikke kommet et skritt på vei siden før påskeferien. Jeg skal være flink imorra. Vi skal stå opp klokka 10 har vi bestemt, og vi skal være helt utenomjordiskt effektive.

Men akkurat nå så ligger jeg på senga og skriver blogg mens jeg venter på kæll'n som er ute og henter kinamat. Så blir det film, så blir det nesten garantert spilling og soving. Må jo slappe av så man er uthvilt innen man skal gjøre fornuftige ting selvsagt.

Norsk påske!

2011-04-24T16:17:00.002+02:00

Selv om den nye utformingen på bloggen her kanskje er litt mer høst enn vår så liker jeg den veldig godt Det var på tide med en liten forandring, kanskje jeg til og med får lyst til å blogge innimellom! Jeg er jo en ussel blogger og for de som faktisk leser svadaet mitt så beklager jeg. De siste månedene har ikke vært så voldsomt inspirerende og har rett og slett ikke skjedd noe jeg har hatt lyst til å blogge og fortelle om. Men nå begynner det vel å lysne litt til sinns. Jeg tror det.

Nå sitter jeg hos mor og venter på mat; pølse og potetsalat. Så enkelt og så godt! Hvordan er det mulig egentlig? Har vært her siden tirsdag og fått slappet av og sovet ut. Jeg føler meg litt bedre innstilt til samlivet i England nå enn jeg var når jeg kom. Det skal ikke være lett sier de.

Den siste uka har jeg kost meg med mamma, storesøster, storebror og min kjære hormonelle nevø. Det har vært ultrakoselig og jeg gleder meg til august da det blir bryllup og forhåpentligvis utskeilser med søster.

Jeg hadde jo store planer om å treffe både den ene og den andre i påska, men det er lissom så vanskelig å få til. Her bor man jo midt i skauen og alt blir dyrt og langt og tungvint, spesielt i påska med helgedager overalt. Men fikk ihvertfall tatt et par koseturer til Ski storsenter hvor jeg brukte aldeles for mye penger igår. Men det er jo så gøy med nye klær nå som det er lyst og varmt!

Ellers har jeg ikke så mye å legge til, jeg tenkte bare jeg skulle si hei og at jeg lever. Ingen bilder denne gang, har ikke med meg ledningen til kameraet.

Snakkes plutselig!

2011-03-23T17:53:00.001+01:00

Jeg orker egentlig ikke aa oppdatere saa veldig i dybden akkurat naa. Men, gode nyheter i form av at jeg var hos legen paa mandag og fikk resept paa nye anti-depressiva. Har jo saavidt begynt paa de saa merker nok ikke noe for om et par uker. Haaper og onsker at jeg kommer tilbake fra paaskeferien som et nytt og forbedret menneske. I mellomtiden MAA jeg bare prove aa bite tenna sammen og puste.

Et par bilder har blitt utlovet i lengre tid, saa naa kommer de endelig. Aa klikke paa bildene gjor dem storre.

Skal vel ikke satse paa en karriere som haarmodell.

Nok et tafatt forsok. Poenget er: det er kortere.

Jeg fikk en stor og tjukk porselenskatt til ett-aars dagen. Jeg har flira av den hver gang jeg har gaatt forbi vinduet til butikken. Naa kan jeg flire til vinduet mitt istedet!

Paaskeliljer maa vaere Englands nasjonalblomst.

Vaaren har kommet.

Rai rai...

2011-03-13T02:21:00.002+01:00

Lordag kveld.

Legger kabal.

Det er et legendarisk liv man lever!

2011-03-11T18:10:00.001+01:00

Hei! Joda, jeg lever. Og unnskyld innlegg i ubestemt fremtid, da de ikke blir skrevet paa norsk tastatur. Lek at I er dansk!

Innlegg har vaert sparsomme, da livet ikke har vaert saa morsomt i det siste. Foles fortsatt litt som aa ligge aa vase i en solepytt men siden jeg kjeder meg og ikke aner hva jeg skal finne paa, saa kan jeg like gjerne oppdatere.

Blir ikke noen bolig paa oss. Vi blir boende paa vaar lille hybel minst ett aar til. Grunnen er litt inviklet: for aa faa tilgang til bolig som student trenger man en person/personer aa stille til garanti. DVS noen som er villig til aa skrive under paa at dersom vi ikke skulle ha mulighet til aa dekke husleie til bestemt tid noen gang, maa de steppe inn og betale. Jeg ville ikke bry mamma med det, siden aa sende de dokumentene til og fra Norge ville tatt lang tid, pluss at skjemaene som maa fylles ut er paa engelsk. Foreldrene til Callum vil ikke dekke for oss begge to. Saa da sitter vi her. Er ikke det vaerste som kan skje, men det er alikevel litt trist. Synes vel mest at det er et stikk aa forstaa hvor lite tillitt moren til Callum har til dette forholdet. Det virker paa henne som om hun venter paa at det skal sprekke. Hun er veldig kritisk, paa en maate som ikke er utadvendt kritisk men man forstaar likevel godt hva hun egentlig tenker. Jeg liker det ikke. Callum er utrolig skuffet over at de ikke vil stille opp, og det forstaar jeg godt. Men, saann er det og vi skal nok klare oss fint uten.

Jeg har ennaa ikke faatt ut fingeren til aa skaffe meg fastlege. Naa har jeg bestemt meg for aa faa gjort det paa mandag etter undervisning. Aa leve uten tablettene mine viser seg aa vaere fullstendig umulig. Jeg visste jo at det kom til aa bli vanskelig, men det her er et helvete. Jeg har begynt aa skrive dagbok de dagene da ting er vanskeligst for aa prove aa hjelpe meg selv. Det hjelper ikke ennaa, ihvertfall. Forholdet lider under situasjonen for oyeblikket og det gjor veldig veldig vondt. Forhaapentligvis er ikke skaden dyp nok til at det ikke kan gaa seg til etter at jeg er normal igjen.

Skolen gaar som den gjor. Mye aa gjore og huske paa, slitsomt naar ALT er vanskelig. Har bare meg selv aa takke som ikke har skaffet tabletter enda. Prover stadig aa huske det psykologen i Seljord sa til meg naar jeg folte at jeg ikke klarte aa mestre studiene: jeg maa prove aa ta hensyn til meg selv. Jeg lider under depresjon men gaar alikevel gjennom med studier og presterer (som regel) veldig gode resultater. Det skal jeg vare stolt av. Aa inntale meg selv at det han sa er sant er ikke saa lett. Men jeg prover!

Ellers saa var min kjaere venn Bergljot paa besok siste uken i februar. Akkurat DET var udelt positivt og veldig morsomt :) Godt aa faa en paaminnelse at man har jo faktisk venner og er ikke en komplett taper, hehe. Det var ihvertfall kjempekoselig. Synes det er trist at vi ikke faar storre sted aa bo saa folk kunne komme paa besok mer.

Det holder vel for naa. Jeg ser gjerne at de som leser kommenterer, foles kanskje litt mindre som om jeg stanger hodet i veggen da. Laster opp litt bilder om noen dager - har klippet haaret og det maa vises frem!

Fineste kjæresten

2011-02-12T19:45:00.002+01:00

Jeg fikk verdens nydeligste bukket med roser av min kjære idag! Han husket at jeg for flere måneder siden klaget på at gamle ekser ikke hadde èn eneste romantisk celle i kroppen. Og en nydelig telysestake jeg var å siklet på her om dagen.

Ingen av oss er spesielt opptatt av valentin-dagen i seg selv. Har aldri brydd meg spesielt og synes i det store å hele at sånne Hallmark dager går over stokk og sten. Men uansett så varmer det kyniske hjerterøtter!

Her sett i dunkel belysning. Vakkert!

Nå skal jeg være snill pike og lage biffmiddag til kjæreste, søteste gutten. Kos dere i helgen dere òg!

Husmor Karen

2011-01-31T19:52:00.001+01:00

Så flink så flink som bare det! Kan late som at senga er redd opp og at oppvasken er tatt og at middagen er ferdig på bordet. Fullt så flink er jeg ikke. Men litt flink...

Det er jeg vel!

Lagde et knippe kanelboller idag etter svensk oppskrift for det er det jeg har vokst opp med og liker. Ikke at jeg tror norske er så voldomst annerledes. Nå skal det snart lages middag (litt sent ute som vanlig). Pastasalat, kylling i tomatsaus med fersk mozarella smeltet over. Sikler bare av tanken.

Så det gikk ikke så bra med det innholdsrike og spennende innlegget jeg skrøt av. Har hatt noen dager som ikke har vært så morsomme og da gidder jeg virkelig ikke blogge. Syt og klag er det nok av her fra før og jeg føler meg så teit som sutrer over de samme sorgene selv om alt egentlig, egentlig, ikke er så ille.

Oisann!

2011-01-25T15:28:00.002+01:00

Var som nevnt på visning idag og brått så hadde vi signert kontrakt!

Oisann!

Et lite terrace-house i type industriell som er smalt og over to etasjer. Helt greit, tre store soverom, en bitteliten stue, et smalt kjøkken (med vaskemaskin!!), et bad med dusj og ett litet et opp med bare do. Har et sykkelskjul ute bak huset og liten plass til å sette stoler eller henge tøy. Heeelt greit opplegg. Ca. 8000 kroner i måneden men siden vi deler med en annen er det ikke såå ille.

Men plutselig gikk alt veldigveldig fort og vi må betale depositum om en måneds tid allerede og hjelpes. Plutselig ble jeg nervøs. Det går sikkert på et eller annet magisk vis, men oisann.

http://www.vebra.com/property/3697/21683850 <-- annonsen som desverre ikke har særlig bilder.

'I'm gonna love you like I'm indestructible'

2011-01-23T01:22:00.001+01:00

Også var det denna bloggen da! Tenker så ofte at jeg skal oppdatere men alt virker kjedelig når jeg setter meg ned for å skrive. Jeg lever ikke et voldsomt spennende liv selv om jeg ikke har mye jeg klager på. Annet enn det vanlig, at jeg er slitsom å håndtere (for meg selv), så er alt fin-fint faktisk.

Har levert inn mine 5 semesteroppgaver endelig. Synes det er ondskapsfullt å ha innlevering av 5 stykk oppgaver på en og samme dag, men jeg klarte det på et vis! Desverre får vi ikke resultater før i slutten av mars(!) så her blir det å smøre seg med tålmodighet og sette igang på nytt. Nytt semester, nye oppgaver. Første utkast i litteratur skal inn om litt over en uke allerede, så noen hvilepause blir det ikke tid til.

Også voldsomt stolt av meg selv da jeg har vært sosial siste uka. Mandag kveld var det pub quiz med klassen og det var kjempemoro! Torsdag så kom det besøk fra Leeds, en kompis av Callum som lå over til fredagen. Det gikk greiere enn jeg trodde, selv om jeg ikke er hans største fan. Blir litt for mye "meg meg meg" for min smak (sa hun, som skriver selvsentrert blogg). Tror ikke det blir noe veldig sosialt før neste søndag nå, da skal vi på pub runde med klassen.

På tirsdag skal vi forresten på visning! Høres fint og flott ut men vi har ikke vunnet i lotto riktig enda. Må jo flytte ut fra denne hybelen innen august så vi har begynt å se oss om etter ny bopel. Planen er å dele med en av Callum's klassekamerater, en ung gutt på 18 som heter Richard. Har kun møtt han en gang og han er mer stille og sjenert enn jeg er. Så det går sikkert greit. Det er litt deilig å kunne dele med noen jeg ikke blir overnervøs av! Så vi skal se på et tre-roms hus på tirsdag. Sikter oss inn på å leie ett tre-roms hus ikke langt fra sentrum, selv om det ikke blir det vi skal se på til uka. Da får vi hvert vårt rom pluss et gjesterom/datarom. Ikke er det veldig dyrt heller, det blir faktisk billigere enn her vi bor nå for et helt hus. Det er litt sykt. Ikke det at jeg sier nei-takk!

Nå er det nesten bare en måned til min kjæreste Bergljot kommer på besøk! Det skal bli SÅ deilig å se henne igjen og være sammen med en venn. Går rundt i York om dagen og tenker på alle de fine tingene vi skal gjøre sammen. Viking festival er det også den uka, det blir veldig gøy. Desverre har jeg ikke forelesningsfri, men pytt. Har ikke hele dager på skolen heldigvis, bare et par timer.

Ble mye oppramsing her. Jeg får prøve meg på et mer spennende innlegg snart. Noe med litt pepp. Nå skal jeg ramse opp mat-bilder tenkte jeg, bare sånn fordi jeg har fått dilla på å ta bilde av maten jeg lager. Er forsåvidt litt kry og fisker etter ros, så kom med det!

Liten hjemmelaget pizza (har bare en elektrisk ovn som står på benken). Her er det kjøttsaus, marinert kylling, ananas og ruccola salat.

Baguetter fylt med skivet avokado, gul og rød paprika og ruccola.

Kyllingbiter som har trukket i sitronsaft og så vendt i brødsmuler, med salat; eple, ananas, agurk, tomat, hjertesalat + rømme.

Kylling, broccoli og babymais i form med bretagne kyllingsaus og smeltet ost. Desverre ble sausuen litt vel tynn.

Maaaaaaaaat!

"God mat er som...

2011-01-05T22:02:00.000+01:00

...god sex. Jo mer du får, jo mer får du lyst på." - Gael Greene, amerikansk matktritiker.

Mat.

Jeg tenker MYE på mat om dagen. Jeg aner ikke hvorfor. Nei jeg er ikke gravid. Men, jeg er veldig glad i mat. Jeg er glad i å lage mat, og aller mest å spise mat. Men det blir fort kjedelig når man finner visse raske, billige favoritter som man lager hele tiden. Hver uke. Jeg skulle så gjerne hatt godt med penger. Da skulle jeg hatt et stort, flott kjøkken og et enormt matbudsjett. Da kunne vi laget hva vi ville, hele tiden. Masse ingredienser. Eksotiske, norske, kjedelige, spennende. Da hadde det ihvertfall ikke stått på pengene.

Det gjør det jo nå. Ihvertfall litt. Jeg føler ikke at jeg kan lage supper eller gryter som bruker tre forskjellige kjøttsorter, en halv flaske vin og fem-seks grønnsaker. Selv i England blir det dyrt. Og det er synd, for det er mange gode kombinasjoner som jeg vet er gode, og som jeg gjerne skulle prøvd. Men, det får bli senere i livet.

Alikevel tenker jeg på mat. Hver kveld når jeg ligger i mørket og skal sove, så tenker jeg på mat. Hva jeg kan lage som ikke er kjedelig. Hva jeg kan kombinere for at det skal bli godt men billig. Igår hadde vi kylling og broccoli som jeg la i ildfast form (etter å ha blitt kokt hver for seg) sammen med løk og hvitløk og helte en boks knuste tomater over. Lot det stå i ovnen i fem-ti minutter. Krydret med salt og pepper.

Godt!

De neste par dagene skal jeg lage pizza med cajun-marinert kylling, ost og ruccola salat på, og jeg skal lage en slags bruschetta med avokado, tomat, paprika og kanskje andre godsaker. Også skal jeg lage en indisk kyllingsuppe jeg lagde en del før som jeg har glemt litt bort.

Jeg vil gjerne lage focaccia og deilig kylling- og pastasalat. Og jeg vil gjerne lage den brokkoli og kylling saken igjen, denne gangen med et lag fersk mozarella ost over. NAM!

Matvrak, det er jeg virkelig.

"Det er ingenting jeg kan ergre meg mer over enn å se god mat ille tillaget." - Ludvig Holberg

Såff gåttinår nyta mi

2011-01-01T00:57:00.000+01:00

Jeg er overbevist om at Norge har verdens vakreste nasjonalsang. Bare så det er sagt.

Godt nytt år!

Mer kjøttfull oppdatering følger om få dager.

Too good to be true, det er meg

2010-12-13T21:28:00.000+01:00

Så jadda.

Joda.

Var å snakka med Tim idag da, angående politikk utkastet. Og det var mer eller mindre som jeg lå våken halve natten å tenkte, at siste tredjedel var mest svada og at første halvdel var bra men må kuttes ned og komprimeres Mer jobb enn jeg kunne ønsket men ikke uventet.

Det som derimot VAR uventet var at han spurte meg ut om bøkene jeg hadde brukt og forsikret seg tre-fire ganger om at Callum ikke hadde hjulpet med med oppgaven. Callum har ikke LEST oppgaven engang. Cal er jo engelsk og historie student. Og, ifølge Tim, er oppgaven for bra. Mistenkelig god, faktisk.

For. Bra.

Seriøst? Oppgaver kan være for bra? Den var ny.

Asså... Hva skal jeg gjøre med det? Jeg har skrevet den helt selv og ja, språket mitt er faktisk så bra. Må jeg skrive dårligere? Jeg vil jo ikke at folk som skal sette karakter på den faktisk kommer til å mistenke plagiat! Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med den informasjonen.

Hadde også siste samtale med litteratur-professoren angående tredje og siste utkast (endelig). To av de skal leveres inn til endelig vurdering og karaktersetting. Vi diskuterte hvilke to jeg burde levere inn og han fortalte meg at han likte nummer en og nummer tre. Han sa at de to var de to mest distinkte for hele terminen. Fjeset mitt så sånn ut: :D

Another Saturday, another Essay...

2010-12-12T21:47:00.000+01:00

...skulle bloggtittelen være forrige lørdag, men det var alt jeg fikk til å skrive før jeg ble distrahert. Denne lørdagen hadde jeg ikke oppgave å skrive (leverte siste utkast fredag, HURRA) men gjorde noe minst like kjedelig: vasket klær. To maskiner, en innspurt før vi stikker av til jul. Har en maskin igjen med sengetøy og håndklær jeg tar på onsdag. Henge opp tøy er ganske sikkert det kjedeligste jeg vet om. Sant. Og jeg ville lett gått over lik for å ha min egen vaskemaskin. Det har jeg faktisk ikke hatt siden jeg bodde sammen med Morten i Mysen og det var i 2004 (!). Kunne kjøpt hus/leilighet og sovet på madrass og spist nudler rett fra kjelen i månedsvis om jeg bare hadde hatt vaskemaskin.

Har ikke blogget siden jeg har vært cirka superstressa angående de to siste innleveringene jeg hadde. Politikk var vanskeligere å skrive om enn jeg hadde antatt. Får tilbakemelding på den imorgen og kjenner jeg gru-gleder meg veeeeldig. Skal bli godt med litt tilbakemelding på det kaoset jeg følte jeg skrev, men jeg håper virkelig ikke jeg må skrive om store deler av den. River meg i håret og skriker. De andre innleveringene har jeg sålangt fått relativt gode tilbakemeldinger på, og det er fint!

Onsdag 1 desember var vi som kjent på julebord. Det var ikke fullt så grusomt som jeg hadde innbilt meg. Var ganske fint faktisk. Fikk snakket litt med undervisere på et annet plan en tidligere, og til og med med folk i klassen. At Callum var med var helt garantert et enormt pluss. Regner med at jeg slappet av mer enn jeg hadde gjort ellers, og å ha med seg et nytt fjes trakk oppmerksomhet og samtaler. Så det var bra. Maten var i det store og hele bra også. Fikk nesten så mye vin vi ville, men jeg greier bare ikke å like vin. Jeg prøver! Jeg ble jo vant til smaken av øl etterhvert men ser ikke ut til at det samme skjer med vinen sånn med det første.


Foto-sessjon før vi stakk til hotellet. Jeg ligner på mamma på ALLE bildene.

Churchill Hotel midt i en snøstorm!

Ellers kan jeg egentlig ikke rapportere voldsomt spennende ting. Nå er det tredje søndag i advent og jeg har ikke handlet en eneste julegave. Ikke har jeg penger å handle med heller. Callum driter visst i at vi ikke har penger og kjøper gaver til familien sin. Jeg skal prøve å skaffe noen til min jeg også, synes det er litt for jævlig at jeg aldri får gitt gaver. Tro det eller ei, jeg liker faktisk å gi bort ting, egoist eller ei. Er så pisslei å være fattig at dere aner ikke. Kan ikke unne meg selv noen verdens ting som ikke er absolutt nødvenig, og kan såvidt få skrapt sammen noe til andre. DET er vel den største skamfølelsen, egentlig. Men, får vel til noe, ihvertfall til de minste og slikt.

Heldigvis stikker vi ihvertfall til Norge. Om ên uke!! Om en uke akkurat nå så sitter vi i varme gode stua til mamma. Jeg gleder meg som en drittunge. Det er rart når jeg tenker på det. Jeg hadde ikke samme hjemlengsel når jeg var i USA, men jeg var mindre lykkelig på den tiden enn jeg er nå. Savnet mamma og vante norske ting, men ikke på samme måte jeg gjør nå. Mamma og jeg har jo kommet nærmere hverandre siden den gang og det har definitivt noe å gjøre med det. Kanskje det er allderen også? Begynner å dra på åra, ikke lenge til 30 nå. Panikken sniker seg på innimellom.

Hadde tenkt å skrive et innlegg om pelsindustrien, men føler egentlig at det har blitt gjort til døde og tviler på at det er fler enn meg som bryr seg så inderlig (av de som leser denne bloggen, mener jeg). Kanskje jeg gjør de alikevel. Følg med i spenning. Oppdaterer om hvordan tilbakemelding jeg får imorra uansett. Wish me luck.

Pent? Ikke voldsomt. Bilde fra Julies facebook.

'Jag kan aldrig nånsin leva förutan'

2010-11-27T23:58:00.012+01:00

Alle bilder kan klikkes på for å se de større.

Plutselig så var det snø! Våknet torsdag morgen og det lå snø på bakken. I løpet av dagen ble det borte igjen. Fredag kveld begynte det plutselig å snø veldig og etter en times tid lå det tjukt lag på bakken og over biler og det som var. Tjoing og heiing kunne høres helt inn der vi satt. Til slutt fant vi ut at vi skulle gå tur i snøværet (dere kjenner jo meg), og jeg ville teste de nye støvlene mine.

Jeg snublet over et kultur-fenomen jeg ikke helt hadde tenkt over. Sikkert et tjue-tall folk var ute i bakgården til studentboligene her. Noen kastet snøballer, noen lagde snømenn mens andre bare sto og pratet og så på snøen. Kan ikke si jeg har opplevd noe lignende i Norge - barn stormer såklart ut og vil leke i snøen, men slik overbegeistring i den gemene hop er vel sjelden. Vi fortsatte turen på en runde i byen og det var ganske mange ute å gikk. Selv om det var fredagskveld så var majoriteten edru og kun ute for å gå i snøen antar jeg. Det var veldig moro å oppleve. Noe vi nordmenn tar fullstendig for gitt og de aller fleste ser på som et ork og en byrde gjorde her at folk brøt ut i gledesrop og koste seg. Gleden går nok over når snøen forsatt ligger og hverdagen begynner igjen på mandag (engelskmenn har ikke vinterdekk), men for nå er det bare til glede for de fleste. Og slik synes jeg absolutt det skal være! Finnes det noe vakrere enn snø?

Støvlene funker glimrende forresten! Var ute å gikk idag igjen, Callum ville skaffe seg varmere sko/støvler han også og jeg var såpass varm over hele meg at jeg svettet. Det skal sies at det ikke var spesielt kaldt. Rundt 0 tenker jeg. Men på Cal hørtes det ut som det var minst -10. Snodige folk, de engelskmennene.

Gatene har blitt pyntet til jul og det ser myyye bedre ut når det er snø ute. Var et fint juletre også men det var så sinnsykt mye folk at det var umulig å få et fint bilde av det. Tar det en dag det er stille i byen jeg.

Stakk en tur innom universitetsbiblioteket til Callum før vi gikk hjem. De hadde nemlig bøker som mitt universitet ikke haddde og som jeg trenger til samfunnsfagoppgaven jeg skal levere til uka. Så nå har jeg mer enn nok lesestoff igjen. Hurra? Har ikke fått tilbakemelding på lingvistikk-utkastene ennå. Tror det blir til uka eller begynnelsen av neste. På de to litteratur-utkastene jeg har levert så langt (vi skal levere tre til sammen, så velge to vi vil jobbe mer med og levere som endelige oppgaver i januar) har jeg fått masse positive tilbakemeldinger fra professoren. Han liker spesielt at jeg velger litt uvanlige temaer å skrive utifra. Han kalte den jeg leverte denne uken "fascinerende". Blir like stolt hver gang, det må jeg innrømme. Og Callum er flink også! Han fikk igjen en av oppgavene sine denne uka og hadde fått en B.

Sitter å lytter til Alanis Morrisette mens jeg venter på at en film skal lastes ned. Og selv om jeg vet at morgendagen må brukes til å lese dødskjedelige politiske bøker, og selv om jeg har verket i korsryggen i dagesvis uten å begrippe hvorfor, så må jeg vel si meg ganske fornøyd med livet for en gangs skyld. Det skyldes nok til dels at jeg har gått snart to uker på lykkepillene mine, til dels at jeg føler at jeg kanskje mestrer dette semesteret og helt klart i store trekk at jeg har en fantastisk kjæreste. Noen ganger føles det litt som om vi hadde hvetebrødsdager når han besøkte meg i Norge og nå har vi begynt et liv sammen som bare skal vare og utvikle seg. Høres det litt optimistisk ut? Vel, får være det en gang iblant òg!

Middagen idag måtte jeg bare ta bilde av forresten:

Ser den ikke pen ut!? Forrutenom den lysebrune gøgga, det er creme fraiche + soya saus og veldig godt, selv om det ikke ser sånn ut. Og vil bevise for mamma at jada, vi spiser sunt innimellom også!

Nå er det ikke lenge igjen til jul! Hurra!! Og der var filmen ferdig nedlastet.

Hadet!

Schoooool's out for SUMMAH!

2010-11-24T22:25:00.002+01:00

Gid om det var så vel. Ja dette blir nok et kjedelig skole syt og klagg innlegg. Ikke bare oppramsing av ordtelling og slikt da, jeg lover. Så les videre, kjære venner!

I løpet av de siste 9 dagene har jeg levert tre oppgave-utkast. Igår hamret jeg ut den siste 2000 ords oppgaven på de 9 dagene i løpet av en dag for å klare å levere idag. Anbefales ikke. Fullstendig utslitt ramlet jeg i seng igår kveld og så på en hjernedød film før jeg måtte tvinge meg til å lese 4 noveller før skolen idag tidlig. Så etter jeg kom hjem fra skolen i ettermiddag erklærte jeg fridag for meg selv. Imorgen også. Også får jeg begynne på samfunnsfag oppgaven på fredag.

Neste onsdag, 1 desember, skal det være "christmas dinner" med klassen og lærerne. Har visst om det en stund nå men kviet meg litt for å ta en avgjørelse. Jeg spurte tidlig om Callum kunne være med og det var bare kanskje. Selve middagen, som vel er et slags julebord, blir dekket av NSC (Norwegian Study Center) for oss som går der. Det var ikke sikkert om de ville ha gjester. Og jeg ville ikke gå uten Callum. Jeg føler meg på ingen måte som en del av klassen. Innimellom gjør jeg vel det, litt. Men som regel føler jeg meg mest iveien og oversett. Jeg er ikke og har aldri vært og kommer aldri til å bli noe festmenneske og siden det er alpha omega når nordmenn skal "bli kjent" så sier det seg selv at jeg faller utenfor. Jeg finnes jo heller ikke kontaktsøkende men er alltid imøtekommende, blid og vennlig når noen først tar kontakt med meg, det vil jeg påstå. Joda, jeg forstår at jeg ikke er et enkelt menneske å komme innpå. Jeg er klar over at jeg er litt merkelig (på den "jøss, så stille og tilbaketrukken hun er da" måten og ikke den "jøss, tror du hun alltid går med rosa sokker på ørene?" måten), men er det noen grunn til å fullstendig eksludere meg? Jeg vet ikke. Mulig jeg er hypersensitiv og at det ikke er så ekstremt som jeg føler det, men tanken på å sitte ved et digert middagsbord å trykke sammen med folk jeg faktisk ikke kjenner i timesvis var mildt sagt ubehagelig.

Beck, koordinator for fordypningsstudentene ved NSC og en av professorene jeg skal ha neste år, tok meg fullstendig på senga idag når jeg printet ut oppgaven min før levering. Stammet ut at joda, vi kom. Og det var helt ok at Callum var med, bare han må betale for sitt måltid, som sier seg selv.

Jeg gruer meg ganske hjertlig og inderlig, men jeg har ihvertfall han med meg og det blir nok ikke så forferdelig og grusomt som jeg skal ha det til. Men å være ukomfortabel på den måten er noe jeg virkelig hater.

Over til noe annet - imorra skal vi få sett den nye Harry Potter og det gleder jeg meg til. Blir godt med litt kinokos, flere måneder siden sist.

Og det er vel det for denne gang!

'Mama I'm coming home'

2010-11-20T00:19:00.003+01:00

Under en måned til jeg drar til mamman miiiiiin!!!!

'I swear it's not by choice'

2010-11-14T23:59:00.007+01:00

Da har jeg begynt på lykkepiller igjen. Oppdaget etter at jeg allerede hadde tatt 10mg i et par dager at de gikk ut på dato i juli. Det går sikkert fiiiiint, begynner på 20mg om en ukes tid og de har ikke gått ut. Tror jeg. Jeg har ikke esken til de lenger. Gjør vel ingenting, kanskje jeg bare blir litt ekstra yr og lykkelig?

Det funker ikke helt å ikke gå på de. Nå har jeg ikke tatt de på kanskje fem-seks måneder og det merker man virkelig forskjell på. Ikke det at jeg har det krystallklart for meg hvordan hverdagen forarter seg når jeg tar pillene, men jeg innbiller meg at hverdagen var lysere og lettere da. Det må den.

Nei, jeg er ikke ulykkelig. Det er ingen spesiell katalysator som har gjort at jeg nå trenger de. Jeg har trengt de hele tiden, men iblant så glemmer jeg å ta de og da tenker jeg; "jah men dette går nok bra uten skal du se!"

Men det gjør det ikke.

Som sagt er det ikke noe spesielt, det bare skjer små ting oppi hodet mitt som gjør at ting er vanskelig. Det kan være den minste lille mikroskopiske bagatell, som for eksempel at jeg ikke har stått opp før tolv den dagen, som gjør at hele mitt verdensbilde blir fullstendig snudd på hodet og gjør alt negativt, eller en million andre ting. Og det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg sitter og kan føle og ta på det dårlige humøret og negativiteten som vokser som en kreftbyll i meg og uansett hvor hard jeg prøver å overse eller pirke hull i den så er den der; tung og trykkende og tilsynelatende uoverkommelig. De aller verste dagene er vel når det føles slik i meg uten at jeg kan identifisere en eneste grunn hvorfor. Innlegget heter "I swear it's not by choice" etter en sang av Maria Mena fordi det er virkelig ikke frivillig å føle meg så fortapt som jeg gjør iblant.

Så derfor har jeg begynt å ta tablettene igjen. Det er ikke uvanlig at folk har dårlige dager, men jeg vil ikke innbille meg at slik trykkende angst og negativitet jeg føler flere dager i uken er normalt. Og hvis det er det har menneskeheten min ytterste medfølelse.

Det får meg til å reflektere over hva lykke er. Selvfølgelig er det ikke noe håndgripelig, akkurat som hat, kjærlighet, sult eller andre indre tanker og følelser. Men alle de nevnte kan jeg identifisere. Jeg vet hvordan sult føles og jeg vet hvordan kjærlighet føles. Jeg vet også hvordan hat, sorg og sjalusi føles. Men jeg kan ikke ærlig si at jeg vet hvordan lykke føles.

Hvordan kjenner man igjen lykke? Jeg har ofte lurt på, og lurer tidvis på det ennå, om jeg i det hele tatt har evnen til å være lykkelig. Selvsagt er jeg klar over at det ikke er en evigvarende tilstand, og at ting her i livet går opp og ned, men alikevel. På et overliggende plan går det vel an å være lykkelig. Men hvordan vet man?

Dersom lykke er en tilstand som ikke tillater at man er trist eller grinete eller misfornøyd innimellom, så kommer jeg aldri til å kunne beskrives som lykkelig. Heller ikke de fleste mennesker her i verden vil jeg tro. Dersom lykke er noe som tilsvarer at man ler og smiler løst og fast, vel, det er fullstendig bullshit. Jeg har ledd og smilt rundt mennesker hele livet men man trenger ikke være lykkelig på innsiden selv om man later som på utsiden. Man kan være en god skuespiller uten å stå på en teaterscene. All the world's a stage sa Shakespeare en gang, og jammen er det ikke det.

Jeg vet ikke hva lykke er. Jeg vet ikke om jeg er lykkelig. Men at jeg er heldig som har en mann som fortsatt vil være hos meg selv om jeg plutselig gråter i halvannen time, sliter med humørsvingninger og eksistensiell angst, det vet jeg.

Hva tror dere lykke er?

But it hurts to be alive my friend

2010-11-07T19:13:00.004+01:00

Pust...

Jeg er så sliten! Helt merkelig, i og med at jeg gjør cirka ingenting fysisk så lenge det ikke involverer sengehygge, hehe. Eller å henge klesvask. Noe mindre spennende fysisk aktivitet der. Men uansett - SLITEN!

Er på skolen fire dager i uka, er hjemme sent (cirka etter 17:00) to dager i uka. Attpåtil har jeg 5 oppgaver igjen å skrive - har levert èn - og mer enn nok å gjøre av lekser på en ukentlig basis. Mange i klassen sier at hadde de visst det her var så tøft hadde de nok ikke søkt. Og det er tøft. Ei jente i klassen lurte på om jeg var fullstendig sprø da jeg nevnte at jeg hadde søkt på vår kurset også. Hadde ikke gjort det igjen om de hadde betalt henne for det, sa hun.

Og jeg forstår pessimismen. I forhold til arbeidsmengden ved de fleste høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, er arbeidsmengden diger og læringskurven her veldig bratt. At vi har cirka 100 sider +/- å lese fra uke til uke, med oppgaver som hører til virker som en overdrivelse men ligger veldig tett opp om realiteten. I tillegg har vi romaner, noveller og dikt som skal leses mer eller mindre tidsnok før 17 desember og selvsagt semesteroppgaver.

Semesteroppgavene er de som tar knekken på de fleste av oss. Vi har 6 innleveringer i løpet av cirka 6 uker. Disse er bare utkast, men skal ligge på mellom 1500-2000 ord hver. Så skal vi renskrive fem av disse: to på 2250 ord hver i lingvistikk, to på 2500 ord hver i litteratur, og èn på 4500 ord i samfunnsfag. Disse fem skal alle være inne før 17 januar.

Arbeidsmengden er altså, uten å overdrive, gigantisk. Har en uke igjen før vi får en leseuke, og etter det har vi bare undervisning i ett fag. Det vil si, kun to dager på skolen, tre timer i uken. Mye mer tid til å konsentrere seg om oppgaver, og mer frihet til å disponere tiden selv. Det ser jeg virkelig frem til med lettelse. For ikke å snakke om hvor mye jeg gleder meg til uken i Norge. Har bestemt meg for at den ene uken skal jeg ha helt fri. Neste semester begynner nemlig 10 januar. Ble bittelitt paff når jeg leste det. Vi har tross alt fortsatt oppgaver å skrive, men alikevel begynner et nytt semester. Mye merkelig, men sånn er det jo bare.

Èn uke fri altså. Jeg skal være glad om jeg henger sammen til sommeren. Og da er jeg jo ferdig. F-E-R-D-I-G. Så deilig, tenker vel de fleste. Så skummelt, tenker derimot jeg. Men har mer enn nok å handskes med i mellomtiden.

Beklager at det ble veldig kjedelig å lese. Det er ikke så mye annet som opptar meg om dagen annet enn skriveskriveskoleskriveVILHAFERIEskriveslesesove. Idag har jeg transkribert ferdig til lingvistikken som professoren skal se på imorgen etter forelesning. Spurte om det var greit, for jeg føler at hele greia er gjort veldig veldig feil. Også har jeg vasket klær. Og nå står gulasj'en på plata og putrer.

Skal spises, sees film, og soves, før det er på'an igjen imorgen.

Et lite stykke Norge

2010-10-29T10:28:00.005+02:00

Igår endelig lå en etterlengtet liten pakke i postboksen vår fra mamma'n min. Et lite stykke Norge samtidig som å være et lite stykke mamma:

O Herlige Ostehøvel!

Ble så glad når jeg åpnet den lille pakken og så mammas gamle blå ostehøvel inni. Den er liksom mer en akkurat en hvilkensomhelst ostehøvel. Er det ikke merkelig hvilke ting som gjør at man blir ufrivillig sentimental?

I helga skal vi bestille flybilletter hjem til gamlelandet. Antagelig blir vi i Norge i 10 dager, fra 19 desember til 29 desember. Etter da tar vi en hviledag hjemme i hybelen for så å farte opp til Durham igjen for å være der nyttårsaften. Blir litt rart å ikke sitte alene som jeg pleier. Både positivt og negativt kan jeg tro, asosial som jeg er!

Gleder meg til jula for første gang på mange år nå. Sånn skikkelig. Håper det ligger metervis med snø og er deilig kaldt (ikke for kaldt!). Skal kose meg glugg ihjel med kattepuser og mammakos og norsk mat og snop! Også blir det jo semesteroppgaveskriving mens vi er der, men det gjør ikke noe. Med en neve peppernøtter innenfor rekkevidde så går nok det lekende lett skal du se.

Snakker om semesteroppgaver så er det strengt tatt det jeg skal drive med i skrivende stund. Passerte 'Uinspirert' flere mil bak i svingen og ligger nå på den grufulle Tanketørke-sletta og vrir meg. Hadde det enda vært èn semesteroppgave!

Akk og ve.

Jeg skal bli flinkere til å oppdatere. Jeg lover. Farvel for nå!

'In this silent tide, we're driftwood passing by'

2010-10-08T14:11:00.005+02:00

Det med å åpne bankkonto skulle ikke være lett. Først måtte jeg skaffe et brev fra Universitetet som bekreftet at jeg var meg og hvor jeg bodde. Når jeg så hadde det og kom tilbake noen dager senere, måtte jeg plutselig bestille time. Møtte opp idag klokken elleve men kontoen kunne likevel ikke åpnes. Hvorfor? Fordi på passet mitt var det bindestrek mellom navnene mine, og det var det ikke på brevet.

WHAT?

Seriøst. Av alle tullete grunner. Passet mitt har bilde, fødselsdato, personnummer, alt det stemte med informasjonen fra universitetet. Men pga en stakkarslig bindestrek som ikke hadde kommet med, så må jeg gjøre hele remsa på nytt. Det er så idiotisk at jeg vet ikke om jeg tar banken seriøst lenger. Jeg mener... En BINDESTREK. Jeg bruker ikke mellomnavnet mitt engang. Ingen gjør det. Argh.

Jaja. Idag er det ihvertfall heldigvis fredag. Noe så nydelig, å ha helg! Jeg vet egentlig ikke hvorfor denne uka har tatt all energien fra meg, men det har den virkelig. Kan ikke akkurat si at skolen har blitt noe enklere. Det er vanvittig mye å gjøre og selv om det føles bra å bli litt utfordret intellektuelt så er det fryktelig uvant. Så mye å gjøre hadde jeg ikke i Bø. Jeg håper inderlig at det går bra. Prøver å ikke stresse meg selv, men folk i klassen snakker heeeeele tiden om oppgaver og hvor mye de har lest i det og det faget og hva de skal skrive om til jul. Er ikke helt enkelt å holde hodet kaldt med fire-fem kaklende 40-50 åringer som maser om hvor vanskelig alt er.

Begynner å bli surt og ruskat i vinden her nå. Alikevel går engelske jenter (selv de som er tyngre enn meg) i åltrange topper og kort-kort, gjerne uten strømpebukse! Jeg begriper det altså ikke. Hva har engelskmenn imot varmt tøy?

Apropos ingenting, jeg ønsker meg norsk ostehøvel, takk.

Callum og jeg har det superbra. Jeg tror at selv om jeg fortsatt sliter med en del ting, helst tanker, så er jeg etter opplevelsene mine de siste to årene (sammenbrudd, terapi, etc) klar over hvor problemene ligger. Jeg er mer bevisst, og da også i stand til å forklare hvorfor jeg oppfører meg eller reagere på en viss måte på ulike ting. Det tror, og håper jeg, er en stor hjelp når det kommer til å leve sammen med meg. Callum er ihvertfall den snilleste og kjærligste gutten jeg kunne håpet på. Igår kveld når vi skulle sove holdt han rundt meg i mørket og sa; 'Tenk sånn her kommer vi til å ligge selv når vi er gamle og grå.' Det var kun ved en kraftanstrengelse at jeg ikke begynte å gråte. Han er så fin. Finest.

Nu skal jeg rydde litt her, og så skal vi ta helge-handelen når Callum er ferdig på skolen. På lørdag eller søndag håper jeg på å få kommet meg til frisør, har flisete, tørre og stygge tupper. Fikk bilag i posten fra en frisør i nærheten som tar 8 pund for en klipp! Det er under 80 kroner det! Tjohei sier jeg.

Får forresten nye briller om to ukers tid. Var hos Specsavers om onsdagen og tok synstest, og synet hadde forverret seg litt, men ikke voldsomt. Blir uansett deilig å få noe nytt på nesa. 45pund for innfatning + glass, 20 pund for undersøkelsen. Ikke dårlig synes nå jeg.

God helg!

P.S Er veldig hyggelig når dere kommenterer :)

2010-10-01T22:19:00.003+02:00

Lurer litt på hvorfor alle menn jeg har kjent liker å ta laaaaange dusjer, og helst glovarme. Er det en manne-greie? Jeg synes mest at å dusje er kjedelig og et tiltak. Og jeg er av tanken at dusj skal være oppfriskende, og det er ikke glovarmt vann. Ikke iskaldt heller selvsagt, men har det gjerne kaldere enn varmere.

Lurer også på om jeg desperat trenger nye briller. Jeg føler at jeg ser skremmende dårlig uten de for tiden, og er så ofte svimmel og uvel. Vet man kan føle seg uvel av for sterke briller, men går det andre veien også? Noen som har peiling her?

'Hello again, friend of a friend'

2010-09-30T18:40:00.003+02:00

Jeej, har fungerende internett OG jeg kan logge meg inn på bloggen. Puh. Det er faslig mye styr med nettet her, veldig humørsykt og ustabilt. Men her er jeg! Til dere stakkarer som kanskje leser og faktisk lurer på hvordan det går.

Over-all går det kjempebra! Trives forholdsvis godt -- det er som nevnt tidligere ting jeg savner fra Norge. Finner for eksempel ikke type Cultura drikkeyoghurt noe sted her! Jeg liker ikke melk, men vil gjerne spise frokostblanding fordi det er sunt og godt og enkelt, og da liker jeg det med smakfull Cultura. Men nei. Det finnes ikke noe lignende her. Sånne ting irriterer grenseløst! Ellers trives jeg med byen, jeg føler meg ganske godt kjent og jeg er heldigvis ikke typen som blir satt ut eller nervøs av å være på nye steder.

Callum og jeg har det veldig bra. Synes ihvertfall jeg, og jeg tror ikke han er spesielt uenig. Idag for eksempel hadde vi begge vært på skolen, men han var hjemme da jeg kom hjem i ettermiddag. Det var en super-deilig følelse å bare komme hjem, sette seg ned, og fortelle hverandre om hvordan dagen hadde vært, vise frem skoleting og bare ha en generell interesse ovenfor hverandre. Kan ikke si jeg er altfor bortsemt med slike ting; gjensidig respekt, kjærlighet og interesse, det er jo sånn det skal være! Anser meg selv som å være veldig heldig, og hvis jeg tillater meg selv til å sette meg ned å tenke over det, er jeg livredd for at det ikke kommer til å vare for evig og alltid.

Jeg har søkt om engelsk bankkonto nå. Fikk brev idag om at søknaden er mottat og konto står klar, men må komme innom banken med ID bevis og slike ting før det er verifisert og jeg får kortet. Skal få gjort det imorgen så jeg forhåpentligvis kan få slengt over noen penger der iløpet av helga/mandag. Jeg kan fint bruke bankkortet mitt, men det er et par issues: magnetstripen er ødelagt, demagnetisert. Funker så lenge jeg kan bruke chipen, men det betyr at jeg ikke kan ta ut kontanter i minibanker. Og det er voldsomt irriterende i lengden. Man kan ikke betale med kort overalt slik som i Norge. Buss f.eks krever småpenger, og mange mindre butikker tar kun "ekte" penger. Selv i større butikker støter jeg ikke sjelden på lapper og notiser som krever minimum 5 pund totalsum før du kan betale med kort.

Detta ble en kjempekjedelig oppdatering. Huttetu. Jeg beklager og lover å komme sterkere tilbake i helga, etter at vi har vært på vikingmuseet! Det blir gøy tenker jeg. Hjernen min føles litt utbrent akkurat nu.

Nå skal det spilles og slappes av, og imorgen begynner jeg å lese på roman nr. 2 dette semestret: Lord of the Flies.

Sånn apropos bilder...

2010-09-19T00:19:00.002+02:00

..Har nå fått kabelen så jeg kan legge over bilder på dataen... MEN... Programmet påstår at noen av filene mangler og jeg må re-installere programmet. Jeg finner ikke disken(e) noe sted. Så, kort fortalt: Jeg får ikke lagt over bilder fra mobilen alikevel. Så nå har jeg endelig gått til innkjøp av digital kamera! Et slikt har jeg ikke hatt før, men alltid hatt lyst på. Var tilbud i en av butikkene i byen, men de måtte bestille inn til meg. Så på tirsdag får jeg kamera! Underkant av 600 kroner er ikke så ille.

Så nå SKAL det komme bilder fra og med tirsdag! Høy kvalitet til og med :)

So long.

"Our common goal was waiting for the world to end"

2010-09-14T00:39:00.004+02:00

Det blæst! Kraftig vind her oppe i Yorkshire traktene idag gitt. Litt deilig synes jeg, jeg er fryktelig glad i vind. Bilder blir det ikke noe av i dette innlegget heller. Da jeg skulle til å laste de over på dataen oppdaget jeg at kabelen jeg trenger for å gjøre det ikke var i kofferten min. Det betyr at den ligger igjen i den andre kofferten min, som er igjen i Durham. Altså: ingen bilder før til søndag!

Jeg tok 10:47 toget tilbake til York fra Durham idag morges. Var i York ca. 11:35, og fikk tid til det utrolige: jeg stakk "hjemom" med ryggsekken for å tømme den for klær og laste den med skolesaker, jeg dro til universitetet for å fikse meg studentkort, handle et par pensumbøker og annet rask OG jeg rakk til og med å kjøpe med meg mat. Men ikke å spise den, desverre. Men alikvel er ikke det dårlig på to timer, hva?

York er fortsatt en fantastisk by. Full av små søte butikker, store butikker, drøssevis med kafeer or puber, er det en typisk engelsk by. Men den tykke muren som omkranser byen, den digre gotiske katedralen og de smale, krokete gatene er bare deler av det som gjør den så fantastisk og spesiell. Den nord-engelske sjarmen gjennomsyder de aller fleste man treffer på, og det er ikke sjelden man får høre "Cheers, love" med tykk Yorkshire aksent. Og det er bare herlig!

Men jeg må si jeg gleder meg til søndag, da vi flytter til et nytt og "eget" sted å bo. DET blir smøret på flesket, og det gleder jeg meg hemningsløst til. Dobbelt-seng, egen dusj og do, nytt kjøkken og søt liten vinduskarm: det ser jeg frem til. Nå lever jeg på ferdigsmurte sandwhiches, cola, mikro-mat og snacks. Det liker hverken kroppen eller hjernen min så veldig, men må man så må man, og snart kan vi lage god hjemmelaget mat igjen. Det er ikke rart at det er så mange overvektige mennesker her -- mikro-mat ala Fjordland er kjempebillig og ganske smakfult (særlig de indiske rettene, VELDIG gode), og det er også all mulig fastfood. Heldigvis er også "vanlig" mat billig. Jeg så for eksempel 1.5kg pakke med kjøttdeig til 5 pund - under 50kroner.

Nordmenn klager alltid på kollektivtrafikken. Den er ikke god nok, den er ikke rask nok, den er ikke presis nok, og den er altfor dyr. Vel, kjære landsmenn, jeg inviterer dere til å oppleve engelsk kollektivtrafikk på sitt beste. Her kan du peke iltert på busstabellen etter at bussen (igjen) er over en halvtime for sen til du blir blå i fjeset, og ingen vil høre deg. Ingen vil høre deg gispe etter at et over-hyggelig menneske bak en skranke på togstasjonen har bedt om 22 pund (207 kroner) for en enkeltbillett fra York til Durham (40 min unna). Og ingen vil bry seg om dine klaprende tenner eller dissende dobbelthaker mens bussen humper ivei tilsynelatende uten fjæring. Nei, takke meg til NSB.

Og det er så langt jeg orker/gidder/makter/lyster å skrive om englandseventyr for denne gang. Her skal det soves, og imorgen skal det skoles.

God natt.

2010-09-09T15:06:00.002+02:00

Hei!

Ja, så var det denne blogginga da. Har vært i York siden fredag, i England siden onsdag forrige uke. Har ikke hatt nett mer enn to dager! Så blogging har det ikke blitt. Nå står jeg på reisefot igjen for å stikke opp til min kjære som er i hjembyen sin Durham. Jeg gidder ikke sitte på det lille drittrommet mitt alene i helga. Høre på høylytte kinesere som bor vegg-i-vegg som enten krangler høylytt eller ler og skriker eller har sex, det er ikke så artig. Og senga her er cirka like komfortabel som gulvet: en hard madrass med plast-trekk for hygiene eller noe sånt. Bråker fælt bare man beveger nesevingen. Så jeg gleder meg til den 19 da vi flytter inn i vår egentlige bolig!

Lover på tro og ære at et lengre innlegg kommer, kanskje i helgen, kanskje på mandag. Skal til og med laste opp bilder har jeg tenkt!

Men nu skal jeg stikke for å, mest sannsynlig, stå å kope ved bussholdeplassen i 20 minutter før nr. 12 ankommer. Sporadiske bussruter er fantastiskt irriterende, sånn apropos.

2010-08-03T03:57:00.000+02:00

Når jeg blir stor vil jeg ha en geit.

We're not cool! We aaaaare free! And we're running with blood on our knees'

2010-07-30T18:54:00.002+02:00

La meg spørre dere, kjære venner; finnes det noe bedre enn å ta på seg nyvaskede truser?

Forutenom å være nydusjet tullet inn i nytt/rent sengetøy iført de nyvaskede trusene, så er svaret nei.

Så hvis dere unnskylder meg, så skal rompa mi og jeg kose oss i de nyvaskede trusene.

'But now it's full of evil clowns'

2010-07-16T17:59:00.004+02:00

Grusomt irriterende at bildene i det forrige innlegget har bestemt seg for å ikke funke helt plutselig. De vistes helt fint når jeg la dem inn, og hele den påfølgende dagen, så POFF! borte. Mulig jeg gidder å gjøre noe med det etterhvert, nå er det bare irriterende.

Ikveld er kvelden vi skal bestille flybilletter til Callums reise hit den 16. august og min enveis-billett til England. Blir plutselig litt mer håndfast. Eeeeek!

Callum har bursdag den 15. august og jeg skal bake kake til han kommer dagen etter. Jadda. Kakebaking er ikke akkurat min sterke side, derfor har jeg valgt meg ut noe som forhåpentligvis er like enkelt som jeg tror og sikkert er VELDIG godt: ostekake med sjokolade! (Håper nå han ikke sjekker bloggen, hm..) Har tenkt å lage den en gang eller to for å prøve meg frem og forsikre meg om at jeg ikke kommer til å føkke det opp. Stor mulighet for at jeg begynner å hylgrine om den ikke er heeeeelt perfekt til han ankommer. Vet også hva jeg skal gi ham i gave men DET skal jeg ikke si her sånn i tilfelle rottefelle. Glær mæ, bare fire uker igjen nå.

Har noen søte planer for livet i York! Jeg skal begynne på sånn vann-aerobic-sak, "Aquafit", som visstnok er veldig bra for oss stakkars gamle koner med leddskader o.l, og det strammer opp og er fint for formen. Hurra, kanskje man endelig får frem timeglassformen som skjuler seg under flesket innen skoleåret er omme! Callum har også uttrykt et visst ønske for å skaffe sykler. Selv om jeg og min brede bakpart er en smule skeptiske til å sykle til skolen istedet for å ta buss, så vet vi begge at dette har vi bare godt av og å sykle er absolutt ikke det verste her i verden. Og èn dag i uka er "date night" hvor vi går ut for å spise, eller lager til noe romlemantisk hjemme og finner på noe.

Har jeg nevnt at JEG GLEDER MEG!? Hihi, tenkte det var nødvendig å si det igjen.

Over til noe helt annet: Noen som har peiling på hva man kan gjøre med for myke negler? Trenger jeg kalk, jern, omega3, what? Hjelp!

'Du är en saga för god för att vara sann'

2010-07-14T18:01:00.006+02:00

Sommeren er halvveis over og mer enn noengang ser jeg frem til høsten. Er ikke noe sommer-menneske i utgangspunktet; jeg er ikke glad i pesende varme dager, jeg har badedraktfobi og får nervesammenbrudd når noe lite og flyvende prøver å sikte seg inn på neseboret mitt. Som regel ser jeg frem til høstens farger, litt kjøligere dager og nytt skolepensum. I år ser jeg frem til alt det der, men det som gjør det så fantastisk er at jeg flytter til York.

Japp, det er et faktum. Den 1. september forlater jeg Norge ihvertfall for en stund for å bo sammen med min fantastiske guttemann i York. Jeg skal (endelig) ta ferdig Bacheloren min over to semester ved Norwegian Study Center som vi besøkte med klassen i 2008. Dette har selvfølgelig vært på gang lenge, jeg søkte og fikk opptak så tidlig som i mai men jeg har ikke hatt alle brikkene på plass før nå de siste dagene. Og da, endelig, føler jeg meg trygg nok til å rope til hele verden at jeg flytter til verdens beste by med verdens beste kjæreste!

Så jeg gleder meg ganske ufattelig til dette og tror faktisk at alt kommer til å gå bra. Jeg har fått godkjennelse fra Bø, noe som betyr at det jeg tar i York går rett inn i bacheloren min derfra, og jeg har fått innvilget studielån. Vi har fått en studentleilighet sammen gjennom Callum's studiested (York St. John om noen skulle undre) fra den 18. september som er helt nybygget og fantastiskt fin. Det eneste som er småkjipt er at vi som nevnt ikke kan flytte inn før den 18:de, så jeg må bo på en liten studenthybel alene i 12 dager først siden mitt semester begynner allerede den 6. september. Callum begynner ikke før den 21:ste. Men det er en minimal nedtur og jeg bryr meg særdeles lite siden jeg vet at fra og med den 18:de bor vi sammen og får sett hverandre hver dag! Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg. Jeg elsker York, byen er akkurat passe stor, er ufattelig rik på historie og har en særpreget personlighet. Gleder meg til å komme meg langt langt bort og begynne på ny. Kjenner virkelig at et miljøskifte trengs veldig snart.

Den 16. august kommer Callum på besøk igjen og blir helt til vi reiser tilbake til England sammen den 1. september. Jeg gleeeeeeeder meg!!! Så selv om de siste par ukene har vært en prøvelse på grunn av både det ene og det andre, er jeg enormt lettet over at ting faktisk ser ut til å gå den rette veien for meg. Håper jeg kan få sett alle dere som jeg kommer til å savne før jeg reiser; Smooth-jentene, Marianne-tøsa, min kjære vakre søster, og flere andre. Vi kommer til Norge igjen til jul, så dere er ikke helt kvitt meg! Og jeg tar mer enn gjerne imot besøk i York. Det er absolutt ikke dyrt å reise dersom man velger Ryanair, og opphold skal vi alltid klare å få ordne. Velkommen skal du være!

York by night. Er det ikke vakkert?!

'My smile feels tired and I think it's showing'

2010-06-28T21:55:00.004+02:00

Om torsdagen (den 24 juni) hentet to damer fra DOOA Nikopusen min. De sendte meg mail torsdag morgen og sa de kunne komme å hilse på ham utpå kvelden en gang, se hvordan han var og hvor han kunne passe inn. Litt før 18 på kvelden ringte de og spurte om jeg var hjemme, at de kom og hentet han. Må si det var litt av et spark i midtgulvet jeg ikke helt forestilte meg skulle komme. Klart jeg visste at han skulle reise fra meg, og hva det innebar, men ikke så plutselig. Jeg begynte å støvsuge mens vi ventet, jeg orket ikke bare sitte der. Når de kom var Niko vennlig og sosial som alltid og gikk lett inn i buret. Kanskje det stakk litt også, han som vanligvis er livredd for bur tuslet rolig inn.

Jeg fikk ikke tatt farvel. Kanskje like greit. Han er ikke død -- fatktisk har han allerede blitt omplassert -- men det gjør minst like vondt. Kanskje vondere. Vet ikke noen annen måte å takle det på enn å bare ta en dag av gangen og prøve å tenke på ham minst mulig. Jeg vet dette var det beste for oss begge; for første gang på to år våkner jeg uten å behøve akkutt snyting.

Om fredagen var det dags for Callum å dra tilbake også. Det gjør vondere denne gangen, vanskeligere å takle. Ser hverandre igjen om to måneder. Han gråt når bussen rullet ut fra bussterminalen og hjertet rev i brystet på meg når jeg så at han prøvde å overse det.

Jeg er så ufattelig glad i den gutten. Vi har ikke vært sammen et halvt år engang men jeg føler meg ikke hel uten ham.

Lover et litt mindre dystert innlegg neste gang. Men akkurat nå er det ikke så lett å holde det dystre på avstand.

When it rain and rains, rain and rains, when it rain and rains...

2010-06-16T11:39:00.004+02:00

Det gikk opp for meg for et par dager siden når jeg leste gjennom gamle innlegg at jeg pleide å bruke diverse linjer fra sangtekster som innleggstittel. Skal prøve å gå tilbake til det, var litt morsomt.

Nå er det vanvittig mye negativt jeg kan skrive om her. Men istedet skal jeg skrive om kun to ting, og de to tingene er udelt positive. Først: To dager idag til gutten min kommer!! Herreguuuud som jeg gleder meg til å se han igjen. Selv om det bare er en uke så skal det bli fantastisk å ha de dagene med ham, uten å måtte dele med noen. På onsdag skal mamma komme en tur til Oslo for å møte ham. Gleder meg masse til deg også!

Den andre tingen jeg vil snakke om synes jeg er litt viktig. Jeg var medlem av Dyrebeskyttelsen lang lang tid da jeg var yngre, men meldte meg ut når det brått ble mitt ansvar å betale årskontigent. Men nå vurderer jeg å melde meg inn igjen. Som kjent så er jeg i prossess med å gi bort den fantastiske pusegutten min. Jeg tok kontakt med FOD-gården som omplasserer hunder, katter og diverse andre dyr, og jeg tok også kontakt med DOOA - Dyrebeskyttelsen i Oslo og Akershus. I utganspunktet sa begge organisasjonene at de ikke har kapasitet til å hjelpe eiere med omplassering av dyrene sine, at de må prioritere hjemløse og mishandlede dyr. Det var jeg selvfølgelig klar over og forstår det veldig godt. Til tross for dette, så spurte DOOA en del spørsmål om Niko. Idag tidlig fikk jeg mail hvor de sier at de skal prøve å hjelpe pus. De vil gjerne komme på besøk så de får hilset på ham. Hvis de ser at han er en katt de kan omplassere så kommer de til å kastrere og vaksinere ham. Jeg må betale 300,- siden han ikke kommer fra de, men det er fullstendig rimelig.

Jeg må si jeg er veldig imponert. Jeg synes det er helt fantastisk å se at en organisasjon som blir druknet i hjelpeløse dyr hver eneste dag, og særlig om sommeren, tar seg tid til å interessere seg for en enkelt katt. Samtidig er jeg lettet og har stor tro på at de kommer til å hjelpe ham, og meg. Niko er en flott katt på alle måter; han er vakker, sosial, kosete, leken men rolig så sant han får litt oppmerksomhet. Får han i tillegg lov til å gå ute og mase fra seg er jeg 100% sikker på at han er tilnærmet perfekt. Det er umulig å gi nok skryt til DOOA for å i det hele tatt være villig til å ta seg tid til dette. Jeg vet at de ikke har tatt Niko enda, men alikevel synes jeg at det å i det hele tatt ta seg tid til å reise hjem for å møte katten -- og ikke be eieren ta den til dem så han blir stresset -- er imponerende.

Så kjære alle sammen. Har dere mulighet, så støtt opp om deres lokale Dyrebeskyttelse. De gjør en helt fantastisk innsats for mishandlede og forlatte dyr, i tillegg til at de hjelper utover egen evne med de som kanskje ikke trenger det så sårt men fortjener et godt hjem alikevel.

"I’m ready for
More than this
Whatever it is
Baby, I hate days like this
Caught in a trap
I can’t look back
Baby I hate days like this"
--Mika - 'Rain'

2010-06-14T15:21:00.005+02:00

Karen, Karen, Karen... Du er dum du.

Jeg har jo bestemt meg for å gi bort Niko. Helst til noen jeg kjenner, men det ser mer og mer ut som om jeg må gi ham til et omplasseringssted. Det gjør veldig vondt, og jeg gremmes og går rundt med skyldfølelse uten å ha gjennomført det enda. Jeg vet jo at dette ikke går, og det er flere grunner til det. Han fortjener bedre enn en utålmodig allergiker, og jeg fortjener ikke å være konstant sliten og lei. Men vondt er det. Vanskelig er det.

Så idag tipser en kompis meg om en film jeg kanskje kommer til å like. Hachi: A Dog's Story er basert på en sann historie fra Japan om hunden Hachiko som var eid av en professor ved et Universitet i Japan. Professoren døde i 1925 og hver dag fra den dagen i 9 år møtte Hachiko opp på togstasjonen og ventet på sin avdøde eier. Til dags dato står en statu av Hachiko ved stasjonen og "venter".

I filmatiseringen spiller Richard Gere en professor (Parker) som finner en valp på togstasjonen en kveld og tar den med hjem. Uten å finne noen eier går kona etterhvert med på å beholde hunden. Hachi har et spesielt og nært forhold til Parker og etter at han dør, tropper Hachi opp ved togstasjonen hver dag og venter på at matfar skal komme tilbake. Til slutt dør den gamle hunden mens han ligger å venter en kald dag 10-11 år senere, og scenen hvor vi forstår dette og Hachi ser Parker komme ut av stasjonen endelig etter så lang tid er hjerteknusende. Jeg gråt og gråt, sutrende som et lite barn.

Det er en veldig bra film, men det var en utrolig dårlig idè å se den akkurat nå. Niko og jeg har et veldig nært forhold. Katten er så og si avhengig av meg, gråter ofte bare jeg går på do eller i dusjen. En tanke har vært at han fortsetter slik selv om han får en ny eier. Og nå, etter å ha sett denne filmen, så tenker jeg jo det enda mer! Nei, det var ikke så glupt dette.

Men for all del, se filmen. Det er ikke mange familiefilmer lenger som tilbyr noe annet enn uintelligent humor eller klissent sukkersøtt skvip. Denne filmen er kanskje ikke for alle, men for dere som har hatt et husdyr dere har elsket, for dere som kjenner at hjerterøttene verker når dere ser på Animal Planet.... Se denne filmen. Krøll dere sammen med en boks kleenex (jeg garenterer at dere snufser) på en søndagsettermiddag og gråt en skvett sammen med Hachi.

2010-06-05T05:15:00.009+02:00

Får man ikke sove så får man vel blogge da! Sola er oppe, fuglene kvitrer og pus maser. Det blir nok dårlig med søvn nå ja.

God dag idag! Eller igår heter det vel. Torsdagen var uhyre slitsom, det er så kjedelig å ha dager som oppleves som en eneste stor knyttneve rett i mellomgulvet så du ikke greier puste, tenke eller kontrollere noe som helst. Fredag derimot var en rak motsetning!

Jeg satt ute på verandaen i hett solskinn, med musikk dundrende ut fra hybelen og bok i neven. Det føltes utrolig deilig å bare sitte der å slappe av og nyte solskinnet. Og de gode impulsene det gir meg å lese. Har til og med fått et snev av farge på huden. JEG! Ja, jeg kan høre den lamslåtte stillheten dere alle sitter med ved forsøk på å forestille dere at Karen ikke er fullstendig likblek i skrivende stund. Nuvel, å skryte av at jeg har blitt noe brunere er vel å dra den litt langt, siden det såvidt er synlig et skille på brystet. Men det ER der, og hvis du myser inn i speilet så ser du det. Jeg lover.

Tror jeg har funnet ut at sommer kanskje ikke er så ille. Hvis du ser bort ifra allergien, og at jeg rett og sletter haaaaater å føle meg varm og svett, så er det ganske greit. Det er faktisk deilig med litt lys og farge endelig. Kanskje det er forelskelsen som har skylda...

Har sett to virkelig gode filmer idag. Vel, tre, men Juno har jeg sett ørten ganger før. Det er en av mine feel-good filmer som jeg bare må se innimellom.

Det som er interessant å snakke om er de to filmene jeg ikke hadde sett før. Jeg så først Julie & Julia, med Amy Adams og Meryl Streep. Den viser oss Julie, en frustrert, snart 30 år gammel kvinne som setter seg som mål å jobbe seg gjennom kjendiskokk Julia Child's kokebok - 524 oppskrifter på ett år. Det er en gigantisk "chick-flick", siden den handler om to damer, og mat. Kjærlighet til både maten, kokkekunsten og mennene deres. Det er en søt, om enn noe langtrukken film. Noe å slappe av til en søndagsettermiddag, eller kanskje for å få litt inspirasjon. Julie & Julia handler om det å sette seg mål, deadlines om du vil, om å finne det du virkelig føler lidenskap for i livet og å arbeide for å oppnå det. Filmen viser oss at en rekke tilfeldigheter, ørsmå beslutninger sammen med de store, er med på å forandre livene våre. Julia Child bestemte seg for å gå på kokkeskole for å ha noe å gjøre og fordi hun likte å spise. Hun møtte ved en tilfeldighet to damer som jobbet med å gi ut en kokebok og ble involvert i prosjektet. Julie på sin side forsøkte å finne på noe å blogge om for å få ut noe av frustrasjonen fra jobben og at hun er en mislykket forfatter. Etter forslag fra mannen sin tar hun fatt på kokkeprosjektet og vips... Det gir da et ørlite håp for andre forfatterspirer (uten at vi skal nevne navn her) at kanskje en dag, selv om det ikke er på horisonten akkurat nå. Filmen er forresten basert på den virkelige Julies bok, og er altså basert på TO sanne historier.

Den andre filmen var Brothers, en ganske ny film som gikk på norske kinoer tidlig i vår med Tobey Maguire, Jake Gyllenhaal og Natalie Portman. Jeg haddde utrolig lyst til å se denne på kino men kom aldri så langt. Selv om filmen vel er ganske annerledes fra det jeg forestilte meg så er jeg absolutt ikke skuffet.

Den er visst basert på den danske filmen Brødre, men den har jeg ikke sett. Tobey og Jake spiller to brødre, Sam og Tommy. Sam er marinesoldat og har vært i Afghanistan tidligere. I begynnelsen av filmen skal han sendes ut igjen, idet Tommy slippes ut av fengsel etter å ha ranet en bank. Det er mye menneskelighet i denne filmen, i forholdet mellom de to brødrene, mellom foreldrene og deres to sønner, og ikke minst i forhold til Sam og Grace (Portman) sine døtre. Det jeg liker så godt med filmen er den viser brutaliteten av krig og dens effekt på psyken til de soldatene som har opplevd fangenskap og tortur, uten at den fokuserer iherdig på 9/11 og det at vi har med amerikanske soldater. Garantert er det den danske filmens innflytelse som ligger til grunn her, og det er godt å se at de amerikanske filmskaperne har beholdt den lavmælte stemningen. Det at Sam blir tatt og holdt fange i Afghanistan og samtidig er amerikansk er en slags tilfeldighet som aldri blir tillagt noe særlig tyngde.

Jeg har alltid likt Tobey Maguire men i denne filmen blir jeg virkelig lamslått over hvor god han er. Hans opptreden er for meg så intens og forstyrrende at jeg blir litt satt ut og rystet. Jeg leste en anmeldelse i Film Magasinet hvor anmelderen kalte den en "skremmende bra film" og det er helt sant. SE DEN. Det er en krigsfilm som tar for seg menneskeligheten på en måte jeg er sikker på mange filmskapere misunner og skulle ønske de hadde klart tidligere.

Mens jeg snakker om film må jeg få slenge med et par linker til filmer jeg ser uhyre frem til:

The Killer Inside Me med Casey Affleck (som er helt fantastisk om du ikke visste det allerede!) --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi275187481/

Inception regissert av Christopher Nolan (The Prestige, The Dark Knight) og med Leonardo DiCaprio. Denne her ser jeg frem til som en liten unge. --> http://www.youtube.com/watch?v=z75o-F6ja2I Det er en slags Matrix tilstand... inni hodet ditt!

Og sist men ikke minst, Buried, som har fått grusomt mye pepper og skepsis samtidig som den har en diger fanskare. Jeg er ihvertfall voldsomt nysjerrig --> http://www.imdb.com/video/imdb/vi1796343577/

Ble langt det her gitt, så tror neppe det er mange som leser hele innlegget. MEN hvis du har kommet så her langt: Kristine, om du ikke allerede har sett det så måå du se Dr. Horrible's Sing-Along-Blog. http://www.bigvidpro.com/?v=ZCyZrh1hQ78zn72U4dlM-A Første "episode", se på den!

Ser på: Glee
Lytter til: "Hurt" - Johnny Cash

2010-05-21T17:23:00.003+02:00

Det er litt rart, dette med depresjon. Jeg vet egentlig ikke om alt jeg "sliter med" er på grunn av depresjonen eller helt andre ting men for enkelthetens skyld bruker jeg 'depresjon' som et paraply-begrep her.

Slitsomt er det vel mest å føle at det butter imot ofte. Hvis jeg gjør en avtale med noen så betyr det at jeg har lyst og energi til å gjennomføre det der og da og innbiller meg alltid at sånt skal holde seg. I altfor mange tilfeller butter det imot når det gjelder. Jeg vet ikke om det skyldes angst eller hva, for det er ikke latskap. Det er ikke at jeg ikke "gidder", men heller at det er noe i meg som holder igjen. Egentlig er det utrolig vanskelig å forklare uten at det høres ut som unnskyldninger eller mer kreative formuleringer av latskap. Selvfølgelig vet jeg at i disse tilfellene bør jeg ta meg sammen, tøffe meg opp og presse videre. Men er jeg alene, er det så og si umulig. Det går utover ting jeg selv bryr meg om også, som faller i grus eller jeg ikke gjennomfører pga denne mystiske indre "veggen" som jeg hele tiden stanger imot. Hva den kommer av aner jeg ikke. Jeg skulle så gjerne ønske jeg var motivert og fryktløs istedet.

2010-05-15T13:53:00.003+02:00

Hihi! Kjæresten kommer på besøk til bursdagen min ^^ Ankommer den 18 og drar igjen den 25. Bare en uke, men ååååååh som jeg gleder meg!!

Sitter her å kjeder meg. Gutten er på jobb, og jeg venter på vasketid. Mistenkelig tom for laken sånn plutselig. Så da blir det vask! Imorra er det jobbing, 17. mai også. Gruer meg til 17. mai, det forventes kaos i kafeen og jeg er ikke helt trygg der ennå. Menmen, det går sikkert. Mamma skal være der å hjelpe til også, jeg får trøste meg med det!

Mindre koselige nyheter er at jeg har nesten bestemt meg for å gi bort Niko. Jeg elsker pusegutten min, men det er et par problemer som begynner å bli vanskelig å overse. For det første er jeg jo voldsomt allergisk mot ham, det er ikke noe hyggelig. Har hele tiden vært bestemt på å overse det, så det er lissom ikke det største momentet. Men han er så rastløs... Når han er våken og jeg ikke orker å kose han (pga allergi eller at jeg mot formodning driver med noe annet), så går han frem og tilbake og mjauer høylytt. Han leker sjelden, han er bare rastløs. Så jeg får dårlig samvittighet og bekymrer meg for at han ikke har det bra. Han får masse kjærlighet og omsorg så sånn sett har han det fint, men... Jeg vil bare at pusen skal ha det bra =/ Ikke noe morsomt valg å ta det her, men jeg tenker mer og mer på det. Jeg vil selvfølgelig savne ham kjempemasse....

Nei, nå er det visst vasketid.

2010-05-05T20:29:00.003+02:00

Såh... Henvises til forrige blogginnlegg hvor jeg sutret om Island og vulkanutbruddet som forhindret et forventet besøk fra England... Selve besøket ble bare et par dager forsinket og gutten jeg ventet nervøst på ankom endelig! 9 herlige dager var han her, reiste hjem til på morgenen den tiende dagen. Jeg savner ham kjempemasse og JA, vi er kjærester :)

Han heter Callum men kalles som regel Cal, han er yngre enn meg men det gjør ingenting. Han er fra nord-England, en by som heter Durham (mellom Newcastle og York) og for de som måtte vite hva det er, så snakker han egentlig Geordie dialekt (som jeg såvidt forstår ett ord av). Jeg ELSKER aksenten hans, som er litt lik skottsk men ikke fullt så bred. Det gjør meg mo i knærne å høre på.

Vi møttes på den måten alle nerder bør møtes, dvs gjennom spill. Det var ikke i mine tanker at når vi begynte å rollespille sammen at noe sånt her skulle skje. Etter 3 år som singel og 4 år uten å føle kjærlighet begynte jeg å innbille meg at ensomheten var min "forever after". Men plutselig så dukket det opp sommerfugler i magen og store smil på leppene når vi pratet sammen eller sendte meldinger til hverandre.

Jeg sier han er nerd men ikke like ille som meg. Han er mye mer utadvendt og omgjengelig enn rare lille meg. Men han er glad i bøker og spill og film, selv om han trenger en del oppdragelse på det området. Han har ikke engang sett The Shining. Nå, det skal endres på ;) Vi deler samme oppfatning om det meste og selv der hvor vi er forskjellige så gjør ikke det noenting. Vi liker mye av samme type musikk, men han hater når jeg setter på Mika, hehe.

Callum er vanvittig høy, 193cm. Ja, vi ser nok litt latterlige ut, men hvem bryr seg. Han har nesten alltid kalde hender. Moren hans har samme sykdom, som jeg ikke husker hva heter. Det vil iallefall si at de har dårlig blodomløp til hendene og blir lett kalde og misfargede. Da mine hender så og si alltid er glovarme passer jo det perfekt!

Selv om dette forholdet er veldig nytt, så føler jeg meg tryggere enn jeg noen gang har gjort. Han er snill, omtenksom, fullstendig uredd for å vise følelser uansett hva det måtte være. For meg som alltid er skeptisk og tvilende er det litt rart å føle meg så sikker som jeg gjør nå. Men det er deilig...

Sånn. Fornøyd, Kristine? ;)

2010-04-17T21:57:00.003+02:00

Noen som hadde den her på Facebook og jeg flirte så godt av den at jeg måtte rappe og klistre den hit:

----
Prøver å tolke røyskignalene Island sender ut, og mener å kunne lese: "Hjælpur. Vi hatlar gjældur ofanfur pipur o' er pengelensur. Sændur pængur snillur, trengur bensinur på Lamborginur med piggdækkur for å komma over fjallar for å handlur meir champagnur. Voldsommur abstinensur. Hjælpur."
----

Sånn ellers så sitter jeg å gnager på fingrene mens vi venter på om det er mulighet for å fly til tirsdag. Jeg tror neppe at det går, så jeg må si jeg er ganske så skuffa og lei meg. Det er forresten han også. Vi skal selvfølgelig prøve å finne en løsning så fort luftrommet er åpnet igjen for å treffes, men det hele er jo så usikkert. Usikkerhet er det absolutt værste jeg vet. Jeg begynner jo å jobbe 1 mai også...

2010-04-04T04:07:00.004+02:00

Etter en noe røff start synes jeg virkelig 2010 ser ut til å bli et lovende kapittel i Karen-sagaen!

Jeg har flyttet til en større hybel (SiO liker å kalle det leilighet, men det er kun ett rom, og det er ikke SÅ stort, så..) med eget kjøkken og bad og balkong, som nevnt i forrige innlegg.

Jeg har også fått meg sommerjobb ganske bombesikkert, med mulighet for å vare helt til oktober om ting går bra!

I tillegg har jeg noen svake planer for høsten som jeg hååååper går i oppfyllelse den ene eller den andre veien.

Også den 20. april får jeg besøk fra England. En GUTT! Hihi! Jeg døør om ikke tiden går fortere snart, jeg sprekker! ^^

"You have suffered enough
And warred with yourself
It's time that you won"
--Fra "Falling Slowly", fra filmen "Once"--

2010-03-30T15:53:00.003+02:00

Jeg skal flytte, flytte, flytte, jeg skal flytteeeeeh!

Ikke langt. Fra blokk 10 til blokk 28 her oppe på Kringsjå, til min egen "leilighet" med eget kjøkken, bad og dusj! JAAA! Det er fortsatt ikke drømmen men vi nærmer oss! Selv om jeg må leve på luftsuppe og venteboller til jeg får meg jobb så håper jeg det er verdt det.

Flytter inn på torsdag (!).

2010-03-24T18:26:00.010+01:00

Idag var jeg i Oslo by med mål om å kjøpe: ett par vårsko, ett par litt finere sko, og en vårjakke. Jeg fant meg sko, men jakke var det værre med. Dermed ble det litt annet smått og godt som jeg strengt tatt ikke trenger, men pytt. Her er fangsten!

(And for my international readers -- you know who you are! -- forgive the poor quality of the pictures. I'll take new ones when/if the sun decides to discover Norway)

Møkk kvalitet på bildene, jeg vet. Skal ta nye imorgen tror jeg, men må liksom bare vise frem ^^

"Bryson's Dictionary for Writers and Editors" & "A Short History of Nearly Everything". Begge av Bill Bryson som virker som en meget genial mann.

BEOWULF!!! ^^
50,- på Outland. Måtte jo ha ;)

Og... Sist men ikke minst...

(Yes, that's a corset.)
Er det ikke nydelig?! 70% avslag på Body Map... 199,- og det er regulerbart og allting.

Nå gjenstår det å finne jakke da... Sukk. Om noen har tips hvor jeg kan sjekke er jeg veldig takknemlig.

----
Skipping beats, flushing cheeks
I am struggling
Daydreaming, been sitting, at the corner cafe
And I'm left in bits, recovered tectonic, trembling
You get me everytime

Why'd you have to be so cute
It's impossible to ignore you
Must you make me laugh so much
It's bad enough we get along so well
Say goodnight and go
----
Imogen Heap "Say Goodnight and Go"

2010-03-23T16:19:00.002+01:00

Faen faen faen jeg er lei av å bo her. Nå er det nok. Jeg SKAL få meg en jobb asap. Jeg orker ikke mer. Vil ha et liv for faen, ikke bo på studenthybel med ingenting som er mitt. Jeg er lei lei LEI.

2010-03-22T15:34:00.007+01:00

Ååå for en flott helg! Den kunne sikkert ha vært enda bedre men jeg må si meg kjemepfornøyd for første gang på leeenge. Jeg har vært på kino, jeg har ryddet og ommøblert (dvs, jeg har flyttet senga..) og jeg har vært sammen med mamma. Pluss spilt og kost meg og fredag morgen (les: tidlig ettermiddag) lå jeg lenge i senga og så en småsøt men litt deprimerende film, Up in the Air, før jeg stod opp.

For et par uker siden bestemte jeg meg for et par ting, blant annet at jeg skulle gå på kino minst en gang i uka. Det koster cirka hundre kroner hver gang og det er hundre kroner jeg ikke bruker på tull og tøys i butikken om jeg bruker de på noe annet, noe jeg faktisk er veldig glad i. Forrige helg stakk jeg å så Alice in Wonderland, og denne helgen har det blitt hele to filmer; Shutter Island og Precious. Jeg hadde et gavekort fra jul så filmene har ikke kostet meg noe særlig ennå, og flott er det! Veldig forskjellige filmer og det føler jeg er passelig representativt for meg - min smak i film er bred og variert, likeså min smak når det gjelder musikk.

Alice in Wonderland er strengt tatt filmen jeg så mest frem til. Jeg er hardbarket Tim Burton fan og eier drøssevis av filmene hans, samt et enda større drøss av Johnny Depp sine filmer. Jeg hadde visse forventninger: jeg forventet at det skulle være en mer "voksen" utgave av historien, basert mer på American McGee's Alice enn Lewis Carroll's verk. Jeg forventet Burton's magi og krasse, melankolske humor. Jeg forventet den sedvanlige Depp-magien også.

Desverre fant jeg ikke mye av noen av delene. Magien til Burton var til stede i de fantastiske kulissene, kostymene og alt det andre visuelle. Det er en nydelig film å se på, om enn landskapene er bisarre så er de vakre. Men det var ikke mye karakter over filmen. Flate rollefigurer og enda flatere historie om et Wonderland (eller Underland som det visst har bitt hetende) som lider under borgerkrig på grunn av den onde røde dronningen og èn jente som det er forutsagt skal redde dem alle sammen. Det lukter litt for mye Narnia og litt for lite gothic fairytale etter min smak. Når Alice tar på seg rustningen sin ligner hun til og med ut som Peter fra Narnia, bare i feminin og mindre kongelig versjon.

Kanskje det bare er meg:

Må nok sees for å se hva jeg mener men det virker iallefall på meg som om Burton har blitt presset av Disney til å gjøre hva som kunne vært en god, dyster og gotisk fortelling til noe som kun er laget for å inspirere barn og unge til å tro og føle at de kan klare alt bare de tror på seg selv. Flott at man vil gi barn og unge en confidence-boost men finnes det ikke allerede et fleng av filmer som gjør det samme, og mye bedre?

Filmen bør for all del sees - visuelt er den helt fantastisk og Danny Elfman skuffer iallefall ikke meg når det kommer til stemningsfult score. Så lenge du er klar over at dette er Narnia på syre så blir du kanskje ikke fullt så skuffet som jeg ble. Og jeg nekter å kommentere dansen til Mad Hatter. Jeg velger å fortrenge det...

5/10

Shutter Island er veldig annerledes fra Alice. Regissert av Martin Scorsese og med Leonardo DiCaprio i tittelrollen var det nok til at jeg gledet meg som en unge. Tidligere samarbeid mellom karene har resultert i perler som The Aviator og The Departed og jeg kunne rett og slett ikke forestille meg at jeg ville bli skuffet. Og det ble jeg heller ikke, i det store og hele. I og med at filmen har twist ending er det vanskelig å si noe om den uten å forsnakke seg.

Det hele utspiller seg på 50-tallet ved et sinnsykehus slash fengsel utenfor kysten til Boston. Leo spiller en U.S Marshal (høyt-på-strå etterforsker/purk) som sammen med sin nye partner drar til Shutter Island for å etterforske en sak hvor en av fangene (eller 'pasientene') har rømt. Shutter Island er et fengsel for de som er kriminelt sinnsyke - det vil si at de er mordere og voldsmenn som er det fordi de er syke i hodet sitt. Psykiateren som driver stedet (spilt at sir Ben Kingsley) nekter å se på det som et fengsel, eller omtale de som oppholder seg der som noe annet enn pasienter.

Fra første stund er det mye mystikk, og filmen spiller seg ut som et gammeldags krim-drama med en kryptisk ledtråd, nervøse pasienter og et skummelt fyrtårn. I det hele så ser det ut som om Hollywood prøver å oppnå en slags regresjon; The Wolfman forsøkte også å strekke seg tilbake til klassiske og eldre knep for å oppnå en skummel, gotisk film. Jeg sier 'forsøkte', for det lyktes dem ikke å gjennomføre det.

Shutter Island lykkes mye bedre. Selv om det lett ble et virrvarr av tilbakeblikk og mistanker, så er teknikken noe ganske eget. Ikke på lenge har jeg sett en thriller som ikke tyr til blod og grusomheter for å skremme sitt publikum. Her har vi istedet en The Shining-aktig fuck-with-your-head thriller hvor du ikke er helt sikker på hva som er virkelig og hva som ikke er det; akkurat som hovedpersonen sliter med.

Jeg gleder meg til å se den igjen for å bedre legge merke til nyanser og hint, små grep som er gjort for å styre filmen fra èn historie til en helt annen. Det er visse momenter som er litt døve og lett kunne vært kuttet eller gjort bedre, men det gjør egentlig veldig lite når produktet i sin helhet fungerer såpass bra.

7/10 (med stor mulighet for å gå opp når jeg ser den igjen)

Jeg hadde planlagt å se Precious på lørdag eller søndag, som jeg har hatt lyst til å se siden jeg hørte om den på Oprah rett etter nyttår. Heldigvis går den ennå på Saga Kino, og mamma hadde lyst til å bli med. Kjempekoselig og jeg ble veldig overrasket når hun foreslo det. Etter filmen spanderte jeg Burger King - altfor mye mat i ett måltid!

Precious er historien om 16 år gamle Claireece Precious Jones, en afro-amerikansk jente fra Harlem som er gravid med sitt andre barn. Hvem faren er? Hennes egen far, Carl Jones. Hun sliter på skolen, sliter hjemme og sliter med å fortsette å leve. I årevis har hun blitt voldtatt av sin far og misbrukt på det groveste av sin mor, både seksuelt og fysisk. Moren går på sosialen og lyver til seg penger mens Precious får en sjanse til å gå på en annen skole hvor hun faktisk lærer noe.

Det er ikke mye jeg vil si, for jeg synes at absolutt alle bør se filmen og sier jeg for mye blir det emonsjonelle sjokket svekket. Som regel når jeg sier at en film fikk meg til å gråte mener jeg tårer i øynene og en diskret klump i halsen. Sjelden skjer det at en film får meg til å virkelig gråte: skjelvende underleppe, røde øyne og hikstende pust inkludert. Et par ganger spredte det seg et kollektivt snufs over kinosalen, og jeg hørte til og med en mann bak meg som slet seg gjennom de vanvittig sterke scenene.

Ingenting å utsette på skuespillerprestasjonene, spesielt hos Mary, moren til Precious. Sjelden ser man noe så ærlig og uhemmet som i hennes rollebeherskelse. Jeg vet ikke helt om jeg orker å lese boken, da jeg innbiller meg at den må være enda mer grusom. Precious er en sterk filmopplevelse og jeg anbefaler den til absolutt alle som har evnen til å ta visse ting seriøst, og takler å få hjerterøttene vridd og dratt i uten å måtte se på oversentimental suppe.

8/10

2010-03-04T12:50:00.005+01:00

Ahahahaha!! Ååå jeg elsker idioter :D

Jeg er medlem av Nettby og har vært det et par år. Broren min som fikk meg til å sjekke det ut fordi der var det etter sigende gode debatter om film og at mulig rart. Jeg har aldri vært voldsomt aktiv der inne men snoker rundt debattene innimellom, ler av folks idiotiske profiler og finner en sjelden gang et interessant menneske. De siste ukene/månedene har jeg fått mange meldinger av typen "Singel????" og "Du er pent jente. Har du MSN?" Jeg ble til slutt lei og oppdaterte profilen min med en liten melding til disse idiotene og det har overraskende nok hjulpet.

Sjekket Nettby nå nettopp og hadde fått et nytt brev. Vedkommende siterer fra profilen min og forteller meg så en sviende sannhet:

"---Nei, du får ikke mobilnummeret mitt. Ikke MSN min heller. Du får ikke svar om alt du spør om er om jeg er singel. Eller hva jeg gjør. Eller om jeg vil bli kjent. Vil du bli kjent med meg så snakk med meg, ne? Og før du gjør det - get a brain. Kkthx. :)

hvorfor du er i nettby??????? hvis du vil ingen ting?? du er et stor dumt jente . ga til helvete det er enda bedre fra nettby ."

Jeg er STOR DUMT JENTE! Aiai, den svir asså. Du aner ikke. Jeg gidder ikke prøve å overstte den siste setningen engang. Det skal sies at denne mannen har en fullstendig tom profil - ikke ett ord er skrevet. Har noen bilder av seg selv liggende. Jeg, for min del, ser ikke vitsen. Han om det. Jeg måtte bare sende svar:

"Hoho. Nettby er ingen dating side og jeg har liten tålmodighet for overkåte og desperate menn på OSLO by såvel som NETTby.

Drit i å ta deg tid til å si hvor dum jeg er - det viser bare hvor dum DU er."

Tviler på at han tar meningen her men jeg er ihvertfall entertained :) Ah, idioter, hva lo vi vel av uten dem.

2010-02-25T08:30:00.002+01:00

Bare stapper inn en link for eget bruk. Synes det var gøy å lese + forumet oppdateres så sinnsykt fort at å finne den igjen hadde vært nærmest umulig.

http://www.escapistmagazine.com/forums/read/18.177351-My-preference-in-women-Ive-recently-discovered

Sånn forøvrig... Nå sitter JEG med Gollum-stemme. *Vinke til Bergljot*

2010-02-22T17:16:00.002+01:00

Ting som får meg til å smile og gjør meg glad:

Snø som knirker under føttene mine
Å snuse dypt inn aromaen fra en varm kopp te
God, hjemmelaget mat jeg selv har stått for
En god film
Pus som sier svakt "Prrrt!" når han sover
Duften av regn på en vår- eller høstdag
En skikkelig tørr kommentar
Å grave meg dypt ned i rent sengetøy, med ren pysj, for å lese en bok jeg er glad i
En uventet, genuin gest fra en venn
Å være skikkelig barnslig med noen som ikke dømmer deg på grunn av det

Dagene går og jeg gjør ikke så mye fornuftig. Hva driver dere med?

2010-02-12T06:32:00.002+01:00

Er vel på tide å nevne det nå, at jeg har begynt å skrive for heavymetal.no . "Jobben" min (jeg får ikke betalt, altså gåsetegn) er egentlig å anmelde konserter i Oslo men har ennå ikke fått kommet meg på det to jeg var satt opp på. Sykdommen nevnt i forrige innlegg har skylden for det. Sånn for å gjengjelde for at jeg ikke fikk møtt til oppsatte datoer så har jeg ihvertfall fått skrevet en plateanmeldelse, og den kom på "trykk" igår! Selv om det egentlig ikke er en skribent-jobb, og jeg egentlig ikke har noe på trykk, må jeg innrømme at det var med et ganske stort glis jeg la merke til navnet mitt under anmeldelsen.

Vet at de fleste her ikke er interessert i den type musikk, men dere kan godt lese anmeldelsen alikevel ved å klikke her.

2010-01-26T22:55:00.003+01:00

Nå.... er det snart nok vel?

For det første for de som lurer: nei, blir nok ikke USA på meg. Orker egentlig ikke fortelle om hvor mye det sårer at dem det gjelder ikke viser at de er lei seg/skuffet/har noen form for sympati for noe som helst. Ingenting forandrer seg der i gården og selv om jeg var overbevist om at det ikke kom til å gjøre det, så sårer det mer en jeg liker å innrømme å få det bekreftet.

Skolen har begynt - begynte forrige tirsdag. Torsdag kom jeg meg ikke avgårde fordi jeg var slått rett ut av migrene. Så kom helga og jeg var fortsatt hanglete med migrene og det jeg trodde først var heavy allergi. Men akk nei - var nok forkjølelse gitt. Snørr, bihulesmerter og feber.

Så mandag ettermiddag la jeg merke til at Niko var så rastløs. Gikk hvileløst fra sted til sted og prøvde å legge seg men fikk ikke ro. Slikket seg nesten konstant på tissen. Når jeg prøvde å undersøke ham ved å trykke lett på magen nede ved tisserten så mjauet han og bet meg. Ringte rundt til veterinærer og den eneste som var åpen lå helt nede på Tøyen, en poliklinikk. Ville ikke risikere å stresse livet av katten med t-bane/trikk for så kanskje å ikke komme til en dyrlege, så ble hjemme..

Sovet toppen 4 timer inatt, ikke bare fordi jeg var bekymret for katten men fordi feberen og bihulene ikke tillot særlig mye hvile. Gav opp i 8-tiden og undersøkte Niko, som virket i god form. Men et par timer senere freste og knurret han såvidt jeg var borti ham, så da ble det stressfart til veterinær mellom Nydalen og Bjølsen.

Han har urinveisinfeksjon og krystaller i urinen som gjør at han ikke får tisse. Nå har blæra blitt skylt og jeg håper inderlig jeg ser ham tisse snart... Han må gå på antibiotika i tre uker og et spesialfòr for å bli kvitt krystallene i fire uker. Det hele kom på 2500 kroner. Det er en måneds leie for meg det..

Jeg blir matt. Hva annet skal man si. Var hjemme 14:30 cirka, da altså ingen forelesning idag. Imorgen får jeg se an, torsdag MÅ jeg.

Så lenge katten tisser snart så skal jeg ikke klage....

see more Lolcats and funny pictures

2010-01-23T04:41:00.004+01:00

15. Ting jeg er seriøst dårlig på:

Matte
Puslespill
Huske matpakke (lage OG ta med)
Ting som krever tålmodighet og konsentrasjon samtidig (Eventuelt til som bare krever tålmodighet)
Plystre
Vaske klær jevnlig
Struktur
Disiplin
Legge meg før klokken ett
Holde sosiale avtaler
Å ikke bekymre meg
Knekke nøtter
Holde meg til ett prosjekt/èn aktivitet
Unngå fristelser
Tegne

15. Ting jeg er flink til:

Skrive (dvs forfatte)
Tilpasse meg
Lage mat
Bruke penger
Ikke bruke penger når jeg virkelig må
Forsove meg
Sette pris på det som er vakkert rundt meg
Å le (eller fnise)
Forelske meg i folk som ikke finnes
Rettskrivning
Drømme
Hamstre mer eller mindre nødvendige ting (jeg vil gjerne nevne at jeg f.eks har 15 ulike te-slag men ikke noe mel i hus)
Være lojal
Kritisere
Rote bort strikker

-----

2010-01-09T16:15:00.002+01:00

Skulle kjøpe en tunika/kjoleting på H&M nettopp. 150,- svenske på salg. DET kan jeg unne meg. Sant? Vel. Prøvde Mastercard og det gikk ikke igjennom. Kjente det ilte i magen. Har brukt det litt vel mye i desember med julegaver og hele bøtteballetten, frem og tilbake jobbklubb (innimellom..), frem og tilbake Tomter, mat, regninger... Du forstår. Jeg regnet med at jeg hadde nådd grensen men å få det bekreftet var alikevel litt slitsomt kjente jeg. Tenkte på regningen(e) som helt sikkert ligger hjemme i postboksen og venter. Kjente jeg ble kald og varm i en bølge. Betalte med bankkortet og gikk videre. Tenkte at jeg vel burde sjekke kontoen.

246 kroner. Uten at kjolen har blitt trukket fra.

Kjente jeg ble kald. Hjertet ble sånn rart og skjelvent, om du vet hva jeg mener. Kom hjem til søs igjen. Skalv på handa.

Hjelp.

2010-01-06T14:14:00.005+01:00

Sitter nå i Sverige hos min kjäre söster i Sverige(det ser dere kanskje på sproget? Kanske jag skulle försöka skriva på svenska med). Hur mysigt som helst att vara här med henne och sonen. Fast jag skulle önska jag kunde sluta tänka. Det sista nya är att undra sig om jag får kylskåpsplats nu när jag kommer til studenthemmet så sent. Suck.

Pratade med Ela i söndags. Hon skulle möta läkaren och en socialarbetare på måndag och lovade ringa mig på tisdag. Det gjorde hon inte. Fick ett mail:

"Hi Karen lukasz will back home next Monday, I talk to you later. Ela"

Sedan jag läste det har jag suttit med klump i magen. Varför ringde hon inte? Har dom ändrat sig? Får jag inte komma? Och jag hade ju drömmar om at få vara där när han kom hem, fast jag är ju här nu fram tills tisdag 12:te. "Nya" regler för färdsel till USA (dvs ett år gammla) säger att man måste registrera sig online minst 72 timmar innan avresa. Man måste fylla in pass info blant annat. Så jag kan typ flyga TIDIGAST fredag 15:de. Varför plågar det med så jävligt?

Låg vaken till ungefär halv fem i morse tror jag. Fick inte sova hur mycket jag än försökte, bara låg och oroade mig. Gör det fortfarande. Jag hatar det här.

Hatar.

Fuck.

Nu ska vi ut i snön och gå promenad. Har hon inte ringt til 18 så ringer jag. Fan heller.

Sånn! Det var svensk. Sikkert masse feil, men endog. Toodles.

2009-12-31T23:40:00.005+01:00

Obligatorisk nyttårsinnlegg!

Jeg kan ikke si jeg er noe mer begeistret for konseptet "nyttårsaften" i år enn ifjor, så jeg sitter her foran PC'en i vant stil. Det plager meg mindre i år, kanskje fordi jeg har mer enn nok av annet å bekymre meg over enn sosiale forventinger. Forrige nyttårsaften tilbrakte jeg i Bø. Jeg satt med laptopen på fanget i den beinharde sofaen min og spilte Morrowind i timesvis mens jeg pratet med Lukasz på mikrofon. Lukasz er min eks i New York, som jeg aldri har kommet over. Nå har vi ikke sett hverandre siden den siste våren/sommeren 2007 og jeg klarer ofte å gå hele uker uten å tenke mer på ham enn andre jeg har kjent. Men ingen er som han. Selv om han sårer meg med sin sære oppførsel, som å isolere seg fullstendig og ikke høre fra seg på mange uker.

Ettermiddagen den 25 desember satt jeg daff i sofaen etter julemat og julemas og spilte Zelda. Kai (mor's kjæreste) var på jobb og mor spilte mahjong på nettet. Utover dagen sjekket jeg mailen. Det var fra Lukasz, etter en stillhet på nesten to måneder. Han ba meg kontakte Ela (hans tante i NY) for å be henne mate Doggie (vår katt). "Thanks, and sorry."

Umiddelbart stakk det i meg. Han hadde vel ikke...? Jeg stirret tomt på ordene i flere minutter før jeg fikk meg til å sende mail til Ela hvor jeg uttrykte min bekymring. Jeg klarte ikke å foreta meg noe som helst fornuftig den kvelden. Med klump i halsen søkte jeg på lokale nyhetssider i hans område. Det gikk nesten et døgn før jeg hørte noe. Jeg ble til slutt desperat og ringte henne.

Han hadde tatt 210 sovepiller.

Nå ligger han på sykehus, har gjort det siden han ble brakt inn. Det viser seg at jeg reddet livet hans ved å kontakte Ela - noe jeg ikke forventer at han kommer til å være takknemlig for med det første. Ting går bedre med ham, men han sitter på isolat med 24-timer vakt som følger med. Han har ingen telefonrettigheter så jeg får ikke snakket med ham. Ela er flink og ringer meg hver eneste dag etter at hun har besøkt ham og holder meg oppdatert. Så snart han er ute (det kan ta alt fra 2 uker til et par måneder...) så drar jeg dit. Ela håper hun får vite nærmere datoer på mandag så vi kan bestille billetter.

Denne siste uken i 2009 har uten tvil vært en av de hardeste året har bydd på. Og det har vært mange harde uker. Med terapi, Oslo-flytting, skuffelse, ensomhet, sosialhjelp og alt det vanlige krøllet man opplever i løpet av et år så har 2009 vært en av de værre jeg har opplevd enn så lenge. For å virkelig øse på med selvmedlidenhet så vil jeg si at det å komme til en slik avslutning som denne ikke er annet enn passende.

Samtidig som jeg er vanvittig bekymret, og frustrert fordi jeg ikke får snakket med ham, er jeg irritert på meg selv over at jeg tar sånn på vei. Vi er jo ikke sammen lenger, kommer sikkert aldri til å bli det igjen. Alikevel... To og et halvt år har gått og jeg er fortsatt like hengiven og forgapt. Idiot. Vi får se hvordan jeg føler når vi møtes igjen.

Så... Jeg vinker lettet farvel til år 2009 uten å egentlig ha noe videre håp om at 2010 bringer lykke og begeistring. Men det skal da noe til å toppe depresjonskurven i foregående år, så vi får vel se.

Godt nytt år, kids.

You think I'd leave your side baby?
You know me better than that
You think I'd leave down when your down on your knees?
I wouldn't do that.

I'll do you right when you're wrong
I-----ohhh, ohhh
If only you could see into me

oh, when your cold
I'll be there to hold you tight to me
When your on the outside baby and you can't get in
I will show you, your so much better than you know.
When your lost, when your alone and you can't get back again
I will find you, darling I'll bring you home.

If you want to cry
I am here to dry your eyes
and in no time you'll be fine.

You think I'd leave your side baby
You know me better than that.
You think I'd leave you down when your down on your knees
I wouldn't do that.

I'll do you right when you're wrong
I-----I, ohhhh, ohhh
If only you could see into me...

Oh when your cold
I'll be there
To hold you tight to me
Oh when your alone
I'l be there by your side baby.

2009-11-13T23:54:00.003+01:00

Kjære NAV.

Vet dere egentlig hva dere driver med?

Var i møte med tiltakskonsulent Linn på tirsdag. "Hva tenker du om å begynne på jobbklubb?" spør hun. Vel, jeg har ikke noe valg, så jeg sier: "Det høres flott ut!" og smiler bredt. "Flott, da skal vi melde deg opp til enten førstkommende mandag eller mandag 23. Jeg ringer deg".

Jeg ble oppringt senere samme dag etter at jeg hadde kommet meg tilbake til Kringsjå (mitt NAV kontor ligger på Nydalen - to t-baner unna. Ikke veldig langt, men med venting tar ting tid) at jeg måtte komme tilbake å registrere meg i skranken. Yeah, right. Bestemte meg for å gjøre dette torsdag.

Torsdag stikker jeg bort og møter NAVs mest energiske ansatte som tydeligvis kastet ett blikk på meg og forutså en lysende fremtid innen NAVs niende sirkel. Uansett, etter EN TIME frem og tilbake så snur Lawrence (hans faktiske navn) seg mot meg med et bredt smil og forteller meg fornøyd at jeg kan komme på jobbklubb allerede dagen derpå og hoppe på kurset som begynte mandag 9. "Øh..." svarte jeg, noe som egentlig oppsummerer hele min deltagelse i den timeslange samtalen.

Torsdag kveld/natt er... ufattelig kjip. Jeg gjennomgår noe som ligner faretruende på sammenbruddet jeg hadde i Bø for rundt åtte-ni måneder siden, men av litt mildere art. Jeg sovner ikke før nærmere halv tre, våkner halv åtte med dundrende hodepine og helt sinnsykt hovne øyne. Jeg ringer folka som har med jobbklubb å gjøre og forklarer (noe vagt) at jeg heller begynner på mandag. Vedkommende er sekretær men sier at dette går sikkert finfint og skal be noen ringe meg iløpet at dagen så jeg har litt informasjon. Jeg blir oppringt en times tid senere. "Første uken er veldig viktig i dette opplegget så jeg ser helst at du er inkludert." Vel... Det er fredag. Siste dag i denne viktige uken. Hun vill jeg skal komme fra tolv. Unnskyld meg, kjære NAV arbeider, men hva er vitsen? Vil det ikke da være hundre ganger bedre at jeg starter på mandag og faktisk får med meg mer enn tre timer av den første O Så Viktige uken? Damen gir seg og sier jo, greit, kom på mandag da.

Senere på dagen etter at jeg har sluknet i feil ende av sengen med en hånd forstatt på laptoppen og ingen dyne (nei jeg tuller ikke) så ringer telefonen. Jeg rekker ikke ta den da jeg ikke kan finne brillene mine engang. Får tekstmelding fra tiltakskonsulent Linn:

"Hei Karen. Du er meldt på jobbklubb som starter 23.11. Du vil får skriftlig bekreftelse fra NAV angående dette."

...Kommuniserer dere i det hele tatt med hverandre? Jeg tar tilbake min tidligere analogi hvor NAV er som en mafiaorganisasjon. Hadde de vært mafia hadde de drept feil folk eller smuglet dop til feil sted eller gitt samme ordre til tre forskjellige mobsters på ulikt tidspunkt fordi det er NULL kommunikasjon.

Nei, dette er nok mer likt NAV:

Så nå er jeg usikker. Vil jeg få pepper av å ikke møte på mandag? Må jeg stå opp og ringe dem igjen? Jeg bør jo helt sikkert kontakte tiltakskonsulent Linn så fort som mulig, men mandag er jo det allerede litt sent. Hm. Jeg har gjerne en uke til hjemme for å få litt struktur på eksamenslesing og sånne ting først. Men føkker dette eventuelt med sos-søknaden min for desember? Jeg skal jo få kurspenger fra NAV for å gjennomføre dette. Får jeg ikke penger den 1.12 fra sos? Hva gjør jeg hvis ikke jeg får det? Jeg skal til Tønsberg den 1, og uka etter har jeg eksamener i Bø.

Argh. Dette hjelper ikke de stakkars nervene mine!

2009-11-12T22:21:00.002+01:00

Jobbklubb imorra. Gruer meg til å stå opp og komme meg dit i tide.

Sitter med "nyvaskede" kosebukser på som fortsatt gir en eim av kattepiss. Jeg blir så jævlig oppgitt av sånne ting - her bruker jeg tid og penger på å vaske men det blir ikke rent? For ikke å snakke om at jeg hadde klær i tørketrommel i over en time på EKSTRA TØRT men når jeg tok det ut var det fortsatt like fuktig som når jeg puttet det inn. 15 kroner rett i dass.

Sånne ting... jeg blir så oppgitt. Og lei. Også er det folk som bryr seg med matlagingen min. Også er det folk som stjeler tørkestativer så jeg må henge klær rundt hele rommet på et eller annet vis for å bli tørt. For ja, tørketrommel funker jo tydeligvis ikke.

Også har jeg ingen som bryr seg. Ingen som spør om det går bra som virkelig vil vite om det gjør det eller ikke. Men de spør fordi det er sånt man gjør. Det er like naturlig som å si hei.

Nei. Det går ikke bra.

Jeg har en overveldende trang til å forsvinne. Det er skremmende.

Hjelp meg, for faen. HJELP.

2009-11-10T20:07:00.006+01:00

Så må man begynne på jobbklubb da. Kjenner at jeg ikke har lyst og har ikke hørt overveldende mye positivt om jobbklubb oppgjennom. Men jeg sitter ikke akkurat med noe valg - får ikke penger hvis ikke jeg gjennomfører. Er det ikke gøy når du får trussler innpakket som "tilbud"? Tenker at NAV egentlig er en mafia-lignende organisasjon, minus drap og smugling men pluss frihetsberøvelse og massemord av trær.

Og ellers? Rommet mitt er deilig varmt. Jeg hører på Muse mens Niko ligger klistret inntil meg. Dracula plakaten min forsøker å krabbe ned fra veggen noe som kanskje er litt foruroligende. Må virkelig huske på å kjøpe tegnestifter istedet for teip. Eventuelt rammer... Men sånt er dyrt.

Dere er forresten helt for jævlige til å kommentere!

2009-11-09T16:22:00.004+01:00

Tilfeldige mandagstanker:

Jeg er glad i pusen min.

Skyr er usannsynlig godt.

Den nye Robbie Williams CD'en virker egentlig ikke så bra.

Jeg MÅ støvsuge og vaske gulvet imorra.

Jeg MÅ også lese mer historie, herregud.

Tiltaksløs.

Lurer på hva som skjer i 2010.

Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er redd.

Bilde av Urusla Vernon.

2009-11-04T12:54:00.003+01:00

Jeg må virkelig skaffe meg fler single venner. Mine beste venner, de jeg snakker med mest, er enten i faste, langvarige forhold eller rett og slett gift. Det er flott det altså. For dem. For meg er det ikke fullt så flott. Det er jo som kjent kjipt å være ensom i et rom fullt av mennesker. Like kjipt er det å være singel i selskap av lykkelige par. Det får deg til å føle at det må være noe du gjør feil. Når alle andre får det til, hvorfor ikke du?

Mange svar på den der selvfølgelig, særlig i min asoisale situasjon, men det gjør det egentlig ikke noe mindre kjipt. Såh... Single venner, takk.

2009-11-01T23:26:00.010+01:00

It's that time of the month again! Iallefall hvis jeg skal stole på migrenen. Au. Er rundt to uker for sen også, så det er jo på tide. Men! Det er også that time of year! Jepp, ønskelister er på gang. I år ba faktisk mamma om at jeg laget en, noe jeg synes var et fantastisk forslag. Da ser jeg ikke fullt ut som den materialistiske gribben jeg egentlig er. Såh. Jeg vil haaaa....

En hest
Et hus!
Pusekamerat til Niko (Maine Coon, takk. Se bilde)
Hund!
Reise til Japan. Nei... USA! Nei vent... Island- åh! Eller Færøyene! JA!
Inspirasjon og BARE positive tanker for HELE 2010...

Blæh, får vel fundere på en (litt mer) realistisk ønskeliste, selv om ovennevnte ønsker er faktiske ønsker som jeg gjerne ser innfridd! Nå skal vi se...

Filmer (jeg skal sette opp en egen liten ønskeliste for dette)
Rebekka Karijord sin CD
Konsertbillett til Kamelot 2010
Hårfarge
SORTE laken
Skrivebord (longshot, jeg vet)
Kake- og brødformer
Langt skjørt (skal prøve å finne eksempler å klistre inn)
Mini-stenovn til pizza ( sjå her )
Kokebøker med oppskrifter på ting som er mulig å lage på studentbudsjett OG er godt
Emily the Strange klær (se bilder)
Hefte med kinobilletter til Klingenberg, Eldorado eller Ski Kino
Tim Burton's Sweeney Todd filmplakat
Års/halvårsabonnement på Historiebladet (ingen av de harry gavene, takk)

Mulig jeg legger til mer når jeg kommer på ting! Også er jeg alltid glad for sære små overraskelser :)

Emily the Strange klær jeg vil ha:

http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tees_Tanks/Make_Believe_Tee/

http://www.emilystrange.com/Shop/Clothing/Tops/Kitty_Longsleeve/

Drøssevis av flere nerdeplagg jeg vil ha fra nett, men jeg prøver å ikke spamme ned hele bloggen med det siden det er en smule usannsynlig jeg får noe av det. Såh! Moving on... Til filmer. De er ikke oppført i prioritert rekkefølge.

X-Men Origins: Wolverine
Kingdom of Heaven
Pulp Fiction
Disney's Robin Hood
Buffy (alle sesonger. Hah, kan du tro)
Benny & Joon
Leon
Coraline
Disney's Jungelboken
Harry Potter 4, 5, 6
Benjamin Button
The Bucket List
Gjøkeredet
The Exorcist (originalen, ikke noe tull)
Arizona Dream
Ghostbusters!
Memoirs of a Geisha
Fargo
About a Boy
Breakfast at Tiffany's
Ed Wood (Tim Burton's Ed Wood, med Johnny Depp.. Men for all del, gi meg gjerne Ed Wood's filmer også :P)
Back to the Future
Oh Brother Where Art Thou?
Being John Malkovich

Sånn! Nå gidder jeg ikke mer! :D Avslutningsvis vil jeg legge til at play.com har fantastiskt gode priser på film og er portofritt.

For noe svineri...

2009-10-30T22:24:00.007+01:00

(Se Gina, jeg oppdaterer!)

Det er tydeligvis ikke noe annet på folks dagsorden enn å mase om svineinfluensa. Enten nyhetene som skriker om at "Nå er TRETTEN døde av influensaen!" eller hypokondere som maser om vaksinen eller de galningene som roper om at hele greia bare er løgn og bedrag.

Hvem er disse menneskene som ser slike ting som en konspirasjon? Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i tankegangen at dette bare er hets fra pilleprodusenter og diverse som vil omsette mer penger. Mor fortalte meg senest idag at hun skal vaksinere seg neste uke - til den enorme sum av 50 norske kroner. Ja, du skal se legemiddelbransjen gni seg i hendene.

Det er nok mulig at legemiddlene som er laget for å ta knus på denne influensaen allerede fantes og bare har blitt gitt et nytt navn og en litt høyere prislapp. Men hva med de hundrevis av ulike vitaminslag der ute? Eller tran? Eller smertestillende som varierer i pris på flere tikroner avhengig av hvem som har produsert dem? Det er ikke noe nytt at disse selskapene prøver å tjene penger på at vi er syke. Er det virkelig noe å hisse seg opp over så lenge du ikke blir syk og, eventuelt, dør?

Så er det en annen gruppe som plager meg litt mer. Og det er en veldig spesiell gruppe mennesker som setter seg imot influensavaksinen på grunnlag av at "ting er forutbestemt." Argumentet er "dør man så dør man". Uten tvil det mest sneversynte og idiotiske argumentet jeg har hørt på lang tid. Vil det da si at de ikke bruker belte i trafikken? For jeg mener, hvis de skal dø så dør de jo uansett, ikke sant? Er de også motstandere av cellegiftbehandling? HIV medisiner? For det er jo bare noe unaturlig "gift" som sprøytes inn i kroppen. Survival of the fittest, right?

Jeg er trofast tilhenger av naturlig seleksjon og tror at naturen har sine "kinks" for å holde befolkningstallet nede. Sult, krig, epidemier, joda, det er en naturlig del av det å være menneske og mye av det er kanskje naturens - eller Guds - måte å holde oss i sjakk på. Men det betyr da ikke at enkeltmennesker ikke skal kjempe. Det betyr vel ikke at vi skal vaske hendene rene av alt ansvar og sette oss ned, trekke glatt på skuldrene og si: "Det som skjer, det skjer".

Menneskets overlevelsesinstinkt er mulig noe svekket i og med at alt er så lett for oss nå. Det finnes alle slags hjelpemidler og medisiner som gjør at vi enten ikke blir syke, eller overvinner sykdommen som ellers kanskje ville tatt knekken på oss. Kan vi ikke da se trangen til å ta disse medisinene, ta bruk av hjelpemidlene, som en del av vårt moderne overlevelsinstinkt? Noen ganger hjelper det å gjøre alt vi kan for å overleve, og andre ganger virker det faktisk som om det bare "er meningen". Men å ikke kjempe?

Å ikke kjempe er å ikke være menneske.

Når alt er sagt (eller skrevet, om du vil) så velger jeg å ikke vaksinere meg. Jeg er ikke i faresonen, jeg er frisk og sunn (vel... frisk ihvertfall). Føler at jeg har et rasjonelt forhold til både sykdommen og vaksinen, noe som tydeligvis er mangelvare.

"On a long enough timeline, the survival rate for everyone drops to zero."

Dagen i dag

2009-09-03T04:56:00.004+02:00

Datt ned flere trinn i rulletrapp på Oslo S. Vred foten på meget smertefullt vis. Sliter nå med å halte meg frem og tilbake på do og kjøkken.

Ikea tur innstilt. Sykehus/legevisitt vurderes.

Oppsummering: Er cirka like grasiøs som en flodhest med virus på balansenerva fortsatt.

My hero

2009-08-29T04:38:00.003+02:00

Yes. Yes it is.

Forøvrig så skal jeg gå til innkjøp av et par ting fra Ellos i håp om å brått bli sexy og faktisk føle meg slik selv. Det hjelper at mamma fikk 50% rabatt sak i posten.

De har også med hæl men for det første så koster de 1600 istedet for 600... Og, vel, jeg er cirka like grasiøs som en flodhest med virus på balansenerva.

Har ønsket meg et skjørt som det der såååå sinnsykt lenge at nå.. nå. Er det på tide.

Såh det.

Oisann

2009-08-28T02:08:00.003+02:00

Stund siden, kan man vel si. Sommeren har vært ganske intetsigende hva det gjelder tema for gode blogginnlegg. Vi får se hva høsten bringer, hva? Forresten, den ømfintlige leser bør navigere seg vekk herfra cirka... nå.

Jeg kunne ikke unngå å kjøpe Det Nye her forleden. En av overskriftene trykket på fremsiden var:

Pornostjernen Caroline (26):
- Kult å være kåt!

Et blad som Det Nye kan da vel umulig glorifisere pornoyrket? Hvorfor ha denne overskriften? Hm. Jeg måtte kjøpe det. 52 kroner for å lese én artikkel, ja ja. Kommer hjem, spretter opp bladet. Artikkelen viser seg å være et intervju med fire kvinner i 20-årene; tre av dem fra pornobransjen og en feminist. Way to go, objektiv journalistikk. Hvorfor ikke spørre et par vilkårlige jenter i rett aldersgruppe om hva de tenker om porno, istedet for å spørre fire jenter som har helt klare og urokkelige meninger om temaet, og som ikke kan beskrives som "vanlige" utifra jobbene deres?

Svaret er vel at vi ikke vil snakke om porno. Sex er akseptabelt å prate om - alle vet at alle gjør det, selv om man ikke akkurat vil vite de aller kinkyeste detaljene. Men porno er noe helt annet. I en venninnegjeng som min er det helt naturlig å prate om sex. Gjerne hver gang man treffes. Det er ikke det minste pinlig, selv om fnising ofte oppstår. Men porno? Det kunne ikke falle meg inn å snakke om porno med noen av de, uansett hvor frigjorte vi er sammen.

Jeg var aldri spesielt opptatt av porno. Ikke etter at jeg som 12-åring pådro meg en overdose ved å se på TV1000 eller Playboy Channel hver gang mamma var vekk. Etter det døde interessen fullstendig og jeg avfeide det som snusk. Det er jo snusk. Så fikk man seg kjæreste, og alle fullblodige menn i en alder av 12-50 (minst) ser på, er opptatt av, har interesse for... porno. Det er uunngåelig. Jeg var 18, jeg var uskyldig (hm...) og jeg var nevrotisk. Jeg nektet kjæresten min å se på porno. Jeg tvinget han til å slette alt han hadde på PC'en. Tanken på at han oppnådde nytelse ved å se på andre damer var opprivende. Så fikk han overtalt meg til å se på porno sammen med ham.

Det var ufattelig dårlig 70-talls porno og den meste av tiden flirte jeg bare av idiotien bak det hele. Men gutten ble jo opphisset etterhvert. Hans opphisselse ble min, som det så ofte er. Porno var fortsatt very much tabu, og jeg "tillot" fortsatt ikke at han så på det. Ting rant etterhvert ut i sanden, men min neste kjæreste gjorde mye for meg seksuelt. Ironisk, i og med at han var jomfru når vi ble sammen.

Mannen så mye porno. Mye. Det plaget meg i begynnelsen, men etterhvert forsto jeg at porno er et hjelpemiddel, noe som kan sparke igang fantasien. Jeg begynte å oppsøke mer porno selv, utforske hva jeg likte og ikke likte - istedet for å bare stå ved "Jeg liker ikke porno". Det er mye variert materiale der ute.

Selv et par av kvinnene i artikkelen som faktisk jobbet med porno holdt ved myten at kvinner trenger en viss realisme og mykhet i pornofilm. Selvfølgelig kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg mener at det må være en myte. Realisme? I pornofilm? Right. Jeg setter meg ikke ned med porno med samme innstilling som når jeg setter meg ned med en romantisk komedie eller en erotisk thriller. Hvis dama har lyst til å kle av seg så fort hun ser snurten av pizzabudet så er det med like likgyldig som at det ikke har noen handling.

Jeg husker et par av soft-core filmene jeg så på Playboy i min tid. Idiotiske greier. Langfilmer med særdeles dårlig skuespill og manus og sexscener som er mer pripne enn gjennomsnitts musikkvideoer. Jeg nekter å tro at jenter blir mer tent av det enn hardcore porno.

En viss realisme bør være tilstede føler jeg. Jeg liker ikke se silikonbabes og overpumpede mannfolk. Samtidig liker jeg ikke den halvfete, hårete sorten heller. Det aller mest komiske jeg ser er når jentene prøver å se forførerisk inn i kamera mens hun stønner og bærer seg værre. Med at kvinner trenger "realisme" når det gjelder porno tenker jeg ikke umiddelbart på en rosa storyline og slike ting som ovennevnte myte mener vi burde. Jeg tenker heller på at jeg vil det skal virke som om alle parter faktisk nyter det de holder på med. Også er det jo litt uhyggelig når det blir "klinisk". Sett et par opptak av photoshoots og jeg begriper ikke at noen kan synes det er opphissende.

Men. Øh. Til poenget kanskje. Hadde jeg et poeng? Jeg føler jeg hadde det når jeg begynte men det druknet litt i all pornoen. Jeg lurer på hvorfor porno er så tabu? Vil ikke akkurat innrømme det face-to-face med hverken venner eller familie at jeg ser på porno innimellom - jeg har ikke noe sexliv å snakke om, jeg kan vel ihvertfall se på at andre har det - men hvorfor? Hvofor denne iherdige tanken om at porno er skittent og ekkelt og ondt, og derfor må du som ser på det være det også?

Jeg antar at jeg er kinky. Jeg tror heller ikke det er stor tvil om hvor jeg skal etter jeg er død dersom kristendommen har rett. Så kanskje jeg er skitten og ekkel og ond.

Er du?

2009-06-30T17:51:00.004+02:00

"Engler & Demoner har et herlig tempo og driv, og er spennende som bare rakkern. Liker du å bli underholdt når du går på kino, så er denne filmen et must."
-Le LD Nguyen, Filmmagasinet

Hva?! Herr Nguyen, har vi sett samme film? Hele filmen var et eneste virrvarr av teorier, episoder og hesblesende rush for å komme til rett punkt til rett tid, noe vi alle visste ikke kom til å skje siden filmen varte i godt over to timer. Jeg husker at jeg undret meg etter en time og lurte på hvordan i all verden de skulle klare å melke dette utover halvannen time til, men jøsses: de greide det! Resultatet, i mine øyne, er lite tiltrekkende oppgulp av DaVinci Koden, bare om mulig enda mer forutsigbar og kjedelig. Det eneste som fortsatt holdt meg i setet var Hans Zimmers fantastiske musikk. Det lover dårlig for en film når inntrykket jeg sitter igjen med er: "Vel, åpningsmelodien var jo fin!" (Sammen med "Ewan McGregor tar seg godt ut i prestekjortel...").

Jeg har ikke lest boka. Jeg prøvde meg på DaVinci Koden men greide ikke å komme meg særlig langt. Dan Brown er ingen god forfatter. Ron Howard er (var?) en god regissør og det forbauser meg at han og Tom Hanks ikke klarer å redde historien i det hele tatt. Fra første øyekast visste jeg hvem bad guy'en var. Jeg tok meg i å himle med øynene når vår helt og heltinne plutselig fikk ny "innsikt" og forklarte enda en ny teori. Nå er det en stund siden jeg så DaVinci filmen men jeg tror faktisk det er enda mer preiking i denne. Desverre har ikke Engler & Demoner noen Sir Ian McKellen som kan redde den ut av søppla.

Folk sier jeg har blitt litt av en film-snobb. Men jeg tror ikke særlig på dem, i og med at jeg klarer å finne en viss nytelse i å se Transformers 2 og Wolverine. Det de filmene klarer, som ikke denne gjør, er å passe fint til forventningene man har til sjangeren. Engler & Demoner skal etter sigende være en thriller. Yeah right. Benjamin Button, tre timer langt episk drama, var mer spennende, hadde meg nærmere setekanten, enn det denne "thrilleren" fikk til.

"Spennende som rakkern". Herr Nguyen er antagelig imponert over å se gress gro også.

2009-06-26T14:30:00.000+02:00

Like A Comet
Blazing 'Cross The Evening Sky
Gone Too Soon

Like A Rainbow
Fading In The Twinkling Of An Eye
Gone Too Soon

Shiny And Sparkly
And Splendidly Bright
Here One Day
Gone One Night

Like The Loss Of Sunlight
On A Cloudy Afternoon
Gone Too Soon

Like A Castle
Built Upon A Sandy Beach
Gone Too Soon

Like A Perfect Flower
That Is Just Beyond Your Reach
Gone Too Soon

Born To Amuse, To Inspire, To Delight
Here One Day
Gone One Night

Like A Sunset
Dying With The Rising Of The Moon
Gone Too Soon

Gone Too Soon

2009-06-26T02:11:00.003+02:00

...

Michael Jackson er død.

Død.

Ikke lenger i denne verden.

Jeg... klarer ikke å få det til å synke inn.

Michael Jackson er død.

...

Oppdatering?

2009-06-22T02:53:00.004+02:00

Jeg bor i Oslo nå. Det føles ikke så annerledes fra Bø, forutenom at jeg er, av en eller annen grunn, mer isolert. Jeg bor på 11 kvadrat i toppen av en anonym blokk, i en gang lik alle andre ganger i disse blokkene. Jeg deler kjøkken med 6 andre hybler.

Halvparten virker som hyggelige mennesker. Det er kun ei jeg direkte ikke liker, hun virker som en snobb. Jeg kommer som regel ikke godt overens med snobber. Jeg har ikke noe imot å bo her. Det er trangt, men det plager meg ikke. Det er folk jeg ikke kjenner på kjøkkenet til stadighet, og det plager meg litt, men ikke fullt så mye som jeg trodde det ville gjøre. Så hvorfor har ensomheten plutselig blitt så påtrengende?

Jeg antar, etter gjentatt analyse, at det ikke har noe særlig med sted og miljø å gjøre, men heller det at jeg ikke har noe å gjøre. Det skulle liksom bli en sommer sammen med Marianne. Vi skulle henge sammen masse og vi skulle kose oss. Jeg har kun vært sammen med henne en gang. Noe av det er min egen feil, men mye av det ligger også hos henne. Jeg er skuffet. Jeg forventet vel mer. Mer engasjement, mer optimisme. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg forventet.

Må jo også huske på at jeg ikke har hverken jobb eller skole å gå til for øyeblikket. Uansett hvor lite jeg trives i samvær med andre mennesker (da helst fremmede) så føler jeg meg aldri riktig levende dersom jeg ikke er blant andre mennesker som minner meg på at hey... Dette er livet.

Når jeg er i byen tar jeg meg i å vandre med et smil om munnen bare jeg ser andre mennesker og overhører samtaler. Være seg det er et høflig smil i møte med blikket til noen, eller et halvt skjult et som ellers ville virket nedsettende, eller et mistroisk smil. Jeg ser og hører så mye rart. Jeg elsker å gå rundt og bare observere. Bevegelser, uttrykk, stil som folk har, være seg positivt eller negativt, jeg elsker å merke meg ved det. Jeg liker å være outsideren som glimter inn i mengden uten å bli lagt merke til. Ihvertfall i slike situasjoner.

Når jeg er på byen (merk forskjellen) er det en annen historie. Å være outsideren som ikke blir lagt merke til, en vant rolle for meg, er ikke fullt så gjevt lenger da. I det store og hele er det den største grunnen til at jeg ikke går på byen. Det, og det koster penger. Penger jeg heller vil bruke på brus og god mat til hverdags, av mystiske årsaker.

Jeg ble 25 år idag. Vel, igår. Det er litt rart at jeg føler meg mer sårbar nå enn jeg gjorde når jeg var 20. Eller 18.

Hm. Jeg hadde tenkt å skrive MYE mer men som vanlig ble jeg distrahert av skinnende glansfulle ting. Også kalt "internett". Imorgen skal jeg bli med kjære Bergljot hjem og ligge over. Tirsdag blir det psykolog og andre mindre koselig ting. Onsdag kommer det en mann og skal se om han får fikset internett til meg som støtter alle porter. Torsdag og fredag blir antagelig konsumert av mor og/eller venn fra bygda for å feire bursdag litt i ettertid. Det blir også Transformers 2.

Sånn før jeg går å legger meg, til dere som ennå ikke har sett The Curious Case of Benjamin Button... gjør det. Snarest.

2009-05-27T13:36:00.002+02:00

Heh.

Jeg hadde liksom håpet at jeg skulle klare å være positiv nå som ferien har begynt, men det ser ikke slik ut. Er så dritt lei denne måneden, den har virkelig vært et helvete. Skulle egentlig til psykologen idag, men det har jeg ikke orket å komme meg til. Skal høre om jeg kan komme neste fredag istedet, siden jeg skal på konsert i Skien den lørdagen.. Gruer meg til å ringe. Føler meg allerede som en unnasluntrer og en taper. Kanskje jeg bare skal innse at jeg ER en unnasluntrer og en kjiping. Jeg hater det. Jeg HATER det men.. ugh. Glem det.

Får inntrykk av at mamma tror jeg ikke bekymrer meg. At jeg bare tar ting som en dans på roser og er carefree. Kunne ikke vært lengre fra sannheten. Men når jeg åpner kjeften blir jeg som regel fortalt at jeg ikke bør bekymre meg så mye, så jeg er heller stille. Sannheten er jo at jeg bekymrer meg HELE TIDEN og over ALT mulig. Men hva hjelper det å si det høyt?

Drit i. Jeg gidder ikke engang blogge det akkurat nå. Jeg får heller bare sitte her og bekymre meg mens jeg føler meg ussel.

2009-05-21T04:54:00.001+02:00

Må farge håret snart, hvis ikke blir jeg gal.

ARGH! Forandring!

Og jo, sånn for øvrig... Flytter fra Bø på lørdag.

2009-05-06T01:55:00.003+02:00

Som vanlig midt i eksamensangsten så går det ut over husarbeidet. Gardinen har hengt på snei ganske lenge nå uten at jeg har rettet på den. Niko kommer bare til å dra tak i den med en gang alikevel. Oppdaget manko på bestikk om søndagen. Var på tide med oppvask. Nå begynner det å gå utover sokke-beholdningen. Må prøve å få kloret tak i en vaskemaskin snart.

Eksamenslesingen går om mulig enda tregere nå enn i høst. Inntil for cirka to uker siden hadde jeg så godt som sluttet å bite negler. Hyperaktive nerver tok knekken på den fremgangen.

Får vel slenge meg til sengs, lang dag på biblioteket imorgen. Opptur: Potetsalat left-overs til lunsj. Hjemmelaget sådan :)

2009-04-09T03:53:00.007+02:00

Har blitt "tagget" av Kristine, så here goes. Man skal altså finne sin sjette bildemappe og det sjette bildet i den mappa og klistre det i bloggen, og så tagge noen andre. Mitt bilde:
Bildet er av en gigantisk billboard som reklamerer for filmen The Golden Compass, tatt i London desember 2007. Sender denne fantastiske challenge videre til fru Bergljot Støyle.

----

Sånn ellers.. I skrivende stund er klokken over 04 og jeg sitter oppe fordi jeg er redd for å gå og legge meg. To siste nettene har vært nærmest uutholdelige, og jeg skulle virkelig ønske det dreide seg om forkjølelse eller andre fysiske piner og plager.

Jeg klarer ikke slutte å tenke. Det er helt for jævlig å føle og vite at tankene kretser i en (veldig) ond sirkel men uansett hva du prøver å finne på for å stoppe det så fungerer det ikke. Det resulterer i svimmelhet, kvalme, gråt, kvalningsfornemmelser og en voldsom oppgitthet. Det fører så absolutt ikke til en god natts søvn dersom jeg ikke er så trøtt at jeg såvidt henger sammen og orker å komme meg til senga. Derfor: blogg. Og fordi jeg håper at kanskje det kan hjelpe å lufte tankedemonene litt.

Det værste er kanskje at jeg faktisk trodde jeg var blitt bedre. I lengre tid (kanskje en måned til seks uker) har jeg følt meg ganske bra på det generelle plan; jeg var et fnugg mer sosial, jeg følte meg litt lettere til sinns, tankemønsteret var fortsatt dystert men jeg kunne oftere fatte grep om det og tøyle det. Jeg aner ikke hva som har gjort at det har forsvunnet.

Jeg føler det litt som om jeg var ute og svømte for harde livet og karret meg opp på land, kravlet meg over tynn is som så ble tykkere og jeg torde å reise meg og gå et stykke, helt til jeg plumset gjennom ned i iskaldt vann. Slik føles det. Jeg har merket det, kjent det på humøret og sinnelaget at det begynte å gå nedover igjen. Kanskje jeg burde ha grepet det an på en annen måte, men det er utrolig vanskelig å vite hva som er riktig handling og å avgjøre om "vente og se" metoden er god eller dårlig.

Og så, natt til tirsdag, begynte det. Da brast isen under meg igjen. Jeg lå lenge lenge uten å kunne sove, med tankene kretsende over hodet på meg som liksultne gribber, nå og da nede for å naske til seg en bit. Natt til idag var det ingen nasking lenger. Gribbene landet og krafset til seg et festmåltid bestående av krampegråt, skam og skyldfølelser.

Så prøver jeg å finne grunner. Hvorfor jeg tenker det jeg gjør, hvorfor jeg ikke kan reagere på en "normal" måte, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg skylder på meg selv så langt det går. Men det er jeg heller ikke tjent med, da jeg som regel maler meg selv som en langt mer ondsinnet, feig og kaldhjertet person enn jeg faktisk er. Men det ser jeg ikke før dagen etterpå, hvis jeg er så heldig at jeg innser det i det hele tatt.

Tirsdag fikk jeg melding av pappa. Jeg blir like overrasket og mistroisk hver gang, med et skjult barnslig håp, og alltid like sint på meg selv for det. "Hei :) God påske :)". Han brukte ikke navnet mitt engang. Sikkert en melding han har sendt til samtlige kontakter. Det sårer meg like jævlig hver gang og jeg hater meg selv for at jeg lar det skje, selv om jeg aldri forteller om det til noen. Jeg bare fnyser. Jeg er jo så hard. Ingenting sårer meg.

Det er nok nærmere sannheten at alt sårer meg. Jeg føler meg porøs, eller kanskje gele-aktig, hvor den minste bevegelse får meg til å dirre. Et blikk, et ord, en gest; det trengs ikke mer for å såre meg. Men ingen vet. Jeg sier aldri noe, ikke til noen. Det er nyttesløst å spørre meg, for jeg kommer alltid til å gi det samme svaret.

Skrev egentlig en god del mer på dette innlegget men slettet det igjen. Tviler på at altfor mange kommer til å lese igjennom all denne negativiteten så langt, det er liten vits i å forlenge det enda mer.

Klokken er 04:52 og jeg begynner å glippe med øyelokkene. Godt. Da kan jeg snart syne et håp om å få sove inatt også.

Forresten en sang av Ozzy Osbourne for lenge siden som heter "Paranoid" som alltid treffer meg når jeg er i slikt "humør". Unntatt de første linjene (som jeg her setter i parantese for å peke ut poenget) så synes jeg den taler godt på mine vegne.

(Finished with my woman cause she couldn't help me with my mind!
people think i'm insane because I am frowning all the time!)

All day long I think of things
but nothing seems to satisfy
Think I'll lose my mind
if I don't find something to pacify

Can you help me, occupy my brain?
Oh yeah!

I need someone to show me
the things in life that I can't find
I can't see the things that make true
happiness, I must be blind

Make a joke and I will sigh
and you will laugh and I will cry
Happiness I cannot feel
and love to me is so unreal

And s-o-s as you hear these words
telling you now of my state
I tell you to enjoy life
I wish I could but it's too late.

2009-03-31T13:21:00.003+02:00

Da har jeg ikke vært på skolen hverken igår eller idag. Igår kan forsåvidt forsvares med at jeg glemte å sette på alarmen og sov aaaltfor lenge. Idag hadde jeg satt alarmen, men ignorerte den fullstendig.

Nå blir problemet å ikke tenke sykt negative tanker resten av dagen så jeg får lyst til å hoppe ut i motgående trafikk, men istedet tenke "Det er ikke verdens undergang, men du bør skjerpe deg".

Leiligheten ser ut som en svinesti fordi jeg ikke har hatt ork og energi til å gjøre noe annet enn å støvsuge og små-rydde her og der. Det skal jeg gjøre noe med NÅ.

Blah blah blah

2009-03-20T21:52:00.006+01:00

Joda, så var det denne berømte oppdateringen som har glimret med sitt fravær i over en måned. Sånn går det når oppdatereren mangler inspirasjon, energi og evne til å gjøre noe som helst annet enn å være grønnsak på sofaen. Neida, jeg har ikke vært syk (selv om jeg har hatt en irriterende ømhet i halsen i to dager nå). Mye har skjedd uten at noe som helst har skjedd. Henger ikke på greip? Nei vel. La meg ta den relativt lange versjonen.

Terapi er jo godt underveis, jeg har gått der siden 9 februar. Hadde to (2) timer den første uken, og har hatt en (1) time hver uke etter det. Ifølge psykologen skal jeg fortsette med det ihvertfall frem til sommeren. Da flytter jeg til Oslo, så får jeg eventuelt fortsette der. Det virker på meg som om det hjelper på langsikt, selv om jeg føler at timene er på en måte for abstrakte til å ha noen umiddelbar virkning der og da. Jeg la merke til at den ene uken jeg ikke hadde terapi i det hele tatt (jeg var i Nederland, jeg kommer tilbake til det), at det virkelig hadde en stor effekt på meg. Tankene returnerte og apatien slo til ganske heftig. Nå hadde jeg terapi om onsdagen, og det har faktisk hjulpet; jeg føler meg bedre nå. Mine anti-deprissiva gjorde at jeg sov og sov og sov - gjerne 12 timer fra natt til sen formiddag/tidlig ettermiddag, så en liten lur på en time eller to på ettermiddagen, og jeg var alikevel fullstendig utslitt. Det ser ut til å begynne å regulere seg litt; jeg sover fortsatt mer enn jeg er vant til, men jeg har ikke de samme problemene med å våkne som jeg hadde for et par uker siden. Sånn ellers føler jeg meg noe lettere til sinns: det er ikke fullt så umulig å komme seg gjennom dagene lenger, jeg gråter ikke og jeg tenker ikke ustanselig at det ville vært bedre å bare slippe. Det går fremover, selv om det er mye igjen å takle.

I forrige uke var jeg som nevnt i Nederland. Fra onsdag 11. mars til søndag 15. Min gode venninne Anna giftet seg med sin Martijn og jeg er veldig glad for at jeg fikk vært der. De har vært sammen i vel 5 år i år, venter sitt første barn i løpet av april. Det var et lite bryllup; nære familie fra begge sider (bestemødre, far og mor, søsken) pluss bestevennen til Martijn og meg da. Det var veldig veldig koselig, og jeg hadde det morsomt med å prøve å forstå samtalene mellom alle nederlenderne. Noe forstå jeg nok, men på langt nær alt. Under vielsen fikk jeg meg en overraskelse - jeg var "maid of honor"! :D Ble så utrolig overrasket og rørt. Her er et kjempesøtt bilde av de etter vielsen når hele familien lekte paparazzi:

Der ser man ikke magen hennes så godt, men det gjør man derimot her:
Det er så nydelig. Jeg gjorde såvidt annet enn å trykke og pirke borti magen i fire dager. Fredagen, etter bryllupet, dro jeg til ei annen vennine jeg har i Eindhoven, Kim, og var der resten av kvelden og natten. Vi fant ut at vi skulle spille et drikkespill hun hadde (det var typen hennes sin idè) men vi hadde ikke noe vodka, så vi fylte shotte-glassene med vin istedet. Med fire flasker vin så ble vi ganske fulle ganske raskt. Ravet ned til byen rett før klokken 3 på natten, utestedet stengte 4. Danset og gaulet i en times tid, jeg stupte ned en Guinness (utrolig hvor godt alt smaker når man er full) også tok vi drosje hjem. Det var veldig moro, selv om jeg angret bittert på spaser turen til byen i høy-hæla sko dagen derpå. Fotbad hjemme hos Anna og en god dusj gjorde susen <3>

Hm, ellers har jeg ikke voldsomt mye å fortelle. Begynner å bli småsjuk, har vanvittig mye å gjøre med skole, sommerjobb søking, leilighet preparation og gud vet. Denne depresjonen (som jo har vært vedvarende i flere år, men "sammenbrudet" kom ikke før nylig) er virkelig ubeleilig. Alt blir et tiltak, mer enn vanlig til og med. Kan jo håpe at våren kommer skikkelig snart og at den kan være til inspirasjon.

Neste fredag er det 8-timers hjemme-eksamen... Ser ikke spesielt frem til det, i og med at jeg må stå opp før 9 (da blir oppgaven lagt ut på Fronter) for så å stresse med den hele dagen. Urk. Så er det jo semesteroppgavetid snart, problemstilling skal stå ferdig 1 april, dermed basta. HJELP! Ellers føler jeg meg som en god (dog stresset) student om dagen, som er på skolen i timesvis og faktisk bruker biblioteket til å studere. Hjemme sitter jeg bare å surrer, det blir ikke greie på noen ting.

Hm, dette ble mye svada på en gang egentlig. Får vel gi meg. Skal prøve å oppdatere oftere, men jeg lover ingenting ;) Forresten, Frøken Hope og eventuelt andre: jeg vet det ble lovet sex og diverse snadder på denne bloggen da den ble opprettet, men når både mor og andre familiemedlemmer leser den jevnlig tror jeg at jeg står over de aller heftigste detaljene. Om "heftig" er et adjektiv som kan brukes i sammenheng med mitt labre sexliv.

2009-02-13T00:02:00.003+01:00

En mer fyldig oppdatering vil forekomme i løpet av morgendagen eller helgen, men jeg MÅ bare dele dette før det koker bort i internettubene:

http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=20121538

Star Trek korsett! HALLO! Litt rar, veldig dorky, men.. Vil haaaaa...!

2009-01-29T23:59:00.004+01:00

Idag da jeg gikk hjem fra skolen i 15-tiden virket alt utrolig tungt, trist og uoverkommelig. Jeg ringte mamma for litt trøst og for å prate bort veien hjem. Det er en kort vei, men av en eller annen grunn er den lille strekningen lang nok for VELDIG mange tanker å melde seg.

Uansett. Når jeg legger på med mamma er jeg nesten hjemme, men telefonen ringer øyeblikkelig idet jeg legger på. Viser seg å være en blomsterbutikk i Bø som har blomster til meg. Dama visste ikke hvor Bøgata 61 var, så jeg skynder meg hjem og venter utenfor. Hun gir meg en stooor pakket inn oppsats og sier det er et kort inni. Jeg gikk egentlig ut ifra at det var søs i Sverige som hadde kokt istand noe. Det er noe hun lett kunne finne på.

Men det var ikke fra søs.

Det var fra Renaldo i NYC. Neida, det er ingen romanse eller noe sånt, han ville bare minne meg på at det fantes mennesker her i verden som brydde seg. Det var så utrolig søtt, og oppsatsen er nydelig. It made my day. Uken! Se så fin:

Og på kortet sto det:

Jeg ble kjemperørt. Lenge siden jeg har blitt SÅ overrasket. :)

Imorgen kommer smoothie-gjengen sammen for første gang siden juni. Det blir kjempekoselig. Så blir det kakespising på lørdag, kino på søndag, så er det bare noen dager igjen så kommer mamma. Skal være med meg til Seljord når jeg skal til psyk den 9:ende. Gleder meg til hun kommer.

Det var den oppdateringen! Får prøve å sove om litt...

2009-01-17T02:26:00.005+01:00

Så en nydelig film ikveld som jeg rett og slett bare snublet over når jeg zappet gjennom alle mine 7 kanaler.

"Stage Beauty" er et flott kostymedrama med Claire Danes (hun gjør faktisk en god innsats i denne filmen; jeg er som regel ikke vanvittig imponert men dette var bra saker) og han fyren fra Big Fish, Billy Crudup. Handlingen er lagt til 1600-tallets London hvor det var uhørt og forbudt at kvinner sto på en teaterscene og hvor menn altså spilte kvinneroller. Billy Crudup (for et merkelig etternavn forresten) spiller en mann som er en ganske stor teaterstjerne og har i årevis perfektert det å være en mann som spiller kvinner. Han er god, han er anerkjent, han er ørbittelitt homofil. Så har vi Maria, som gjerne ønsker å være skuespillerinne og får sjansen når kong Charles plutselig bestemmer seg å vri om på loven og gjør det forbudt for menn å spille kvinner, mens alle kvinner i England har lov å viste seg på en scene og kalle seg skuespillerinne.

Vår homofile venn har det ganske kjipt en god stund etter dette inntreffer, hele livet hans faller sammen. Han vet ikke lenger hva det er å være mann.

Det er en helt nydelig film om kjønnsroller og identitet. Det høres kanskje ikke fryktelig spennende ut men filmen er veldig gripende. Kostymene er også fantastiske.

Filmen har litt av "Shakespeare In Love" uten å være så sukkersøt, og litt av "The Libertine" uten å være så... vel, krass. Den er veldig veldig fin. Marit, du kommer til å elske den, det er jeg sikker på.

Forresten en annen film jeg plutselig kom på som er i alle fall litt i samme kategori er "Quills" hvor Geoffrey Rush (sikkert best kjent som Captain Barbossa nå om dagen) spiller Marquis de Sade, en fransk aristokrat som skrev sadomasokistiske romaner etc på 1700 tallet. Han ble buret inne på galehus. Tror ikke det er så mange som i det hele tatt har hørt om filmen, men den er absolutt verdt å se!

2009-01-11T22:23:00.004+01:00

Åh herreguuuud jeg vil ha disse:

http://www.etsy.com/view_listing.php?listing_id=13581292

Er de ikke nydelige? Om jeg bare kunne gå på slike hæler da. *Sukk*

Bergljot var her i helga, fra fredag kveld til 12-slaget idag og det var kjempe koselig. Mye latter og kos synes jeg :) Taco på fredag og kinamat på lørdag, men stekt banan og iskrem så vi var så mette at vi såvidt orket å vralte oss hjem igjen, for ikke å snakke om å subbe ned til Erle noen timer etterpå. Jeg er fortsatt ubeskrivelig stolt over hvordan jeg klarte å te meg på kakeparty. For en med sterkt asosiale tendenser, og sterk sjenanse, så førte jeg meg strålende i selskap av relativt fremmede mennesker. (Synes jeg selv ihvertfall!)

Ikveld har jeg snakket med nevøen min på MSN og tatt god nytte av at han ser opp til meg og dyttet på ham både den ene og det andre holdninger om å være litt sær og like sære ting. Jeg fikk ham til og med interessert i Snorre Sturlasson! Nå har jeg lovet ham med 95% sikkerhet at jeg kommer til påske og skal bli der 10-12 dager (eller så lenge søs gidder å fø på meg heter det vel uten å være FOR frekk), så nå har jeg ikke noe valg. Jeg tror det er best jeg gjør det på den måten, så får jeg ikke snodd meg så lett ut av det pga mine psykiske duste-tendenser.

Når vi snakker om det skal jeg til DPS (distriktspsykolog) i Seljord første gang 9. februar. Gruer meg villt men jeg gleder meg selvfølgelig også på et vis. Jeg vil komme igang og ikke minst bli ferdig med det her.

Imorgen skal jeg ha Folkekultur fag for så å handle bøker. Jeg håper jeg skal kunne unngå å kjøpe så mange i år så jeg heller kan sette vekk litt penger og bruke det på ting jeg faktisk har lyst til, som for eksempel det her:

http://play-symphony.no/

Kanskje en ultimat nerde-greie men åååhhh jeg har så lyst at det brenner. For en opplevelse! Jeg har jo spilt og kjenner til alle spillene og figurene nevnt på siden, så jeg kan ikke se for meg annet enn at jeg hadde nytt det i fulle drag. Håper jeg får mulighet.

Da blir det en brå slutt. Så det såh.

Still falling

2009-01-06T00:58:00.005+01:00

Jeg har tenkt og tenkt. Burde jeg i det hele tatt skrive et blogginnlegg som omhandler meg på et så emosjonelt nivå at svært få personer her i verden er klar over hva som foregår? Eller bør jeg ikke, og fortsette å skrive og snakke om piss som ikke betyr noe? Jeg vet ikke hva som er riktig svar der, men nå sitter jeg engang her, har ingenting annet å foreta meg annet enn å gå og legge meg, noe jeg gruer meg til nesten hver kveld. Men et innlegg som dette klarer kanskje opp i tanker og undringer noen kanskje måtte ha om meg, selv om jeg egentlig ikke tror jeg er en person mange av dere går å tenker på noe særlig. Here goes.

Jeg er deprimert. Og jeg mener ikke "Urk, dette var en kjip dag/uke" eller denne mystiske vinter depresjonen jeg alltid hører så mye om. Nei, dette er full-fledged, straight-out depresjon. Selv om jeg ennå ikke har fått noen offisiell diagnose på noe slikt (da distriktpsykologens brev om jeg kan få noen å snakke med eller ikke lar vente på seg), så tar det ikke noen med doktor grad å forstå at noe er alvorlig galt med meg.

At jeg er en negativ person som generelt har et relativt dystert sinnelag er ikke noe nytt. At jeg er kynisk og usosial eller heller ingen nyhet. Disse tingene har identifisert meg så lenge jeg kan huske. Men det er noe med det siste halve året som har gjort ting merkbart vanskeligere å leve med. Kanskje til og med litt lenger enn det, jeg skriver ikke dagbok, så har ikke helt oversikt. Uansett.

Som nevnt har jeg lenge vurdert om jeg bør eller ikke bør skrive dette innlegget, og konflikten der - som jo ikke lyder som en akkurat konflikt når jeg skriver det ned - er arke-typisk for mitt hode. Conflict of interest som det så fint heter på engelsk (kom ikke på noe uttrykk på norsk med god flyt som tilsvarte) er vel ikke akkurat noe som er eksklusivt for meg, og jeg regner med at alle står overfor slikt i hverdagen. Hos meg har det kommet til et punkt hvor ALT blir en konflikt med meg selv. Jeg er ikke lenger kapabel til å ta avgjørelser uten å vri og vrenge på det dusintalls av ganger før jeg bestemmer meg, og da angrer jeg ofte i etterkant uansett hvis det er noe som er bittelitt viktig.

Og jeg mener ALT. Om jeg skal eller ikke skal gå på butikken den dagen blir plutselig en enorm diskusjon med meg selv i mitt hode, og timesvis kan gå forbi før jeg enten gir opp og blir inne, eller i ren frustrasjon tar på meg og går ut døra. Desverre er det ikke så lett å unnslippe seg selv og egne tanker - å forlate leiligheten betyr ikke at kranglefanten blir igjen hjemme og gir meg pusterom... hun blir med.

Det er vanvittig slitsomt og tapper meg ofte for mye krefter. Jeg blir så frustrert over meg selv at jeg har lyst til å sette i et enormt hyl for å overdøve tankene, og alikevel klarer jeg ikke å bare si til meg selv "Hold opp" og adlyde. Det er én ting jeg vil ha hjelp til når jeg først kommer meg til en terapeut.

Andre ting går på selvtillit. Jeg har så liten tro på meg selv at det er rett og slett sørgelig. Jeg klarer å ta et skritt tilbake å se at det er faktum, og at mye av det ikke har rot i virkeligheten i det hele tatt, men jeg klarer ikke å endre det. Klarer ikke å gripe det an og vende det om, jeg aner ikke hvordan sånt foregår i praksis. Duste-tips som å stå foran speilet å si pene ting om seg selv hver morgen er ikke noe jeg ikke kommer til å gjøre dersom det ikke gjelder liv og død - mer praktiske, konkrete ting som jeg faktisk kan innbille meg hjelper hadde vært flott. Jeg er vanvittig lei av å konstant rakke ned på meg selv, undergrave ferdigheter og sammenligne meg selv med andre og deres situasjon for så å føle meg mislykket og udugelig fordi jeg ikke greier å oppnå det samme. Dette kan være helt jordnære ting, og ja, jeg er klar over at det alltid vil være noen som er bedre, annerledes enn meg, men hvorfor skal det være så vanskelig å bære?

Jeg skulle ønske jeg var utrustet til å strekke ut en hånd til folk og slippe dem inn. Generelt liker jeg ikke menneskeheten og jeg synes den gemene hop suger, men jeg takler ikke ensomheten som jeg engang gjorde. Men så innbiller jeg meg at jeg ikke har noe til felles med noen og at jeg sikkert har det mye koseligere alene så jeg slipper å føle meg brydd og anstrengt i selskap av halvt kjente mennesker, så da blir det sånn. Jeg kan ha de beste intensjoner - Trivial Pursuit kvelder i høst, noen? - men det er et eller annet som sperrer og blokkerer. Dette høres sikkert bare ut som halvtamme unnskyldninger, men for meg er det et reelt - og for tiden uoverkommelig - problem.

Hvorfor alt plutselig har blitt så tungt og vanskelig aner jeg ikke. Det har ikke skjedd noe fælt som skal tilsi at jeg skal bikke over stupet, men alikevel står jeg der å gynger og det føles mer og mer fristende å bare gi etter og la meg selv falle fremover. Katten min var syk i forrige uke og jeg var livredd for at han skulle dø. Hverdagen hadde blitt uendelig vanskeligere å takle selv uten det lille livet, sært som det kanskje er. Å ta mitt eget liv... har jeg aldri vurdert. Ikke før de siste par månedene. Det er ikke noe som kommer til å inntreffe så lenge mor er i live - jeg har fortsatt nok samvittighet og sympati i kroppen til å ville spare henne den smerten.

Alt dette høres kanskje melodramatisk og melankolsk, men det er min hverdag. Dagene som faktisk er positive opplevelser er så sjeldne at jeg blir helt overrasket når de intreffer. "Hey, kanskje jeg ikke er så syk alikevel!" tenker jeg med godt mot, men det endrer seg før jeg får snudd meg. Hele dager med positive inntrykk kan jeg ikke huske. Jeg er så sliten at jeg kan ikke beskrive det engang. Får jeg ikke hjelp snart mister jeg besinnelsen, jeg orker ikke mye lenger. Jeg vil så gjerne høre noen si: "Nei, du har det ikke godt med deg selv og selvfølgelig skal det ikke være sånn. Ja, vi kan hjelpe deg."

Og der har du det, I guess. Nå som jeg har skrevet ned alt er jeg ikke lenger så sikker på at dette var en god ide, men før jeg går inn i den debatten med meg selv skal jeg rett og slett bare trykke "Publiser Innlegg"...

2009-01-02T00:16:00.001+01:00

Og fordi jeg ikke gidder å skrive om alt dette på norsk, og synes dere kan ha godt av litt engelsk ranting i hverdagen, ctrl+v'er jeg dette fra min engelske LJ hit.

You know, I never really bought into the whole New Year's craze. The resolutions you break after two or three weeks, the food, the parties, the fireworks. Maybe it's because I was raised in a single-parent household as the only child, and thus we never had family parties or could afford fireworks, so New Year's Eve was really just an evening with crappy television looking back at the year that had passed and envying the neighbors' kids for having a dad who brought out fireworks.

I think culture has damaged many of us, also when it comes to New Year's. Popular culture as a whole stresses that if you're not smooching someone at the stroke of midnight December 31st every year, you're a failure. You're also a failure if you're not at a fancy party surrounded by fancy friends and, of course, someone to smooch.

As a person with few friends and even fewer persons whom I willingly smooch, you can calculate how many of these parties I've been to. Let's just say I can count them on one hand. And really, I'm not all too envious. Unless you're already in a relationship, or with a friend with special benefits, you most likely end up kissing someone who you have never seen before and won't remember the features of in the morning (or afternoon) since you were shitfaced, and so was (s)he, and the kiss was really just poorly coordinated slobbering.

Nor do I envy people waking up on New Year's morning, January 1st of a new year, with a splitting headache, vomit breath and an upset stomach with minor memory loss and anxiety because you're not quite sure -who- you smooched last night and if it lead to something else. Eventually you check your wallet and see that you have spent quite more than you should on getting yourself so drunk you can't remember anything because, well, it's New Year's and you're supposed to. So January has to be stretched out on as little money as possible, making cup o' ramen your breakfast, lunch and dinner most days, rocking it on the weekends by treating yourself to a bagel with *gasp* butter. (For you students out there this might be normal to you, but to some this is quite horrifying, trust me).

I have spent most my New Year's Eves alone, or by the company of people out in cyberspace, and while I may wish that I too was successful with lots of friends and someone to smooch at midnight, I suppose it could be worse.

The myth that a New Year is something magical and fantastic is also something I scoff at. I'm not sure "Bah, humbug" can be stretched to apply for this celebration as well as Christmas. I don't have Scrooge on my IM contact list, so I suppose I have to live on without knowing, but I am inclined to call the whole thing humbug. The problems I had on December 31st will most likely still be a problem on January 1st, added to it a bit of a financial pinch which doesn't brighten things up. It doesn't matter how many years in a row I tell myself "This year things will be different", because life is pretty much the same every year with the most miniscule variations. I won't suddenly have all the things I wish for on January 1st, or have the means and know-how to acquire them, so even if I were all of a sudden motivated to struggle toward whatever goal I might set for myself simply because I hang a new calendar on the wall, doesn't mean that the year will be all that much greater.

2009 so far feels exactly like 2008, and as far as I know at least half of it will be spent in the exact same place as I am right now: with my ass firmly dug into the groove in the couch with the laptop on my lap and the cat snoozing next to me, considering all the things I rather should be doing than what I currently am doing.

Bah, humbug.

2009-01-01T13:48:00.003+01:00

Wooh!

2008-12-22T18:01:00.003+01:00

Ho-ho, jeg får minst 6 filmer til jul! Haha, jeg glær meg til å sjå ^^

Ja, jula er til å få ting. Julestemning og familiekos er ikke akkurat noe som florerer her i slekta, så ting har alltid vært øverst på min agenda og kommer nok til å være det fram til jeg eventuelt får min egen familie. So sue me.

2008-12-12T11:13:00.007+01:00

"Send preposisjonspakke til Stein" kommanderte telefonen min idag. Fikk meg til å fnise litt. Synd jeg ikke har masse farget papir...

Foux de fa fa..

2008-12-08T13:42:00.002+01:00

Two down, one to go. Eksamensperioden i år er mye hardere enn begge semestrene ifjor av en eller annen grunn, selv om jeg faktisk har færre fag i år. Hmz. Er så sliten at jeg snart stuper.

Når jeg først var på Gullbring så brukte jeg den siste gratis kinobilletten min på å skaffe meg billett til premieren til The Day The Earth Stood Still på onsdag. Slår meg nå at jeg burde ventet litt og spurt om noen ville være med først, men i min iver tenkte jeg ikke over det. Det er garantert fortsatt plasser ledig ved siden av meg, om noen mot formodning skulle ønske å slå følge. Jeg vil også se Eagle Eye, men det har jeg ikke penger til før jeg får lånet (egentlig ikke da heller, men skitt au - noe moro må jeg ha). Jeg liker Shia LaBeouf <3>

Nå skal jeg se ferdig Gilmore Girls også skal jeg liksom lese til eksamen imorra. Jeg satser på konte :P

For øvrig er dette mitt nye favorittband: http://www.myspace.com/getsetgo
Right up my alley ^^

Kjeder meg

2008-12-01T18:07:00.004+01:00

HVA HAR DU GJORT SÅLANGT I ÅR 2008?

1. Har du vært i noe forhold dette året? Nei.
2. Har du feiret bursdagen din enda? Ja.
3. Kysset to personer på en kveld? Nei.
4. Vært på en diett? Mjo, forsåvidt.
5. Vært på camping? Nei.
6. Møtt en spesiell/noen som har endret livet ditt? Teller dyr? I såfall, ja.
7. Vært utenlands? Aye.
8. Hva tenker du på? Eksamen, jobb, penger.
9. Klemt noen? Ja.
10. Sovet i en annens seng? Ja.
11. Fått en jobb? Ja.
12. Lånt bort penger? Jepp.
13. Vært i en bilulykke? Nei.
14. Blitt kalt en bitch? Ja.
15. Gjort noe du har angret på? Småting, ikke noe stort.

SISTE:
Den siste personen du ga en klem? Kristian.
Siste personen som ringte deg? Storebror.
Når var siste gangen du følte deg dum? Skjer stadig, senest igår.

TI FAKTA:
1. Hjemland? Norge.
2. Naturlig hårfarge? Tja, den har jeg ikke sett på så lenge at det er vanskelig å si. Gjetter mørk blond.
3. Frisyre? Langt hår.
4. Øyefarge? Grønn
5. Høyde? 158cm..
6. Kjæledyr? Ja, en pus.
7. Humør? Daff.
8. Hvor vil du helst være? Far away from here.
9. Hva var det siste du drakk? Cola Zero.
10. Fakta? Faktum, i flertall fakta, er et saksforhold som ikke logisk kan motsies. Et faktum er altså en sannhet med grunnlag i virkeligheten.

TING OM DITT KJÆRLIGHETSLIV:
1. Har du noen gang vært forelsket? Ja.
2. Tror du på kjærligheten? Egentlig ikke.
3. Hvorfor endte ditt forrige forhold? Avstand, på flere nivåer.
4. Har du noen gang fått ditt hjerte knust? Hvem har ikke det? :P
5. Har du noen gang knust noens hjerte? Ja.
6. Har du noen gang falt for din beste venn? Ja.
7. Har du noen gang likt noen uten å fortelle dem? Klabert.
8. Er du redd for forpliktelser? Næh.
9. Har du hatt fler enn 5 faste forhold i ditt liv? Nei.

FØLELSER:
1. Savner du noen akkurat nå? Ja.
2. Er du lykkelig? Nei.
3. Spiser du noe? Venter på at middagen skal bli ferdig.
4. Liker du noen akkurat nå? Nei.
5. De siste ordene du sa til pappaen din? Det er årevis siden jeg snakket med han, så det husker jeg ikke. Sikkert "Hadet".
6. Siste sangen du sang? Dave Matthews Band - "Gravedigger"
7. Siste person du ga en klem til? Svarte jeg ikke nettopp på det?
8. Den siste tingen du lo av? Et eller annet sært på nettet.
9. Den siste tingen du sa? "Hva er det du vil!?" i ilter tone til Niko, frustrert over hans mjauing og bedende blikk.
10.Den siste personen du gråt for? Litt vel personlig.
11. Hvilken bakgrunn har du på dataen akkurat nå? Et nydelig bilde jeg fant på nettet. I hovedsak svart med krusedull-dings i fine farger nederst til venstre.
12. Setning du bruker mye? Er "heheh" en setning?

Fantasy is my reality

2008-11-27T04:13:00.004+01:00

Bare sånn i forbifarten...

Adam Phillips er en genial mann. Har sett på animasjonene hans om og om igjen i tre-fire år nå. De er sjeldne og det tar griselang tid mellom hver utgivelse, men åh som jeg elsker dem.

For de som gidder, begynn på bunnen og jobb dere oppover. Musikken, stemningen, timingen, personlighetene... I løv it!

http://www.biteycastle.com/content/animation_brk.html

Jaaaaa jeg skal legge meg nååååå.

Give a little time for the child within you...

2008-11-22T01:55:00.004+01:00

...don't be afraid to be young and free.

Storesøs påstår at jeg må oppdatere oftere, så jeg får vel prøve meg på det. Som regel kommer de sære blogg-tastiske tankene når jeg er ute å går, og blir sporenstreks glemt i det jeg tar av meg yttertøyet og setter meg ned. Egentlig fryktelig merkelig. Ute i friluft får jeg brilliante ideer til ting jeg kan skrive -- det være seg i blogg sammenheng eller otherwise -- og jeg kan se løsninger eller grunnen til problemer krystallklart. Men, som sagt, så fort jeg kommer innendørs og tar av meg yttertøyet, eventuelt rydder bort matvarer og lignende, så blir det glemt. Mulig jeg må vurdere å ta med meg en notisbok hver gang jeg går i butikken -- sånn i tilfelle.

Da vi var i York i januar fløy jeg rundt med notisbok i bagen hvoren jeg var. Tok masse notater fra museer og guidede turer jeg var på. Må innrømme at den "verdifulle" informasjonen jeg tok notis av ikke har blitt tatt i bruk riktig enda men du vet aldri. Så kanskje jeg skal bli den sære dama som kan finne på å stoppe brått midt i Bøgata for å trekke fram notisbok og penn, skrible febrilsk i noen sekunder for så å putte sakene vekk igjen og fortsette på sin vei.

Det er en type bygdetulling som er i sterk minoritet tror jeg.